Høve-flokken
Notater
Treff 1 til 50 av 4,528
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 1 | Cathrine (Thrine) Johansdatter Brunsmand var datter av kjøpmand i Trondhjem Johan Brunsmand d. e. og hustru Dorothea Bonekam. Hun var gift med Gjert Hansen Busch. Skifte etter kjøpmann Johan Brunsmand d. e. ble sluttet i Trondhjem 26. april 1650; her nevnes det intet om at datteren Cathrine, eller Thrine som hun bare kalles i skiftet, er gift, hva hun dog må ha vært i flere år på det tidspunkt. | Brunsmann, Catharina Johansdatter (I2290)
|
| 2 | I boken «En gren av slekten Bruun», utarbeidet av Helga M. Bruun, antar hun at de fleste med navnet Bruun i Norge er kommet fra en og samme stamfar, sannsynligvis fra Holland. Hun viser til «Familjen Bruun» av O. Schmidt utgitt i 1926 hvor opprinnelsen henføres til Holland: «…Selve navnet Bruun er efter den overleverte skrivemåte sandsynligvis av hollandsk oprindelse.» Det finnes ingen sikre kilder for disse antagelsene, men jeg tror at kjøpmann Mathias Hansen Bruun var en av flere dansker som slo seg ned i Trondheim som kjøpmenn. Mathias er en av de første med navnet Bruun man med sikkerhet vet levde i Trondheim på midten av 1600-tallet. Det har også i samme tidsrom levd andre i Norge med samme navn i følge: I «Personalhistorisk Tidsskrift» 3, 1882 sier hr. Hvitfeldt Kaas at «…den eldste av navnet Bruun i Norge er formodendtlig den Petter Bruun, oberstløitnant, der innvandret i midten av det 17de århundrede, hvis familie i henved 200 år udelukkende talte militære medlemmer.» Han antar at denne Petter Bruun er stamfar til alle i Norge med det navnet, og at alle er militære. Dette stemmer ikke når det gjelder Mathias Hansen Bruun og hans etterkommere. For Mathias levde i Trondheim ca. 1650 og det var omtrent på samme tid som Petter Bruun var major på Akershus. Hvis det er noen slektsforbindelse mellom Petter og Mathias må det ligge i slektsledd foran. Det er ikke funnet noen forbindelser mellom Mathias sin etterslekt og Petters. Mathias og Sophie hadde tre sønner. Det ser ut til at det var kun etterkommere av deres eldste sønn, Henrik, som ble boende i Norge og førte navnet og slekten videre – og som Trines mor er etterkommer av. | Bruun, Mathias Hansen (I3098)
|
| 3 | Oline Hansdatter Søpstad (min farmor) ble født 05.12.1888 på Nypsletten, Leinstrand. Hun ble døpt i Leinstrand kirke 10.02.1889. Hun var det femte barnet til Hans Altsen Olstad Søpstad, f 18.12.1818, d 01.04.1895, og Berit Andersdatter Hanger, f 30.06.1861, d 27.01.1927. Hun hadde en søster (Hansdatter Søpstad, f 12.05.1883, d 12.05.1883) og tre brødre: Albert Olaf Hansen Søpstad, f 30.11.1880, d 30.06.1964, Karl Marius Hansen Søpstad, f 19.10.1884, d 07.01.1885 og Karl Marius Hansen Søpstad f 11.04.1886, d 01.06.1939. Oline hadde også en halvbror, Johan Herman Ludvigsen Værnes, f 05.12.1888, d 18.11.1931, som mora fikk med Ludvig Olsen Værnes. I tillegg hadde hun 4 halvbrødre som faren hadde før han giftet seg med Berit, se side 20. Oline var 6 år da hennes far Hans Altsen døde og 38 år da mora, Berit Andersdatter døde. Oline giftet seg 12.08.1912 i Melhus kirke med Petter Olsen Høve, f 03.07.1892, d 08.07.1957. Hun var 23 år og Petter Olsen Høve 20 år gammel da. Hun hadde fire barn med Petter: Klara Høve, f 06.02.1914, d 27.02.1993, Herman Høve f 15.08.1915, d 13.02.1924, Petters sønn Høve, f 06.07.1919, d 06.07.1919 og Odd Peder Høve, f 05.04.1925, d 07.01.2008. Hun var småbrukerkone på Lauvlund, Langstein. Oline døde av kreft 15.04.1931 på Lauvlund, Langstein, 42 år gammel. Gravlagt 25.04.1931, Skatval kirke. Hennes ektemann Petter døde 08.07.1957, 26 år etter henne. Mora til Oline ble tidlig enke Da Oline ble født hadde familien nettopp flyttet fra Søraunet på Saupstad til plassen Nypsletten på Klett. Faren dreiv som skomaker og var 70 år da Oline ble født, mora 27 år. Så det var veldig stor aldersforskjell mellom foreldrene. På plassen Nypsletten var det bare et par mål til potetland, ingen beiterett eller andre rettigheter. Så familien var avhengig av tilleggsinntektene Hans klarte å skaffe som skomaker for å klare seg. Det ser ut som alderen begynte å prege arbeidsevnen til Olines far og han klarte ikke å skaffe nok inntekter til familien og de måtte be om understøttelse fra fattigvesenet. Olines far døde 01.04.1895, 76 år gammel og mora, Berit, ble enke 33 år gammel og alene om å forsørge barna. Oline var da 6 år, Karl 9 år og Albert 14 år. I boet etter faren var det ikke mye hjelp å få for en familie som allerede var avhengig av fattigvesenet: «Boets forfatning: Eier gårdparten Nypsletten, hvorpå skylder såmeget, at det kun vil komme boet til gode ca. 300 kr. Eier dessuten løsøre av tarveligste slags. Fattigvesenet har delvis understøttet familien.» På den tiden måtte familier som kom i økonomisk uføre i hovedsak få hjelp av familien eller naboer. Olines mor hadde ingen nære slektninger å støtte seg på. Hennes far var død – og mora og søsknene hadde utvandret til Amerika. En annen mulighet som var helt vanlig for enker og enkemenn var å gifte seg på nytt. Så da Olines mor traff en kjekk kar fra Stjørdal høsten etter hun ble enke, gjorde det situasjonen enklere for henne. Mora forlovet seg med den fraskilte urmakeren fra Stjørdal, Ludvig Olsen Værnes (f 07.03.1859, d 26.06.1916), og de skulle gifte seg. Høsten 1896 ble hun gravid og 16. mai 1897 fødte hun en sønn, Johan Herman Ludvigsen. Oline og søsknene ble satt bort Men lykken varte ikke lenge, for urmakeren var ikke til å stole på. Han stakk av fra ansvaret og Olines mor ble alene med å forsørge enda et barn. Det ble en håpløs situasjon for familien og sviket fra barnefaren var fornedrende for Olines mor. Hun ble ble dypt deprimert og ble innlagt på Rotvold asyl. Fattigvesenet greip inn og barna ble tatt fra henne og satt bort på gårder i området. Olines bror, Karl (11 år), ble satt bort på gården Bleke (gnr 9, bnr 3) i Melhus. Storebroren Albert (17 år) på gården Brubakk på Melhus og hennes halvbror Johan Herman (1 år) på Hegstad Søndre. Oline var 9 år da og ble sannsynligvis satt bort på gården Lund (gnr 26, bnr 1) i gamle Leinstrand kommune. Jeg antar dette fordi hun bodde der ved folketellingen i 1900 (datert 03.12). Hun var 12 år og i tjeneste på gården Lund. Gården Lund ligger ved Lundåsen mellom Ringvold og Heimdal. I 1900 var det 9 fastboende på gården. Husfar og gårdbruker var Jonas Larsen, f 1868. Han bodde sammen sine foreldre, søster og 3 barn. Sannsynligvis var kona død. Det var en dreng på gården. Å bli satt bort på gård var en vanlig måte å ta vare på barn fra familier som ikke hadde slektninger til å ta seg av dem. Selv om det var den måten det ble gjort på, må det ha vært en veldig dramatisk hendelse for barna. Det er nok sannsynlig at Oline og søsknene ble godt ivaretatt av gårdsfolket, men det er ingenting som kan erstatte tryggheten og fellesskapet de hadde som familie. Oline forelsker seg og returnerer Amerika-billettene Oline ble konfirmert 18. oktober 1903, 14 år gammel, i Leinstrand kirke. Hun fikk karakteren 2,5 i kristendomskunnskap og 2 i «forhold» som trolig er orden og oppførsel. Ved konfirmasjonen bodde hun fortsatt på gården Lund. Hennes mor var da utskrevet fra Rotvold og også hun bodde på Lund. Begge var registrert med Lund som «etternavn». På den tiden var det vanlig å ta seg tjeneste etter at de var konfirmert. Oline var allerede i tje-neste på gården Lund, men jeg vet ikke hvor lenge hun ble der. I årene etter 1900 og fram til 1908, da Karl emigrerte til Amerika, ser det ut til at alle søsknene bodde på Melhus og omegn. I alle fall var kontakten mellom søsknene opprettholdt. Da broren Karl sendte Oline postkort fra USA i 1910 bodde hun på Melhus. Ved folketellingen i 1910 var Oline 22 år og gjorde tjeneste og bodde på gården Melhus (gnr 91, bnr 1) i Melhus. Hun var registrert som ugift, tjenestejente og budeie. Det var 6 fastboende på gården, alle ugift. Husfar og gårdbruker var Martin N. Melhus, f 15.07.1882. På samme tid var Petter Høve «Tenestegut» på Melhus, så det var nok der de møttes. Før de møttes hadde Oline planlagt å emigrere til Amerika sammen sin bror Albert og kona Gurine, og deres to små barn. Albert var allerede i Amerika og hadde ordnet med billetter. Men Oline var så forelsket i Petter at hun valgte å bli hjemme. Petter hadde tydeligvis ingen planer om å emigrere, selv om 6 av hans søsken hadde emigrert til Amerika. Oline skulle være reisefølge til svigerinnen og hennes to små barn. Da det ikke ble noe av ville ikke svigerinnen reise alene over «Dammen». Dermed ble det så Albert returnerte til Norge og etablerte seg her. Oline og Petter kjøper gård på Langstein Oline og Petter ble forlovet og giftet seg 12. juli 1912 i Melhus kirke. Etter de giftet seg bodde de hos Petters foreldre på Nergården på Lyngen på Lundamo. Petter hjalp faren med gårdsarbeidet i tillegg til å være anleggsarbeider på jernbanen. 6. februar 1914 fikk de sitt første barn, Klara, og 5. august året etter ble sønnen Herman født. Han var nok oppkalt etter Olines bror, Johan Herman. Da Petters far overdro Nergården til en eldre bror av Petter valgte de å flytte. I 1917 kjøpte Petter gården Risholt Nordre (gnr 9, bnr 1) på Langstein i Stjørdal kommune (den gang Skatval kommune) og familien flyttet dit. Petters foreldre fulgte også med på flyttelasset. Petter kjøpte gården for kr 7.500,-. Året etter ordnet han med kår til foreldrene som da var rundt 70 år: «Kaarbrev fra Petter Olsen Høve til hans forældre Ole Andersen Høve og hustru Kjersti Olsdatter om kaar av aarlig verdi Kr. 200,00, dat. 8/6, tingl. 16/7 1918.» Sommeren 1919 ble et vendepunkt for den unge familien Vinteren 1919 fikk Oline lungebetennelse mens hun gikk gravid med sitt tredje barn. 6. juli 1919 fødte hun et dødfødt barn i en smertefull og lang forløsning – hvor barnet ble tatt med tang. Fra sykejournalen kan en lese: «Efter tangsforløsningen skal der ha blit noget ugreit med livmoren – har søkt flere læger for dette, – er blit nedtrykt herover, da hun tror, hun ikke skal bli bra igjen.» Oline ble mer og mer deprimert etter fødselen og gjennom vinteren 1920 forsvant livsgnisten: «Hun må passes da man ikke kan være tryg for selvmord.» I mars 1920 fant distriktslegen det best å legge henne inn på Rotvold sykehus hvor hun ble til jul i 1920. Dette ble dramatisk for familien og Petter ble alene med to små barn på 4 og 6 år og sine aldrende foreldre. Før jul 1920 ble også sønnen Herman syk og innlagt på Innherred sykehus på Levanger. I tillegg var de påvirket av ytre forhold. I kjølvannet av 1. verdenskrig ble Norge kastet ut i en rekke økonomiske kriser som ikke lot seg løse før mot slutten av 20-årene. Banker og bedrifter gikk konkurs, kommuner ble satt under statlig administrasjon og bønder mistet gårdene sine. Det ble til at Petter solgte gården Risholt Nordre for kr 13.000,- og fikk skilt ut en parsell fra hovedbølet som fikk bruksnavnet Lauvlund. Petter tok over Lauvlund 1. september 1921. Det litt varme og romantiske navnet, Lauvlund, ble valgt fordi gårdstunet ble bygd ved en bjørkelund. Jeg tolker navnet som at Oline og Petter hadde tro på framtida – og så for seg å skape en trygg og god tilværelse for seg og sine på småbruket. Oline og Petter startet på nytt Arbeidslyst og pågangsmot kan ikke Oline og Petter ha manglet, da de tok fatt på etableringen av sitt nye hjem på Lauvlund. Det var vanskelige tider i landet og det motiverte dem kanskje ekstra. De måtte bygge opp småbruket fra grunnen av. Riktignok tok de over jord som var drevet gjennom mange år, men det måtte bygges nytt bolighus, fjøs med låve og vognhus – og stabbur. Redskap og husdyr måtte også kjøpes inn. På den tiden var det ikke uvanlig å kjøpe hus som stod på andre gårder, og det gjorde Petter også. Bolighuset var opprinnelig ei sommerstue av tømmer som sto på nabogården Risholt Nordre. De tok ned huset, flyttet det oppover bakkene til Lauvlund hvor de bygde det opp igjen. Tømmeret til fjøset kom visstnok fra ei smie som hadde stått på nabogården Risholt Søndre. Den ble også flyttet til Lauvlund og satt opp der. Over tømmersmia bygde de høylåve og forlenget fjøset med fraukjeller og vognbu. Petters far var en kyndig tømrer og bidro sikkert en del, selv om h De første årene på Lauvlund var preget av mye arbeid for å reise hus og driftsbygninger – og å drifte jorda som var selve livsgrunnlaget deres. Lauvlund var en liten jordbrukseiendom, også etter datidens forhold. Et gjennomsnittsbruk i Trøndelag omkring 1920 var ca. 70 mål dyrkamark, mens på Lauvlund var det mulig å dyrke kanskje opp mot 20 mål. Hvis alle arealene ble utnyttet maksimalt. Lille Herman blir alvorlig syk De første 6 årene på småbruket var nok veldig krevende for Oline og Petter. Oline hadde sin aldrende mor og Petter sine aldrende foreldre boende på Lauvlund. Sønnen Herman hadde nok også svak helse og vinteren 1924 ble han rammet av hjernehinne-betennelse. Det var ingen råd å berge han og han var bare 8 1/2 år da han døde 13. februar 1924. Petters far hadde også skrantende helse og døde bare vel en måned senere. Han døde 30. mars av «alderdomssvaghet», 74 år gammel. Tre år senere, i 1927, ble familien igjen rammet av dødsfall. Olines mor, Berit, som nok hadde flyttet inn på Lauvlund et par år tidligere, fikk en kreftsykdom og døde 27. januar 1927, 65 år gammel. Vel én måned senere, 1. mars døde også Petters mor av alderdom, 79 år gammel. Oline gravid igjen Heldigvis for meg og mine etterkommere var Oline fortsatt fruktbar etter den dramatiske fødselen sommeren 1919. Sensommeren 1924 ble Oline gravid, og 5. april 1925 fødte hun en sønn, Odd Peder (min far), på Lauvlund. Odd ble døpt i Skatval kirke 14. juni 1925. Faddere var Olines halvbror Herman Værnes og kona Astrid, gårdbrukersønn og nabo Ole O. Løvås og Olines svigerinne Borghild Søpstad. For at familien skulle klare seg måtte Petter ta forefallende arbeid. Han hadde en allsidig bakgrunn fra praktisk arbeid som kom godt med. Petter hadde vært dreng på gård, drevet med anleggsarbeid, hadde flere vintre i tømmerskogen og drevet som «træarbeider» og var en dyktig håndverker. I løpet av 1920-årene var de blitt en liten kjernefamilie på fire. Datteren Klara var konfirmert og deltok helt sikkert i alt «kvinnfolk-arbeid» på bruket. Sønnen Odd var en vilter og lærevillig krabat som fulgte sin far i hans daglige gjøremål. Familien hadde klart seg gjennom noen utfordrende år. Oline rammet av kreft Gjennom vinteren 1931 ble Oline syk og hun ble svakere og svakere. Legen konstaterte at hun hadde kreft og det var ingen behandling av dette på den tiden. Hun døde 15. april, bare 42 år gammel. Petter og Oline hadde vært gift i 19 år da Oline døde på Lauvlund på Langstein i 1931. | Søpstad, Oline Hansdatter (I24)
|
| 4 | OM GÅRDEN HAUGEN (Systu' og Nordstu') I rad og rekke som firkanter flettet inn i hverandre ligger tre gårdstun på Haugen med skogsmarka bak seg og bratte lier ned mot elvedalen foran seg. Det er tunene i Nordstu', Systu' og Hauagjerdet. Rett over dalgapet, der Bua fosser djupt nede i den trange renna, ligger Busetgrenda i Singsås. Sønnavinden kan være stri når den setter inn for alvor, men den er langt sindigere og støere enn østavinden som kommer kast i kast fra Høykittilen i Singsås rett over elvedalen. Mot nord og vest luner skogsmark og åser for vind og vær. Gårdsvegen skrår opp gjennom lia fra Budalsvegen som i gamle dager gikk beint gjennom tunet pa Haugen og smatt gjennom en port i Nordstu, før den fortsatte videre nordover mot Bonesvoll og kleivene ned til Bones. I nord og vest er også Bonesvaldet og Bonesvoll narmeste granne, mot øst danner Bua grensa mellom grenda og Singsås, og i sør går merket mot Solem til det i sørvest bøyer av mot Hage og Hogsteggen i Soknedalen der Hauamarka tøyer seg opp i Søbergshøgda. De eldste åkrene la nede i liene der varmekjære treslag som alm og tysbast går halvvegs opp fra dalbotnen den dag i dag. En skulle nesten tru at Haugen ble ryddet innafor det området som hørte den langt eldre Solems-gården til. Det kjennes ingen jordfunn her, og navnet sier oss at vi har å gjøre med en gård som ble ryddet en gang i mellomalderen. Sagnet sier at de tok bjørn i ei dyregrav som lå i nordkant av den senere husmannsplassen Hauabakken. Merker etter dyregraver og mileplasser etter kolbrenning finnes innover skogsmarka. For å skaffe nok vann til gården tok gammel-karene seg til å grave veiter fra Bluku, og de ledet pả den måten vann derfra både til Solem og til Haugen. Det var opprinnelsen til Solemsbekken og Kvennbekken. I den siste hadde både Nordstu og Systu’ kvernhus, og vassføringa kunne være såpass at de drev med sagbruk der i senere tid. Men stordrifta når det gjaldt sagbruket på Haugen var i Bluku, for der fikk Thomas Møllmann i 1759 bevilling av kongen til å drive «Bluchu Saug». I 1785 lød bevillingen på skjæring av hele 4224 bord, og det var vesentlig fra Nordstuskogen tømmeret kom. Digre furustubber i myrene minner ennå om at furuskogen sto tett her, mens det nå er granskogen som rår grunnen. Det er fra gammelt holdt for å være godt voksterlende for skogen, særlig i Nordstu’. Men i matrikkelen 1667 blir det sagt at det er «Schoug saavit till Huustømmer och Brændeved» og i 1723 at det er skog til husbehov. Når Budalingene i gammel tid kom opp den bratte Boneskleiva kvilte de på Haugen. I marka ovafor gårdene gikk også en vinterveg for å unngå verste snødrevet og fokksnøen. Isen på Bua var en annen vinterveg, og her kom ferdafolket opp gjennom bakkene rett ned for Systu’ og fortsatte sørover gennom Solemsgrenda. Kirkeklokkene i Budalen ble fraktet den vegen, sier sagnet. Det var i 1754. Fire timers marsj hadde folket fra Haugen før i tia når de gikk til kirka i Støren, mens vegen gikk om Boneskleiva. På Bones var det skikk og bruk juledagsmorgenen at de tendte juletreet og satte det bortåt glaset til Hauabyggene kom ned kleiva og svingte inn på Rørosvegen. Øverst i grenda stikker fastfjellet opp i dag, men matrikkelkommisjonen 1866 noterte seg at jorda her var god og mindre god muldjord og delvis bakket. I 1821 hadde det blitt en mindelig deling av heimejorda mellom Systu’ og Nordstu’, og et par år etter var også utmarka skiftet. Havninga ble derimot felles. Hauagjerdet fikk så i 1842 sin innmark utskilt fra Systu’ igjen. Kilde: Bygdefolk og bygdeliv i Støren. Gard og grend II, 1961, s 40–42. | Haugen, Hans Olsen (I1203)
|
| 5 | ___ Oline hadde mange halvsøsken Oline hadde 7 brødre fra foreldrenes ulike forhold: Oline hadde tre brødre fra foeldrenes ekteskap (farens andre ekteskap): Albert Olaf Hansen (f 30.10.1880, d 30.06.1964). Ved konfirmasjon 21. april 1895 i Melhus kirke oppgis at han var født på Søraunet i Leinstrand og nåværende bopel var Seneppen (Sør-Nypan), Leinstrand. Karakterer i kristendomskunnskap 3, det samme i orden og oppførsel. Albert dro over til USA noen år. Da han kom tilbake slo han seg ned på Melhus hvor han satte opp noen hus som han solgte. På Melhus bygde han opp et smedverksted som ble en forholdsvis stor virksomhet. Alberts sønn Normann tok over virksomheten. Albert giftet seg med Gurine Nilsdatter og de fikk 6 barn, 2 døtre og 4 sønner. Karl Marius Hansen (f 1884, d 1885). Følgende er registrert som faddere i klokkerboken for Melhus, Leinstrand: Maren Kolstad, Ole Larsen Kolstad, Ingeborg Søbstad, ... Hans Søbstad, Andreas Hanger? Karl Marius Hansen (f 1886, d1939). Ved folketellingen 1900 var han i tjeneste (dreng) på gården Bleke (gnr 9, bnr 3) på Melhus. Karl emigrerte til Summit, Sør-Dakota, USA, med båt fra Trondheim 20. august 1908. Han oppgav å være ugift jordarbeider. 16. august 1910 sendte han et postkort til søsteren Oline. Postkortet var stemplet 17.08.1910 i Proctor, Minnesota. Kortet hadde følgende tekst: «Kjære søster. Har lenge tenkt på å skrive men aldri blitt. Jeg lever bare bra. Har tenkt på å komme hjem til høsten. Hilsen Carl.» Det var bilde av tre unge menn på kortet, en av disse er sannsynligvis Karl. Av Bjørn Gunnar Søpstad (barnebarn av Albert Olaf Hansen Søpstad) har jeg fått opplyst at han levde i USA enda fram til ca. 1980. Oline hadde en yngre bror: Oline hadde også en bror fra morens forhold til fraskilt urmaker Ludvik Olsen Værnes (det er flere skrivemåter av hans etternavn: Værnes, Vernes og Venes), f 1869, de fikk sønnen: Johan Herman Ludvigsen (f 16.05.1897). Døpt i Leinstrand kirke 04.07.1897. Faddere: Gårdbruker Bengt Larsen Seneppen og hustru Oline Iversdatter, tjenestepike Kari J. Klæt, tjenestepike Berit Kr. Seneppen, ungkar Olaf J. Skorvold, ungkar Sivert Olaus Skjerve. Ved folketellingen 1900 for Leinstrand var han bosatt på Hegstad søndre, gnr 48, bnr 6. Han var oppført som fosterbarn hos gårdbruker Hendrik Haagensen (f 1862) og gårdmannskone Marie Endresdatter (f 1863). Ved folketellingen 1910 var Herman pleiesønn og forsørget av fattigvesenet på gården Sørem (gnr 33, bnr 1) på Leinstrand. Gårdbruker var Edvard Valsø (f 16.09.1873) og gårdmannskone Gjertrud Valsø (f 04.04.1874). Fra farens kjærlighetsforhold med Johanne Larsdatter Meland, f 23.01.1822, d 23.04.1903, før han giftet seg første gang hadde Oline en bror: Johan Hansen Meland, f 17.07.1842, d 03.01.1899 i Trondheim. Fra farens første ekteskap hadde Oline tre brødre: Jens Hansen (Ølsholms)Skjæret (f 30.04.1843). Bodde Tanga, senere Søraunet, Leinstrand. Gift 1871 med Ingeborg Pedersdatter, f. 02.11.1845, (far: Peder Hansen Heggen) flyttet til Søraunet, Leinstrand. Andreas Hansen (Ølsholms)Skjæret (f 18.05.1845, d 1935). Konfirmert 1862. Gift 29.12.1871 med Johanna Arntsdatter (f 1849, d 1932). Oppført som ungkar og gårdmannsønn da han giftet seg. Hun var datter av Arnt Jensen Olstad. Andreas var husmann i Furuvik under Olstad (se br. 10 Buvikboka bind 1–3). Johan Hansen (Ølsholms)Skjæret (f 09.04.1848). Konfirmert 1863, flyttet til Søraunet, Leinstrand. ___ | Søpstad, Oline Hansdatter (I24)
|
| 6 | Hætta, Mathis Mathisen (23755340)
| |
| 7 | Eidsmo, Marie Mathilde Johansdatter (I1394)
| |
| 8 | Borch, Anders Kristian Simonsen (18784896)
| |
| 9 | Bogen, Sigurd (28947872)
| |
| 10 | 1745-Dom. 5. p. Tr (5. søndag etter Treenighetssøndag (Dominica Trinitatis) 18. juli). | Familie: Hans Hansen Almlihåmmår Aunet / Ingeborg Olsdatter Haugnes (F261)
|
| 11 | Gift I med Elling Rasmusen Bjørgan og Il med Ola Ellevsen Fokset. | Rekstad, Gunhild Olsdatter (I335)
|
| 12 | Ingeborg, f ca. 1677. Gift med Ola Johnsen Vollan i Børsa. | Eidsmo, Ingeborg Haldorsdatter (I546)
|
| 13 | Kirsti Johnsdatter vokste opp på Lisbetsetra i Skaun. Hun tjente på Svorkland i 1763. | Lisbetseter, Kirsti Johnsdatter (I1824)
|
| 14 | Simen, født på Husby 1695. | Krokstad, Simen Andersen (90637875)
|
| 15 | "Eli Huchdal" gravfestet 28. januar 1719. | Hugdal, Eli Johnsdatter (I992)
|
| 16 | "Føderaadsmand". I et notat i bispearkivet sies det at en av sogneprest Angells sønner drev en liten handel i Løksundet. Det måtte da være Peder Christian Angell som bodde på Hellnes i Løksundet og i andre oppgaver ble titulert fisker og gårdbruker. Han var f 1786 og var gift med Susanne Margrethe Klæboe. I prost Schjelderups skrivelse, som er gjengitt foran, heter det om sogneprest Meldahl Angell at han hadde en datter i 1789, det var Rebekka Marie Urbye Angell, som var f 1786. Det tredje barn som levde opp til voksen alder, var Benjamin Mathias Angell som var f 1796 og senere ble boende på Strømsnes i Kvænangen. Disse tre barna til sogneprest Meldahl Angell har stor etterslekt. | Angell, Benjamin Mathias (I2678)
|
| 17 | "Joen Jonsøn Ruttum" er oppgitt som far til Esten da han ble døpt 9. juli 1699 i Støren kirke. Esten Johnsen er den siste fra mine direkte aner som var født på Sørgården Røttum. Han var da den 5. generasjonen siden Esten Olsen som bodde der i siste halvdel av 1500-tallet. Det var Estens eldre bror, Ole Johnsen Røttum, som tok over hjemgården etter foreldrene. Esten kom til Borstu Grytdal da han giftet seg med gårdsenka, Gunhild Olsdatter Grytdal. Hun ble enke i 1741 og svarte skoletoll samme året for dreng og taus med 10 skilling. Gunhild hadde ni barn fra sitt første ekteskap og fant det for stridt å stulle alene. Esten og Gunhild dreiv gården til våren 1752. Da giftet eldste sønnen fra Gunhilds første ekteskap, Ole Iversen, seg med Kari Evensdatter fra Nordstu på Refset, og de tok over gården. Esten døde 3 år senere på Borstu. | Røttum Grytdal, Esten Johnsen (I63)
|
| 18 | "Styrmann" Sten Simonsen Mjälla | Mjälle, Sten Simonsen (I3216)
|
| 19 | "Vollmannen" hadde flere sønner. Presten regner i 1664 opp fem og Jon Jensen var en av dem. | Vold, John Jensen (I942)
|
| 20 | "Vollmannen" hadde flere sønner. Presten regner i 1664 opp fem og Nils Jensen var en av dem. | Vold, Nils Jensen (I945)
|
| 21 | "Vollmannen" hadde flere sønner. Presten regner i 1664 opp fem og Størker Jensen var en av dem. | Vold, Størker Jensen (I944)
|
| 22 | 1. juni 1900: Township 157, Pierce, North Dakota, USA. --- 1. juni 1921: Age: 28; Marital Status: Married; Relation to Head of House: Wife, RM Sunny South No 123, Medicine Hat, Alberta, Canada. --- Berthines far, Torger (Thom) Pedersen (f 10.12.1863, d 05.10.1945): appears on the 1865 Norwegian census as follows: family status Son. Marital status ug. B. 1863 at Eker. Municipality Øvre Eiker, #0624. Name of domicile Steffensaetre. --- Thom (Torger) and Anne Andersdatter (f 19.11.1855 Hol i Buskerud, d 22.05.1922) immigrated to New York in Feb 1888, settled in Washburn Wisconsin until 1896. Then moved to Barton, North Dakota, 5 miles south and 10 miles west of Rugby. On June 9, 1909 the family moved to (Carlstatd) Alderson, Alberta until 1932 when they moved for lack of rain to Wenham Valley, Alberta (near Alberta). | Swanby, Bertine (Bertha) (72987736)
|
| 23 | 1630 vesperpræst i Sønderborg, 1636 hofpræst og provst i Sønderborg. | Boldich, Prost I Sønderborg Johannes (I3085)
|
| 24 | 1674/75-1711 Peder Klemmetsen, f Grøtan, Hølonda 1642, døde desember 1712. Gunhild Johnsdatter, d.s.s. ovafor. Hun hadde 3 sønner og 2 døtre 1701. Barn: 1. John, døpt 01.1675, døde samme år, begravet 25.07.1675 2. Klemmet, f 1678, soldat 1701, døde 08.1707. 3. Ingeborg, f 1676, gift med Ulve Nilsen, leilending Snøfugl, gård 34. 4. John, f 1686, leilending på Hammer etter faren. Peder giftet seg igjen 1703 med Karen Andersdatter, f 1671, d 1704. De hadde 2 barn (tvillinger) som døde ved fødselen. | Grøtan Hammer, Peder Klemmetsen (7331866)
|
| 25 | 1721/22-23 Arnt Olsen ble født på Valset i Buvika. Han var første husmann på Valset Søndre fra ca. 1721–1723, men bare for ett år eller to. Mulig var sykdom grunnen til at han måtte si fra seg bruket. Han ble husmann under Saltnes Øvre og døde noen år etter, i 1729. Han ble gift i 1713 med Randi Ulvesdatter, f Snøfugl, hun døde i mars 1765. Barn: 1. Gundbor Arntsdatter, f 1714. Ugift, døde i mai 1770. 2. Ole Arntsen, f 1716. Døde ugift før 1765. 3. Ingeborg Arntsdatter, f 1720, d 02.1768. Gift 1754 med Ole Nilsen Valset, Nordre. | Valset, Arnt Olsen (I2036)
|
| 26 | 1751-1760. Bygselbrev 13/3 51. Peder Johnsen vokste opp på Hammer Frammigård i Buvika. Han giftet seg i 1751 med Katarina Toresdatter, f Lerånd 1730, d 051783. Peder døde knapt 40 år gammel og det var skifte 3. april 1740. Katarina giftet seg igjen i 1760 med Jens Jensen fra Eggen, Melhus (f 1736, d 07.08.1819), og de dreiv gården videre. Peder og Katarina fikk 4 barn: Anne Pedersdatter, f 1753, g.m. Ole Toresen Saltnes, g.nr. 5 br. 1. John Pedersen, døpt 2/3 1755, konfirmert 1771, døde 1783. Siri Pedersdatter, døpt 1/1 1757, konfirmert 1771, gift med Torger Olsen Kjerrem. Tore Pedersen, døpt 4/3 1759, dragon, bonde Storset, Skaun. | Hammer, Peder Johnsen (4363926)
|
| 27 | 1829-1842 Ola Olsen giftet seg med jordtausa i Høve og de dreiv gården fra 1829. De tok over gården etter stefar til kona, Mikkel Andersen. Ola var sersjant og brukte helst navnet Lund. De fikk 5 barn. | Lund, Ola Olsen (93537641)
|
| 28 | 18de Søndag e. T. | Blåhammer, Ingeborg Olsdatter (I30)
|
| 29 | 19. søndag etter Treenighetssøndag (Dominica Trinitatis | Bosberg, Berit Olsdatter (94035108)
|
| 30 | 2. søndag i fasten (Dominica Reminiscere) | Esp Graneggen, Anders Andersen (6238259)
|
| 31 | 2. Trondhjemske Infanteriregiment | Hestflått Sørtømme, Lars Olsen (I69)
|
| 32 | 21. søndag etter Treenighetssøndag | Husbyeggen Rossvoll, Løden Olsen (84007216)
|
| 33 | 3. oktober 1783 skjedde det som er omtalt som den verste ulykken på sjøen noensinne i Bindalen. Det var et dåpsfølge på 10 personer på tur fra øya Gimsen til Solstad kirke på Bindalshalvøya. Gimsen ligger langt til havs og det var over 20 km sjøveien til kirka. Båten de var i kollsegla, og alle ombord omkom sammen med dåpsbarnet som bare var 2 uker gammel. Flere av de omkomne var slektninger av Trine. De omkomne slektningene var Dortea Sivertsdatter 63 år (Trines 5 x tippoldemor), hennes datter Anne Hansdatter 29 år, Dorteas svigerdatter Karen Olsdatter 32 år (mor til dåpsbarnet). Karen var gift på nytt etter at mannen Anders (sønnen til Dortea) døde i 1872, bare 31 år gammel. Karens nye mann og far til dåpsbarnet, Kristen Jakobsen, omkom også. Det er slektsbånd mellom Trine og begge foreldrene til dåpsbarnet ved at de har besteforeldre som er direkte aner til Trine. Dvs at halvparten av de omkomne i den tragiske ulykken er slektninger av Trine. Året etter ulykken ble det holdt skifte etter Dortea. Hans og Dortea var kårfolk da Dortea omkom. Boet hadde en brutto på 297 rdr. 2 ort og 15 skl. Da utgiftene var trekt fra, var det igjen verdier for 233 rdr. og 6 skl. til deling mellom arvingene. I boet etter Dortea fantes det litt av hvert. Der var en gammel garnbåt med mast, segl og tilhørende tau og dregg for 14 rdr. Videre fantes det en åttring med segl, dregg og tau for 7 rdr. og 2 ort. Det kan ha vært en av disse båtene som ble brukt på den ulykksalige kirketuren. Den siste båten i boet var en seksring med mast, segl og videre tilbehør til 3 rdr. Av fisk var det 8 våger rundfisk til 5 rdr. 2 ort. og 18 skl. og 9 våger råskjær til 5 rdr. og 1 ort. Det ser ut til at brugdefisket har hatt stor betydning for folket i Gimsen, for en av de største postene var ei ganske ny brugderuse uten tilhørende redskap for 10 rdr. Av levra på brugda ble det utvunnet verdifull tran. I boet fantes både torskegarn og sildegarn, om ikke i så sto At det fantes bøker i boet, vitner om velstand. Det var en Heinrich Müllers huspostill (en huspostill er ei bok som inneholder evangelietekstene for alle søn- og helligdager i kirkeåret, med trykte prekener eller forklaringer til), "Hovednøgelen til himmelrig" og 3 gamle salmebøker. Dorteas mann, Hans, døde i 1799. Dortea og Hans overga gården til sønnen Anders Hansen. Han fikk i 1771 bygselbrev på 18 mkl. i Gimsen. De omkomne ved ulykken var: Karen Olsdatter, 32 år, mor til dåpsbarnet. Kristen Jakobsen, 27 år, far til dåpsbarnet og dåpsbarnet, 14 dgr gammel. John Olsen 34 år og kona Maren Paulsdatter 59 år. Se Gimsen 2:5. Marens sønner fra 1. ekteskap Paul Olsen 15 år, Ole Olsen 13 år, Dortea Svensdatter 63 år og dattera Anne Hansdatter 29 år. Se Gimsen 1:4 og Jakob Nilsen, dreng 27 år. | Bangstad, Dortea Svendsdatter (I1607)
|
| 34 | 3. søndag etter Hellige trekongers dag | Husby Brå Gaustad, Alt Lødensen (I279)
|
| 35 | 6. juni 1788 i Øksfjord Nordreisa | Arild, Thomas Christensen (I2659)
|
| 36 | 7. søndag etter Treenighetssøndag (Dominica Trinitatis) | Kåsen, Erik Johnsen (I810)
|
| 37 | Berits forbudte kjærlighetBerits familie hadde godt utkommeBerit Jensdatter ble født på gården Skjærli på Støren. Hun var det 3. barnet til Jens Arntsen og Gjertrud Evensdatter. Foreldrene fikk 9 barn hvorav 7 vokste opp. De giftet seg 06.01.1728 og det første barnet, Olaug, ble født allerede vel en måned senere (døpt 29.02.1728). Så de hadde hastverk med å gifte seg for det var ikke lovlig å få barn før man var gift på den tiden. Strengt tatt var det ikke lovlig å ha samleie heller, men de slapp med en mild straff i og med at de var gift da barnet ble født. Samme året som Berits foreldre giftet seg kjøpte faren gården Skjærli av krongodset. Han fikk kongeskjøtet utskrevet den 11. august 1728 og satt da som selveier av gården som ligger på vestre side av Sokna mellom Støren og Soknedal. Berits far var tidlig selveier, de fleste bøndene i bygda var leilendinger som leide jorda av gårdeierne. Dette, sammen med at 7 av 9 barn vokste opp, tyder på at de hadde rimelig godt utkomme. Etter datidens målestokk vokste Berit opp i bra velstand på gården Skjærli. Hun ble døpt 25.11.1731 og konfirmert 01.12.1748 i Støren kirke. Da Berit var 19 år døde hennes mor og faren ble alene med den store barneflokken: Even 4 år, Ingeborg 6 år, Kjersti 11 år, Arnt 16 år og Guri 20 år. Hennes eldste søster, Olaug, var 21 år og gift med bonden på Bones Fremstu. Faren giftet seg på nytt året etter med Kjersti Larsdatter Brekk og de fikk 3 barn. Berit forelsket seg – og ble gravidI 1749, året før mora døde, kom det en stram kar til gården Skjærli som tjenestegutt. Det var Ole Estensen og han sjarmerte Berit og de ble kjærester i all hemmelighet. De bestemte seg for at de skulle gifte seg, men Berit visste at faren mente at tjenestegutten ikke var av høy nok rang til at de kunne gifte seg. Han hadde allerede sørget for at Berits eldste søster, Olaug, hadde giftet seg med odelsgutten på Bones Fremstu på Støren. Dette til tross så blomstret kjærligheten mellom Berit og Ola – og da mora til Berit døde i januar 1750 hadde kjærlighetsforholdet ført til at Berit var 3 måneder på vei. Dette holdt hun skjult for alle rundt seg inntil hun på seinvinteren betrodde seg til sin tante om at hun kanskje var gravid. Tanten satt ikke på hemmeligheten og nyheten spredte seg i bygda. Men Berit nektet for graviditeten når hennes søster, Guri, spurte henne om det. Faren gjorde henne arveløsNyheten kom også faren for øre og han konfronterte henne og ba innstendig om at hun måtte fortelle sannheten. Faren lokket med at Berit skulle få alt godt om hun fortalte hva som hadde skjedd. Men Berit benektet at hun var gravid. Til slutt ropte faren til henne at han ikke trodde på hva hun sa og at han ville gjøre henne arveløs. «Det blir aldri noe folk av deg», freste han. Berit fortsatte å skjule svangerskapet helt til hun skulle føde. Den 15. juni 1750 var ei nabokone, Siri Løkken, og hennes sønn, Arnt, på besøk på gården for å tørke korn i badstua. Mens Arnt var i badstua hørte han at Berit skrek av smerte. Han fortalte etterpå at hun «bar seg ille og gråt». Berit fortalte at hun hadde så vondt over ryggen, noe som er et tegn på at barnet ligger med nesen opp i stedet for ned under fødselen. Det gjorde fødselen vanskelig for Berit. Senere forklarte hun at hun fødte stående – da barnet kom ut tok hun tak i hodet og trakk det ut og slengte det i bakken. Etterpå tråkket hun på hodet så den lille guttebabyen døde – og hun gjømte liket i en halmball. Berit nektet for å ha fødtArnt fikk varslet mora om det han hadde hørt. Mora og Berits søster, Guri, fant etterhvert Berit og så at blodet rant fra under stakken hennes. Berit sa hun følte seg mye bedre nå og at det var blod fra menstruasjonen. Siri varslet så Berits far, Jens, men han vil ikke dra for å inspisere blodet på bakken. Berits søster og andre på gården slo seg ikke til ro med at blodet stammet fra menstruasjonen, så de kontaktet presten Berntoft i Støren. Presten vil ikke dra til Berit, men han innkalte to verdige, gifte kvinner i moden alder (matroner) til å dra på Skjærli for å undersøke Berit. 29. juni ankom de myndige damene, Birte og Karen, gården og Berit måtte la seg undersøke. De fant at hun hadde melk i brystene og konkluderte med at hun hadde født et barn. Betrodde seg til prestenDe fortalte presten at hun må ha født et barn og han dro til Skjærli og fortalte Berit hva han hadde fått høre. Han ba henne innstendig om å fortelle sannheten og det førte til at Berit tilstod overfor ham at hun faktisk hadde født et barn. Berit måtte deretter vise hvor barneliket lå. Det var flere med i følge da Berit tok de med ut på jordet hvor hun hadde gravd ned liket og lagt en steinhelle over. Da de løftet opp steinen fant de barneliket med knust hode. Berit ble tiltalt og rettssaken foregikk 19.08.1750 på hjemgården hennes. Aktor i saken var Edvard Meyer Ibsen som egentlig var fratatt retten til å drive som aktor pga mislighold av bl.a. økonomiske forhold. Men avskjedsbrevet fra kong Frederik V var ikke kommet fram da rettssaken gikk. Det gjorde ikke saken bedre for Berit at hennes forsvarer var Edvards bror, Fredrik Ibsen. Dømt til dødenRettsaken var hurtig unnagjort. Aktor mente hun hadde opptrådt «umenneskelig» og la ned påstand om dødsstraff ved halshugging, mens forsvareren mente at hun måtte skånes fordi hun var ung, dum og sjenert. Også presten Berntoft kom med gode skussmål om Berit som hadde vært snill og grei hele livet fram til den skjebnesvangre hendelsen. Etter rettssaken ble Berit arrestert for misgjerningen og satt i lensmannens fangenskap. Saken gikk deretter til lagtinget i Trondheim, men det forandret ikke resultatet. Der ble hun forsvart av hr. Krull som viste seg å ikke være noe bedre enn hennes forrige forsvarer, Fredrik Ibsen. Han hadde ikke brukt mye tid på å forberede seg, kanskje fordi han mente saken var avgjort og han hadde heller ikke betaling for å gjøre jobben. Det eneste forsvarerne var opptatt av var at de ikke gjorde så dårlig jobb at de fikk refs av kongen. Faren søkte kongen om «benådning»Rettsaken i lagtinget endte med at Berit ble dømt til døden og skulle henrettes med øks og hodet settes på stake. Berits far kom da på banen og søkte kongen om benådning. Han mente at hun måtte slippe å bli henrettet med øks, men at henrettelsen måtte skje med sverd. Videre at hun måtte bli begravd på kirkens grunn og at hodet ikke ble satt på stake. I følge Justismuseets nettside så var det å bli henrettet med sverd ansett som en mer høytidelig dødsstraff: «De fleste som ble henrettet i Norge, ble henrettet med øks, men noen ble henrettet med sverd før 1790-tallet. Å bli henrettet med sverd var opprinnelig et privilegium for de adelige. Det hendte også at dødsdømte av lavere stand kunne «benådes» til sverdet. Da slapp den dømte å ligge flat på magen under henrettelsen, men fikk i stedet knele eller sitte. Sverdet var også et våpen, ikke et redskap som øksa. Den henrettede som fikk sverdet skulle også bli gravlagt i hellig jord, og fikk normalt ikke tilleggsstraff som stakesetting.» Kong Frederik V innvilget farens søknad i et brev datert 18.12.1750. Jeg lurer på hvorfor ikke faren søkte om at livet til datteren måtte spares. Det virker jo som at kongen hadde vært i godlune like før jul. Han var kjent for å forsyne seg av livets gleder og var sikkert godt i gang med julebordssesongen. Berit henrettet med blikket mot «høyere makter»I slutten av februar 1751 ble Berit ført ut av cella og til retterstedet på Grindahaugen på Støren. Der ble hun møtt av skarpretter Johan Caspar Öhlstein med sverdet som skulle brukes til å kappe av hodet hennes. Halshugging med sverd var mye vanskeligere enn med øks, men Öhlstein var en erfaren og profesjonell skarpretter. Berit må sette seg på kne med hodet hevet og blikket mot de høyere makter. Nattmannen holdt hodet til Berit med håret, i det skarpretteren svingte sverdet og skilte hodet fra kroppen. Da henrettelsen var utført ble levningene fraktet til Støren kirke og Berit gravlagt i en umerket grav. Öhlstein fikk 11 daler, 8 ort og 20 shilling for jobben. Berits arv 19 daler, 3 ort og 8 shilling, som faren ikke hadde rukket å ta fra henne, gikk til statskassen. Ole mistet sin store kjærlighet – og sin sønnBarnefaren Ole Estensen fikk en bot på 12 daler for å ha «beligget» Berit. Det var mye penger for en tjenestegutt på den tiden, men han beholdt livet. Det er sannsynlig at Ole var oppriktig forelsket i Berit og hadde sett for seg å gifte seg med henne, men de ble begge et offer for svigerfarens avvisning fordi Ole ikke var av riktig rang. Hvor det ble av Ole vites ikke. | Skjærli, Berit Jensdatter (I155)
|
| 38 | Aasta er min 3-menning bekreftet gjennom DNA-treff med hennes sønn Hans Petter Ludvigsen. | Meland, Aasta Hermansdatter (25996669)
|
| 39 | Abel Catrine fikk 9 barn i ekteskapet med Kristian Fredrik Arild. | Gamst, Abel Katrine (I2650)
|
| 40 | About Ingeborg Svendsdatter: Daughter of Svend Andersen and Maren Hansdatter. Wife of Hans Lauritzen Blix. Mother of Inger Hansdatter Blix; Maren Hansdatter Blix; Mogens Hanssøn Blix; Christen Hanssøn Blix; Hans Hanssøn Blix and 7 others. Sister of Maren Svendsdatter; Gertrud Svendsdatter and Hans Svendsen. Enka etter Hans Lauritsen Blix, (Kjerstin) Ingeborg Svendsdatter, gav neppe den nye prestefamilien noen særlig varm mottakelse – om hun ikke alt var flyttet til Alstad, som fra nå av ble fast enkesete. I tillegg sikret Ingeborg seg fortsatt bruksrett til Kvalvåg og trolig også inntektene av Støver på Innstranda. I 1670 fikk hun laget den praktfulle altertavla som fortsatt er i Bodin kirke – med sitt eget og mannens navn godt markert. Ny-presten og menigheten skulle ikke få glemme hvem som hadde vært husbondsfolk i Prestegården gjennom 40 år – og hvilken slekt som skulle ha sittet der fortsatt! Kilde for denne historien er Bodin Bygdebok II-3. Man kan fortsatt se mange spor etter Hans og hans slekt i Bodø. I kirken henger malerier av Hans og hans kone. Maleriet av Hans har påskriften «Natus 1596 Ætatis 58. Denatus 1666». Og foruten altertavlen kan man også se gravplaten – nå innmurt i ytterveggen på kirken. På gravplaten ses inskripsjonen: "HER HVILER HER HANS LAURITSON BLIX. SOGNEHERRE TIL BAADE GIELD OCH PROWIST OFFVER SALTENS LEHN FØDT OCH BAAREN ANNO 1596 OCH I HERREN HENSOFFVET SALIGEN ANNO 1666." På prestegården oppbevares også et maleri av Hans sønn, Erik Hansen Blix. Svein Tore Dahl, Trondheim 2000: Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge i tiden 1536–1700: Hans Lauritsen Blix ble gift med Ingeborg Svendsdtr. Hun var født ca. 1603 i Trondheim, en datter av Svend Andersen, fogd i Stjørdal og Maren Hansdtr. Kilde: At hun virkelig var en dater av fogden Svend Andersen kommer frem av et i UBiT liggende diplom datert 17/8 1657. Her gir barna etter Svend Andersen sin svoger Nils Ebbesen en gård i Trondheim, blandt undertegnede er Hr. Mogens Hansen Blixpå sine foreldres vegne. | Ingeborg Svendsdatter (I2319)
|
| 41 | Adressebok 1943: Bodde i Christian Jelstrupsv. 3, tittel frue Margit Antonsen sammen mannen Alf, tittel snekker. | Kilde (48004227)
|
| 42 | Adressebok 1944: Finner bare snekker Alf i Kongens gt 68, Margit er ikke nevnt på denne adressen. | Kilde (92789876)
|
| 43 | Adressebok 1946: Bodde i Kongens gt 68, tittel frue Margit Antonsen sammen mannen Alf, tittel snekker. | Kilde (47951736)
|
| 44 | Adressebok 1947: Bodde i Kongens gt 68, tittel frue Margit Antonsen sammen mannen Alf, tittel kjører. | Kilde (54974212)
|
| 45 | Adressebok 1948: Margit bodde i Kongens gt 68, tittel frue Margit Antonsen sammen mannen Alf, tittel kjører. | Kilde (40225344)
|
| 46 | Adressebok 1949: Bodde i Kongens gt 68, tittel frue Margit Antonsen, alene. Finner ikke Alf Antonsen på noen adresser i Trondheim, så han har flyttet fra byen (det er en med samme navn i Kirkegt 51, men det er en annen person). | Kilde (10497254)
|
| 47 | Adressebok 1950: Bodde i Kongens gt 68, tittel frue Margit Antonsen, alene. | Kilde (6078922)
|
| 48 | Adressebok 1951: Bodde i Mellomveien 12, tittel frue Margit Antonsen sammen snekker Odd Høve. | Kilde (70894180)
|
| 49 | Adressebok 1952: Bodde i Mellomveien 12, tittel frue Margit Høve sammen mannen snekker Odd Høve. | Kilde (80993514)
|
| 50 | Adressebok 1953: Bodde i Hammersborgs gt 14, tittel frue Margit Høve sammen mannen snekker Odd Høve. | Kilde (24203803)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.
Redigert av Per Otto Høve.