Kongen viste ingen nåde

Jens Arntsen Skjærli (f 1704, d 1773) er Pelles 3 x tippoldefar. Sommeren 1750 døde Jens Arntsen sin første kone Gjertrud – og på samme tid ble datteren, Berit Jensdatter (f 1731, d 1751), arrestert fordi hun høsten 1750 hadde født et barn i dølgsmål. Dølgsmål betyr hemmelighet og begrepet ble ofte brukt i strafferettslig forbindelse som betegnelse på en kvinne som hadde forsøkt å skjule sitt nyfødte barn. Barnefødsel i dølgsmål var vanlig for kvinner som hadde havnet i «uløkka», enten som følge av leiermål (samleie utenfor ekteskap) eller blodskam (incest).

For kvinner på 1600- og 1700-tallet var dølgsmål, og ofte barnedrap, ansett som eneste utvei for å skjule skammen. Men straffen var hard for de som ble grepet i dølgsmål, noe denne hendelsen tydelig forteller. 

På senhøsten i 1750 sendte Jens en søknad til Kongen om nåde for Berit, som var dømt til døden for å ha tatt barnet sitt av dage. Men Kongen viste ingen nåde og dommen ble fullbyrdet året etter. Hun led samme skjebne som andre dødsdømte på denne tiden: Berit ble halshugget og hodet satt på en stake til allmenn beskuelse. Det var også vanlig at de dødsdømte fikk kappet av en hånd dagen i forveien, men om dette skjedde med Berit kan ikke sies med sikkerhet. Hun ble henrettet på Grindahaugen rettersted på Støren.

 

En annen slektning som var far til et barn som ble født i dølgsmål, slapp straff

Pelles 6 x tipp-oldefar Erik Estensen (f 1651, d før 1690) var av folket på Oppigård By i Skaun. Erik hadde to sønner som het Ola.

En av disse Ola-sønnene var kjæreste med Anne Gunnarsdatter fra Gjølme i Orkdalen og de fikk et barn utenfor ekteskap i 1703. I skam forsøkte Anne å skjule svangerskapet og fødte barnet i dølgsmål – og drepte det. For denne ugjerningen led hun samme skjebne som Berit Jensdatter. Hun ble dødsdømt og halshugd. Barnefaren Ola, som er vår slektning, fikk ingen straff.