Æ huske æ fikk karamella hvis æ sang for ei av ekspeditrisan i kassa nån gang. Reint flaut va det, men karamella va godt det. Folk roint omkring og, hørt på. Mangt et langt flir der, men æ fant ut at skoill det bli nå snavel, mått en gjør litt innsats, og dem va vel litt svak for oss smårollingan, kjerringan. Men det vart fort puslat i lengden, og anstrengende å syng så my, gikk tom for sanga og, og lysten på godteri va stor, og de røde og grønne gelepakkan oppå hylla så fristende ut. Va godt med dessert de gangan vi hadd gele etter middag hjem, men pæng te å kjøp oss sånt sjøl, hadd vi da itj. En dag vart fristelsen for stor, ja itj for det, helt uskyldig før det va æ itj heller, men da hadd det gått bra, hadd vel et par tilfella kor æ stod inn mellom brakkan på banen å gomla i mæ gele fra Butikken. Men æ skoill få lær at sånt lønnt sæ itj i lengden.

Æ vart tatt, dem så mæ, i et speil æ hadd oversett, fra kassa, det va mangt ein koinn bli flau for som ongen, men det here tok kaka.

Illrau i trynet mått æ "stå rett" foran kassa med foillt av folk roint, sikkert kjente og, å tøm lomman, og da kom et par gelepakka på disken blant ainna. Æ kjent gråten bynt å press, så for mæ fattern og polis og fengsel og heile pakka, æ vart skitredd. Hu bak disken hadd heva stemmen, og tilkalt sjæfen fra lageret. Æ trudd æ skoill besvim, og vart frøktelig redd, men han va greier enn æ trudd, æ mått lov "på tro og ære..." osv., og det gjor æ selvsagt, og æ fikk gå uten nå mer. Og han hadd itj sagt nå te muttern og fattern, trur'n vesst kæm det va. Og æ hadd lært, stjælt itj en karamell engang etter det. Det va flaut i bynnelsen å kom tebake, og det skjedd itj på ei stoinn, men ærendan for muttern mått jo utføres, og etter et halvårs tid va æ vel tebake å sang igjen ....he he.

Ove Karamell