Berit Jensdatter Skjærli ble født på gården Skjerli på Støren høsten 1731 som datter av min 3 x tippoldefar, Jens Arntsen Skjærli, f 1704, d 1773. Berit var barn nr 3 i barneflokken på 9. Hun vokste opp sammen 4 søstre og 4 brødre, men 2 av hennes yngre brødre døde da de var bare 1 og 2 år gamle.
Berits foreldre giftet seg i 1728 og var bondefolk på Skjerli. De var tidlig ute som selveiere av gården. Det vanlige på den tiden var at bøndene leide gården av jordeierne. Jens fikk kjøpe gården av krongodset og fikk kongeskjøte 11. august 1728 og satt da som selveier. Ved reformasjonen i 1536–37 ble kirkens store eiendommer i Norge omgjort til krongods. Fra slutten av 1600-tallet ble mye av dette solgt til bøndene, som i stigende grad ble selveiere og styrket sin økonomiske posisjon. Med eiendomsretten fulgte også lovlig adgang til jakt, fangst og fiske.
Sommeren 1749 fylte Berit 18 år og var sannsynligvis i tjeneste på en gård i bygda. Kanskje var det der hun ble forelsket og innledet et forhold til en person jeg ikke kjenner identiteten til. Forholdet førte til at hun ble gravid og på ettersommeren 1750 fødte hun barnet. Hvilket forhold hun hadde til barnefaren vites ikke, men han tok ikke ansvar for hverken Berit eller barnet – og Berit ble overlatt til seg selv. I fortvilelsen så Berit ingen annen utvei enn å holde svangerskapet skjult og føde barnet i dølgsmål – og ta livet av det nyfødte barnet.
Berits fortvilte handling ble oppdaget og hun ble dømt til døden for ugjerningen, mens barnefaren som ikke tok ansvar gikk fri. På senhøsten 1750 søkte Berits far til Kong Frederik V om benådning for datteren, men kongen viste ingen nåde. Dommen ble fullbyrdet året etter.
På 1700-tallet, men også til langt inn på 1900-tallet, var det alltid jenta som ble stående alene med skammen det var å føde et barn utenfor ekteskap. Dersom barnefaren ikke ville ta ansvar for barnet, var skammen mora ble påført så sterk at den førte de fleste ut i den ytterste fortvilelse. Samfunnets fordømmelse endte for Berits del med dødsstraff.
Begrepet dølgsmål betyr hemmelighet, og ble ofte brukt i strafferettslig forbindelse, som betegnelse på en kvinne som hadde forsøkt å skjule sitt nyfødte barn ved å avlive det, sette det ut i skogen e.l. Barnefødsel i dølgsmål var vanlig for kvinner som havnet i «ulykka», enten som følge av leiermål (samleie utenfor ekteskap) eller blodskam (incest). For kvinner på 1600- og 1700-tallet var dølgsmål, og ofte barnedrap, ansett som eneste utvei for å skjule skammen og fornedrelsen. Men straffen var hard for den som ble pågrepet, noe denne hendelsen tydelig forteller.
Kong Frederik V av Danmark-Norge så ingen grunn til å benåde Berit Jensdatter. Kongens syn på kvinner kommer tydelig til syne gjennom hans utsvevende levesett. Han tok for seg av livets gleder i stort monn og var kjent som en livsnyter som elsket kvinner og vin. Han brukte mye av tiden til besøk på Københavns vertshus og bordeller.
Kongen fikk 5 barn med dronning Louise og like mange barn med sin yndlingselskerinne, Madam Hansen.
Frederik V regjerte fra 1746 til han døde i 1766, bare 42 år gammel, sterkt preget av sitt alkoholiserte liv.
Berit led samme skjebne som mange andre som var dømt til døden på denne tiden: Hun ble halshugget og hodet satt på stake. Hvor fullbyrdelsen foregikk har jeg ikke eksakt informasjon om, men det er sannsynlig at det skjedde på Grindahaugen som var et kjent rettersted på Støren fram til midten av 1700-tallet.
Det er lite sannsynlig at Berit ble fraktet til Trondheim for å henrettes. Det var nok skarpretter Johan Caspar Öhlstein som måtte reise til Støren for å fullføre dommen. Dette støttes også av opplysninger jeg har fått fra Justismuseet i Trondheim.
Trolig var det skarpretter-øksa på bildet over som ble brukt da Berit ble halshugget i 1751.
Øksa er utstilt ved Norsk Rettsmuseum i Trondheim og har tilhørt Johann Caspar Öhlstein, som var skarpretter i Trondheim fra 1744 til 1768.
Min 6 x tipp-oldefar Erik Estensen (f 1651, d før 1690) var av folket på Oppigård By i Skaun. Erik hadde to sønner som het Ola.
En av disse Ola-sønnene var kjæreste med Anne Gunnarsdatter fra Gjølme i Orkdalen og de fikk et barn utenfor ekteskap i 1703. I skam forsøkte Anne å skjule svangerskapet og fødte barnet i dølgsmål – og drepte det. For denne ugjerningen led hun samme skjebne som Berit Jensdatter. Hun ble dødsdømt og halshugd. Barnefaren Ola, som er min slektning, fikk ingen straff.
Videoen er et utdrag fra en dansk dokumentarserie om Danmark-Norges historie. Denne videoen viser et eksempel hvor en kvinne var dømt for dølgsmål. Eksemplet er fra 1705, noen år før Berit ble dømt til døden. Norge var under dansk styre på denne tiden og de samme lovene gjaldt her. Jens Arntsens datter Berit Jensdatter (f 1731, d 1751) led samme skjebne i 1751 som kvinnen i filmen.
