Høve-flokken
Notater
Treff 1,801 til 1,850 av 4,528
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 1801 | Jeg har ingen informasjon om hvem første kona til Ole var. Sannsynligvis døde hun før 1699 for da fikk Ole barn med sin andre kone. Ole fikk en datter med sin første kone: Guri Olsdatter, f ca. 1695, d 1772 på Lerdal. Gift I i 1732 med Amund Bjørnsen Lerdal, f ca. 1675 i Leinstrand, d 1744 på Lerdal. Gift II i 1745 med Ole Nilsen Lerdal, f 1719, d 1802 på Lerdalsmoen. | _____, _____ (49150672)
|
| 1802 | Jeg har ingen informasjon om hvor Guri Nilsen vokste opp, men sannsynligvis var hun fra Byneset. | _____, Guri Nilsdatter (I2465)
|
| 1803 | Jeg har ingen opplysninger om foreldrene til Lars, heller ikke hvor han vokste opp eller kom fra. Han kom til Bortistu Folstad da han giftet seg med jordtausa der omkring 1689. Da svigerfaren, Ole Olsen, døde i 1694, hadde Lars alt vært med og søkt om avfelling i skyld grunnet elvebrott og oversvømmelse på åker og eng av de harde flommene. Men Lars var ikke noe langt liv laga, han døde i 1695 før den eldste sønnen hans kom til verden. Det var nok grunnen til at veslegutten ble døpt Lars. Men enken Gjertrud Olsdatter hadde ikke mistet motet etter de to gravølene til hennes mann og sin far. Et par år etter, 1. november 1697, giftet Gjertrud seg med Ole Bjørnsen Folstad (f ca. 1660). | Folstad, Lars Larsen (203520)
|
| 1804 | Jeg har ingen opplysninger om hva kona til Lars Torsen het, eller når og hvor hun ble født. Men hun døde på plassen Almlihåmmåren som hun dreiv sammen med mannen Lars. | _____, _____ (98196146)
|
| 1805 | Jeg har ingen opplysninger om hvor Eli vokste opp. | _____, Eli Larsdatter (I321)
|
| 1806 | Jeg har ingen opplysninger om hvor hun ble født eller hvem foreldrene var. Hun var 33 år da hun kom til gården Øver-Stensås i 1743 og giftet seg med John Olsen. John var enkemann og bonde på Øver-Stensås. Johns kone døde samme året og han hadde ei datter på 2 år og en nyfødt sønn. Kanskje hadde hans første kone dødd i barsel. Eli og John fikk 4 barn, men bare to vokste opp. Eli var Johns andre kone. Da hun døde giftet han seg for tredje gang et par år etter. Eli døde i 1753 på Øver-Stensås, 43 år gammel. Hennes ektemann John døde 8 år etter henne. | _____, Eli (I828)
|
| 1807 | Jeg har ingen opplysninger om hvor Marit kom fra – eller hvem foreldrene var. | _____, Marit Olsdatter (I1262)
|
| 1808 | Jeg har ingen sikker informasjon om foreldrene til Steffen eller hvor han vokste opp. Men jeg antar at han er barnebarnet til Steffen Hønvold. Steffen Hønvold hadde en datter, Berit Steffensdatter (f ca. 1660, d 1713), som var gift med Anders Toresen Grostad (f ca. 1654, d 1710) – og jeg antar at han er sønnen deres. Steffen Andersen er dermed oppkalt etter sin morfar Steffen Hønvold, noe som var sedvane. Også det at han fikk bygsel på gården Marken som ligger inntil gården Hønvold underbygger mine antagelser. Den første dokumenterte informasjonen jeg har funnet om Steffen er da han døpte sin første sønn, Anders Steffensen, 13. september 1716 i Byneset kirke: "...uægte barn ... fader soldat Steffen Andersøn og moder Guri Nilsdtr Berg sin søn Anders". Han og Guri giftet seg to år senere, 10.06.1718. Faddere var Carl ... Faddere ved sønnen Nils sin dåp: Gunnar Gaustad, Jens Berg, Ivar Megaard, Gunbor ..., E... Berg. Faddere ved sønnen Anders født 1724: Jon Engen, Ola Hønvold, Ola Gaustad, Marite Berg og Berit Berg. Steffen Andersen Marken overtok i 1728 gården Marken ved Skjelbreia i Bymarka, Trondheim. Steffen hadde bygselbrev fra bergamtmannen om å drive gården som tilhørte Byneset. Steffen giftet seg 10. juni 1718 med Guri Nilsdatter, f ca. 1690, d 1731. De hadde tre barn, men det var bare ett barn som vokste opp: 1. Anders, f 1716. Sannsynligvis død før 1724. 2. Anders, f 1724, d 1781 på Høstad Øvre. Gift i 1749 med Astrid Jensdatter Berg, f 1723 på Berg Jensstu, d 1805 på Høstad Øvre. 3. Nils, f 1726, d 1727. Marka 299/1: Marka var i 1661 skyldsatt til 1 øre, og lå til Trondhjems lagstol. Gården ligger helt opp mot markagrensen, i Bynesalmenningen, og kan opprinnelig ha vært sæter for de gårdene som Lagstolen i Trondheim eide på Byneset, for så å bli tatt i bruk som ordinært gårdsbruk enten seint i middelalderen eller i etterreformatisk tid (etter 1536). I de eldste skrifter heter gården Morken. «Fra først av har gården vært en fri rydningsplass i Bynesalmenningen ved Skjelbreia og like ved bygdemerket mot Halsetaunvaldet i Byåsalmenningen,» skriver O. J. Høyem i sin bok «Nes eller Bynes». Første gang gården nevnes er i 1657. Det var en Erik Morken som da betalte kvegskatten og buskapen hans var 2 hester, 5 kveg, 3 sauer og 2 geiter. Kværnskatten 1710–11 for Markens vedkommende var 2 skilling. Marken var en tid lagt øde. Den er nevnt øde både i 1710 og 1727. Anders måtte sette hardt til mot naboen Da Steffen tok over bygselen på gården i 1728 ble det holdt en besiktigelse av eiendommen Marken. Steffen forlangte overfor berghauptmann Dreier, som eide nabogården Halsetaune, å få klar beskjed om retten til å bruke engsletter og myrer mellom Marken og Halsetaune. Steffen mente at denne retten lå under Marken. Bygsleren på Halsetaune, Lars, sa at både han og hans far hadde brukt engslettene og myrene, men erkjente at de ikke tilhørte Halsetaune. Det ble avsagt dom som gikk ut på at bygdegrensen var skillet mellom disse gårdene, og at engslettene og myrkjøsene tilhørte Marken. Steffen ble tilkjent 4 rdr. som Lars Halsetaune måtte betale. Rettigheten Steffen sloss for fikk også betydning 200 år seinere kan jeg lese i Bynesboka, bind 3, s. 397. «I 1936–37 ble det ved Strinda og Selbu herredsretts dom på ny fastlagt hvor grensen mellom Strinda og Byneset skulle gå ved SkjeIbreia. Foranledningen for saken var at grensen på rektangelkartet var trukket gjennom SkjeIbreia og videre mot vest til utløpet av sjøen, hvoretter elveløpet fulgtes til Øvre Leirsjøen. Bynesets talsmenn påstod at grensen skulle som før følge det gamle skillet mellom Marken og Halsetaunet, og de omtalte engsletter og myrkjøser tilhørte Byneset. Det endte med at Byneset fikk rett i sin påstand. Dersom retten hadde skaffet seg den gamle dommen fra 1727, som er omtalt foran, ville det ha forenklet den omfattende bevisførselen meget betydelig.» | Marken, Steffen Andersen (I2464)
|
| 1809 | Jeg har ingen sikre opplysninger om Berit annet enn at hun var første kona til Ola Evensen og at hun døde i 1674. Kanskje var Berit datter til den forrige brukeren i Myrin Sørgård, lngebrigt, f. ca 1620. Han dreiv Myrin Sørgård fra ca. 1637–1667 og svarte kopskatten 1645 for seg, kona, Sven, Ingvill og Berit. Denne antagelsen kan være riktig fordi mannen til Berit var neste registrerte bruker av Sørgården. Så muligens var denne Berit som er oppført i 1645 datteren til Ingebrigt og tok over gården etter faren. | Berit (76061648)
|
| 1810 | Jeg har ingen sikre opplysninger om Marit. Navnet hennes har jeg basert på at etter at hun døde giftet hennes enkemann, Mikkel Olsen (f ca. 1663, død senest 1731), seg på nytt og fikk ei datter som han kalte Marit (f ca. 1725). Dette var navneskikken på den tiden. Når det gjelder tidspunkt for død har jeg satt det til 1725, som er to år før datteren ble født. | _____, Marit (I1333)
|
| 1811 | Jeg har sparsomt med opplysninger om John. Basert på når han ble far er det sannsynlig han ble født omkring 1730. Han var far til to barn: Ellen og Ole som begge ble døpt i Byneset kirke. Begge barna var «Ægte», så John må ha vært gift da han ble far. Men navnet til kona er ukjent, ikke oppgitt i kirkeboka. John var tambur som var betegnelsen på en militær signaltrommeslager. Begge barna ble døpt i Byneset kirke, så John, kona og barna bodde derfor på Byneset i perioden 1757–1760. Etter 1760 har jeg ingen informasjon om John eller kona. Datteren Ellen ble gift på Byneset i 1781, men jeg finner ikke henne blant konfirmantene på Byneset. Muligens flyttet John og kona fra Byneset, men at datteren kom tilbake. I Børsaboka I, s 146, er det nevnt en plass som het Tamburplassen, kanskje var John derfra? Men John er ikke nevnt blant barna, så det er vel lite trolig. Om foreldrene til barna på Tamburplassen står det følgende i Børsaboka: «lngebrikt Larsson Tambur, f ca. 1707, d 1752, og kona Eli Rasmusdatter, f ca. 1700, d 1751, kom flyttende hit til husmannsplassen på Krangsås seinest i 1729, da vi finner tvillingene døpt. Familien kom utabygds fra, og var kanskje ikke børsværinger.» Det er ingen av barna til John som fått navn etter disse «besteforeldrene», så det indikerer også at det er lite sannsynlig at John kom fra Tamburplasssen. Tamburer skulle finnes i alle kompanier etter 1628. Tamburen var offentlig embetsmann, oppført med yrke i folketellingene. De militære signalene ble spilt på tamburtromme. Tamburer ble særlig brukt under trettiårskrigen på 1600-tallet, men er kjent minst hundre år tidligere i renessansen. Tamburene omsatte offiserenes muntlige ordre til lydsignaler som soldatene kunne oppfatte på lang avstand. En tambur kunne i gamle dager tegne en kontrakt på ti, tjue eller tretti år. Kongen kunne leie ut regimentene for å tjene penger. Tamburen måtte følge regimentet i Europa, eventuelt sammen med familien. På 1700- og 1800-tallet var det vanlig med en tambur og en eller to felespillere i bryllup. Tamburen spilte da bryllups- og andre trommeslåtter som ofte var variasjoner over militære signaler. Tamburer som ikke hadde tilknytning til militære ble gjerne kalt bryllupstamburer. Kanskje var John Tambur også en bryllupstambur? John fikk to barn (som er kjent) Ole Johnsen, f 1757, døpt 23.01.1757 i Byneset kirke. Ellen Johnsdatter Eggen, f 1761, d 11.03.1837. (Odds tipp-tipp-oldemor.) | Tambur, John (21437299)
|
| 1812 | Jeg har valgt å stoppe lenken til hans far fordi det videre slektsløpet bakover i tid er veldig usikkert. Peder linkes til flere konger, men dette er ikke dokumenterbart etter mine vurderinger. Hans far skal ha vært Peder Nilsson Schancke, f 1325, d 1360, og mor Elin Agnes Ranesdatter, f 1340, d 1430. | Skancke, Karl Persson (I737)
|
| 1813 | Jeg har veldig sparsomt med opplysninger om Berit. Basert på fødselsåret til sønnen John antar jeg at hun var født mellom 1600–1620, men har ingen opplysninger om hvor hun ble født eller levde. Jeg antar at hennes navn var Berit fordi sønnens nest eldste datter het Berit. Dette basert på navnetradisjonen på den tiden. | _____, Berit (35970172)
|
| 1814 | Jeg har veldig sparsomt med opplysninger om Erik. Basert på fødselsåret til sønnen John antar jeg at han var født mellom 1600–1620, men har ingen opplysninger om hvor han ble født eller levde. Videre antar jeg at Eriks kone het Berit fordi sønnens nest eldste datter het Berit. Dette basert på navnetradisjonen på den tiden. | _____, Erik (51605042)
|
| 1815 | Jeg kjenner ikke navnet til Raymonds partner. Han fikk 2 sønner, den ene er død: Mathew John Hostland, f 10.12.1967 i Calgary, d 30.05.2010. | Hostland, Raymond Ellis (67820186)
|
| 1816 | Jens Altsen ble født på Sørgård Rekstad i Skaun og vokste opp der. I dåpsprotokollen er hans far nevnt med bosted Rekstad. Det var broren John som tok over gården etter foreldrene i 1729. Faren hadde da drevet gården siden 1685. Alts-folket, som satt med Sørgård til opp i 1760-årene, var ei svært tallrik slekt. De satt der i god økonomi. I tiden 1745–1786 satt de også på Nordigård. Fra Skaunaboka del 1 s. 187: Jens var gift med Berit Evensdatter fra nabogården Skauan. Jens var husmann på Skauan i Skaun som var hjemgården til kona. De flyttet senere til Kjøsalia (Kjøsalihåggån) ved Svorksjøen på Hølonda. Plassen Kjøsalia skal ha vært ved Orkdalsmerket, utenfor Almkleivtjønna. Boplassen skal senere blitt kalt Kjøsalihåggån. Folket der sognet til Orkdalen, som var rimelig, så nær Svorkmo det var der. Det skal være mannen på gården Sundet på Hølonda som kjøpte eiendommen fra gården Rektorlia i Orkdal, men den ble solgt av Hølonda kommune til Orkdal. Jens og Berit fikk 7 barn: 1. Alt Jensen Skauan, f ca. 1728, d 1817. Gift med enka Marit Eriksdatter på Mjølhus i 1765 og kom dit. 2. Even Jensen Skauan. 3. Ingeborg Jensdatter Skauan, f ca. 1734, d 1765. 4. Åsel Jensdatter Skauan, d 1768. 5. Marit Jensdatter Skauan, f ca. 1738. Gift med Ola Ellingsen Husbybakken. 6. Randi Jensdatter Skauan, f ca. 1740, levde ugift i 1782. 7. Dordi Jensdatter Skauan, f på Solstad 1742, død i legd 1833, ugift. | Rekstad Skauan, Jens Altsen (I1528)
|
| 1817 | Jens Andersen d.e. ble bare 2 år. Faddere var Ole Enmoen og Kari Hyndaas. | Voll, Jens Andersen D.E. (56672864)
|
| 1818 | Jens Arentsen ble gift med jordtausa i Borstu på Gynnild, Olaug Sivertsdatter, og tok over drifta av gården. Jens var innflytter og var først nevnt på Skain 1664, da som Jens Andersen, 32 år "Kneckt", som betyr soldat. I en rettssak ca. 1700 sier han som vitne: "Da jeg for 40 år siden kom hit til bøygden". Jens var lensmann i bygda. Alderen til Jens er oppgitt til 76 år i kirkeboka da han døde. Olaug og Jens fikk 6 barn og eldste sønnen Sivert Jensen (f 1679, d før 1740) tok over gården: 1. Sivert (Sjur) Jensen Gynnild, f ca. 1679, d før 1740. Gift 1705 med Guri Einersdatter Vollum, Skogen, f ca. 1681, d 1740. Bønder på Gynnild. Tok over gården etter foreldrene. 2. Anders Jensen, f ca. 1680–81, d 1737. Gift I 1707 med Gunnild Endresdatter Fossum, Negarden, f ca. 1680, d 1723. Gift II 1725 med Marit Larsdatter Estenstad, f 1690. Bønder Nori på Gynnild. 3. Arnt Jensen, f ca. 1681, d 1755. Gift I 1703 med Berit Larsdatter Østhus, f 1679, d 1735. Gift II 1736 med Guru Arntsdatter Solem f 1712, d 1782. Kvartermester og bonde i Skjærli og på Estenstad, Sørstu. 4. Siver Jensen, f ca. 1689, d 1756. Gift 1729 med Kari Anfindsdatter Ertshus, f 1704, d 1756. Lensmann og bonde på Lillebordal og i Midtstuen Hov. 5. Ole Jensen, f ca. 1692, d 1761. Gift 1721 med Siri Endresdatter Fossum, f 1692, d 1756. Bønder i Nordstu Dragset. 6. Marit Jensdatter, f ca. 1685, d 1743. Gift 1708 med Ole (Oluf) Ellingsen, f 1681, d 1750. Bønder på Berg. | Gynnild, Lensmann Jens Arntsen (I652)
|
| 1819 | Jens døde som spebarn. | Bjørgan, Jens Rasmussen (36317438)
|
| 1820 | Jens Eliasen, f 1730, d 1803. Gift 1769 med enke Ingeborg Ingebrigtsdatter Gylland, Teigen, f 1725, d 1808. Bønder på Gyllteigen, Støren | Øyen, Jens Eliasen (I1422)
|
| 1821 | Jens er nevnt som saugmester og om det er noe infløkt hadde han bygselen på Voll i Budalen noen år. Kona Berit var visstnok fra Storbudal. Datter til Jakob Svendsen i Nordstuen. En sønn: Jakob ble gift med Guri Ingebrigtsdatter, født 1699 på Malum i Singsås. Disse var nyryddere på Stornesset (Nordgården) i Singsås. Selv om Anders og Jens-navnet er grodd fast til Volla så ble det søstra Gunhild som førte slekta videre på Voll. | Voll, Jens Andersen (I3034)
|
| 1822 | Jens Erlendsen vokste opp på Nordgården Vinsnes. Fra ca. 1700 var han bruker på Søgården Singsås som han tok over etter farbroren. Det er ukjent hvem han var gift med, men de hadde 4 barn: Guri Jensdatter Vinsnes Erlend Jensen Vinsnes Dordi Jensdatter Vinsnes Berit Jensdatter Vinsnes | Vinsnes, Jens Erlendsen (52113346)
|
| 1823 | Jens Estensen vokste opp på Lefstad Nergård og tok over gården etter foreldrene. Han var bonde der fra 1736–1783. Gift med Guru Johnsdatter, f 1712, d 1803. Da faren til Jens, Esten Johnsen døde i 1735, var det 167 rdr. på arvingene. Karene på Lefstad dreiv med smiarbeid i tillegg til gårdsdrifta. Skiftebrevet etter Jens sin farfar, John Henriksen, fra 1712 viser at det ikke var fattigfolk i Nergård. De var også innviklet i et økonomisk sterkt ættesamfunn. Det hadde vært velstand på Lefstad gjennom generasjoner – og den samme jevne velstanden var også rådende i tiden til Jens Estensen. I 1812 ble Nergård delt mellom brødrene Ola og Jens Estensønner, som tok over 1 øre 18 marklag hver. De fikk 9 barn: 1. Olaug Jensdatter Lefstad, f 1738, død som spebarn. 2. Olaug Jensdatter Lefstad, f 1739, d 1745. 3. John Jensen Lefstad, f 1740, trolig død som barn. 4. Esten Jensen Lefstad, f 1742, d 1829. Tok over bruket. Gift i Buvika i 1784 med Kari Olsdatter Lereggen, f ca. 1757, d 1830. 5. John Jensen Lefstad, f 1746. Gift med Ingeborg Haldorsdatter Naustan i Børsa og kom dit. 6. Arnt Jensen Lefstad, f 1748. Gift med Dordi Klemmetsdatter Svanget fra Buvika. Bodde på Vigdal i Buvika. 7. Lars Jensen Lefstad, f 1750. Flyttet til Verdalen. 8. Siri Jensdatter Lefstad, f 1752, d 1845. Gift I i 1787 med John Ingebrigtsen Skaset. II med Ola Ivarsen Eggan, begge i Skaun. 9. Jens Jensen Lefstad, f 1756. Gift I i Buvika 1785 med enke Randi Andersdatter Lereggen og kom dit. Gift II i 1807 med Marit Evensdatter Langørgen (se Framigården Voll). | Lefstad, Jens Estensen (I313)
|
| 1824 | Jens Hansen vokste opp i Ner-Viggja og tok over der etter mora. Mora flyttet dit da faren døde omkring 1680. Fra 1719 til 1736 dreiv han Tostensgården i Viggja. Jens var gift med Ingeborg Sjursdatter Haugan. Tostensgården var det minste av de fem Viggja-brukene i 1600-årene. Brukerne betalte landskyld til Reins kloster av 1 spann. Her også kom Villmanns-slekta inn, men flyttet ut etter at sønnen til Jens, Hans Jensen, døde i 1767. Da hadde Hornemanns-familien allerede solgt bruket, til Knut Knutsen for 550 rdr. Den gamle bygselfamilien var altså ikke i stand til å kjøpe. Verken helse eller økonomi var god. | Villmann, Jens Hansen (44421870)
|
| 1825 | Jens Hansen vokste opp på gården Berg Jensstu Snauan på Byneset. Jens tok over bygselen etter sin far som døde i 1718. Gården Berg Jensstu fikk sitt navn etter Jens. I 1720, et par år etter Jens tok over, hadde gården 3 hester, 6 kyr, 2 sauer, 5 geiter og 1 gris. Gården Berg Snauan nevnes i skattematrikkelen i 1647 som halvgård. Gårdsnavnet Snauan kommer av ordet «snaud» og beskriver at det var «et øde og snaut rum». På den tiden Jens vokste opp på gården var Berg oppdelt i 5 gårder. Berg-gårdene var sentralt plassert i beltet av gårder som har sine eiendommer fra midtbygda på Byneset og oppover mot skogen. Dette er en av de eldste gårdene i denne delen av bygda, og flere av nabogårdene er trolig skilt ut fra Berg oppigjennom hundreårene. Da Jens døde i 1741 tok enken, Berit Olsdatter, over bygselen av gården. Hun hadde sikkert god hjelp av to av barna som var blitt 16 og 18 år da. Datteren Ellen, f 1731, d 1763, giftet seg i 1754 med Simen Karlsen Vevik, f 1730, d 1758, og de tok over bygselen. Ellen døde i 1763 og mora levde enda. Den videre drifta av gården ble ordnet slik at Ellens søster, Guru, tok over gården. Hun hadde nettopp giftet seg og de dreiv gården videre. Barn: 1. Astrid Jensdatter, f 1723, d 1805 på Høstad Øvre. Gift i 1749 med Anders Steffensen Berg, f 1716, d 1781 på Høstad Øvre. 2. Oluf Jensen, f 1725. Bosatt på Ranum i Strinda. Gift i 1750 med Randi Jørgensdatter Megård, f 1728 på Megård. 3. Oluf Jensen, f 1729. 4. Ellen Jensdatter, f 1731, d 1763. Tok over Berg Jensgården etter foreldrene. Gift i 1754 med Simen Karlsen Vevik, f 1730 på Vevik Vestre, d 1758. Da hun døde tok hennes søster, Guru Jensdatter over gården. 5. Guru Jensdatter, f 1735, d 1771. Tok over Berg Jensgården da søsteren Ellen døde. Gift i 1761 med Peder Jensen Berg, f 1730, d 1785. 6. Hans Jensen, f 1736, d 1763. 7. Guri Jensdatter, f 1736, d 1742. | Berg, Jens Hansen (I2468)
|
| 1826 | Jens Hansen vokste opp på plassen Ølsholmskjæret i Buvika. Ved folketellingen i 1865 var han registrert som fisker og bodde hjemme på Ølsholmskjæret i Buvika. Han bodde en periode på Tanga i Buvik, senere flyttet han sammen foreldrene til Søraunet på Saupstad i Trondheim (tidligere Leinstrand kommune). Jens Hansen giftet seg i 1871 med Ingeborg Pedersdatter fra Buvika (hennes far var Peder Hansen). Ved folketellingen i 1875 bodde han og kona med to barn på Søraunet. Barna var Karen (f 1872) og Hanna (f 1875). De bodde sammen Jens sine foreldre og hans bror Johan. Men jeg finner ikke at Jens og Ingeborg hadde noen datter som het Karen. Derimot hadde Jens sin bror Andreas en datter som het Karen som var like gammel som den Karen som er nevnt som datter til Jens i folketellingen i 1875. Så her er det nok en feilregistrering. Ved folketellingen 1891 bodde Jens med familien på Søbstadplass og han var oppført som «Sømann, matros paa indenskjærs fartøi» og bodde sammen kona og to barn: Petra og Johanna. Jens sitt fødselsår var oppgitt til 1851, men det stemmer ikke med andre opplysninger som f.eks. at han ble døpt i 1843. Da sønnen John Ingvald ble født i 1892 var han oppført som «Husmand Søfarende» med bopel «Søbstadplass». Da datteren Petra giftet seg 30.12.1900 i Nidarosdomen stod han oppført som brudens far «Inderst Jens Hansen». Jens ble enkemann i 1903, han var da oppført som «Baadsmand Jens Hansen Søbstad» og bodde på Selsbakøien i Trondheim. Da Jens døde i 1920 bodde han på Østmarka i Trondheim (den gang Strinda kommune). Han døde av alderdom, men det er tilført at han var: «enkemann, sjømann, fattigforsørget sindssyk». | Ølsholmskjæret Søpstad, Jens Hansen (I282)
|
| 1827 | Jens Jensen vokste opp på Lefstad Nergård, Melhus. Han var gift I i Buvika 1785 med enke Randi Andersdatter Lereggen og kom dit. Gift II i 1807 med Marit Evensdatter Langørgen (se Framigården Voll). | Lefstad, Jens Jensen (I1945)
|
| 1828 | Jens Johnsen Digre, f 1588, d 1670, fra Singsås er direkte stamfar til Odd i 9 slektsledd. Han tok over gården Digre i Singsås etter sin far John Halvarsen som døde omkring 1607. Jens og brødrene var «berserker» Jens og hans brødre, Bjørn og Oluf, utmerket seg som reine berserker. Fra fogdeprotokollene er det mange eksempler på dette. Det ser ut som krangel med slagsmål og hårdraging var det som helst opptok «Dijer-karene» utover 1600-talet. Også sønnene deres fulgte i fedrenes fotspor. Utover fra 1610 var disse brødrene innblandet i konflikter og lovbrudd. Det kunne vel ofte være bare «dagligdagse» småslagsmål, men også mer alvorlige saker. Noen eksempler på «åpninga» av livet til brødrene er: Jens Johnsen dømt fordi han «slog Anders Fæsett itt støfuerslag (slag med staur)» og Bjørn for han «udi et Brølup slog Peder Talsnes». Jens Johnsen ble bruker i Digre etter sin far. Han ble en mektig mann, og hadde nest største buskapen i bygda. Men en stor del av livet hans gikk ut på strid med lov og rett. Det gikk så vidt at han fikk navnet, ikke bare av bygdefolket, men også innført i protokollene, Jens Villmann. Dette navnet fulgte siden sønnen Hans, og gikk over til familienavn til etterkommerne. Hans flyttet til Viggja og her finner vi Willmann fortsatt i bruk som familienavn. Jens fikk flere bøter, men var mer for seg enn samtiden sin, og kunne kunsten å bli frikjent i en sak. Slik var det også da han etter et oppgjør med Knut på Singsås, som ser ut til å være erkeuvennen hans, ble dømt til å bøte med 4 mark sølv. Da fikk Jens offisiell oppreisning der det ble sagt at han fremdeles måtte vere «gild og gjæv, søge Laug og Gildehus med gilde Mænd og gjæve og ei være Mand des værre for den Sag i nogen Maade». Fra tingsprotokollen fra 1652 ser det ut til at Jens og sønnene hadde vært ute på ei skikkelig vikingferd: «Jennz Willmand Digere bøde formedelst Hand och Thuende aff handz Søner nemblig Hans och Peder forsætlig wiz ehr dragenn Nedter til Sings Aaz, og der med Hug och Slag haffuer offuer falden Ingebrigt Sings Aaz och hanz Hustrue sampt oile Malumb, och Jon Koszberig som war gandsche ilde med fahren och iche endnu haffuer bekommedt hans Helbred igien.» 10 rdr. måtte Jens ut med den gangen. I 1623 ble Jens anmeldt fordi han det året hadde to «frillbarn», ett med Inbor Olufsdatter, og ett med Sigri på Vinsnes. Senere ble Jens gift, mulig med en av disse. Det er uvisst hvor mange barn han var far til, men som gift hadde han 6 barn. To av sønnene Hans (f 1628, d 1679) og Per (f 1631, d ca. 1687) flyttet til Børsa hvor de dreiv hver sin gård. Per er direkte ane til Odd og var den første av Villmann-familien som kom til Børsa. Per var driver av gården Hammer i Børsa fra 1664 til han døde omkring 1687. Hans drev gården Naustan fra 1677. Jens forsvarte sønnen John da han «euforwarendis haffde ihelschut et Quindefolch» Jens sin sønn, Hans, ble i 1655 utlagt som far for et barn med ei «Kirsten Jesperdatter født Syndenfields». Men en skulle akte seg for å komme borti noe med «Dijerbrødrene». Det ser ut som de oftest stod sammen, med faren som samlingsmerke og fører. Året etter Kirsten Jespersdatter fødte barnet, stod Jens Johnsen til rette med tingbordet på Vinsnes fordi sønnen John (Hans sin bor) «euforwarendis haffde ihelschut et Quindefolch, naffnlig Kirsten Jespers Datter». Kort og kaldt, John Jensen hadde skutt Kirsten Jespersdatter «Uforwarendis», ble det sagt, altså et vådeskudd. Etter forlik med slekta hennes «syndenfields» slapp Jens med fattige «8 Ørttuger og 12 sh er Penge 7 dlr. 12 sh.» i bot for drapet. Skyting var slett ikke noe man drev med dagligdags i den tiden, og et treff i dobbel forstand var det at nettopp et menneske, «enn sagt eit kvinnfolk», ble truffet. Jens sin sønn, Hans, var aktiv i Spell-Ola opptøyene på Røros i 1670 Hans Jensen jobbet en tid som berggesell på Røros Kobberverk, og under «Spell-Ola-opptøyene» i 1670 var selvsagt Hans med (jfr. Rørosboka bind II, side 59–71). Han ville da, om direksjonen satte nye folk på gruvene, «bortjage og ihelslaae» disse (side 68). Opptøyene på Røros er vel kanskje den første arbeiderkampen i landet. Gruvearbeiderne hadde i lengre tid klaget over manglende utbetaling av lønn (mange hadde ikke fått lønn på flere år og noen betaling i varesedler for å kjøpe proviant fra Kobberverket), ingen ekstra godtgjøring for helgearbeid, ingen erstatning ved alvorlige skader og at de ble møtt med «Hug och Slag» og truet med «Prisonen» når de krevde avregning for arbeidet. Det var stor mistillit til direktøren ved Kobberverket, Henning Irgens, og hans medhjelpere. Eksempler på hendelser var at ledelsen, ved proviantskriveren Claus Sommer, slo ut vinduer på husene til de som var mest aktive i arbeidskampen, bl.a. Hans og Spell-Ola (side 64). Hans var kanskje den som lignet mest på far sin, og villmannsnavnet hang med han, og lever i slekta hans den dag i dag, f.eks. på Viggen i Børsa. Syklisten Jostein Willmann er sannsynligvis en av etterkommerne. Jens var seigliva Alder og år beit ikke på Jens Johnsen, og det måtte andre makter til for å bøye han. Enda som 80-åring i 1667, satt han med gården – men tre år senere var han borte. En vårdag gubben stod og melte korn i Sevi´l, som gikk eirgrønn i flom, kom Sevildalsisen med dønn og dunder og tok heile greia – og kvernhuset med Jens. Det bars på Gaula med berserken Jens Johnsen, og historien om han endte med at liket ble funnet på ei ør nede ved Øya. | Digre Villmann, Jens Johnsen (I1289)
|
| 1829 | Jens ovetog gården efter svigerfaderen i 1737 | Borten, Jens Larsen (I443)
|
| 1830 | Jens Pedersen Moe, f ca. 1717. Innerst på Mo i 1762. | Moe, Jens Pedersen (63273610)
|
| 1831 | Jens Pedersen Schjelderup ble trolig født på farsgården Skiellerup ved Hobro på Jylland. Årstallet vet man ikke sikkert, men kanskje cirka 1510. Noen har antatt 1524, som muligens kan være like sannsynlig. Andre har nevnt 1499, men dette regnes som mindre rimelig. Han døde som biskop i Bergen i 1582. Datoen er ikke kjent, heller ikke gravstedet, men det er nærliggende å anta at det er i domkirka i Bergen særlig ettersom flere av hans barn er lagt der. I ei bok han hadde i sitt eie, forfattet av Calvin og utgitt i 1551, har han ført inn sitt navnetrekk. Av dette ser man at han skriver Johannes Schielderop. Han er imidlertid stadig blitt omtalt med den korte formen Jens, som også er holdt her. Skrivemåten etternavnet har variert noe i hans samtid, men en får regne med at han ville ha det slik han selv skrev det med egen hånd. I skriftet: «En christelig Underuisning…» som han ga ut i 1572, er det skrevet Jens Schielderup. Den 10. juni 1557 ble han av kongen utnevnt som den andre av de protestantiske biskopene i Bergen, det vil si etter Geble Pedersen. Om hans ungdom og skolegang vet man ikke noe. I 1543 var han i København i en krets av religiøst interesserte personer og han viser da interesse for kalvinismen etter påvirkning av den kjente doktor Niels Hemmingsen, som nylig var kommet tilbake fra Wittenberg. Jens tok magistergraden i Wittenberg i 1547 og vendte tilbake til København, der han straks fikk en lavere stilling ved universitet. Senere, i 1551, ble han utnevnt til professor i fysikk. Samtidig med at han virket som lærer i dette faget, studerte han medisin og tok 1554 doktorgraden i denne vitenskapen i Rostock. Jens hadde håpet å bli professor i medisin ved universitetet i København etter sin svigerfar Dr. Peter Capeteyn. Da Capeteyn døde i 1557, ble han imidlertid tilsidesatt til fordel for en annen. Dette kan ha vært medvirkende til at han tvilrådig mottok kallet fra kongen til bispestolen i Bergen, som da hadde stått ledig i to år. På grunn av hans tvil hadde kongen fått konsistoriet ved universitetet til å gi løfte om at hvis Schjelderup skulle ønske å forlate sitt embete i Bergen, skulle det stå fritt til enhver tid å vende tilbake til sitt professorat i København. Jens tok da imot kallet og ble innsatt i embedet 16. juni 1557. Som professor i fysikk og doktor i medisin hadde Jens ingen tilstrekkelige faglige kvalifikasjoner til gjerningen som biskop. Men i de tider betraktet man universitetet mest som presteskole så at der hos alle dets lærere forutsattes teologisk lærdom, og Jens hadde jo også i tidligere år vist at han var teologisk interessert, så han måtte vel kunne regnes som tilstrekkelig faglig kvalifisert. Men det var likevel helt ureglementert at en person uten tidligere prestetjeneste skulle kunne kalles til biskop, og da til en av landets fornemste bispestoler. Biskop Schjelderups økonomiske kår i Bergen ble redusert sammenlignet med lønnsforholdene til forgjengeren Geble Pedersen, som hadde rike forleninger. Men også Jens tok unge menn inn i sitt hus og kostet deres skolegang. Han var kommet overens med kongen om at han, foruten fri bolig i Gråbrødreklosteret og noen engstykker som hørte til Munkeliv, også skulle ha 200 daler i årlig samt en del naturalytelser som mel, malt, smør osv. Dessuten fikk han fortsatt rentene av sin prebende ved Lund domkirke, som han hadde fra sin tid i København. Biskopen synes etter forholdene å ha vært flittig med å visittere sitt bispedømme, og likeså var han en flittig predikant. Han holdt også takksigelsesfest i Bergen for gjenerobringen av Trondheim fra svenskene, som under sjuårskrigen hadde inntatt byen i 1564. Ingen av sine prekener har han latt trykke, og heller ikke er noen av dem kjent i manuskript. Jens Pedersen var en lærd mann, og han tok seg med iver av latinskolen i Bergen og den kristelige opplæring i byen og sitt stift. Mest kjent fra Schjelderups virke er striden som oppstod mellom han og byrådet i Bergen. Han hadde da han kom til sin bispegjerning, sett at der var mange katolske bilder i kirkene, og hvordan noen gamle koner tilbad bildene (voksskulpturene) på høyalteret i domkirka. Han foreslo for byrådet at man skulle fjerne dem, men rådet ville ikke være med på det. I 1568 fikk han besøk av en utsending fra kongen, riksråd Jørgen Lykke, som lastet Schjelderup skarpt for så lenge å ha tålt dette uvesenet. Biskopen hadde hele tiden opptrådt mot den «avgudiske» bildedyrkingen uten å komme noen veg på grunn av motstand i rådet. Nå var han trygg på at han hadde støtte fra aller øverste hold, og lovte skriftlig «med tid og lempe» å gjøre det han maktet for å fjerne «saadan vederstyggelighed fra Herrens hus». Dr. Schjelderup var høyt aktet i samtida, «baade i sit Hjemland og i Udlandet». I 1559 ble han innkalt til København som assisterende biskop ved kong Frederik IIs kroning. Han var i gunst hos kongen, som i 1660 ga ham St. Laurentii prebende. Da han i 1565 kom til København i anledning arveskifte etter sin fader, gjorde professorene ved universitetet et gilde for han. Og den kjente professor i Rostock David Chytræus tilegnet ham med mange lovord en ny utgave av sin vel ansette «Onomasticum theologicum» (1578). Jens var gift med Susanne Lennertsdatter, antakelig født ca. 1520 eller noe seinere. Hun døde sannsynligvis før 1583. Susanne var trolig pleiedatter eller stedatter av professor i medisin ved universitetet i København, Peter Capeteyn, som senere ble nevnt som Jens Schjelderups svigerfar. Om Susanne har man ikke mange opplysninger, men som bispinne hørte hun til overklassen og deltok i de kondisjonertes liv i byen. Hennes og mannens navn går igjen i flere slektsledd. Hvor mange barn Susanne og Jens fikk, vet man ikke sikkert, men Absalon Pedersen har i alle fall omtalt de fleste. | Schjelderup, Jens Pedersen (75459922)
|
| 1832 | Jens Pedersen tok over som bruker i Kalvika, bruk 1 Nordgården, i 1680 etter faren Peder i Kalvika. Peder hadde da vært bruker siden 1628. Hvem Jens var gift med, vites ikke. Han betalte kvernskatt i 1685. I 1711 oppga han at han ikke hadde andre tjenere enn sine egne barn. Jens hadde i 1723 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut og 17 småfe. Utsæden var på 6 mark rug. 1/2 tønne blandkorn og 1 1/2 tønne havre. Høyavlinga var på 23 sommerlass. Gården hadde ikke kvern i 1723. Sønnen Hågen Jensen tok over bruket. | Kalvik, Jens Pedersen (I1651)
|
| 1833 | Jens Pedersen vokste opp på Sørstu' Rognes. Han ble gift 1812 med Else Olsdatter Vold. De fikk 8 barn og det var sønnen Peder Jensen som tok over Sørstu' etter foreldrene. | Rognes, Jens Pedersen (60039878)
|
| 1834 | Jens Persen Villmann var fra gården Hammer i Børsa, f ca. 1667, d 1716. Han var lensmann. Gift med Ingeborg Arntsdatter Hestvoll, f ca. 1665, d 1734. Omkring den tida han giftet seg tok han til som bonde på et av Viggja-brukene som senere fikk navnet Jensgården etter Jens Persen. Jens var lensmann i tillegg til at han dreiv bruket fra 1690 til han døde i 1716. Da tok enka over. Hun giftet seg på nytt og de dreiv gården til hun døde i 1734. Da tok sønnen John Jensen over drifta. Ingeborg gift II 1721 med Mikkel Arntsen Skjetnan, f ca. 1684, d 1733. Jens og Ingeborg fikk 7 barn 1. Ingeborg Jensdatter, f ca. 1689. Flyttet til Oslo: «formeenis at være udi Christiania Stifft» (1734). 2. Per Jensen, f ca. 1693. Gift med Kari Sjursdatter Rossmohaugen i Børsa og kom dit. 3. Ola Jensen, f ca. 1695, d 1742. Gift med Eli Johnsdatter Storsand, død før 1743, bodde på Nærviksøra. Barn: Anne, f 1714 (mor: Barbro Ivarsdatter Viggen, Omundsgården, d 1720, 34 år), g.m. Hans Jensen Viggen, Tostensgården. Jens, f 1735, oppfostret hos morsøsteren Kirsti Johnsdatter Rossmo. 4. Fredrik Jensen, f ca. 1700, d 1764. Gift I i 1724 med Magret Larsdatter, f ca. 1702, d 1755, gift II i 1756 med Maren Rambeck, bodde på Orkdalsøra. 5. Anne Jensdatter, f ca. 1703. Gift med Arnt Olsen Ølsholm i Buvika. 6. John Jensen, f 1705, tok over bruket, d 1746. John druknet: «paa Siøen ved uløchelig hendelse ... dend 6te Februarij nestleden (1746) og Hands Legeme igienfunden og her ved Kirchen begravet den 17de ditto strax efter». 7. Hans Jensen, f 1708, d 1708. Død som spedbarn. JENSGÅRDEN VIGGJA Det er mulig at Jensgården og Omundsgården i Børsa på 1500-tallet utgjorde ett av Viggja-brukene. Når vi i 1600-årene finner disse brukene, er hvert på 1 1/2 spann i skyld. I 1798 ble Jensgården halvert og ene halvparten lagt til Omundsgården. Fra da av var det vi kaller Jensgården 2 øre 6 marklag, dvs. at det fremdeles var et stort eller rettere sagt, et verdifullt bruk. Der også satt Villmanns-folket til første halvparten av 1700-årene. I 1690-årene var Jens Persen den eneste i slekta som gikk under navnet Villmann. Senere kom det igjen på flere. Etter Jens fikk bruket det lokale navnet Jensgården. Jens, som var lensmann, kom fra Hammer og var søskenbarnet til Villmannskarene på Ner-Viggja. I Jensgården satt slekta til i 1763, da skral økonomi dreiv de bort. Villmannsfolket må ha kommet til Ner-Viggja i 1680-åra og spredte seg på de fleste bruk og plasser der, men Teigen ble hovedbasen deres. Jonas Persen Villmann fikk skjøte på bruket av kansellieråd Henrich Hornemann i 1763 for 600 rdr., samtidig som andre Viggja-bruk ble solgt fra Reins klosters gods. | Hammer Villmann, Lensmann Jens Persen (I2049)
|
| 1835 | Jens Persen vokste opp på gården Storset i Skaun. Det var bra økonomi på Storset og forfedrene hadde drevet gården gjennom flere generasjoner. Jens ble gift med enka på gården Lefstad, Gunhild Sjursdatter, og kom dit. Han var tredje mannen til Gunhild og dreiv gården fra 1720–1748. Da tok sønnen Per Jensen over og Jens tok seg kår. Den første mannen til Jens sin kone døde ung i 1718. Angrim Ellingsen (f 1689) var den siste brukeren på Lefstad av det gamle Lefstad-folket. De hadde sittet på Lefstad i omkring 200 år. Angrim var bygselmann, men etterlot seg et bo til en verdi av 138 rdr. Enka Gunhild Sjursdatter giftet seg i 1719 med korporalen Ola Johnsen Sim (f ca. 1683, d 1719), som også satt bra i det økonomisk. Ola kom fra gården Sim i Skaun og var sønn til lensmann John Olsen Sim som er min 4 x tippoldefar. Men det ble et veldig kortvarig ekteskap, for Ola døde samme året. I 1720 ble Jens Persen Gunhilds tredje mann da de giftet seg. En del av inntektene på gården fikk de ved å ta ut tømmer fra gården – og levere kull til Svorkmohytta. Det var 3 smeltehytter der i tiden fra 1657–1844 og dit kom det kobbermalm fra Løkken kobberverk. Den ferdige malmen ble så transportert til Trondheim. l 1723 ble skogen på Lefstad karakterisert som god og Jens Persen leverte det året vel 10 lester kull til Svorkmohytta, og vinteren etter 27 lester. Det ble etterhvert trangt økonomisk for Jens og Gunhild. Jens måtte omkring 1730 gi opp bygselen på halvparten av gården, til Ulve Ulvesen Husby. Halvparten Jens satt igjen med fikk navnet Sørgård Lefstad. Jens gikk i sin «nød og tvang» til Olstad i Børsa og lånte penger av Hans Davidsen Svabø. Som mange andre klarte heller ikke Jens «de høye Kongeskatters udredslen», og hadde den «vandløkke» å miste to dragonhester etter hverandre. Han satt til sist eiendelene sine i pant til Svabø, m.a. halvparten i en dragonhest, 2 gårdshester, 6 kyr og 8 sauer. På auksjon i 1746 solgte Friis-familien denne halvparten, men Jens hadde ikke økonomi til å kjøpe gården. Det ble derimot kreditoren hans, Hans Davidsen Svabø, som kjøpte, men pantsatte den til presten Peder Lycke i Melhus for 120 rdr. Jens satt fortsatt med bygselen på gården, men i 1748 ga han over bygselen til sønnen Per Jensen (f ca. 1721, d 1787) – og tok seg kår. Årsaken til at sønnen tok over var nok at han giftet seg det året med Andi Larsdatter Syrstad. Per og kona Andi Larsdatter Syrstad fikk bare 3 år sammen. Hun døde i 1751 og han holdt straks skifte etter henne av bl.a. 3 hester, 1 føll, 2 kyr, 3 kviger, 2 okser og 5 sauer. Per giftet seg på nytt i 1752 med enka på gården Hoset, Berit Andersdatter Hoset (født på Sørgård Krokstad ca. 1710, d 1784). Han flyttet da til Hoset, der de økonomiske kårene var bedre. Det var Pers søskenbarn, Simen Johnsen fra Lisbetsetra, f ca. 1722, død på Mo 1769, som tok over Sørgården. Han dreiv fra 1752–1767. Da kona til Jens, Gunhild, døde i 1760 flyttet han til datteren på Oppigård Syrstad, og levde et heller fattigslig liv til han døde hos sønnen Per i Hoset. | Storset Lefstad, Jens Persen (I1475)
|
| 1836 | Jens Peter Andersen var 13 år ved folketellingen i 1801. | Valman, Jens Peter Andersen (45057526)
|
| 1837 | Jens Sevaldsen ble født på Høstad. Ugift. Krøpling. | Høstad, Jens Sevaldsen (72386866)
|
| 1838 | Jens Størkersen vokste opp på gården Voll på Støren. Det er sannsynlig at forfedrene til Jens har drevet gården siden tidlig på 1500-tallet. Jens Størkersen var sønn av Størker Størkersen, hvem mora var vites ikke. Jens tok over gården Volløyan omkring 1652, og alt da var det blitt sagbruk i nærheten. Det kunne skjæres tre stabler bord for året på «nedre Rebeck saug», men det var Anders Christophersen Schøller som eide sagbruket, og mennene på Voll fikk bare være med som arbeidshjelp. Men det var litt å henge fingrene i på gården, for i fjøset var det over tjue naut og halvparten så mange småfe. «Vollmannen» hadde flere sønner. Presten rekner i 1664 opp 5 og det var John, Arnt, Esten, Størker og Nils. I slutten av 1670-åra tok sønnen Esten fatt. | Vold, Jens Størkersen (I941)
|
| 1839 | Jens var den første husmann på Nyhus, han var jeger og på tinget i 1868 fremviste han skinnet av en voksen ulv. I 1772 skinnet av en voksen bjørn som han fikk skuddpremier for. Ref.: Melhusboka av Per O. Rød. | Nyhus, Jens Jensen (I438)
|
| 1840 | Jens var gift med Sesil Olsdatter Røsrønningen og kom dit. | Bjørgan, Jens Rasmussen (I1083)
|
| 1841 | Jens Vigalsen Stokkan hadde bygsel på gården Kvamman på Frosta fra 1723. Gårdenn var muligens delt i to bruk tilbake til 14–1500-årene. Da er det brukt "nædre Huamme" og det tyder på at et av brukene var øvre Huamme i 1430. Senere ser det ut til å være en bruker som dreiv hele gården eller begge brukene. Dette var ikke så uvanlig. Jens var lagrettemann 1732, 1735 og 1742. Notat fra matrikkelen i 1723 for gården Kvamman: «1 husmand som saar 4 schepper hafre. Ingen skoug uden til giersel og Brendeweed. Ingen zetter, Ringe Boemarck, Ingen Qvern og ringe leilighed til fiskerie. Noget tungwunden og mislig til korn.» Utsæde: 6 skj. bygg, 5 t. havre, 1 bpd. erter og 1/2 pd. linfrø. Avling: M.a. 26 sommerlass vollhøy. Husdyr: 2 hestar. 7 kyr, 11 sauer og 1 geit. Tiend s.å.: Blandkorn 3 skj. — i pengar 49 1/2 skl., havre 1 t — 1 rdl. 7 skl.: erter 12 mrk. — 3 5/6 skl., lin 2 mrk. — 4 5/6 skl., ost 8 mrk. — 11 skl. Jens Vigalsen var gm Marit Larsdtr. d. 1748. Skifte 8/7 1748 e. Marit Larsdtr. Arvingar: Enkemann Jens Vigalsen Qvamme, avlidnes dtr. av 1. ekt. Kari Olsdtr, gm Villum Breiset, fellesbarn Ole Jensen f 1725. — Kvamrønning. Lars Jensen f 1721, Ingeborg Jensdtr. gm Helge Buset, Berit Jensdtr.. gm Guttorm Orsanden. Kurator for Ole og Lars: Morbror Anders Larsen Aatloe. Her var registrert 2 vaksne merrar og 1 hestføl, 10 storfe, 10 sauer, 6 geiter smått og stort. 1 purke med ungar, 1 galte 2 år og 1 liten gris, 16 skl. for han. Aktiva i buet 89—2—8 rdl., passiva 24—2—14 rdl., eige 64–3–18 rdl. Jens Vigalsen var lagrettemann 1732, 1735 og 17: Ekstra tiendmanntal 1749: Skatt av 5 vaksne kyr a 4 skl. + 4 korn 4 skj. bygg og 1 t. 1 våg havre. Ekstraskattlista 1762 syner at Jens var gift 2. gm Anne Amundsdtr. Ho døydde i 1802, 95 år gl. 2 tenestjenter, Ingeborg og Inger. Husm. Kolbanus og kona Anna. Desse hadde 2 born: Ole og Guri. Dette var 8 vaksne porsonar. Skatten vart 8 rd. årleg. I 1775 viser matrikkelen at kongens part i Kvamman er makeskifta mot garden Havstein i Strinda, såleis at Trondheim lektorat åtte 1 øre 12 ml. i Kvamman. Ein tar inn frå Panteboka for Stjør & Verdal 22/11 1776: «Lornts Wittrup, Philos. magister cannois capitule og pastor til Vår Frue kirke i Trh. gjør vitterlig at som enken Anna Amundsdtr. der hidendtil har besiddet den min benefiserede gaard Qvamme i Frostens tinglaug og Størdalens fogderi beliggende har nu i sin alderdom godvilligen besluttet at opgive samme sin gaard mot et billigt vilkår af gaarden og hendes søn mandhaftige grenadiersoldat Amund Jensen Vigtil har anholdt om samme sine foreldres gaard at fæste og dertil forevist moders tilladelse, samt har tillige betalt mig bøxel og fæste efter loven med støylehuden. saa er det ieg herved fæster og bøxler bemeldte søldat Amund Jensen denne min gaard Quammen der skylder 1 spann 1 øre 18 ml. men med landskyld til mit embede 1 spann, hvilken hans moders gaard han derfor fridt maa tiltræde og bruge mod at han svarer til moderen saa lenge hun lever, i vanlig stand af gaarden aarlig at befordre 3 — siger tre mælinger ager. samt at han Ved denne fæsteseddels publication betaler han til Trondhiems Tugthus 12 skilling. Alt dette stadfæstes under min haand og hostrøkte signet. Trondhiem den 22. november 1776. L. Wittrup.» Sønnen Amund Jensen tok over gården etter foreldrene og dreiv Kvamman fra 1776 til 1800. | Kvamman, Jens Vigalsen Stokkan (I2104)
|
| 1842 | Jens vokste opp på Syrstad Oppigård i Skaun. Han var gift med Ingeborg Pålsdatter Gangøyhaugen. Se Syrstadgilan (Sperrabakken) i Skaun. | Syrstad Oppigard, Jens Johnsen (I1828)
|
| 1843 | Jens vokste sannsynligvis opp på Gynnild Borstu i Soknedal. Da han var 8–9 år tok faren over gården Skjærli på Støren og familien flyttet dit. Jens var vel 30 år da mora døde i 1735 og faren giftet seg II året etter med Guru Arntsdatter Solem som også var fra Soknedal. Jens, som var den eldste sønnen, overtok Skjærli og faren flyttet til Estenstad der han døde i november 1754. Da skiftet ble holdt etter faren var det 14 barn som skulle ha sin del av arven. Jens giftet seg 06.01.1728 med Gjertrud Evensdatter og det første barnet, Olaug, ble født allerede vel en måned senere (døpt 29.02.1728). Så de hadde hastverk med å gifte seg for det var ikke lovlig å få barn før man var gift på den tiden. Strengt tatt var det ikke lovlig å ha samleie heller, men de slapp med en mild straff i og med at de var gift da barnet ble født. Samme året som Jens Arntsen giftet seg med Gjertrud fikk han kjøpe gården av krongodset. Han fikk kongeskjøtet utskrevet den 11. august 1728 og satt da som selveier. Jens var tidlig ute å eie, på den tiden var de fleste bøndene leilendinger som leide jorda av gårdeierne. Det ser ut til at de hadde rimelig godt utkomme på Skjærli. Etter datidens målestokk vokste nok barna opp i bra velstand på gården Skjærli. 1750 ble et dramatisk år for Jens. På nyåret døde hans første kone, Gjertrud, og han ble alene med den store barneflokken: Even 4 år, Ingeborg 6 år, Kjersti 11 år, Arnt 16 år og Guri 20 år. Hans eldste datter, Olaug på 21 år, hadde han sørget for å få giftet bort "godt". Hun var gift med odelsgutten på Bones Fremstu. Det var et stort nederlag for Jens da hans datter Berit viste seg å ha et forhold til tjenestegutten på gården, Ole Estensen. Det var helt uakseptabelt at hans datter skulle gifte seg med en av så lav rang. Jens fikk høre rykter om at hun var gravid og han konfronterte henne og ba innstendig om at hun måtte fortelle sannheten. Jens lokket Berit med at hun skulle få alt godt om hun fortalte hva som hadde skjedd. Men Berit benektet at hun var gravid. Til slutt ropte Jens til henne at han ikke trodde på hva hun sa og at han ville gjøre henne arveløs. «Det blir aldri noe folk av deg», freste han. Datteren Berit dømt til døden Værre ble det da det kom fram at hun hadde født et barn i dølgsmål og tatt livet av det. Berit ble anmeldt og dømt til døden for ugjerningen. Dølgsmål betyr hemmelighet, og begrepet ble ofte brukt i strafferettslig forbindelse, som betegnelse på en kvinne som hadde forsøkt å skjule sitt nyfødte barn ved å avlive det, sette det ut i skogen e.l. Barnefødsel i dølgsmål var vanlig for kvinner som hadde havnet i «uløkka», enten som følge av leiermål (samleie utenfor ekteskap) eller blodskam (incest). For kvinner på 1600- og 1700-tallet var dølgsmål, og ofte barnedrap, ansett som eneste utvei for å skjule skammen. Men straffen var hard for den som ble grepet i dølgsmål, noe denne hendelsen tydelig forteller. Jens søkte om at hun skulle henrettes med sverd og ikke øks Jens søkte kongen om "benådning". Han mente at Berit måtte slippe å bli henrettet med øks, og at henrettelsen måtte skje med sverd. Videre ba han om at hun måtte bli begravd på kirkens grunn og at hodet ikke ble satt på stake. I følge Justismuseets nettside så var det å bli henrettet med sverd ansett som en mer høytidelig dødsstraff: «De fleste som ble henrettet i Norge, ble henrettet med øks, men noen ble henrettet med sverd før 1790-tallet. Å bli henrettet med sverd var opprinnelig et privilegium for de adelige. Det hendte også at dødsdømte av lavere stand kunne «benådes» til sverdet. Da slapp den dømte å ligge flat på magen under henrettelsen, men fikk i stedet knele eller sitte. Sverdet var også et våpen, ikke et redskap som øksa. Den henrettede som fikk sverdet skulle også bli gravlagt i hellig jord, og fikk normalt ikke tilleggsstraff som stakesetting.» Kong Frederik V (konge av Danmark-Norge 1746–1766) innvilget Jens' søknad i et brev datert 18.12.1750. Jeg lurer på hvorfor ikke Jens søkte om at livet til datteren måtte spares. Det virker jo som at kongen hadde vært i godlune like før jul. Han var kjent for å forsyne seg av livets gleder og var sikkert godt i gang med julebordssesongen. I slutten av februar 1751 ble henrettelsen fullbyrdet på Grindahaugen rettersted på Støren og levningene til datteren gravlagt i en umerket grav på Støren kirkegård. Det var Johan Caspar Öhlstein som kappet hodet av Berit, han var skarpretter i Trondheim fra 1744–1768. Jens gifter seg for andre gang På sommeren samme år giftet Jens seg II med Kjersti Larsdatter Brekk fra Soknedal og de fikk 3 barn. Sønnen Arnt hadde tatt over halvparten av bruket. Jens mente å dele gården mellom Arnt og den yngre sønnen Lars. Men så flyttet Lars til Haukdalen og tok over i Nord-i Nordstu og dermed fikk Arnt det hele omsider. Arnt Jensen ga 155 riksdaler for parten som han overtok av broren. Allerede i 1762 hadde han giftet seg med Magli Olsdatter fra Sørstu på Bones, og de satt med gården til de på vårparten 1789 lot sønnen Ole overta. Utpå høsten samme året skulle Arnt en kveld gå hjemover fra Estenstad, men før han nådde nabogården i kveldsmørket stupte han død. | Skjærli, Jens Arntsen (I103)
|
| 1844 | Jens, f 1775, død som spebarn. | Skaset, Jens Johnsen (33221536)
|
| 1845 | Jens, f. ca. 1701, gm Ingeborg Johnsdatter Sim. De var bondefolk på Skjenald i Børsa 1727–1739. Familien flyttet til Orkdalsøra, dit den tok med seg navnet Skjenald. De fikk 6 barn. | Villmann Skjenald, Jens Persen (453536)
|
| 1846 | Jesper Hansen Richard var fogd på Helgeland fra 1646. Han og kona Margrete bodde på Nord-Herøy en tid, etter først å ha holdt til på Torget, som også var krongods. | Rickert, Jesper Hansen (68870511)
|
| 1847 | Jobbet på jernbanen. Bodde på "Breidablikk" under Støren prestegård, der han bygde hus. | Tilset, Olav Johansen (I223)
|
| 1848 | Jodda Nilsdatter var født på Oppigård Syrstad i Skaun og vokste opp der. Foreldrene dreiv halvparten av gården fra 1680–1698. Familien flyttet senere til Kuvåssætra i Skaun hvor foreldrene var drivere fra 1698. Joddas far var trolig av det gamle folket på Kuvåssætra. Da hennes far døde i 1707 satt mora med bygselen inntil Joddas bror, Ola Nilsen d.e. (f ca. 1683), tok over. Jodda kom til Nordigård Meistad da hun giftet seg med Hans Olsen. | Kuvåsseter, Jodda Nilsdatter (I898)
|
| 1849 | Jodda Nilsdatter vokste opp på Nordigård Meistad. Hun var gift med Ivar Andersen Saltneshaugen i Buvika. Barn: Kari, f 1780, d 1789 (far: Lars Eriksen Meistad). | Meistad, Jodda Nilsdatter (I889)
|
| 1850 | Jodda var fra gården Høstad på Byneset. | Høstad, Jodda Olsdatter (I1571)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.
Redigert av Per Otto Høve.