Høve-flokken
Notater
Treff 2,101 til 2,150 av 5,047
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 2101 | Jeg har ingen flere opplysninger om Marit, men det er sannsynlig at hun døde før 1717 for da fikk hun en søster som også ble døpt Marit. Det var vanlig å gi neste barn samme navn som avdøde. | Høyem, Marit Halsteinsdatter (77926706)
|
| 2102 | Jeg har ingen flere opplysninger om Ole Andersen. | Graneggen, Ole Andersen (59976544)
|
| 2103 | Jeg har ingen helt sikre opplysninger om kona til John Eriksen. Jeg har kalt henne Brynhild fordi dette er det sannsynlige navnet basert på navnetradisjonene: John og Brynhild fikk 10 barn og 5 av barna døde unge. Sønnen Ole Johnsen var i et barnløst ekteskap og sønnen John Johnsen har jeg ikke funnet noen familieopplysninger om. De gjenværende tre barna hadde alle døtre med navnet Brynhild. Både Marits og Berits døtre nr. 2 het Brynhild – som etter tradisjonen ble oppkalt etter mormor. Når det gjelder Peders døtre har han kalt opp sin første datter etter svigermora, Berit, og den andre datteren sannsynligvis etter sin mor, Brynhild. Noe som også sannsynliggjør at hun het Brynhild er at jeg har funnet en "Brynnild Hugdal 62 aar" i kirkeboka for Støren over gravfestelser i 1722. Alderen stemmer godt med når hun fikk barna – og at hun var bosatt i Haukdalen. Ved hjelp av navnetradisjonene antar jeg at foreldrene til Brynhild het Marit og Ole. Dette fordi Brynhilds eldste datter het Marit og nest eldste sønn Ole. | _____, Brynhild (49580572)
|
| 2104 | Jeg har ingen informasjon om hvem første kona til Ole var. Sannsynligvis døde hun før 1699 for da fikk Ole barn med sin andre kone. Ole fikk en datter med sin første kone: Guri Olsdatter, f ca. 1695, d 1772 på Lerdal. Gift I i 1732 med Amund Bjørnsen Lerdal, f ca. 1675 i Leinstrand, d 1744 på Lerdal. Gift II i 1745 med Ole Nilsen Lerdal, f 1719, d 1802 på Lerdalsmoen. | _____, _____ (49150672)
|
| 2105 | Jeg har ingen informasjon om når hun ble født eller hvem foreldrene var bortsett fra at farren het Anders. Hun giftet seg med John Olsen Fokset Eggan (ca. 1603) i Børsa kirke, Trøndelag, Norge i 1667. Hun hadde en datter med John Olsen Fokset Eggan: Ragnhild Johnsdatter Eggan (Ca. 1670). Hun var Bondekone i Eggan Framigården i Børsa. Hun døde på Eggan Framigården i Børsa, Trøndelag, Norge. Hennes ektemann John Olsen Fokset Eggan døde 1670. Marit Andersdatter kom til Eggan Framigården da hun giftet seg med enkemann John Olsen i 1667. Da John døde bare 3 år senere giftet hun seg II i 1671 med Anders Einarsen, f ca. 1640 tjente på Æle i 1660-årene. Marit tok over gården etter John og drev til 1698, da kom dattersønnen til John Olsen, John Olsen f 1676, d 1741, og tok over gården. Han var sønn til Johns datter Ingeborg. Marit og John fikk trolig to barn: 1. Ola Johnsen, f 1668, døde ung eller flyttet ut av bygda. 2. Ragnhild Johnsdatter, f ca. 1670, gift med enkemann Lars Simensen Husby i 1701. | Marit Andersdatter (52022492)
|
| 2106 | Jeg har ingen opplysninger om foreldrene til Lars, heller ikke hvor han vokste opp eller kom fra. Han kom til Bortistu Folstad da han giftet seg med jordtausa der omkring 1689. Da svigerfaren, Ole Olsen, døde i 1694, hadde Lars alt vært med og søkt om avfelling i skyld grunnet elvebrott og oversvømmelse på åker og eng av de harde flommene. Men Lars var ikke noe langt liv laga, han døde i 1695 før den eldste sønnen hans kom til verden. Det var nok grunnen til at veslegutten ble døpt Lars. Men enken Gjertrud Olsdatter hadde ikke mistet motet etter de to gravølene til hennes mann og sin far. Et par år etter, 1. november 1697, giftet Gjertrud seg med Ole Bjørnsen Folstad (f ca. 1660). | Lars Larsen (203520)
|
| 2107 | Jeg har ingen opplysninger om Guru før hun nevnes som gårdkone på Nedgård Saltnes i Buvika. Det er uvisst hvor hun kom fra og hvem foreldrene var. Hun kom til Nedgård Saltnes da hun giftet seg med Villik. Guru er oppført som første kona til Villik. Da Guru døde i 1672 giftet mannen seg på nytt. | Guru (8598024)
|
| 2108 | Jeg har ingen opplysninger om hva kona til Lars Torsen het, eller når og hvor hun ble født. Hun og mannen Lars var plassfolk på Almlihåmmåren og hun døde der i 1716, 3 år før Lars. | _____, _____ (98196146)
|
| 2109 | Jeg har ingen opplysninger om hvor Eli vokste opp. Hun kom til Storset da hun giftet seg med gårdsgutten der, Per Johnsen. | _____, Eli Larsdatter (I321)
|
| 2110 | Jeg har ingen opplysninger om hvor hun ble født eller hvem foreldrene var. Hun var 33 år da hun kom til gården Øver-Stensås i 1743 og giftet seg med John Olsen. John var enkemann og bonde på Øver-Stensås. Johns kone døde samme året og han hadde ei datter på 2 år og en nyfødt sønn. Kanskje hadde hans første kone dødd i barsel. Eli og John fikk 4 barn, men bare to vokste opp. Eli var Johns andre kone. Da hun døde giftet han seg for tredje gang et par år etter. Eli døde i 1753 på Øver-Stensås, 43 år gammel. Hennes ektemann John døde 8 år etter henne. | _____, Eli (I828)
|
| 2111 | Jeg har ingen opplysninger om hvor Marit kom fra – eller hvem foreldrene var. | _____, Marit Olsdatter (I1262)
|
| 2112 | Jeg har ingen sikker info om Johns fødselsår, men i bygdeboka for Støren er han ført som barn nr. 2. I bygdeboka er det registrert 3 sønner av Gudmund med navnet John. Sannsynligvis døde de to første som barn. | Grytdal, John Gudmundsen (3418410)
|
| 2113 | Jeg har ingen sikker info om Johns fødselsår, men i bygdeboka for Støren er han ført som barn nr. 3. I bygdeboka er det registrert 3 sønner av Gudmund med navnet John. Sannsynligvis døde de to første som barn. | Grytdal, John Gudmundsen (98239880)
|
| 2114 | Jeg har ingen sikker info om Marits fødselsår, men i bygdeboka for Støren er hun ført som barn nr. 4. | Grytdal, Marit Gudmundsdatter (36802808)
|
| 2115 | Jeg har ingen sikker informasjon om foreldrene til Steffen eller hvor han vokste opp. Men jeg antar at han var barnebarnet til Steffen Hønvold (Byseboka b 3, s 381) som nevnes som bygsler på gården Hønvold fra omkring 1660. I bygdeboka for Byneset nevnes en Steffen på Hønvold som bygsler omkring 1660. Om denne eldre Steffen var farfar eller morfar til den yngre Steffen, kan ikke dokumenteres, men navnetradisjonen gjør forbindelsen sannsynlig. Patronymet Andersen forteller at faren het Anders. Dersom den eldre Steffen Hønvold hadde en sønn Anders, kan vår Steffen være sønnesønn. En annen mulighet er at han var sønn av Berit Steffensdatter (f ca. 1660, d 1713), datter av Steffen Hønvold, og hennes ektemann Anders Toresen Grostad (f ca. 1654, d 1710). Bygdeboka (b 3, s 404) nevner imidlertid ingen sønn Steffen i dette ekteskapet. Mangelen på fullstendige kilder gjør at opphavet forblir hypotetisk, men navneskikken – oppkalling etter bestefar – og den geografiske nærheten mellom Hønvold og Marka styrker antagelsen om en slektsforbindelse. Fra gården Hønvold gikk det en ferdselsvei til Marka på den tiden. At han fikk bygsel på Marka indikerer også slektsbånd. Den første dokumenterte informasjonen jeg har funnet om Steffen er da han døpte sin første sønn, Anders Steffensen, 13. september 1716 i Byneset kirke: «...uægte barn ... fader soldat Steffen Andersøn og moder Guri Nilsdtr Berg sin søn Anders». Han og Guri giftet seg to år senere. Anders og kona var bygselfolk på gården Marka i Bymarka I 1728 fikk Steffen bygselbrev fra bergamtmannen på gården Marka ved Skjelbreia i Bymarka. Han og Guri tok nok til der før den tid, for da sønnen Anders ble født i 1724 var han innskrevet i krikeboka som «Steffen Marchen». Marka (299/1) var i 1661 skyldsatt til 1 øre, og lå til Trondhjems lagstol. Gården ligger helt opp mot markagrensen, i Bynesalmenningen, og kan opprinnelig ha vært seter for de gårdene som Lagstolen i Trondheim eide på Byneset, for så å bli tatt i bruk som ordinært gårdsbruk enten seint i middelalderen eller i etterreformatisk tid (etter 1536). I de eldste skrifter heter gården Morken. «Fra først av har gården vært en fri rydningsplass i Bynesalmenningen ved Skjelbreia og like ved bygdemerket mot Halsetaunvaldet i Byåsalmenningen,» skriver O. J. Høyem i sin bok «Nes eller Bynes». Første gang gården nevnes er i 1657. Det var en Erik Morken som da betalte Kvegskatten og buskapen hans var 2 hester, 5 kveg, 3 sauer og 2 geiter. Kværnskatten 1710–11 for Markens vedkommende var 2 skilling. Marken var en tid lagt øde. Den er nevnt øde både i 1710 og 1727. Anders måtte sette hardt til mot naboen Da Steffen tok over bygselen på gården i 1728 ble det holdt en besiktigelse av eiendommen Marken. Steffen forlangte overfor berghauptmann Dreier, som eide nabogården Halsetaune, å få klar beskjed om retten til å bruke engsletter og myrer mellom Marken og Halsetaune. Steffen mente at denne retten lå under Marken. Bygsleren på Halsetaune, Lars, sa at både han og hans far hadde brukt engslettene og myrene, men erkjente at de ikke tilhørte Halsetaune. Det ble avsagt dom som gikk ut på at bygdegrensen var skillet mellom disse gårdene, og at engslettene og myrkjøsene tilhørte Marken. Steffen ble tilkjent 4 dlr. som Lars Halsetaune måtte betale. Rettigheten Steffen sloss for fikk også betydning 200 år seinere kan jeg lese i Bynesboka, bind 3, s. 397. «I 1936–37 ble det ved Strinda og Selbu herredsretts dom på ny fastlagt hvor grensen mellom Strinda og Byneset skulle gå ved SkjeIbreia. Foranledningen for saken var at grensen på rektangelkartet var trukker gjennom SkjeIbreia og videre mot vest til utløpet av sjøen, hvoretter elveløpet fulgtes til Øvre Leirsjøen. Bynesets talsmenn påstod at grensen skulle som før følge det gamle skillet mellom Marken og Halsetaunet, og de omtalte engsletter og myrkjøser tilhørte Byneset. Det endte med at Byneset fikk rett i sin påstand. Dersom retten hadde skaffet seg den gamle dommen fra 1727, som er omtalt foran, ville det ha forenklet den omfattende bevisførselen meget betydelig.» Guri og Steffen fikk 3 barn Anders Steffensen Marken, f 1716, døpt 26.08.1716 i Byneset kirke, død før 1724. Anders Steffensen Marken,K180 f 1724, d 1781 på Høstad Øvre. Gift i 1749 med Astrid Jensdatter Berg, f 1723 på Berg Jensstu, d 1805 på Høstad Øvre. (Odds 3 x tippoldefar.) Nils Steffensen Marken, f 1726, døpt 11.08.1726, d 1727. | Marken, Steffen Andersen (I2464)
|
| 2116 | Jeg har ingen sikker informasjon om fødselsdato for John, men i bygdeboka for Støren er han oppført som barn nr. 5 og jeg har antatt at fødselsåret må være omkring 1632. John Gudmundsen vokste opp i Borstu' Grytdal på Rognes. John var den tredje av sønnene til hans foreldre som ble døpt John. Jeg antar at de to første døde som barn, for det finnes ikke mer info om dem i bygdeboka for Støren. Hadde en av dem vokst opp ville han tatt over gården før «vår» John. Faren var den eldste brukeren vi kjenner til i Borstu', hvem mora var vites ikke. I 1628 var Johns far registrert som «ødegårdsmannen Gudmund i Grytdall». Faren var født ca. 1594 og døde etter 1664. Det ser ut til at foreldrene dreiv godt, for da kvegskatten ble krevd inn i 1657 skattet faren for «10 heste och nød», 5 geiter, 4 sauer og svin. Manntallet for 1664 viser at Johns far, Gudmund Grytdal, brukte 9 marklag og var 70 år gammel. Johns bror, Ole Gudmundsen, var 38 år i manntallet og han tok over gården etter faren. Det ser ikke ut til at broren var gift og han døde i 1693. Det ble senere til at John fikk overta drifta av Borstu'. Muligens dreiv brødrene den sammen. Det er ukjent hvem kona til John var, men de fikk en sønn som er kjent. Ole Johnsen Grytdal, f 1659, d 1731. Gift med Gunhild Jensdattr Voll, f ca. 1680 | Grytdal, John Gudmundsen (I1312)
|
| 2117 | Jeg har ingen sikker informasjon om hvem foreldrene var, men hun kan være datter av Nils Berg som eide en av Berg-gårdene på den tiden. Hun var gift med Hans Steffensen og de kom til Berg Jensstu på Byneset omkring 1700. | _____, Astrid Nilsdatter (I2471)
|
| 2118 | Jeg har ingen sikre opplysninger om Berit annet enn at hun var første kona til Ola Evensen og at hun døde i 1674. Kanskje var Berit datter til den forrige brukeren i Myrin Sørgård, lngebrigt, f. ca 1620. Han dreiv Myrin Sørgård fra ca. 1637–1667 og svarte kopskatten 1645 for seg, kona, Sven, Ingvill og Berit. Denne antagelsen kan være riktig fordi mannen til Berit var neste registrerte bruker av Sørgården. Så muligens var denne Berit som er oppført i 1645 datteren til Ingebrigt og tok over gården etter faren. | Berit (76061648)
|
| 2119 | Jeg har sparsomt med opplysninger om John. Basert på når han ble far er det sannsynlig han ble født omkring 1730. Han var far til to barn: Ellen og Ole som begge ble døpt i Byneset kirke. Begge barna var «Ægte», så John må ha vært gift da han ble far. Men navnet til kona er ukjent, ikke oppgitt i kirkeboka. John var tambur som var betegnelsen på en militær signaltrommeslager. Begge barna ble døpt i Byneset kirke, så John, kona og barna bodde derfor på Byneset i perioden 1757–1760. Etter 1760 har jeg ingen informasjon om John eller kona. Datteren Ellen ble gift på Byneset i 1781, men jeg finner ikke henne blant konfirmantene på Byneset. Muligens flyttet John og kona fra Byneset, men at datteren kom tilbake. I Børsaboka I, s 146, er det nevnt en plass som het Tamburplassen, kanskje var John derfra? Men John er ikke nevnt blant barna, så det er vel lite trolig. Om foreldrene til barna på Tamburplassen står det følgende i Børsaboka: «lngebrikt Larsson Tambur, f ca. 1707, d 1752, og kona Eli Rasmusdatter, f ca. 1700, d 1751, kom flyttende hit til husmannsplassen på Krangsås seinest i 1729, da vi finner tvillingene døpt. Familien kom utabygds fra, og var kanskje ikke børsværinger.» Det er ingen av barna til John som fått navn etter disse «besteforeldrene», så det indikerer også at det er lite sannsynlig at John kom fra Tamburplasssen. Tamburer skulle finnes i alle kompanier etter 1628. Tamburen var offentlig embetsmann, oppført med yrke i folketellingene. De militære signalene ble spilt på tamburtromme. Tamburer ble særlig brukt under trettiårskrigen på 1600-tallet, men er kjent minst hundre år tidligere i renessansen. Tamburene omsatte offiserenes muntlige ordre til lydsignaler som soldatene kunne oppfatte på lang avstand. En tambur kunne i gamle dager tegne en kontrakt på ti, tjue eller tretti år. Kongen kunne leie ut regimentene for å tjene penger. Tamburen måtte følge regimentet i Europa, eventuelt sammen med familien. På 1700- og 1800-tallet var det vanlig med en tambur og en eller to felespillere i bryllup. Tamburen spilte da bryllups- og andre trommeslåtter som ofte var variasjoner over militære signaler. Tamburer som ikke hadde tilknytning til militære ble gjerne kalt bryllupstamburer. Kanskje var John Tambur også en bryllupstambur? John fikk to barn (som er kjent) Ole Johnsen, f 1757, døpt 23.01.1757 i Byneset kirke. Ellen Johnsdatter Eggen, f 1761, d 11.03.1837. (Odds tipp-tipp-oldemor.) | Tambur, John (21437299)
|
| 2120 | Jeg har valgt å stoppe lenken til hans far fordi det videre slektsløpet bakover i tid er veldig usikkert. Peder linkes til flere konger, men dette er ikke dokumenterbart etter mine vurderinger. Hans far skal ha vært Peder Nilsson Schancke, f 1325, d 1360, og mor Elin Agnes Ranesdatter, f 1340, d 1430. | Skancke, Karl Persson (I737)
|
| 2121 | Jeg har veldig få opplysninger om Alt. I følge Skaunaboka II, s 145, levde Alt omkring 1600 og hadde flere barn som er nevnt, bl.a. i Skaunaboka II, s 148. Alt må ha hatt tilknytning til en av gårdene rundt Laugen i Skaun for alle barna var brukere på forskjellige gårder der: Ole på Solstad, John på Krokstad, Guru kom til Vollan, Ingeborg kom til Mellingan og Erik var i tjeneste hos søstra på Mellingan. Alt må ha hatt barn med minst to koner for hvis barnas fødselsår stemmer er det omkring 40 års aldersforskjell på yngste og eldste. Alt er en viktig person i vår slekt. Det er sterke slektsbånd til denne Alt i Skaun, fordi 3 av barna er mine aner: Ola, Ingeborg og John. Datteren Ingeborg fikk en sønn som ble oppkalt etter sin morfar, Alt. Det navnet ble sterkt knyttet til Mellingan og folket der ble kalt «Alts-folket». De satt i Mellingan helt til i 1831. I følge Buvikboka er navnet Alt en lokal variant av det gammelnorske navnet Atle. Navnet hang med i 8 generasjoner, helt fram til min oldefar Hans Altsen K10 som var sønn av Alt Lødensen K20. Alt fikk 5 barn og 3 er mine aner: 1. Ola Altsen Solstad, f 1600, d 1654. Kom til Me-Solstad i 1635 da han giftet seg med enka der, Ingrid Arntsdatter Solstad, f ca. 1590, d 1696. 2. Ingeborg Altsdatter Melling, d før 1712. Gift med Per Steffensen Kuvås, f ca. 1644, d 1711. Bondefolk på Mellingan i Skaun. 3. John Altsen, f ca. 1620, d 1662. Hadde bygsel på gården Nergård Krokstad i Skaun fra 1656 til han døde i 1662. Gift og hadde 2 sønner. 4. Guru Altsdatter Vollan, f ca. 1630, d 1709. Kom til Vollan i Børsa da hun giftet seg med Ingebrigt Vollan, f ca. 1600, d før 1686. Guru stod som bruker fra 1686–1705. Guru gift II med Lars Knutsen. I 1706 tok hennes brorsønn Ola Johnsen over Vollan. 5. Erik Altsen, f ca. 1640, levde i 1701. Ved manntallet i 1701 tjente han hos søsteren Ingeborg i Mellingan, han var «nummen paa den ene Haand». | _____, Alt (64373383)
|
| 2122 | Jeg har veldig sparsomt med opplysninger om Erik. Basert på fødselsåret til sønnen John antar jeg at han var født mellom 1600–1620, men har ingen opplysninger om hvor han ble født eller levde. Hvor lenge han levde blir bare gjetning, men jeg har ikke funnet han i noen kirkebøker i dalføret og han døde nok før 1690. Før 1690 fantes det ikke noen registrering av personer ved fødsel og død i Gauldalen. Basert på navnetradisjonen på den tiden hvor oppkalling hadde en viktig funksjon i familie- og samfunnslivet har jeg valgt å gi Eriks kone navnet Marit. Hovedregelen var at den første datteren ble oppkalt etter sin farmor. Unntaket var at dersom de tok over mora sin gård, da ble den første datteren oppkalt etter sin mormor – i så fall skulle navnet på kona vært Berit. | _____, Erik (51605042)
|
| 2123 | Jeg har veldig sparsomt med opplysninger om Marit. Basert på fødselsåret til sønnen John antar jeg at hun var født mellom 1600–1620, men har ingen opplysninger om hvor hun ble født eller levde. Jeg antar at hennes navn var Marit fordi sønnens eldste datter het Marit. Dette basert på navnetradisjonen på den tiden. Basert på navnetradisjonen på den tiden hvor oppkalling hadde en viktig funksjon i familie- og samfunnslivet har jeg valgt å gi henne navnet Marit. Dette fordi den første datteren til hennes sønn ble døpt Marit – og hovedregelen var at den første datteren ble oppkalt etter sin farmor. Unntaket var dersom foreldrene var brukere på hjemgården til mora, da ble den første datteren oppkalt etter sin mormor – i så fall kan også navnet ha vært Berit. | _____, Marit (35970172)
|
| 2124 | Jeg kjenner ikke navnet til Raymonds partner. Han fikk 2 sønner, den ene er død: Mathew John Hostland, f 10.12.1967 i Calgary, d 30.05.2010. | Hostland, Raymond Ellis (67820186)
|
| 2125 | Jens Altsen ble født på Sørgård Rekstad i Skaun og vokste opp der. I dåpsprotokollen er hans far nevnt med bosted Rekstad. Det var broren John som tok over gården etter foreldrene i 1729. Faren hadde da drevet gården siden 1685. Alts-folket, som satt med Sørgård til opp i 1760-årene, var ei svært tallrik slekt. De satt der i god økonomi. I tiden 1745–1786 satt de også på Nordigård. Fra Skaunaboka del 1 s. 187: Jens var gift med Berit Evensdatter fra nabogården Skauan. Jens var husmann på Skauan i Skaun som var hjemgården til kona. De flyttet senere til Kjøsalia (Kjøsalihåggån) ved Svorksjøen på Hølonda. Plassen Kjøsalia skal ha vært ved Orkdalsmerket, utenfor Almkleivtjønna. Boplassen skal senere blitt kalt Kjøsalihåggån. Folket der sognet til Orkdalen, som var rimelig, så nær Svorkmo det var der. Det skal være mannen på gården Sundet på Hølonda som kjøpte eiendommen fra gården Rektorlia i Orkdal, men den ble solgt av Hølonda kommune til Orkdal. Jens og Berit fikk 7 barn: 1. Alt Jensen Skauan, f ca. 1728, d 1817. Gift med enka Marit Eriksdatter på Mjølhus i 1765 og kom dit. 2. Even Jensen Skauan. 3. Ingeborg Jensdatter Skauan, f ca. 1734, d 1765. 4. Åsel Jensdatter Skauan, d 1768. 5. Marit Jensdatter Skauan, f ca. 1738. Gift med Ola Ellingsen Husbybakken. 6. Randi Jensdatter Skauan, f ca. 1740, levde ugift i 1782. 7. Dordi Jensdatter Skauan, f på Solstad 1742, død i legd 1833, ugift. | Rekstad Skauan, Jens Altsen (I1528)
|
| 2126 | Jens Andersen d.e. ble bare 2 år. Faddere var Ole Enmoen og Kari Hyndaas. | Voll, Jens Andersen d.e. (56672864)
|
| 2127 | Jens Arentsen ble gift med jordtausa i Borstu på Gynnild, Olaug Sivertsdatter, og tok over drifta av gården. Jens var innflytter og var først nevnt på Skain 1664, da som Jens Andersen, 32 år "Kneckt" (soldat). I en rettssak ca. 1700 sier han som vitne: "Da jeg for 40 år siden kom hit til bygden". Jens var lensmann i bygda. Alderen til Jens er oppgitt til 76 år i kirkeboka da han døde. Olaug og Jens overlot drifta av gården til eldste sønnen Sivert Jensen d.e. (f 1679, d før 1740) som fortsatte leilendingsavtalen. Historien om gården Gynnild Gynnild har gamle røtter og er nevnt i skriftlige kilder allerede på slutten av 1500-tallet. I jordeboka «Stigtens gods i Sognedalen» fra 1590 står gården oppført med en skyld på 2 spann. Samtidig viser skattelistene fra 1590–91 at gården allerede da var delt mellom to brukere, Oluf og Suerche, som begge betalte leilendingsskatt. I tienderegisteret fra 1607–1608 er Elling oppført som bruker av gården. Allerede i 1620 hadde gården kvern i Gynnilda, og Elling betalte kvernskatt til staten. På 1600-tallet var kongen eier av gården, og brukerne måtte betale både skatt og leieavgifter. Ved folketellingen i 1664 var Sivert (Siur) Gynnild 28 år gammel og bruker av gården. Senere kom Jens Arntsen som bruker. Han var trolig innflytter til bygda og kan være den samme Jens Arntsen som er nevnt som soldat på Skain i 1664. Jens giftet seg med Olaug Sivertsdatter Gynnild, datter på gården. Jens Arntsen ble senere lensmann i Soknedal. Sønnen Sivert Jensen d.e. overtok gården og fortsatte som leilending. Skattelister fra 1711 viser at gården hadde både drenger og tjenestejenter i arbeid. Ved matrikuleringen i 1723 var Sivert fortsatt bruker, og gården ble regnet som en dragongård. Gården hadde både kvern og sagbruk ved Gynnilda. Sagbruket ble etter hvert lagt ned, og i tingprotokollen fra 1769 står det at Gynnild sag var ødelagt og ute av drift. Folk på Gynnild siden vikingtid Gynnild var en stor og viktig gård i eldre tid. I Olav Engelbrektssons jordebok er gården oppført blant St. Olavs jorder med en skyld på 2 spann, noe som viser at dette var en betydelig eiendom. Det har bodd folk på Gynnild siden vikingtiden. Under pløying i 1830 ble det funnet en pilspiss i jorda, et funn som bekrefter gammel bosetning. Pilspissen havnet senere på Nordiska museet. Spor etter dyregraver, tjæremiler, kullmiler og jernutvinning viser at området tidligere hadde aktiv jakt, fangst og produksjon. Gamle furustubber i myr og skog vitner også om at det en gang var store skoger i området, selv om det i dag (pr. 1970) er mindre skog på Gynnildvaldet. Olaug og Jens fikk 6 barn og eldste sønnen Sivert Jensen (f 1679, d før 1740) tok over gården: 1. Sivert (Sjur) Jensen d.e. Gynnild, f ca. 1679, d før 1740. Gift 1705 med Guri Einersdatter Vollum, Skogen, f ca. 1681, d 1740. Bønder på Gynnild. Tok over gården etter foreldrene. 2. Anders Jensen, f ca. 1680–81, d 1737. Gift I 1707 med Gunnild Endresdatter Fossum, Negarden, f ca. 1680, d 1723. Gift II 1725 med Marit Larsdatter Estenstad, f 1690. Bønder Nori på Gynnild. 3. Arnt Jensen, f ca. 1681, d 1755. Gift I 1703 med Berit Larsdatter Østhus, f 1679, d 1735. Gift II 1736 med Guru Arntsdatter Solem f 1712, d 1782. Kvartermester og bonde i Skjærli og på Estenstad, Sørstu. 4. Marit Jensdatter, f ca. 1685, d 1743. Gift 1708 med Ole (Oluf) Ellingsen, f 1681, d 1750. Bønder på Berg. 5. Sivert Jensen d.y., f ca. 1689, d 1756. Gift 1729 med Kari Anfindsdatter Ertshus, f 1704, d 1756. Lensmann og bonde på Lillebordal og i Midtstuen Hov. 6. Ole Jensen, f ca. 1692, d 1761. Gift 1721 med Siri Endresdatter Fossum, f 1692, d 1756. Bønder i Nordstu Dragset. | _____, Lensmann Jens Arntsen (I652)
|
| 2128 | Jens Arntsen Amdal, f 1683. Uvisst når Jens Arntsen døde, han nevnes i 1701 og er trolig fadder til brorens datter Marit Olsdatter Amdal i 1714. | Amdal, Jens Arntsen (I634)
|
| 2129 | Jens Aunsen Setereng, f ca. 1651, d . Gift I med Berit Halvorsdatter (f ca. 1660, d 1709), som kanskje var fra Rognes, og deretter II i 1715 med Eli Toresdatter Solem, Sørgården (f 1690), søster til Ingeborg Nordløkken. Jens fikk 3 barn, alle i første ekteskap. | Setereng, Jens Aunsen (I2931)
|
| 2130 | Jens døde som spebarn. | Bjørgan, Jens Rasmusen (36317438)
|
| 2131 | Jens Eliasen, f 1730, d 1803. Gift 1769 med enke Ingeborg Ingebrigtsdatter Gylland, Teigen, f 1725, d 1808. Bønder på Gyllteigen, Støren | Øyen, Jens Eliasen (I1422)
|
| 2132 | Jens er født omkring 1620, basert på at han var mellom 40 og 50 år da han døde i 1665. Han tok over gården Lereggen etter sin far Ingebrigt omkring 1660, kanskje før, for faren døde i 1651/52 og mora satt med gården fra da.. Jens giftet seg med ei Guru og de fikk 4 barn. Jens fikk ikke mange år på gården, han døde i 1665 og enka tok over gården og giftet seg på nytt. | Lereggen, Jens Ingebrigtsen (2560116)
|
| 2133 | Jens er nevnt som «saugmester» (ansvarlig for sagbruket) og om det er noe infløkt hadde han bygselen på Voll i Budalen noen år. Kona Berit var visstnok fra Storbudal. Datter til Jakob Svendsen i Nordstuen. Selv om Anders og Jens-navnet er grodd fast til Volla så ble det søstra Gunhild som førte slekta videre på Voll. Jens sin far, Anders Voll, er den første kjente brukeren på gården Voll i Budalen. Han var leilending der fra før 1645. I 1657 var Jens sin far død og da var det «enchen Wold» med 17 storfe, 8 geiter og 6 sauer som skattet 1 1/2 daler 14 skilling. Jens sin mor (ukjent navn) satt fortsatt med gården i 1667 – og da heter det at: «Voll ligger frostlendt til, og enka må bare betale tiende til kirka når Gud gir dem gode år». Anders Voll er også stamfar til Siri Andersdatter (f 1710, d 1785) som er Margits 3 x tipp-oldemor. Gården Voll er første gang nevnt i kildene i skatteregistret 1626. Gården ligger 524 m over havet i ei østhelling. Det er tidlig solrenning, mens åser stenger for utsynet vestover. Nedenfor åker og eng er elvefâret dypt og uryddig. Elva Bua går strid forbi og har gjennom tidene tæret hardt på lendet på Voll-siden. En aprildag i 1763 var det befaring etter at et jordras hadde forringet åker og england, og det samme gjentok seg tre år senere. Voll hadde sag og kvern i en vannrik bekk sør for åkerjorda. Gården hørte opprinnelig til krongodset, men ble kjøpt av en privat jorddrott, Gerdt Hannekam, på 1600-tallet. Berit og Jens hadde 2 barn Jakob Jensen Voll, gift med Guri Ingebrigtsdatter, født 1699 på Malum i Singsås. De var nyryddere på Stornesset (Nordgården) i Singsås. Gunhild Jensdatter Voll, f ca. 1680. Gift med Ole Johnsen Grytdal. Bondefolk i Borstu’ Grytdal på Rognes. | Voll, Jens Andersen (I3034)
|
| 2134 | Jens Erlendsen vokste opp på Nordgården Vinsnes. Fra ca. 1700 var han bruker på Søgården Singsås som han tok over etter farbroren. Det er ukjent hvem han var gift med, men de hadde 4 barn: Guri Jensdatter Vinsnes Erlend Jensen Vinsnes, f ca. 1689, d 1719 Singsås. Dordi Jensdatter Vinsnes, f 1692, d 16.09.1767 Singsås. Gift med Jens Engebrektsen. Berit Jensdatter Vinsnes, f ca. 1695, d 1738. Gift ca. 1721 med Hans Ingebrigtsen Malum. | Vinsnes, Jens Erlendsen (52113346)
|
| 2135 | Jens Estensen vokste opp på Lefstad Nergård og tok over gården etter foreldrene. Han var bonde der fra 1736–1783. Gift med Guru Johnsdatter, f 1712, d 1803. Da faren til Jens, Esten Johnsen døde i 1735, var det 167 rdr. på arvingene. Karene på Lefstad dreiv med smiarbeid i tillegg til gårdsdrifta. Skiftebrevet etter Jens sin farfar, John Henriksen, fra 1712 viser at det ikke var fattigfolk i Nergård. De var også innviklet i et økonomisk sterkt ættesamfunn. Det hadde vært velstand på Lefstad gjennom generasjoner – og den samme jevne velstanden var også rådende i tiden til Jens Estensen. I 1812 ble Nergård delt mellom brødrene Ola og Jens Estensønner, som tok over 1 øre 18 marklag hver. De fikk 9 barn: 1. Olaug Jensdatter Lefstad, f 1738, død som spebarn. 2. Olaug Jensdatter Lefstad, f 1739, d 1745. 3. John Jensen Lefstad, f 1740, trolig død som barn. 4. Esten Jensen Lefstad, f 1742, d 1829. Tok over bruket. Gift i Buvika i 1784 med Kari Olsdatter Lereggen, f ca. 1757, d 1830. 5. John Jensen Lefstad, f 1746. Gift med Ingeborg Haldorsdatter Naustan i Børsa og kom dit. 6. Arnt Jensen Lefstad, f 1748. Gift med Dordi Klemmetsdatter Svanget fra Buvika. Bodde på Vigdal i Buvika. 7. Lars Jensen Lefstad, f 1750. Flyttet til Verdalen. 8. Siri Jensdatter Lefstad, f 1752, d 1845. Gift I i 1787 med John Ingebrigtsen Skaset. II med Ola Ivarsen Eggan, begge i Skaun. 9. Jens Jensen Lefstad, f 1756. Gift I i Buvika 1785 med enke Randi Andersdatter Lereggen og kom dit. Gift II i 1807 med Marit Evensdatter Langørgen (se Framigården Voll). | Lefstad, Jens Estensen (I313)
|
| 2136 | Jens Hansen vokste opp i Ner-Viggja og tok over der etter mora. Mora flyttet dit da faren døde omkring 1680. Fra 1719 til 1736 dreiv han Tostensgården i Viggja. Jens var gift med Ingeborg Sjursdatter Haugan. Tostensgården var det minste av de fem Viggja-brukene i 1600-årene. Brukerne betalte landskyld til Reins kloster av 1 spann. Her også kom Villmanns-slekta inn, men flyttet ut etter at sønnen til Jens, Hans Jensen, døde i 1767. Da hadde Hornemanns-familien allerede solgt bruket til Knut Knutsen for 550 rdr. Den gamle bygselfamilien var altså ikke i stand til å kjøpe. Verken helse eller økonomi var god. De fikk 7 barn. | Villmann, Jens Hansen (44421870)
|
| 2137 | Jens Hansen vokste opp på gården Berg Jensstu Snauan på Byneset. Jens tok over bygselen etter sin far som døde i 1718. Gården Berg Jensstu fikk sitt navn etter Jens. I 1720, et par år etter Jens tok over, hadde gården 3 hester, 6 kyr, 2 sauer, 5 geiter og 1 gris. Gården Berg Snauan nevnes i skattematrikkelen i 1647 som halvgård. Gårdsnavnet Snauan kommer av ordet «snaud» og beskriver at det var «et øde og snaut rum». På den tiden Jens vokste opp på gården var Berg oppdelt i 5 gårder. Berg-gårdene var sentralt plassert i beltet av gårder som har sine eiendommer fra midtbygda på Byneset og oppover mot skogen. Dette er en av de eldste gårdene i denne delen av bygda, og flere av nabogårdene er trolig skilt ut fra Berg oppigjennom hundreårene. Da Jens døde i 1741 tok enken, Berit Olsdatter, over bygselen av gården. Hun hadde sikkert god hjelp av to av barna som var blitt 16 og 18 år da. Datteren Ellen, f 1731, d 1763, giftet seg i 1754 med Simen Karlsen Vevik, f 1730, d 1758, og de tok over bygselen. Ellen døde i 1763 og mora levde enda. Den videre drifta av gården ble ordnet slik at Ellens søster, Guru, tok over gården. Hun hadde nettopp giftet seg og de dreiv gården videre. Barn: 1. Astrid Jensdatter, f 1723, d 1805 på Høstad Øvre. Gift i 1749 med Anders Steffensen Berg, f 1716, d 1781 på Høstad Øvre. 2. Oluf Jensen, f 1725. Bosatt på Ranum i Strinda. Gift i 1750 med Randi Jørgensdatter Megård, f 1728 på Megård. 3. Oluf Jensen, f 1729. 4. Ellen Jensdatter, f 1731, d 1763. Tok over Berg Jensgården etter foreldrene. Gift i 1754 med Simen Karlsen Vevik, f 1730 på Vevik Vestre, d 1758. Da hun døde tok hennes søster, Guru Jensdatter over gården. 5. Guru Jensdatter, f 1735, d 1771. Tok over Berg Jensgården da søsteren Ellen døde. Gift i 1761 med Peder Jensen Berg, f 1730, d 1785. 6. Hans Jensen, f 1736, d 1763. 7. Guri Jensdatter, f 1736, d 1742. | Berg, Jens Hansen (I2468)
|
| 2138 | Jens Hansen vokste opp på plassen Ølsholmskjæret i Buvika. Ved folketellingen i 1865 var han registrert som fisker og bodde hjemme på Ølsholmskjæret i Buvika. Han bodde en periode på Tanga i Buvik, senere flyttet han sammen foreldrene til Søraunet på Saupstad i Trondheim (tidligere Leinstrand kommune). Jens Hansen giftet seg i 1871 med Ingeborg Pedersdatter fra Buvika (hennes far var Peder Hansen). Ved folketellingen i 1875 bodde han og kona med to barn på Søraunet. Barna var Karen (f 1872) og Hanna (f 1875). De bodde sammen Jens sine foreldre og hans bror Johan. Men jeg finner ikke at Jens og Ingeborg hadde noen datter som het Karen. Derimot hadde Jens sin bror Andreas en datter som het Karen som var like gammel som den Karen som er nevnt som datter til Jens i folketellingen i 1875. Så her er det nok en feilregistrering. Ved folketellingen 1891 bodde Jens med familien på Søbstadplass og han var oppført som «Sømann, matros paa indenskjærs fartøi» og bodde sammen kona og to barn: Petra og Johanna. Jens sitt fødselsår var oppgitt til 1851, men det stemmer ikke med andre opplysninger som f.eks. at han ble døpt i 1843. Da sønnen John Ingvald ble født i 1892 var han oppført som «Husmand Søfarende» med bopel «Søbstadplass». Da datteren Petra giftet seg 30.12.1900 i Nidarosdomen stod han oppført som brudens far «Inderst Jens Hansen». Jens ble enkemann i 1903, han var da oppført som «Baadsmand Jens Hansen Søbstad» og bodde på Selsbakøien i Trondheim. Da Jens døde i 1920 bodde han på Østmarka i Trondheim (den gang Strinda kommune). Han døde av alderdom, men det er tilført at han var: «enkemann, sjømann, fattigforsørget sindssyk». | Ølsholmskjæret Søpstad, Jens Hansen (I282)
|
| 2139 | Jens Ingebrigtsen Vigdal, f 1732, d ca. 1775. Gift 1766 med Berit Andersdatter Ølsholmlykkja, f 1746, d 1805. Kjøpte gården Klett i Buvika i 1762 for 224 rdl og var bondefolk der fra 1758–1774. Fikk 3 barn. | Vigdal, Jens Ingebrigtsen (17521001)
|
| 2140 | Jens Jensen kom fra Digre før 1690 til Villmannsøya og var bruker der til han døde. I 1697 var han «sengeliggende» og han døde før 1701. Han var gift med Guri Persdatter Talsnes, død senest 1697 da det var skifte etter henne. Barnløst ekteskap. Det var hennes søstersønn Per Ellevsen, f ca. 1658, som kom fra Sørgården Singsås til Villmannsøya som sytning og senere bygselsmann. | Digre Villmannsøyen, Jens Jensen (I1295)
|
| 2141 | Jens Jensen vokste opp på Lefstad Nergård, Melhus. Han var gift I i Buvika 1785 med enke Randi Andersdatter Lereggen og kom dit. Gift II i 1807 med Marit Evensdatter Langørgen (se Framigården Voll). | Lefstad, Jens Jensen (I1945)
|
| 2142 | Jens Johnsen Digre, f 1588, d 1670, fra Singsås er direkte stamfar til Odd i 9 slektsledd. Han tok over gården Digre i Singsås etter sin far John Halvarsen som døde omkring 1607. Jens og brødrene var «berserker» Jens og hans brødre, Bjørn og Oluf, utmerket seg som reine berserker. Fra fogdeprotokollene er det mange eksempler på dette. Det ser ut som krangel med slagsmål og hårdraging var det som helst opptok «Dijer-karene» utover 1600-talet. Også sønnene deres fulgte i fedrenes fotspor. Utover fra 1610 var disse brødrene innblandet i konflikter og lovbrudd. Det kunne vel ofte være bare «dagligdagse» småslagsmål, men også mer alvorlige saker. Noen eksempler på «åpninga» av livet til brødrene er: Jens Johnsen dømt fordi han «slog Anders Fæsett itt støfuerslag (slag med staur)» og Bjørn for han «udi et Brølup slog Peder Talsnes». Jens Johnsen ble bruker i Digre etter sin far. Han ble en mektig mann, og hadde nest største buskapen i bygda. Men en stor del av livet hans gikk ut på strid med lov og rett. Det gikk så vidt at han fikk navnet, ikke bare av bygdefolket, men også innført i protokollene, Jens Villmann. Dette navnet fulgte siden sønnen Hans, og gikk over til familienavn til etterkommerne. Hans flyttet til Børsa og enka senere til Viggja og der finner vi Willmann fortsatt i bruk som familienavn. Jens fikk flere bøter, men var mer for seg enn samtiden sin, og kunne kunsten å bli frikjent i en sak. Slik var det også da han etter et oppgjør med Knut på Singsås, som ser ut til å være erkeuvennen hans, ble dømt til å bøte med 4 mark sølv. Da fikk Jens offisiell oppreisning der det ble sagt at han fremdeles måtte vere «gild og gjæv, søge Laug og Gildehus med gilde Mænd og gjæve og ei være Mand des værre for den Sag i nogen Maade». Fra tingsprotokollen fra 1652 ser det ut til at Jens og sønnene hadde vært ute på ei skikkelig vikingferd: «Jennz Willmand Digere bøde formedelst Hand och Thuende aff handz Søner nemblig Hans och Peder forsætlig wiz ehr dragenn Nedter til Sings Aaz, og der med Hug och Slag haffuer offuer falden Ingebrigt Sings Aaz och hanz Hustrue sampt oile Malumb, och Jon Koszberig som war gandsche ilde med fahren och iche endnu haffuer bekommedt hans Helbred igien.» 10 rdr. måtte Jens ut med den gangen. I 1623 ble Jens anmeldt fordi han det året hadde to «frillbarn», ett med Inbor Olufsdatter, og ett med Sigri på Vinsnes. Senere ble Jens gift, mulig med en av disse. Det er uvisst hvor mange barn han var far til, men som gift hadde han 6 barn. To av sønnene Hans (f 1628, d 1679) og Per (f 1631, d ca. 1687) flyttet til Børsa hvor de dreiv hver sin gård. Per er direkte ane til Odd og var den første av Villmann-familien som kom til Børsa. Per var driver av gården Hammer i Børsa fra 1664 til han døde omkring 1687. Hans drev gården Naustan fra 1677 til han døde ca. 1679. Jens forsvarte sønnen John da han «euforwarendis haffde ihelschut et Quindefolch» Jens sin sønn, Hans, ble i 1655 utlagt som far for et barn med ei «Kirsten Jesperdatter født Syndenfields». Men en skulle akte seg for å komme borti noe med «Dijerbrødrene». Det ser ut som de oftest stod sammen, med faren som samlingsmerke og fører. Året etter Kirsten Jespersdatter fødte barnet, stod Jens Johnsen til rette med tingbordet på Vinsnes fordi sønnen John (Hans sin bor) «euforwarendis haffde ihelschut et Quindefolch, naffnlig Kirsten Jespers Datter». Kort og kaldt, John Jensen hadde skutt Kirsten Jespersdatter «Uforwarendis», ble det sagt, altså et vådeskudd. Etter forlik med slekta hennes «syndenfields» slapp Jens med fattige «8 Ørttuger og 12 sh er Penge 7 dlr. 12 sh.» i bot for drapet. Skyting var slett ikke noe man drev med dagligdags i den tiden, og et treff i dobbel forstand var det at nettopp et menneske, «enn sagt eit kvinnfolk», ble truffet. Jens sin sønn, Hans, var aktiv i Spell-Ola opptøyene på Røros i 1670 Hans Jensen jobbet en tid som berggesell på Røros Kobberverk, og under «Spell-Ola-opptøyene» i 1670 var selvsagt Hans med (jfr. Rørosboka bind II, side 59–71). Han ville da, om direksjonen satte nye folk på gruvene, «bortjage og ihelslaae» disse (side 68). Opptøyene på Røros er vel kanskje den første arbeiderkampen i landet. Gruvearbeiderne hadde i lengre tid klaget over manglende utbetaling av lønn (mange hadde ikke fått lønn på flere år og noen betaling i varesedler for å kjøpe proviant fra Kobberverket), ingen ekstra godtgjøring for helgearbeid, ingen erstatning ved alvorlige skader og at de ble møtt med «Hug och Slag» og truet med «Prisonen» når de krevde avregning for arbeidet. Det var stor mistillit til direktøren ved Kobberverket, Henning Irgens, og hans medhjelpere. Eksempler på hendelser var at ledelsen, ved proviantskriveren Claus Sommer, slo ut vinduer på husene til de som var mest aktive i arbeidskampen, bl.a. Hans og Spell-Ola (side 64). Hans var kanskje den som lignet mest på far sin, og villmannsnavnet hang med han, og lever i slekta hans den dag i dag, f.eks. på Viggja i Børsa. Syklisten Jostein Willmann er sannsynligvis en av etterkommerne. Jens var seigliva Alder og år beit ikke på Jens Johnsen, og det måtte andre makter til for å bøye han. Enda som 80-åring i 1667, satt han med gården – men tre år senere var han borte. En vårdag gubben stod og melte korn i Sevi´l, som gikk eirgrønn i flom, kom Sevildalsisen med dønn og dunder og tok heile greia – og kvernhuset med Jens. Det bars på Gaula med berserken Jens Johnsen, og historien om han endte med at liket ble funnet på ei ør nede ved Øya. Jens og kona fikk 7 barn Hans Jensen Digre Villmann, f 1628, d ca. 1679. Gift med Ingeborg Persdatter Viggen, f ca. 1634, d 1723. Jobbet en tid som berggesell på Røros Kobberverk, og under «Spell-Ola-opptøyene» i 1670 var selvsagt Hans med (jfr. Rørosboka bind II, side 59–71). Han ville da, om direksjonen satte nye folk på gruvene, «bortjage og ihelslaae» disse (side 68). Opptøyene på Røros er vel kanskje den første arbeiderkampen i landet. Ingebrigt Jensen Digre Villmann, f 1634. Ola Jensen Digre Villmann, f 1635, d før 1680. Driver av gården Hammer i Børsa fra 1661–1663. Fra 1663 var det Olas bror, Per Jensen, som tok over gården. Per Jensen Digre Villmann, f ca. 1635, d ca. 1687. Gift med Gjertrud Ellevsdatter Kirkvold, f ca. 1647, d 1716. Per var driver av gården Hammer i Børsa fra 1664 til han døde omkring 1687. Da giftet kona seg på nytt og fortsatte drifta av gården. John Jensen Digre Villmann, f 1637, d 1690. Jens Jensen Digre Villmann, f ca. 1647, d før 1701. Gift med Guri Persdatter Talsnes, d før 1698 (skifte 1697). Kom fra Digre før 1690 til Villmannsøya og var bruker der til han døde. I 1697 var han "sengeliggende" og han døde før 1701. Barnløst ekteskap. Anne Jensdatter Digre Villmann, f ca. 1650. | Digre Villmann, Jens Johnsen (I1289)
|
| 2143 | Jens Olavsen var født ca. 1570 på Vinsnes. Faren nevnes som bruker av Nordgården Vinsnes i 1573. Jens sin mor het Gjartrud. Jens tok over gården og sammen med kona Ragnhild satt de som bygselfolk på ene halvparten (Norgården Vinsnes, 2 spann av Vinsnes) omkring 1600. Jens Olavsen vokste opp på gården Vinsnes i Singsås. På den tida, i 1573, ble Vinsnes innlemmet i det store krongodset, der krona, staten, var jorddrott (jordeier). Han fikk bygsel på gården av kong Fredrik II. Fra denne tid er det mulig å skille gårdpartene på Vinsnes i Sørgården og Nordgården. Faren til Jens, Olav Knutsen, satt da som bruker på Nordgården. Jens Olavsens far døde før 1590 og Jens sin mor satt med bygselen på Nordgården Vinsnes til han og broren Eirik tok over. De betalte tienda til kongen i 1607 med 5 skj. korn. Der som i Sørgården Vinsnes var brukerne selveiere av 1 øre 8 mrkl. Jens drev Nordgården sammen sin bror, Eirik. Man kan ikke se at Eirik hadde barn, så det ble Jens sin sønn Knut Jensen som tok over. Jens sin bror Knut Olavsen kom til Sørgården Vinsnes. På denne tida var det tette bånd mellom de to Vinsnes-gårdene, og Knut kom derfor til nabogården Sørgården som sytning. Trolig var bonden der en nær slektning uten barn. Det var vanlig at en slektning fikk overta gården for å sikre en arvtaker. Rundt 1600 (eller litt etter) tok Knut over drifta av Sørgården. Dermed var Olavs tre sønner brukere av de to Vinsnes-gårdene. Jens var kansje den første med det navnet i bygda, et navn som kom til å bli populært. Et anna navn som hørte til slekta er Hans, som trolig er et minne om siste sognepresten i katolsk tid, og den siste som bodde i Singsås, herr Hans, slik han ble kalt. Navnet Ragnhild hører også Vinsnes-slekta til, og spredte seg til Støren og Ålen. Jens Olavsen overlot gården til sønnen Knut Jensen som fikk bygsel på Vinsnes av kongen på 2 øre 12 mrkl. i gården. Knut døde visstnok før 1630. Da ble det til at Knuts brødre, Erlend Jensen (f ca. 1598) og Per Jensen (f ca. 1603), tok over. Per Jensen er den som er mest i forgrunnen av sønnene til Jens, og var lensmannn etter Ole Knudsen i Sørgården. Jens Olavsen var barnebarn eller oldebarn til erkebiskopens «setesvein» Jens Olavsen Vinsnes er etterkommer etter Eirek «setesvein». Han var enten Eireks dattersønn, eller hans oldebarn. Faren til Jens, Olav Knutsen Vinsnes, var enten gift med datteren til Eirek eller så var han sønnesønnen hans. En «setesvein» var en våpenfør mann, i mange tilfeller adlet, og sin herres ombudsmann i lenet. Eirek var erkebiskop Olav Engelbrektssons håndgitte mann. Olav Engelbrektsson (f 1480, d 07.02.1538) var den siste av de katolske erkebispene i Norge. Han prøvde å hevde norsk selvstendighet og føre videre den norske katolske kirke til tross for den lutherske reformasjonen. Han var katolsk erkebiskop i Nidaros fra 1523 til 1537. Da Olav Engelbrektsson ble tvunget på flukt av danskekongen Christian III i 1537 markerte det slutten på erkebispesetet i Nidaros. Det markerte også slutten på et visst norsk selvstyre. I tiden etterpå kom Norge mer direkte inn under styret fra Danmark. «Eirek på Vinsnes» var høyt rangert Erkebiskopens «setesvein» hadde makt omtrent som en senere kongens fogd, og hadde med å kreve inn landskyld m.m. for jorddrotten. Gårdene de satt på, setegårder, var som regel unntatt skatt. Neppe har det siden bodd en mann i Singsås med slik rang som «Eirek på Vinsnes». Mange av erkebiskopens setesveiner måtte rømme landet etter reformasjonen, men Eirek var enda bare ung og gikk over til den nye læra, og ble værende på Vinsnes til han døde. Eirek nevnes i Jordeboka for 1548 over «Stiftens landskyld» (jord som hørte stiftet til). Eirek er sannsynlig sønnen til Eyvind som i 1520 var en av de største skattebetaler i bygda, sammen med «Sigur i Bova»,K6340 bonden på gården Bogen i Singsås. Eivind betalte 3,5 lodd sølv, 7 mark og 1,5 mark for barna. «Bonden på Vinsnes mer opplyst enn vanlig bondevett rakk» Vinsnes er den eldste gården i bygda og Vinsnes-bonden var den mektigste mannen i dalen. Gården var et høvdingsete. Her bodde erkebispens setesvein, og fra denne slekta kom lensmennene. Dermed ble gården midtpunktet i all politisk og sosial virksomhet – og tingsted. Med den sentrale beliggenheten i forhold til ferdselen gjennom bygda var den en selvskreven gjestgivergård og skyss-stasjon. Helt opp til slutten av 1800-tallet hang mye av dette i. Under kongeferdene gjennom dalen var det stopp der. Det nevnes at både kong Karl Johan i 1818 ble vartet opp på gården og kong Oskar II under signingsferden i 1872. Dette gjorde at brukerne på Vinsnes var: «…mer opplyste enn vanlig bondevett rakk. Dermed ble Vinsnes-bøndene foregangsmenn på mange områder, både i dagleglivet og det boklege. Såleis lærte dei å klore ned meire enn bumerkjet sitt før bygdefolk ellers.» Rollen til en setesvein En setesvein var en mann som hadde sverget troskapsed til ein stormann og tjener han som om han var en konge. Setesveinene stod for den verdslige forvaltninga av de økonomiske interessene til kirka i seinmellomalderen (1300—1500). Erkebiskopen hadde etter «Sættargjerda» (avtale fra 1277 mellom kirka og kongen om fordeling av makt) rett til å holde 100 skattefrie setesveiner, hver av de andre biskopene hadde rett til å holde 40 setesveiner. Setesveinene hadde, på same måte som adelen, full skattefrihet på setegårdene sine. De var også fritatt for leidangtjeneste (militærtjeneste), men erkebiskopen kunne selv kalle setesveinene til militærtjeneste for seg. Erkebiskop Olav Engelbrektsson hadde 69 setesveiner i 1533. Disse var plassert på de viktigste setegårdene til erkebiskopen. I Trøndelag hadde erkebiskopen 4 setesveiner, 3 på Fosen og 1 i Gauldalen. I Gauldalen var Vinsnes setesgård. I tjeneste som setesveiner gikk helst storbønder og representantar for deklasserte adelsslekter. Gjennom hele middelalderen var en tjeneste hos erkebiskopen en naturlig karrierevei for svært mange unge norske adelsmenn, og da særlig for medlemmer av knapeadelen eller lavadelen. Disse bokstavelig strømmet til erkesetet fra alle kanter av landet. Olav Engelbrektsson var den siste av de katolske erkebispene i Norge. De fikk 5 barn (som er kjent): 1. Knut Jensen Vinsnes, f før 1598, døde ca. 1621. Tok over Nordgården Vinsnes etter faren. Fikk bygsel på gården av kongen på 2 øre 12 mrkl. i gården. Da Knut døde tok brødrene Erlend og Per over. 2. Erlend Jensen Vinsnes, f ca. 1598, d 1654 Tok over Nordgården Vinsnes da broren Knut døde. Drev gården sammen broren Per Jensen. Gift med Dordi som trolig var fra Sør-Bogen. De fikk 5 barn. 3. Per Jensen Vinsnes, f ca. 1603, d ca. 1660. Tok over Nordgården Vinsnes da broren Knut døde. Drev gården sammen broren Erlend. (Margits 5 x tippoldefar.) 4. Oluf Jensen Vinsnes, f 1606, levde enda 1665. Gift med enke Gjartrud Vinsnes på Sørgården og flyttet over tunet. I 1658 fikk han førstebygsel på 1 spann i Vinsnes for 18 dlr. som var hans mor sin andel som hun døde fra. Det er nevnt minst to barn etter Oluf og Gjartrud: 1. Ragnhild, gm Per Ivarsen Bones, f ca. 1656, d 1722, lensmann i Støren, men flytta til Trondheim. 2. Jens, f 1662, døde trolig som barn. 5. Guri Jensdatter Vinsnes, f ca. 1610. Det er sannsynlig at Guri var datter. Gift i 1630 med Ellev Kirkvold og de var bondefolk der. (Margits 5 x tippoldemor.) | Vinsnes, Jens Olavsen (I1281)
|
| 2144 | Jens ovetog gården efter svigerfaderen i 1737 | Borten, Jens Larsen (I443)
|
| 2145 | Jens Pedersen Moe, f ca. 1717. Innerst på Mo i 1762. | Moe, Jens Pedersen (63273610)
|
| 2146 | Jens Pedersen Schjelderup ble trolig født på farsgården Skiellerup ved Hobro på Jylland. Årstallet vet man ikke sikkert, men kanskje cirka 1510. Noen har antatt 1524, som muligens kan være like sannsynlig. Andre har nevnt 1499, men dette regnes som mindre rimelig. Han døde som biskop i Bergen i 1582. Datoen er ikke kjent, heller ikke gravstedet, men det er nærliggende å anta at det er i domkirka i Bergen særlig ettersom flere av hans barn er lagt der. I ei bok han hadde i sitt eie, forfattet av Calvin og utgitt i 1551, har han ført inn sitt navnetrekk. Av dette ser man at han skriver Johannes Schielderop. Han er imidlertid stadig blitt omtalt med den korte formen Jens, som også er holdt her. Skrivemåten etternavnet har variert noe i hans samtid, men en får regne med at han ville ha det slik han selv skrev det med egen hånd. I skriftet: «En christelig Underuisning…» som han ga ut i 1572, er det skrevet Jens Schielderup. Den 10. juni 1557 ble han av kongen utnevnt som den andre av de protestantiske biskopene i Bergen, det vil si etter Geble Pedersen. Om hans ungdom og skolegang vet man ikke noe. I 1543 var han i København i en krets av religiøst interesserte personer og han viser da interesse for kalvinismen etter påvirkning av den kjente doktor Niels Hemmingsen, som nylig var kommet tilbake fra Wittenberg. Jens tok magistergraden i Wittenberg i 1547 og vendte tilbake til København, der han straks fikk en lavere stilling ved universitet. Senere, i 1551, ble han utnevnt til professor i fysikk. Samtidig med at han virket som lærer i dette faget, studerte han medisin og tok 1554 doktorgraden i denne vitenskapen i Rostock. Jens hadde håpet å bli professor i medisin ved universitetet i København etter sin svigerfar Dr. Peter Capeteyn. Da Capeteyn døde i 1557, ble han imidlertid tilsidesatt til fordel for en annen. Dette kan ha vært medvirkende til at han tvilrådig mottok kallet fra kongen til bispestolen i Bergen, som da hadde stått ledig i to år. På grunn av hans tvil hadde kongen fått konsistoriet ved universitetet til å gi løfte om at hvis Schjelderup skulle ønske å forlate sitt embete i Bergen, skulle det stå fritt til enhver tid å vende tilbake til sitt professorat i København. Jens tok da imot kallet og ble innsatt i embedet 16. juni 1557. Som professor i fysikk og doktor i medisin hadde Jens ingen tilstrekkelige faglige kvalifikasjoner til gjerningen som biskop. Men i de tider betraktet man universitetet mest som presteskole så at der hos alle dets lærere forutsattes teologisk lærdom, og Jens hadde jo også i tidligere år vist at han var teologisk interessert, så han måtte vel kunne regnes som tilstrekkelig faglig kvalifisert. Men det var likevel helt ureglementert at en person uten tidligere prestetjeneste skulle kunne kalles til biskop, og da til en av landets fornemste bispestoler. Biskop Schjelderups økonomiske kår i Bergen ble redusert sammenlignet med lønnsforholdene til forgjengeren Geble Pedersen, som hadde rike forleninger. Men også Jens tok unge menn inn i sitt hus og kostet deres skolegang. Han var kommet overens med kongen om at han, foruten fri bolig i Gråbrødreklosteret og noen engstykker som hørte til Munkeliv, også skulle ha 200 daler i årlig samt en del naturalytelser som mel, malt, smør osv. Dessuten fikk han fortsatt rentene av sin prebende ved Lund domkirke, som han hadde fra sin tid i København. Biskopen synes etter forholdene å ha vært flittig med å visittere sitt bispedømme, og likeså var han en flittig predikant. Han holdt også takksigelsesfest i Bergen for gjenerobringen av Trondheim fra svenskene, som under sjuårskrigen hadde inntatt byen i 1564. Ingen av sine prekener har han latt trykke, og heller ikke er noen av dem kjent i manuskript. Jens Pedersen var en lærd mann, og han tok seg med iver av latinskolen i Bergen og den kristelige opplæring i byen og sitt stift. Mest kjent fra Schjelderups virke er striden som oppstod mellom han og byrådet i Bergen. Han hadde da han kom til sin bispegjerning, sett at der var mange katolske bilder i kirkene, og hvordan noen gamle koner tilbad bildene (voksskulpturene) på høyalteret i domkirka. Han foreslo for byrådet at man skulle fjerne dem, men rådet ville ikke være med på det. I 1568 fikk han besøk av en utsending fra kongen, riksråd Jørgen Lykke, som lastet Schjelderup skarpt for så lenge å ha tålt dette uvesenet. Biskopen hadde hele tiden opptrådt mot den «avgudiske» bildedyrkingen uten å komme noen veg på grunn av motstand i rådet. Nå var han trygg på at han hadde støtte fra aller øverste hold, og lovte skriftlig «med tid og lempe» å gjøre det han maktet for å fjerne «saadan vederstyggelighed fra Herrens hus». Dr. Schjelderup var høyt aktet i samtida, «baade i sit Hjemland og i Udlandet». I 1559 ble han innkalt til København som assisterende biskop ved kong Frederik IIs kroning. Han var i gunst hos kongen, som i 1660 ga ham St. Laurentii prebende. Da han i 1565 kom til København i anledning arveskifte etter sin fader, gjorde professorene ved universitetet et gilde for han. Og den kjente professor i Rostock David Chytræus tilegnet ham med mange lovord en ny utgave av sin vel ansette «Onomasticum theologicum» (1578). Jens var gift med Susanne Lennertsdatter, antakelig født ca. 1520 eller noe seinere. Hun døde sannsynligvis før 1583. Susanne var trolig pleiedatter eller stedatter av professor i medisin ved universitetet i København, Peter Capeteyn, som senere ble nevnt som Jens Schjelderups svigerfar. Om Susanne har man ikke mange opplysninger, men som bispinne hørte hun til overklassen og deltok i de kondisjonertes liv i byen. Hennes og mannens navn går igjen i flere slektsledd. Hvor mange barn Susanne og Jens fikk, vet man ikke sikkert, men Absalon Pedersen har i alle fall omtalt de fleste. | Schjelderup, Jens Pedersen (75459922)
|
| 2147 | Jens Pedersen tok over som bruker i Kalvika, bruk 1 Nordgården, i 1680 etter faren Peder i Kalvika. Peder hadde da vært bruker siden 1628. Hvem Jens var gift med, vites ikke. Han betalte kvernskatt i 1685. I 1711 oppga han at han ikke hadde andre tjenere enn sine egne barn. Jens hadde i 1723 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut og 17 småfe. Utsæden var på 6 mark rug. 1/2 tønne blandkorn og 1 1/2 tønne havre. Høyavlinga var på 23 sommerlass. Gården hadde ikke kvern i 1723. Sønnen Hågen Jensen tok over bruket. | Kalvik, Jens Pedersen (I1651)
|
| 2148 | Jens Pedersen vokste opp på Sørstu' Rognes. Han ble gift 1812 med Else Olsdatter Vold. De fikk 8 barn og det var sønnen Peder Jensen som tok over Sørstu' etter foreldrene. | Rognes, Jens Pedersen (60039878)
|
| 2149 | Jens Persen Villmann var fra gården Hammer i Børsa, f ca. 1667, d 1716. Han var lensmann. Gift med Ingeborg Arntsdatter Hestvoll, f ca. 1665, d 1734. Omkring den tida han giftet seg tok han til som bonde på et av Viggja-brukene som senere fikk navnet Jensgården etter Jens Persen. Jens var lensmann i tillegg til at han dreiv bruket fra 1690 til han døde i 1716. Da tok enka over. Hun giftet seg på nytt og de dreiv gården til hun døde i 1734. Da tok sønnen John Jensen over drifta. Ingeborg gift II 1721 med Mikkel Arntsen Skjetnan, f ca. 1684, d 1733. Jens og Ingeborg fikk 7 barn 1. Ingeborg Jensdatter, f ca. 1689. Flyttet til Oslo: «formeenis at være udi Christiania Stifft» (1734). 2. Per Jensen, f ca. 1693. Gift med Kari Sjursdatter Rossmohaugen i Børsa og kom dit. 3. Ola Jensen, f ca. 1695, d 1742. Gift med Eli Johnsdatter Storsand, død før 1743, bodde på Nærviksøra. Barn: Anne, f 1714 (mor: Barbro Ivarsdatter Viggen, Omundsgården, d 1720, 34 år), g.m. Hans Jensen Viggen, Tostensgården. Jens, f 1735, oppfostret hos morsøsteren Kirsti Johnsdatter Rossmo. 4. Fredrik Jensen, f ca. 1700, d 1764. Gift I i 1724 med Magret Larsdatter, f ca. 1702, d 1755, gift II i 1756 med Maren Rambeck, bodde på Orkdalsøra. 5. Anne Jensdatter, f ca. 1703. Gift med Arnt Olsen Ølsholm i Buvika. 6. John Jensen, f 1705, tok over bruket, d 1746. John druknet: «paa Siøen ved uløchelig hendelse ... dend 6te Februarij nestleden (1746) og Hands Legeme igienfunden og her ved Kirchen begravet den 17de ditto strax efter». 7. Hans Jensen, f 1708, d 1708. Død som spedbarn. JENSGÅRDEN VIGGJA Det er mulig at Jensgården og Omundsgården i Børsa på 1500-tallet utgjorde ett av Viggja-brukene. Når vi i 1600-årene finner disse brukene, er hvert på 1 1/2 spann i skyld. I 1798 ble Jensgården halvert og ene halvparten lagt til Omundsgården. Fra da av var det vi kaller Jensgården 2 øre 6 marklag, dvs. at det fremdeles var et stort eller rettere sagt, et verdifullt bruk. Der også satt Villmanns-folket til første halvparten av 1700-årene. I 1690-årene var Jens Persen den eneste i slekta som gikk under navnet Villmann. Senere kom det igjen på flere. Etter Jens fikk bruket det lokale navnet Jensgården. Jens, som var lensmann, kom fra Hammer og var søskenbarnet til Villmannskarene på Ner-Viggja. I Jensgården satt slekta til i 1763, da skral økonomi dreiv de bort. Villmannsfolket må ha kommet til Ner-Viggja i 1680-åra og spredte seg på de fleste bruk og plasser der, men Teigen ble hovedbasen deres. Jonas Persen Villmann fikk skjøte på bruket av kansellieråd Henrich Hornemann i 1763 for 600 rdr., samtidig som andre Viggja-bruk ble solgt fra Reins klosters gods. | Hammer Villmann, Lensmann Jens Persen (I2049)
|
| 2150 | Jens Persen vokste opp på gården Storset i Skaun. Det var bra økonomi på Storset og forfedrene hadde drevet gården gjennom flere generasjoner. Jens ble gift med enka på gården Lefstad, Gunhild Sjursdatter, og kom dit. Han var tredje mannen til Gunhild og dreiv gården fra 1720–1748. Da tok sønnen Per Jensen over og Jens tok seg kår. Den første mannen til Jens sin kone døde ung i 1718. Angrim Ellingsen (f 1689) var den siste brukeren på Lefstad av det gamle Lefstad-folket. De hadde sittet på Lefstad i omkring 200 år. Angrim var bygselmann, men etterlot seg et bo til en verdi av 138 rdr. Enka Gunhild Sjursdatter giftet seg i 1719 med korporalen Ola Johnsen Sim (f ca. 1683, d 1719), som også satt bra i det økonomisk. Ola kom fra gården Sim i Skaun og var sønn til lensmann John Olsen Sim som er min 4 x tippoldefar. Men det ble et veldig kortvarig ekteskap, for Ola døde samme året. I 1720 ble Jens Persen Gunhilds tredje mann da de giftet seg. En del av inntektene på gården fikk de ved å ta ut tømmer fra gården – og levere kull til Svorkmohytta. Det var 3 smeltehytter der i tiden fra 1657–1844 og dit kom det kobbermalm fra Løkken kobberverk. Den ferdige malmen ble så transportert til Trondheim. l 1723 ble skogen på Lefstad karakterisert som god og Jens Persen leverte det året vel 10 lester kull til Svorkmohytta, og vinteren etter 27 lester. Det ble etterhvert trangt økonomisk for Jens og Gunhild. Jens måtte omkring 1730 gi opp bygselen på halvparten av gården, til Ulve Ulvesen Husby. Halvparten Jens satt igjen med fikk navnet Sørgård Lefstad. Jens gikk i sin «nød og tvang» til Olstad i Børsa og lånte penger av Hans Davidsen Svabø. Som mange andre klarte heller ikke Jens «de høye Kongeskatters udredslen», og hadde den «vandløkke» å miste to dragonhester etter hverandre. Han satt til sist eiendelene sine i pant til Svabø, m.a. halvparten i en dragonhest, 2 gårdshester, 6 kyr og 8 sauer. På auksjon i 1746 solgte Friis-familien denne halvparten, men Jens hadde ikke økonomi til å kjøpe gården. Det ble derimot kreditoren hans, Hans Davidsen Svabø, som kjøpte, men pantsatte den til presten Peder Lycke i Melhus for 120 rdr. Jens satt fortsatt med bygselen på gården, men i 1748 ga han over bygselen til sønnen Per Jensen (f ca. 1721, d 1787) – og tok seg kår. Årsaken til at sønnen tok over var nok at han giftet seg det året med Andi Larsdatter Syrstad. Per og kona Andi Larsdatter Syrstad fikk bare 3 år sammen. Hun døde i 1751 og han holdt straks skifte etter henne av bl.a. 3 hester, 1 føll, 2 kyr, 3 kviger, 2 okser og 5 sauer. Per giftet seg på nytt i 1752 med enka på gården Hoset, Berit Andersdatter Hoset (født på Sørgård Krokstad ca. 1710, d 1784). Han flyttet da til Hoset, der de økonomiske kårene var bedre. Det var Pers søskenbarn, Simen Johnsen fra Lisbetsetra, f ca. 1722, død på Mo 1769, som tok over Sørgården. Han dreiv fra 1752–1767. Da kona til Jens, Gunhild, døde i 1760 flyttet han til datteren på Oppigård Syrstad, og levde et heller fattigslig liv til han døde hos sønnen Per i Hoset. | Storset Lefstad, Jens Persen (I1475)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2026.
Redigert av Per Otto Høve.