Høve-flokken
Notater
Treff 2,101 til 2,150 av 4,973
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 2101 | Jens Jensen kom fra Digre før 1690 til Villmannsøya og var bruker der til han døde. I 1697 var han «sengeliggende» og han døde før 1701. Han var gift med Guri Persdatter Talsnes, død senest 1697 da det var skifte etter henne. Barnløst ekteskap. Det var hennes søstersønn Per Ellevsen, f ca. 1658, som kom fra Sørgården Singsås til Villmannsøya som sytning og senere bygselsmann. | Digre Villmannsøyen, Jens Jensen (I1295)
|
| 2102 | Jens Jensen vokste opp på Lefstad Nergård, Melhus. Han var gift I i Buvika 1785 med enke Randi Andersdatter Lereggen og kom dit. Gift II i 1807 med Marit Evensdatter Langørgen (se Framigården Voll). | Lefstad, Jens Jensen (I1945)
|
| 2103 | Jens Johnsen Digre, f 1588, d 1670, fra Singsås er direkte stamfar til Odd i 9 slektsledd. Han tok over gården Digre i Singsås etter sin far John Halvarsen som døde omkring 1607. Jens og brødrene var «berserker» Jens og hans brødre, Bjørn og Oluf, utmerket seg som reine berserker. Fra fogdeprotokollene er det mange eksempler på dette. Det ser ut som krangel med slagsmål og hårdraging var det som helst opptok «Dijer-karene» utover 1600-talet. Også sønnene deres fulgte i fedrenes fotspor. Utover fra 1610 var disse brødrene innblandet i konflikter og lovbrudd. Det kunne vel ofte være bare «dagligdagse» småslagsmål, men også mer alvorlige saker. Noen eksempler på «åpninga» av livet til brødrene er: Jens Johnsen dømt fordi han «slog Anders Fæsett itt støfuerslag (slag med staur)» og Bjørn for han «udi et Brølup slog Peder Talsnes». Jens Johnsen ble bruker i Digre etter sin far. Han ble en mektig mann, og hadde nest største buskapen i bygda. Men en stor del av livet hans gikk ut på strid med lov og rett. Det gikk så vidt at han fikk navnet, ikke bare av bygdefolket, men også innført i protokollene, Jens Villmann. Dette navnet fulgte siden sønnen Hans, og gikk over til familienavn til etterkommerne. Hans flyttet til Børsa og enka senere til Viggja og der finner vi Willmann fortsatt i bruk som familienavn. Jens fikk flere bøter, men var mer for seg enn samtiden sin, og kunne kunsten å bli frikjent i en sak. Slik var det også da han etter et oppgjør med Knut på Singsås, som ser ut til å være erkeuvennen hans, ble dømt til å bøte med 4 mark sølv. Da fikk Jens offisiell oppreisning der det ble sagt at han fremdeles måtte vere «gild og gjæv, søge Laug og Gildehus med gilde Mænd og gjæve og ei være Mand des værre for den Sag i nogen Maade». Fra tingsprotokollen fra 1652 ser det ut til at Jens og sønnene hadde vært ute på ei skikkelig vikingferd: «Jennz Willmand Digere bøde formedelst Hand och Thuende aff handz Søner nemblig Hans och Peder forsætlig wiz ehr dragenn Nedter til Sings Aaz, og der med Hug och Slag haffuer offuer falden Ingebrigt Sings Aaz och hanz Hustrue sampt oile Malumb, och Jon Koszberig som war gandsche ilde med fahren och iche endnu haffuer bekommedt hans Helbred igien.» 10 rdr. måtte Jens ut med den gangen. I 1623 ble Jens anmeldt fordi han det året hadde to «frillbarn», ett med Inbor Olufsdatter, og ett med Sigri på Vinsnes. Senere ble Jens gift, mulig med en av disse. Det er uvisst hvor mange barn han var far til, men som gift hadde han 6 barn. To av sønnene Hans (f 1628, d 1679) og Per (f 1631, d ca. 1687) flyttet til Børsa hvor de dreiv hver sin gård. Per er direkte ane til Odd og var den første av Villmann-familien som kom til Børsa. Per var driver av gården Hammer i Børsa fra 1664 til han døde omkring 1687. Hans drev gården Naustan fra 1677 til han døde ca. 1679. Jens forsvarte sønnen John da han «euforwarendis haffde ihelschut et Quindefolch» Jens sin sønn, Hans, ble i 1655 utlagt som far for et barn med ei «Kirsten Jesperdatter født Syndenfields». Men en skulle akte seg for å komme borti noe med «Dijerbrødrene». Det ser ut som de oftest stod sammen, med faren som samlingsmerke og fører. Året etter Kirsten Jespersdatter fødte barnet, stod Jens Johnsen til rette med tingbordet på Vinsnes fordi sønnen John (Hans sin bor) «euforwarendis haffde ihelschut et Quindefolch, naffnlig Kirsten Jespers Datter». Kort og kaldt, John Jensen hadde skutt Kirsten Jespersdatter «Uforwarendis», ble det sagt, altså et vådeskudd. Etter forlik med slekta hennes «syndenfields» slapp Jens med fattige «8 Ørttuger og 12 sh er Penge 7 dlr. 12 sh.» i bot for drapet. Skyting var slett ikke noe man drev med dagligdags i den tiden, og et treff i dobbel forstand var det at nettopp et menneske, «enn sagt eit kvinnfolk», ble truffet. Jens sin sønn, Hans, var aktiv i Spell-Ola opptøyene på Røros i 1670 Hans Jensen jobbet en tid som berggesell på Røros Kobberverk, og under «Spell-Ola-opptøyene» i 1670 var selvsagt Hans med (jfr. Rørosboka bind II, side 59–71). Han ville da, om direksjonen satte nye folk på gruvene, «bortjage og ihelslaae» disse (side 68). Opptøyene på Røros er vel kanskje den første arbeiderkampen i landet. Gruvearbeiderne hadde i lengre tid klaget over manglende utbetaling av lønn (mange hadde ikke fått lønn på flere år og noen betaling i varesedler for å kjøpe proviant fra Kobberverket), ingen ekstra godtgjøring for helgearbeid, ingen erstatning ved alvorlige skader og at de ble møtt med «Hug och Slag» og truet med «Prisonen» når de krevde avregning for arbeidet. Det var stor mistillit til direktøren ved Kobberverket, Henning Irgens, og hans medhjelpere. Eksempler på hendelser var at ledelsen, ved proviantskriveren Claus Sommer, slo ut vinduer på husene til de som var mest aktive i arbeidskampen, bl.a. Hans og Spell-Ola (side 64). Hans var kanskje den som lignet mest på far sin, og villmannsnavnet hang med han, og lever i slekta hans den dag i dag, f.eks. på Viggja i Børsa. Syklisten Jostein Willmann er sannsynligvis en av etterkommerne. Jens var seigliva Alder og år beit ikke på Jens Johnsen, og det måtte andre makter til for å bøye han. Enda som 80-åring i 1667, satt han med gården – men tre år senere var han borte. En vårdag gubben stod og melte korn i Sevi´l, som gikk eirgrønn i flom, kom Sevildalsisen med dønn og dunder og tok heile greia – og kvernhuset med Jens. Det bars på Gaula med berserken Jens Johnsen, og historien om han endte med at liket ble funnet på ei ør nede ved Øya. Jens og kona fikk 7 barn Hans Jensen Digre Villmann, f 1628, d ca. 1679. Gift med Ingeborg Persdatter Viggen, f ca. 1634, d 1723. Jobbet en tid som berggesell på Røros Kobberverk, og under «Spell-Ola-opptøyene» i 1670 var selvsagt Hans med (jfr. Rørosboka bind II, side 59–71). Han ville da, om direksjonen satte nye folk på gruvene, «bortjage og ihelslaae» disse (side 68). Opptøyene på Røros er vel kanskje den første arbeiderkampen i landet. Ingebrigt Jensen Digre Villmann, f 1634. Ola Jensen Digre Villmann, f 1635, d før 1680. Driver av gården Hammer i Børsa fra 1661–1663. Fra 1663 var det Olas bror, Per Jensen, som tok over gården. Per Jensen Digre Villmann, f ca. 1635, d ca. 1687. Gift med Gjertrud Ellevsdatter Kirkvold, f ca. 1647, d 1716. Per var driver av gården Hammer i Børsa fra 1664 til han døde omkring 1687. Da giftet kona seg på nytt og fortsatte drifta av gården. John Jensen Digre Villmann, f 1637, d 1690. Jens Jensen Digre Villmann, f ca. 1647, d før 1701. Gift med Guri Persdatter Talsnes, d før 1698 (skifte 1697). Kom fra Digre før 1690 til Villmannsøya og var bruker der til han døde. I 1697 var han "sengeliggende" og han døde før 1701. Barnløst ekteskap. Anne Jensdatter Digre Villmann, f ca. 1650. | Digre Villmann, Jens Johnsen (I1289)
|
| 2104 | Jens Olavsen var født ca. 1570 på Vinsnes. Faren nevnes som bruker av Nordgården Vinsnes i 1573. Jens sin mor het Gjartrud. Jens tok over gården og sammen med kona Ragnhild satt de som bygselfolk på ene halvparten (Norgården Vinsnes, 2 spann av Vinsnes) omkring 1600. Jens Olavsen vokste opp på gården Vinsnes i Singsås. På den tida, i 1573, ble Vinsnes innlemmet i det store krongodset, der krona, staten, var jorddrott (jordeier). Han fikk bygsel på gården av kong Fredrik II. Fra denne tid er det mulig å skille gårdpartene på Vinsnes i Sørgården og Nordgården. Faren til Jens, Olav Knutsen, satt da som bruker på Nordgården. Jens Olavsens far døde før 1590 og Jens sin mor satt med bygselen på Nordgården Vinsnes til han og broren Eirik tok over. De betalte tienda til kongen i 1607 med 5 skj. korn. Der som i Sørgården Vinsnes var brukerne selveiere av 1 øre 8 mrkl. Jens drev Nordgården sammen sin bror, Eirik. Man kan ikke se at Eirik hadde barn, så det ble Jens sin sønn Knut Jensen som tok over. Jens sin bror Knut Olavsen kom til Sørgården Vinsnes. På denne tida var det tette bånd mellom de to Vinsnes-gårdene, og Knut kom derfor til nabogården Sørgården som sytning. Trolig var bonden der en nær slektning uten barn. Det var vanlig at en slektning fikk overta gården for å sikre en arvtaker. Rundt 1600 (eller litt etter) tok Knut over drifta av Sørgården. Dermed var Olavs tre sønner brukere av de to Vinsnes-gårdene. Jens var kansje den første med det navnet i bygda, et navn som kom til å bli populært. Et anna navn som hørte til slekta er Hans, som trolig er et minne om siste sognepresten i katolsk tid, og den siste som bodde i Singsås, herr Hans, slik han ble kalt. Navnet Ragnhild hører også Vinsnes-slekta til, og spredte seg til Støren og Ålen. Jens Olavsen overlot gården til sønnen Knut Jensen som fikk bygsel på Vinsnes av kongen på 2 øre 12 mrkl. i gården. Knut døde visstnok før 1630. Da ble det til at Knuts brødre, Erlend Jensen (f ca. 1598) og Per Jensen (f ca. 1603), tok over. Per Jensen er den som er mest i forgrunnen av sønnene til Jens, og var lensmannn etter Ole Knudsen i Sørgården. Jens Olavsen var barnebarn eller oldebarn til erkebiskopens «setesvein» Jens Olavsen Vinsnes er etterkommer etter Eirek «setesvein». Han var enten Eireks dattersønn, eller hans oldebarn. Faren til Jens, Olav Knutsen Vinsnes, var enten gift med datteren til Eirek eller så var han sønnesønnen hans. En «setesvein» var en våpenfør mann, i mange tilfeller adlet, og sin herres ombudsmann i lenet. Eirek var erkebiskop Olav Engelbrektssons håndgitte mann. Olav Engelbrektsson (f 1480, d 07.02.1538) var den siste av de katolske erkebispene i Norge. Han prøvde å hevde norsk selvstendighet og føre videre den norske katolske kirke til tross for den lutherske reformasjonen. Han var katolsk erkebiskop i Nidaros fra 1523 til 1537. Da Olav Engelbrektsson ble tvunget på flukt av danskekongen Christian III i 1537 markerte det slutten på erkebispesetet i Nidaros. Det markerte også slutten på et visst norsk selvstyre. I tiden etterpå kom Norge mer direkte inn under styret fra Danmark. «Eirek på Vinsnes» var høyt rangert Erkebiskopens «setesvein» hadde makt omtrent som en senere kongens fogd, og hadde med å kreve inn landskyld m.m. for jorddrotten. Gårdene de satt på, setegårder, var som regel unntatt skatt. Neppe har det siden bodd en mann i Singsås med slik rang som «Eirek på Vinsnes». Mange av erkebiskopens setesveiner måtte rømme landet etter reformasjonen, men Eirek var enda bare ung og gikk over til den nye læra, og ble værende på Vinsnes til han døde. Eirek nevnes i Jordeboka for 1548 over «Stiftens landskyld» (jord som hørte stiftet til). Eirek er sannsynlig sønnen til Eyvind som i 1520 var en av de største skattebetaler i bygda, sammen med «Sigur i Bova»,K6340 bonden på gården Bogen i Singsås. Eivind betalte 3,5 lodd sølv, 7 mark og 1,5 mark for barna. «Bonden på Vinsnes mer opplyst enn vanlig bondevett rakk» Vinsnes er den eldste gården i bygda og Vinsnes-bonden var den mektigste mannen i dalen. Gården var et høvdingsete. Her bodde erkebispens setesvein, og fra denne slekta kom lensmennene. Dermed ble gården midtpunktet i all politisk og sosial virksomhet – og tingsted. Med den sentrale beliggenheten i forhold til ferdselen gjennom bygda var den en selvskreven gjestgivergård og skyss-stasjon. Helt opp til slutten av 1800-tallet hang mye av dette i. Under kongeferdene gjennom dalen var det stopp der. Det nevnes at både kong Karl Johan i 1818 ble vartet opp på gården og kong Oskar II under signingsferden i 1872. Dette gjorde at brukerne på Vinsnes var: «…mer opplyste enn vanlig bondevett rakk. Dermed ble Vinsnes-bøndene foregangsmenn på mange områder, både i dagleglivet og det boklege. Såleis lærte dei å klore ned meire enn bumerkjet sitt før bygdefolk ellers.» Rollen til en setesvein En setesvein var en mann som hadde sverget troskapsed til ein stormann og tjener han som om han var en konge. Setesveinene stod for den verdslige forvaltninga av de økonomiske interessene til kirka i seinmellomalderen (1300—1500). Erkebiskopen hadde etter «Sættargjerda» (avtale fra 1277 mellom kirka og kongen om fordeling av makt) rett til å holde 100 skattefrie setesveiner, hver av de andre biskopene hadde rett til å holde 40 setesveiner. Setesveinene hadde, på same måte som adelen, full skattefrihet på setegårdene sine. De var også fritatt for leidangtjeneste (militærtjeneste), men erkebiskopen kunne selv kalle setesveinene til militærtjeneste for seg. Erkebiskop Olav Engelbrektsson hadde 69 setesveiner i 1533. Disse var plassert på de viktigste setegårdene til erkebiskopen. I Trøndelag hadde erkebiskopen 4 setesveiner, 3 på Fosen og 1 i Gauldalen. I Gauldalen var Vinsnes setesgård. I tjeneste som setesveiner gikk helst storbønder og representantar for deklasserte adelsslekter. Gjennom hele middelalderen var en tjeneste hos erkebiskopen en naturlig karrierevei for svært mange unge norske adelsmenn, og da særlig for medlemmer av knapeadelen eller lavadelen. Disse bokstavelig strømmet til erkesetet fra alle kanter av landet. Olav Engelbrektsson var den siste av de katolske erkebispene i Norge. De fikk 5 barn (som er kjent): 1. Knut Jensen Vinsnes, f før 1598, døde ca. 1621. Tok over Nordgården Vinsnes etter faren. Fikk bygsel på gården av kongen på 2 øre 12 mrkl. i gården. Da Knut døde tok brødrene Erlend og Per over. 2. Erlend Jensen Vinsnes, f ca. 1598, d 1654 Tok over Nordgården Vinsnes da broren Knut døde. Drev gården sammen broren Per Jensen. Gift med Dordi som trolig var fra Sør-Bogen. De fikk 5 barn. 3. Per Jensen Vinsnes, f ca. 1603, d ca. 1660. Tok over Nordgården Vinsnes da broren Knut døde. Drev gården sammen broren Erlend. (Margits 5 x tippoldefar.) 4. Oluf Jensen Vinsnes, f 1606, levde enda 1665. Gift med enke Gjartrud Vinsnes på Sørgården og flyttet over tunet. I 1658 fikk han førstebygsel på 1 spann i Vinsnes for 18 dlr. som var hans mor sin andel som hun døde fra. Det er nevnt minst to barn etter Oluf og Gjartrud: 1. Ragnhild, gm Per Ivarsen Bones, f ca. 1656, d 1722, lensmann i Støren, men flytta til Trondheim. 2. Jens, f 1662, døde trolig som barn. 5. Guri Jensdatter Vinsnes, f ca. 1610. Det er sannsynlig at Guri var datter. Gift i 1630 med Ellev Kirkvold og de var bondefolk der. (Margits 5 x tippoldemor.) | Vinsnes, Jens Olavsen (I1281)
|
| 2105 | Jens ovetog gården efter svigerfaderen i 1737 | Borten, Jens Larsen (I443)
|
| 2106 | Jens Pedersen Moe, f ca. 1717. Innerst på Mo i 1762. | Moe, Jens Pedersen (63273610)
|
| 2107 | Jens Pedersen Schjelderup ble trolig født på farsgården Skiellerup ved Hobro på Jylland. Årstallet vet man ikke sikkert, men kanskje cirka 1510. Noen har antatt 1524, som muligens kan være like sannsynlig. Andre har nevnt 1499, men dette regnes som mindre rimelig. Han døde som biskop i Bergen i 1582. Datoen er ikke kjent, heller ikke gravstedet, men det er nærliggende å anta at det er i domkirka i Bergen særlig ettersom flere av hans barn er lagt der. I ei bok han hadde i sitt eie, forfattet av Calvin og utgitt i 1551, har han ført inn sitt navnetrekk. Av dette ser man at han skriver Johannes Schielderop. Han er imidlertid stadig blitt omtalt med den korte formen Jens, som også er holdt her. Skrivemåten etternavnet har variert noe i hans samtid, men en får regne med at han ville ha det slik han selv skrev det med egen hånd. I skriftet: «En christelig Underuisning…» som han ga ut i 1572, er det skrevet Jens Schielderup. Den 10. juni 1557 ble han av kongen utnevnt som den andre av de protestantiske biskopene i Bergen, det vil si etter Geble Pedersen. Om hans ungdom og skolegang vet man ikke noe. I 1543 var han i København i en krets av religiøst interesserte personer og han viser da interesse for kalvinismen etter påvirkning av den kjente doktor Niels Hemmingsen, som nylig var kommet tilbake fra Wittenberg. Jens tok magistergraden i Wittenberg i 1547 og vendte tilbake til København, der han straks fikk en lavere stilling ved universitet. Senere, i 1551, ble han utnevnt til professor i fysikk. Samtidig med at han virket som lærer i dette faget, studerte han medisin og tok 1554 doktorgraden i denne vitenskapen i Rostock. Jens hadde håpet å bli professor i medisin ved universitetet i København etter sin svigerfar Dr. Peter Capeteyn. Da Capeteyn døde i 1557, ble han imidlertid tilsidesatt til fordel for en annen. Dette kan ha vært medvirkende til at han tvilrådig mottok kallet fra kongen til bispestolen i Bergen, som da hadde stått ledig i to år. På grunn av hans tvil hadde kongen fått konsistoriet ved universitetet til å gi løfte om at hvis Schjelderup skulle ønske å forlate sitt embete i Bergen, skulle det stå fritt til enhver tid å vende tilbake til sitt professorat i København. Jens tok da imot kallet og ble innsatt i embedet 16. juni 1557. Som professor i fysikk og doktor i medisin hadde Jens ingen tilstrekkelige faglige kvalifikasjoner til gjerningen som biskop. Men i de tider betraktet man universitetet mest som presteskole så at der hos alle dets lærere forutsattes teologisk lærdom, og Jens hadde jo også i tidligere år vist at han var teologisk interessert, så han måtte vel kunne regnes som tilstrekkelig faglig kvalifisert. Men det var likevel helt ureglementert at en person uten tidligere prestetjeneste skulle kunne kalles til biskop, og da til en av landets fornemste bispestoler. Biskop Schjelderups økonomiske kår i Bergen ble redusert sammenlignet med lønnsforholdene til forgjengeren Geble Pedersen, som hadde rike forleninger. Men også Jens tok unge menn inn i sitt hus og kostet deres skolegang. Han var kommet overens med kongen om at han, foruten fri bolig i Gråbrødreklosteret og noen engstykker som hørte til Munkeliv, også skulle ha 200 daler i årlig samt en del naturalytelser som mel, malt, smør osv. Dessuten fikk han fortsatt rentene av sin prebende ved Lund domkirke, som han hadde fra sin tid i København. Biskopen synes etter forholdene å ha vært flittig med å visittere sitt bispedømme, og likeså var han en flittig predikant. Han holdt også takksigelsesfest i Bergen for gjenerobringen av Trondheim fra svenskene, som under sjuårskrigen hadde inntatt byen i 1564. Ingen av sine prekener har han latt trykke, og heller ikke er noen av dem kjent i manuskript. Jens Pedersen var en lærd mann, og han tok seg med iver av latinskolen i Bergen og den kristelige opplæring i byen og sitt stift. Mest kjent fra Schjelderups virke er striden som oppstod mellom han og byrådet i Bergen. Han hadde da han kom til sin bispegjerning, sett at der var mange katolske bilder i kirkene, og hvordan noen gamle koner tilbad bildene (voksskulpturene) på høyalteret i domkirka. Han foreslo for byrådet at man skulle fjerne dem, men rådet ville ikke være med på det. I 1568 fikk han besøk av en utsending fra kongen, riksråd Jørgen Lykke, som lastet Schjelderup skarpt for så lenge å ha tålt dette uvesenet. Biskopen hadde hele tiden opptrådt mot den «avgudiske» bildedyrkingen uten å komme noen veg på grunn av motstand i rådet. Nå var han trygg på at han hadde støtte fra aller øverste hold, og lovte skriftlig «med tid og lempe» å gjøre det han maktet for å fjerne «saadan vederstyggelighed fra Herrens hus». Dr. Schjelderup var høyt aktet i samtida, «baade i sit Hjemland og i Udlandet». I 1559 ble han innkalt til København som assisterende biskop ved kong Frederik IIs kroning. Han var i gunst hos kongen, som i 1660 ga ham St. Laurentii prebende. Da han i 1565 kom til København i anledning arveskifte etter sin fader, gjorde professorene ved universitetet et gilde for han. Og den kjente professor i Rostock David Chytræus tilegnet ham med mange lovord en ny utgave av sin vel ansette «Onomasticum theologicum» (1578). Jens var gift med Susanne Lennertsdatter, antakelig født ca. 1520 eller noe seinere. Hun døde sannsynligvis før 1583. Susanne var trolig pleiedatter eller stedatter av professor i medisin ved universitetet i København, Peter Capeteyn, som senere ble nevnt som Jens Schjelderups svigerfar. Om Susanne har man ikke mange opplysninger, men som bispinne hørte hun til overklassen og deltok i de kondisjonertes liv i byen. Hennes og mannens navn går igjen i flere slektsledd. Hvor mange barn Susanne og Jens fikk, vet man ikke sikkert, men Absalon Pedersen har i alle fall omtalt de fleste. | Schjelderup, Jens Pedersen (75459922)
|
| 2108 | Jens Pedersen tok over som bruker i Kalvika, bruk 1 Nordgården, i 1680 etter faren Peder i Kalvika. Peder hadde da vært bruker siden 1628. Hvem Jens var gift med, vites ikke. Han betalte kvernskatt i 1685. I 1711 oppga han at han ikke hadde andre tjenere enn sine egne barn. Jens hadde i 1723 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut og 17 småfe. Utsæden var på 6 mark rug. 1/2 tønne blandkorn og 1 1/2 tønne havre. Høyavlinga var på 23 sommerlass. Gården hadde ikke kvern i 1723. Sønnen Hågen Jensen tok over bruket. | Kalvik, Jens Pedersen (I1651)
|
| 2109 | Jens Pedersen vokste opp på Sørstu' Rognes. Han ble gift 1812 med Else Olsdatter Vold. De fikk 8 barn og det var sønnen Peder Jensen som tok over Sørstu' etter foreldrene. | Rognes, Jens Pedersen (60039878)
|
| 2110 | Jens Persen Villmann var fra gården Hammer i Børsa, f ca. 1667, d 1716. Han var lensmann. Gift med Ingeborg Arntsdatter Hestvoll, f ca. 1665, d 1734. Omkring den tida han giftet seg tok han til som bonde på et av Viggja-brukene som senere fikk navnet Jensgården etter Jens Persen. Jens var lensmann i tillegg til at han dreiv bruket fra 1690 til han døde i 1716. Da tok enka over. Hun giftet seg på nytt og de dreiv gården til hun døde i 1734. Da tok sønnen John Jensen over drifta. Ingeborg gift II 1721 med Mikkel Arntsen Skjetnan, f ca. 1684, d 1733. Jens og Ingeborg fikk 7 barn 1. Ingeborg Jensdatter, f ca. 1689. Flyttet til Oslo: «formeenis at være udi Christiania Stifft» (1734). 2. Per Jensen, f ca. 1693. Gift med Kari Sjursdatter Rossmohaugen i Børsa og kom dit. 3. Ola Jensen, f ca. 1695, d 1742. Gift med Eli Johnsdatter Storsand, død før 1743, bodde på Nærviksøra. Barn: Anne, f 1714 (mor: Barbro Ivarsdatter Viggen, Omundsgården, d 1720, 34 år), g.m. Hans Jensen Viggen, Tostensgården. Jens, f 1735, oppfostret hos morsøsteren Kirsti Johnsdatter Rossmo. 4. Fredrik Jensen, f ca. 1700, d 1764. Gift I i 1724 med Magret Larsdatter, f ca. 1702, d 1755, gift II i 1756 med Maren Rambeck, bodde på Orkdalsøra. 5. Anne Jensdatter, f ca. 1703. Gift med Arnt Olsen Ølsholm i Buvika. 6. John Jensen, f 1705, tok over bruket, d 1746. John druknet: «paa Siøen ved uløchelig hendelse ... dend 6te Februarij nestleden (1746) og Hands Legeme igienfunden og her ved Kirchen begravet den 17de ditto strax efter». 7. Hans Jensen, f 1708, d 1708. Død som spedbarn. JENSGÅRDEN VIGGJA Det er mulig at Jensgården og Omundsgården i Børsa på 1500-tallet utgjorde ett av Viggja-brukene. Når vi i 1600-årene finner disse brukene, er hvert på 1 1/2 spann i skyld. I 1798 ble Jensgården halvert og ene halvparten lagt til Omundsgården. Fra da av var det vi kaller Jensgården 2 øre 6 marklag, dvs. at det fremdeles var et stort eller rettere sagt, et verdifullt bruk. Der også satt Villmanns-folket til første halvparten av 1700-årene. I 1690-årene var Jens Persen den eneste i slekta som gikk under navnet Villmann. Senere kom det igjen på flere. Etter Jens fikk bruket det lokale navnet Jensgården. Jens, som var lensmann, kom fra Hammer og var søskenbarnet til Villmannskarene på Ner-Viggja. I Jensgården satt slekta til i 1763, da skral økonomi dreiv de bort. Villmannsfolket må ha kommet til Ner-Viggja i 1680-åra og spredte seg på de fleste bruk og plasser der, men Teigen ble hovedbasen deres. Jonas Persen Villmann fikk skjøte på bruket av kansellieråd Henrich Hornemann i 1763 for 600 rdr., samtidig som andre Viggja-bruk ble solgt fra Reins klosters gods. | Hammer Villmann, Lensmann Jens Persen (I2049)
|
| 2111 | Jens Persen vokste opp på gården Storset i Skaun. Det var bra økonomi på Storset og forfedrene hadde drevet gården gjennom flere generasjoner. Jens ble gift med enka på gården Lefstad, Gunhild Sjursdatter, og kom dit. Han var tredje mannen til Gunhild og dreiv gården fra 1720–1748. Da tok sønnen Per Jensen over og Jens tok seg kår. Den første mannen til Jens sin kone døde ung i 1718. Angrim Ellingsen (f 1689) var den siste brukeren på Lefstad av det gamle Lefstad-folket. De hadde sittet på Lefstad i omkring 200 år. Angrim var bygselmann, men etterlot seg et bo til en verdi av 138 rdr. Enka Gunhild Sjursdatter giftet seg i 1719 med korporalen Ola Johnsen Sim (f ca. 1683, d 1719), som også satt bra i det økonomisk. Ola kom fra gården Sim i Skaun og var sønn til lensmann John Olsen Sim som er min 4 x tippoldefar. Men det ble et veldig kortvarig ekteskap, for Ola døde samme året. I 1720 ble Jens Persen Gunhilds tredje mann da de giftet seg. En del av inntektene på gården fikk de ved å ta ut tømmer fra gården – og levere kull til Svorkmohytta. Det var 3 smeltehytter der i tiden fra 1657–1844 og dit kom det kobbermalm fra Løkken kobberverk. Den ferdige malmen ble så transportert til Trondheim. l 1723 ble skogen på Lefstad karakterisert som god og Jens Persen leverte det året vel 10 lester kull til Svorkmohytta, og vinteren etter 27 lester. Det ble etterhvert trangt økonomisk for Jens og Gunhild. Jens måtte omkring 1730 gi opp bygselen på halvparten av gården, til Ulve Ulvesen Husby. Halvparten Jens satt igjen med fikk navnet Sørgård Lefstad. Jens gikk i sin «nød og tvang» til Olstad i Børsa og lånte penger av Hans Davidsen Svabø. Som mange andre klarte heller ikke Jens «de høye Kongeskatters udredslen», og hadde den «vandløkke» å miste to dragonhester etter hverandre. Han satt til sist eiendelene sine i pant til Svabø, m.a. halvparten i en dragonhest, 2 gårdshester, 6 kyr og 8 sauer. På auksjon i 1746 solgte Friis-familien denne halvparten, men Jens hadde ikke økonomi til å kjøpe gården. Det ble derimot kreditoren hans, Hans Davidsen Svabø, som kjøpte, men pantsatte den til presten Peder Lycke i Melhus for 120 rdr. Jens satt fortsatt med bygselen på gården, men i 1748 ga han over bygselen til sønnen Per Jensen (f ca. 1721, d 1787) – og tok seg kår. Årsaken til at sønnen tok over var nok at han giftet seg det året med Andi Larsdatter Syrstad. Per og kona Andi Larsdatter Syrstad fikk bare 3 år sammen. Hun døde i 1751 og han holdt straks skifte etter henne av bl.a. 3 hester, 1 føll, 2 kyr, 3 kviger, 2 okser og 5 sauer. Per giftet seg på nytt i 1752 med enka på gården Hoset, Berit Andersdatter Hoset (født på Sørgård Krokstad ca. 1710, d 1784). Han flyttet da til Hoset, der de økonomiske kårene var bedre. Det var Pers søskenbarn, Simen Johnsen fra Lisbetsetra, f ca. 1722, død på Mo 1769, som tok over Sørgården. Han dreiv fra 1752–1767. Da kona til Jens, Gunhild, døde i 1760 flyttet han til datteren på Oppigård Syrstad, og levde et heller fattigslig liv til han døde hos sønnen Per i Hoset. | Storset Lefstad, Jens Persen (I1475)
|
| 2112 | Jens Peter Andersen var 13 år ved folketellingen i 1801. | Valman, Jens Peter Andersen (45057526)
|
| 2113 | Jens Sevaldsen ble født på Høstad. Ugift. Krøpling. | Høstad, Jens Sevaldsen (72386866)
|
| 2114 | Jens Størkersen vokste opp på gården Voll på Støren. Det er sannsynlig at forfedrene til Jens har drevet gården siden tidlig på 1500-tallet. Jens Størkersen var sønn av Størker, hvem mora var vites ikke. Jens tok over gården Volløyan omkring 1652, og alt da var det blitt sagbruk i nærheten. Det kunne skjæres tre stabler bord for året på «nedre Rebeck saug», men det var Anders Christophersen Schøller som eide sagbruket, og mennene på Voll fikk bare være med som arbeidshjelp. Men det var litt å henge fingrene i på gården, for i fjøset var det over 20 naut og halvparten så mange småfe. Jens Størkersen hadde flere sønner. I 1664 dokumenterte presten at «Vollmannen» hadde 5 og det var John, Arnt, Esten, Størker og Nils. I slutten av 1670-åra tok sønnen Esten fatt. Jens og kona fikk 5 barn: Arnt Jensen Vold, f ca. 1641, d 1698. Gift med Marit Iversdatter Amdal, f 1654, d 1720. Esten Jensen Vold, f ca. 1635, d 1717. John Jensen Vold. Nils Jensen Vold. Størker Jensen Vold. | Vold, Jens Størkersen (I941)
|
| 2115 | Jens var den første husmann på Nyhus, han var jeger og på tinget i 1868 fremviste han skinnet av en voksen ulv. I 1772 skinnet av en voksen bjørn som han fikk skuddpremier for. Ref.: Melhusboka av Per O. Rød. | Nyhus, Jens Jensen (I438)
|
| 2116 | Jens var den første kjente brukeren på Nord-Enlid i Budalen. De første navngitte personene var ødegårdsmann Jens Enlid med hustru og sønnen Auden. I kvegskatten 1657 var han halvgårdsmann, og utredet 1 1/2 daler for 16 storfe, 6 sauer og 5 geiter. Kona til Jens nevnes bare som hustru, slik det var vanlig å gjøre. Jens satt med gården til omkring 1667, da tok sønnen Auden over drifta. Nord-Enlid var regnet som en av de beste gårdene i bygda. Jens døde etter 1667. Om gården Nord-Enlid på Jens sin tid Fra bygdeboka for Budalen «Gard og grendeliv i Budalen» utgitt 1989 har jeg tatt med et utdrag om Nord-Enlid (teksten er litt omskrevet og på bokmål): «Nord-Enlid var lenge en avsidesliggende gård som lå med åkrer og enger vest for Ena og skogsområder opp mot høydene ved Soknedal. Navnet Sør-Enlid viser til skillet i den retningen. Mot nord grenser gården til Brubakkvaldet. Den ligger 525 meter over havet. Tidlig gikk en ridevei over en bru like utenfor gården. Derfra fulgte veien bergveggene nordover mot nabobygda. Det tok flere generasjoner fra den første rydningen i Enlien til gården festet seg med noen bruk på østsiden, der Engebret Biorseng styrte på slutten av 1600-tallet. Jordene skråner mot sørøst i svake terrasser med en blanding av mold og grus, noe som gjorde jorda motstandsdyktig mot tørke. Flere små ras har etterlatt seg synlige søkk i terrenget. De eldre mente at den mest pålitelige jorda lå nord for gården. Slåttemarkene hadde mange løer og staksto. En bekkekvern nevnes tidlig. Nord-Enlid var i både størrelse og verdi på linje med Krigsvoll og Storrøsgården i eldre matrikler. Før Bjørnvoll på østsiden ble en del av Enlid-området, ble gården ofte kalt Stor-Einliend i gamle skrifter. Skogen rundt gården ble hardt utnyttet under gruvedriften og senere til kull- og tjærebrenning. Dette førte til usikker kornavling, da frostnetter i august ofte ødela avlingene. Bygg var mer pålitelig enn havre. Setringen startet nært gården, men senere fikk den en langseter i kongens allmenning og store slåttemarker i fjellet. Gruvedriften førte til mye ferdsel og inntekter, men da driften tok slutt, oppstod langvarige konflikter om uoppgjorte betalinger. På grunn av sin beliggenhet ved rideveien var gården ofte et møtested for mektige personer som kom til Budalen for å ivareta sine interesser i gruvene. Det som skiller Nord-Enlid fra andre gårder i Endalen og nordover, er at slektskap og ekteskap sjeldnere knyttet seg til Soknedal, men heller til Singsås. I “Schatt-Register och Mandtal” fra 1626 er ikke gården nevnt, noe som tyder på at den opprinnelig var en ødegård. Den første kjente bosetteren var Jens Enlie, som nevnes i Koppskatten 1645 sammen med sin kone og sønnen Audun. Skatten var på 6 skilling. Senere, i 1657, betalte Jens en kvegskatt på en halv daler for seksten storfe, seks sauer og fem geiter, og var da blitt halvgårdsbruker. Jordeboka fra 1667 gir mer informasjon om gården, som da var gått fra krongods til Gerdt Hannekam. Audun Enlien overtok bygselen fram til 1700, men er mindre kjent i kildene.» | Enlid, Jens (I2995)
|
| 2117 | Jens var gift med Sesil Olsdatter Røsrønningen og kom dit. | Bjørgan, Jens Rasmussen (I1083)
|
| 2118 | Jens Vigalsen Stokkan hadde bygsel på gården Kvamman på Frosta fra 1723. Gårdenn var muligens delt i to bruk tilbake til 14–1500-årene. Da er det brukt "nædre Huamme" og det tyder på at et av brukene var øvre Huamme i 1430. Senere ser det ut til å være en bruker som dreiv hele gården eller begge brukene. Dette var ikke så uvanlig. Jens var lagrettemann 1732, 1735 og 1742. Notat fra matrikkelen i 1723 for gården Kvamman: «1 husmand som saar 4 schepper hafre. Ingen skoug uden til giersel og Brendeweed. Ingen zetter, Ringe Boemarck, Ingen Qvern og ringe leilighed til fiskerie. Noget tungwunden og mislig til korn.» Utsæde: 6 skj. bygg, 5 t. havre, 1 bpd. erter og 1/2 pd. linfrø. Avling: M.a. 26 sommerlass vollhøy. Husdyr: 2 hestar. 7 kyr, 11 sauer og 1 geit. Tiend s.å.: Blandkorn 3 skj. — i pengar 49 1/2 skl., havre 1 t — 1 rdl. 7 skl.: erter 12 mrk. — 3 5/6 skl., lin 2 mrk. — 4 5/6 skl., ost 8 mrk. — 11 skl. Jens Vigalsen var gm Marit Larsdtr. d. 1748. Skifte 8/7 1748 e. Marit Larsdtr. Arvingar: Enkemann Jens Vigalsen Qvamme, avlidnes dtr. av 1. ekt. Kari Olsdtr, gm Villum Breiset, fellesbarn Ole Jensen f 1725. — Kvamrønning. Lars Jensen f 1721, Ingeborg Jensdtr. gm Helge Buset, Berit Jensdtr.. gm Guttorm Orsanden. Kurator for Ole og Lars: Morbror Anders Larsen Aatloe. Her var registrert 2 vaksne merrar og 1 hestføl, 10 storfe, 10 sauer, 6 geiter smått og stort. 1 purke med ungar, 1 galte 2 år og 1 liten gris, 16 skl. for han. Aktiva i buet 89—2—8 rdl., passiva 24—2—14 rdl., eige 64–3–18 rdl. Jens Vigalsen var lagrettemann 1732, 1735 og 17: Ekstra tiendmanntal 1749: Skatt av 5 vaksne kyr a 4 skl. + 4 korn 4 skj. bygg og 1 t. 1 våg havre. Ekstraskattlista 1762 syner at Jens var gift 2. gm Anne Amundsdtr. Ho døydde i 1802, 95 år gl. 2 tenestjenter, Ingeborg og Inger. Husm. Kolbanus og kona Anna. Desse hadde 2 born: Ole og Guri. Dette var 8 vaksne porsonar. Skatten vart 8 rd. årleg. I 1775 viser matrikkelen at kongens part i Kvamman er makeskifta mot garden Havstein i Strinda, såleis at Trondheim lektorat åtte 1 øre 12 ml. i Kvamman. Ein tar inn frå Panteboka for Stjør & Verdal 22/11 1776: «Lornts Wittrup, Philos. magister cannois capitule og pastor til Vår Frue kirke i Trh. gjør vitterlig at som enken Anna Amundsdtr. der hidendtil har besiddet den min benefiserede gaard Qvamme i Frostens tinglaug og Størdalens fogderi beliggende har nu i sin alderdom godvilligen besluttet at opgive samme sin gaard mot et billigt vilkår af gaarden og hendes søn mandhaftige grenadiersoldat Amund Jensen Vigtil har anholdt om samme sine foreldres gaard at fæste og dertil forevist moders tilladelse, samt har tillige betalt mig bøxel og fæste efter loven med støylehuden. saa er det ieg herved fæster og bøxler bemeldte søldat Amund Jensen denne min gaard Quammen der skylder 1 spann 1 øre 18 ml. men med landskyld til mit embede 1 spann, hvilken hans moders gaard han derfor fridt maa tiltræde og bruge mod at han svarer til moderen saa lenge hun lever, i vanlig stand af gaarden aarlig at befordre 3 — siger tre mælinger ager. samt at han Ved denne fæsteseddels publication betaler han til Trondhiems Tugthus 12 skilling. Alt dette stadfæstes under min haand og hostrøkte signet. Trondhiem den 22. november 1776. L. Wittrup.» Sønnen Amund Jensen tok over gården etter foreldrene og dreiv Kvamman fra 1776 til 1800. | Kvamman, Jens Vigalsen Stokkan (I2104)
|
| 2119 | Jens vokste opp på gården Lereggen i Buvika. Jens er oppkalt etter moras første mann, slik tradisjonen var. Jens var gift med Dordi Villiksdatter Saltnes, f 1656, d 12.1741. Faren til Jens, Ole Jensen, kom til Lereggen da han giftet seg med gårdskona der i 1666. Hun var blitt enke året før og satt med gården, så faren fikk både kone og en gård ved gifte. Ole tok over gården i 1666 og året etter fikk de sønnen Jens, som etter tradisjonen var oppkalt etter Gurus første mann. Det er uvisst hvor mange søsken Jens hadde, men et barn ble døpt i 1670 uten at jeg har mer informasjon om det. Det året Jens ble født var avlingen på gården 5 tønner bygg og 25 tønner havre. 10 år tidligere var det registrert 4 hester, 14 storfe og 9 sauer. Jens fikk bygsel på halve gården 16.04.1690 og drev gården sammen med faren til han ga over resten i 1693. I 1723 mente matrikkelkommisjonen at gården burde «pålegges mer skyld på grunn av sin fruktbarhet». Det året var avlingen 3 tønner bygg og 28 tønner havre. Høyavlingen i 1723 var på 70 lass og av dette skulle 2 hester, 12 storfe og 5 sauer ha fôr gjennom vinteren. Høyavlingen, som etter moderne målestokk virker svært liten, var likevel ikke dårlig sammenlignet med andre gårder. Den var like stor som hver av de to halvdelene av Vigdal, nesten like stor som Engan, og over halvparten av hele Husaby. I samtidas øyne var dette velstand. I 1728 ga de over gården til sønnen Villik Jensen. Den samme Villik fikk skjøte på gården og ble selveier i 1747. Kjøpesummen var 115 riksdaler. Som flere andre dyrket han også litt rug, og det gjorde etterkommerne hans også. Villik framviste også et voksent bjørneskinn som han skjøt i Stavholtmarka. Bjørnen hadde han lokket fram fra vinterhiet. De fikk 3 barn: 1. Guru Jensdatter Lereggen, f 1697, d 1784. Gift med Ingebrigt Olsen Vigdal, f 1694, d 1773. Bondefolk på Vigdal i Buvika. 2. Villik Jensen Lereggen, f 1700, d 07.1762. Tok over gården etter foreldrene i 1728. Gift 1726 med enke Karen Andersdatter Valset, d 12.1763. Fikk 4 barn. 3. Jodda Jensdatter Lereggen, f 1702, d 1785 på Vigdal. Døpt 17.12.1702. | Lereggen, Jens Olsen (87457292)
|
| 2120 | Jens vokste opp på Syrstad Oppigård i Skaun. Han var gift med Ingeborg Pålsdatter Gangøyhaugen. Se Syrstadgilan (Sperrabakken) i Skaun. | Syrstad Oppigard, Jens Johnsen (I1828)
|
| 2121 | Jens vokste sannsynligvis opp på Gynnild Borstu i Soknedal. Da han var 8–9 år tok faren over gården Skjærli på Støren og familien flyttet dit. Jens var vel 30 år da mora døde i 1735 og faren giftet seg II året etter med Guru Arntsdatter Solem som også var fra Soknedal. Jens, som var den eldste sønnen, overtok Skjærli og faren flyttet til Estenstad der han døde i november 1754. Da skiftet ble holdt etter faren var det 14 barn som skulle ha sin del av arven. Jens giftet seg 06.01.1728 med Gjertrud Evensdatter og det første barnet, Olaug, ble født allerede vel en måned senere (døpt 29.02.1728). Så de hadde hastverk med å gifte seg for det var ikke lovlig å få barn før man var gift på den tiden. Strengt tatt var det ikke lovlig å ha samleie heller, men de slapp med en mild straff i og med at de var gift da barnet ble født. Samme året som Jens Arntsen giftet seg med Gjertrud fikk han kjøpe gården av krongodset. Han fikk kongeskjøtet utskrevet den 11. august 1728 og satt da som selveier. Jens var tidlig ute å eie, på den tiden var de fleste bøndene leilendinger som leide jorda av gårdeierne. Det ser ut til at de hadde rimelig godt utkomme på Skjærli. Etter datidens målestokk vokste nok barna opp i bra velstand på gården Skjærli. 1750 ble et dramatisk år for Jens. På nyåret døde hans første kone, Gjertrud, og han ble alene med den store barneflokken: Even 4 år, Ingeborg 6 år, Kjersti 11 år, Arnt 16 år og Guri 20 år. Hans eldste datter, Olaug på 21 år, hadde han sørget for å få giftet bort "godt". Hun var gift med odelsgutten på Bones Fremstu. Det var et stort nederlag for Jens da hans datter Berit viste seg å ha et forhold til tjenestegutten på gården, Ole Estensen. Det var helt uakseptabelt at hans datter skulle gifte seg med en av så lav rang. Jens fikk høre rykter om at hun var gravid og han konfronterte henne og ba innstendig om at hun måtte fortelle sannheten. Jens lokket Berit med at hun skulle få alt godt om hun fortalte hva som hadde skjedd. Men Berit benektet at hun var gravid. Til slutt ropte Jens til henne at han ikke trodde på hva hun sa og at han ville gjøre henne arveløs. «Det blir aldri noe folk av deg», freste han. Datteren Berit dømt til døden Værre ble det da det kom fram at hun hadde født et barn i dølgsmål og tatt livet av det. Berit ble anmeldt og dømt til døden for ugjerningen. Dølgsmål betyr hemmelighet, og begrepet ble ofte brukt i strafferettslig forbindelse, som betegnelse på en kvinne som hadde forsøkt å skjule sitt nyfødte barn ved å avlive det, sette det ut i skogen e.l. Barnefødsel i dølgsmål var vanlig for kvinner som hadde havnet i «uløkka», enten som følge av leiermål (samleie utenfor ekteskap) eller blodskam (incest). For kvinner på 1600- og 1700-tallet var dølgsmål, og ofte barnedrap, ansett som eneste utvei for å skjule skammen. Men straffen var hard for den som ble grepet i dølgsmål, noe denne hendelsen tydelig forteller. Jens søkte om at hun skulle henrettes med sverd og ikke øks Jens søkte kongen om "benådning". Han mente at Berit måtte slippe å bli henrettet med øks, og at henrettelsen måtte skje med sverd. Videre ba han om at hun måtte bli begravd på kirkens grunn og at hodet ikke ble satt på stake. I følge Justismuseets nettside så var det å bli henrettet med sverd ansett som en mer høytidelig dødsstraff: «De fleste som ble henrettet i Norge, ble henrettet med øks, men noen ble henrettet med sverd før 1790-tallet. Å bli henrettet med sverd var opprinnelig et privilegium for de adelige. Det hendte også at dødsdømte av lavere stand kunne «benådes» til sverdet. Da slapp den dømte å ligge flat på magen under henrettelsen, men fikk i stedet knele eller sitte. Sverdet var også et våpen, ikke et redskap som øksa. Den henrettede som fikk sverdet skulle også bli gravlagt i hellig jord, og fikk normalt ikke tilleggsstraff som stakesetting.» Kong Frederik V (konge av Danmark-Norge 1746–1766) innvilget Jens' søknad i et brev datert 18.12.1750. Jeg lurer på hvorfor ikke Jens søkte om at livet til datteren måtte spares. Det virker jo som at kongen hadde vært i godlune like før jul. Han var kjent for å forsyne seg av livets gleder og var sikkert godt i gang med julebordssesongen. I slutten av februar 1751 ble henrettelsen fullbyrdet på Grindahaugen rettersted på Støren og levningene til datteren gravlagt i en umerket grav på Støren kirkegård. Det var Johan Caspar Öhlstein som kappet hodet av Berit, han var skarpretter i Trondheim fra 1744–1768. Jens gifter seg for andre gang På sommeren samme år giftet Jens seg II med Kjersti Larsdatter Brekk fra Soknedal og de fikk 3 barn. Sønnen Arnt hadde tatt over halvparten av bruket. Jens mente å dele gården mellom Arnt og den yngre sønnen Lars. Men så flyttet Lars til Haukdalen og tok over i Nord-i Nordstu og dermed fikk Arnt det hele omsider. Arnt Jensen ga 155 riksdaler for parten som han overtok av broren. Allerede i 1762 hadde han giftet seg med Magli Olsdatter fra Sørstu på Bones, og de satt med gården til de på vårparten 1789 lot sønnen Ole overta. Utpå høsten samme året skulle Arnt en kveld gå hjemover fra Estenstad, men før han nådde nabogården i kveldsmørket stupte han død. | Skjærli, Jens Arntsen (I103)
|
| 2122 | Jens, f 1775, død som spebarn. | Skaset, Jens Johnsen (33221536)
|
| 2123 | Jens, f. ca. 1701, gm Ingeborg Johnsdatter Sim. De var bondefolk på Skjenald i Børsa 1727–1739. Familien flyttet til Orkdalsøra, dit den tok med seg navnet Skjenald. De fikk 6 barn. | Villmann Skjenald, Jens Persen (453536)
|
| 2124 | Jesper Hansen Richard var fogd på Helgeland fra 1646. Han og kona Margrete bodde på Nord-Herøy en tid, etter først å ha holdt til på Torget, som også var krongods. | Rickert, Jesper Hansen (68870511)
|
| 2125 | Jobbet på jernbanen. Bodde på "Breidablikk" under Støren prestegård, der han bygde hus. | Tilset, Olav Johansen (I223)
|
| 2126 | Jodda Ellevsdatter Graneggen, f 1694, d 1776. Gift I i 1726 med Nils Eriksen Berg, f ca. 1679 på Berg Nilsstu Snille, d 1750. Gift II i 1755 med Ole Olsen Ristad, f 1726 på Ristad, d 1764 på Berg Nilsstu. | Graneggen, Jodda Ellevsdatter (49807018)
|
| 2127 | Jodda Jensdatter Lereggen, f 1702, d 1785 på Vigdal i Buvika. | Lereggen, Jodda Jensdatter (88861898)
|
| 2128 | Jodda Nilsdatter var født på Oppigård Syrstad i Skaun og vokste opp der. Foreldrene dreiv halvparten av gården fra 1680–1698. Familien flyttet senere til Kuvåssætra i Skaun hvor foreldrene var drivere fra 1698. Joddas far var trolig av det gamle folket på Kuvåssætra. Da hennes far døde i 1707 satt mora med bygselen inntil Joddas bror, Ola Nilsen d.e. (f ca. 1683), tok over. Jodda kom til Nordigård Meistad da hun giftet seg med Hans Olsen Meistad, f 1683, d 1762. | Kuvåsseter, Jodda Nilsdatter (I898)
|
| 2129 | Jodda Nilsdatter vokste opp på Nordigård Meistad. Hun var gift med Ivar Andersen Saltneshaugen i Buvika. Barn: Kari, f 1780, d 1789 (far: Lars Eriksen Meistad). | Meistad, Jodda Nilsdatter (I889)
|
| 2130 | Jodda var fra gården Høstad på Byneset. | Høstad, Jodda Olsdatter (I1571)
|
| 2131 | Jodda var født på Frøset. Har ingen flere opplysninger om henne. | Frøset, Jodda Torfinnsdatter (58384893)
|
| 2132 | Jodda vokste opp på gården Melan i Skaun. Hun var gift med Lars Altsen Melling og de var bondefolk i Mellingan. De fikk to barn og sønnen Alt tok over gården. | Melan, Jodda Knutsdatter (5435960)
|
| 2133 | Joen Jensen Lereggen, f 1661, nevnt som soldat i 1685. | Lereggen, John Jensen (17115472)
|
| 2134 | Johan Andersen, tok over Graneggen etter foreldrene. Gift i 1779 med Karen Larsdatter Langlo, f 1751 på Langlo Søndre, d 1827. | Graneggen, Johan Andersen (43488097)
|
| 2135 | Johan døde bare 2 år gammel da stua på Hanger Markaplassen på Byneset brant ned 24. oktober 1854. Han og broren Anders på 4 år døde. På 1. side i Adresseavisen sto følgende om tragedien: "Moderen, som forlod Huset om Morgenen for at gaa hen i en Nabogaard, lagde i Ovnen førend hun gik bort, og stængte Stuedøren for at Børnene ikke skulde komme ud og blive udsat for noget Uheld, om de vaagnede før hun kom tilbage. Men dette fordoblede Ulykken; thi havde ikke Døren været lukket vilde sandsynligvis idetmindste et av de arme Børn være bleven reddet; det forbrændte Lig af det ældste fandtes nemlig nær ved Døren, da der omsider kom Folk til for at slukke.» Familien flyttet etterpå til plassen Haugum nordre. | Hanger, Johan Andersen (I1575)
|
| 2136 | Johan døde som spebarn. | Svardal, Johan Pedersen (26432590)
|
| 2137 | Johan Ellevsen Kirkvold Bakken vokste opp på gården Kirkvoll i Singsås. Johan kom til Budalen da han kjøpte gården Bakken av sin bror i 1676. Broren til Johan, Per Ellevsen Krigsvold, var lensmann i Singsås og var gjev og velstående. Han kjøpte opp flere gårder av Christoffer Casparsen Schøller fra Gjølme i 1668 og var den mest velstående mannen i Singsås. Blant gårdene han kjøpte var Bakken og Krigsvollen i Budal, men han var aldri bosatt på noen av gårdene. Johan Ellevsen var den første av slekta «Elef-Johan» i Budalen og den første fra vår slekt som dreiv gården Bakken da han kjøpte den i 1676. Bakken ligger høyt og fritt på en bakkekam 500 meter over havet, med vidt utsyn til gård og grend. De eldste kildebeleggene for gården Bakken er fra 1400-tallet. Gården er ført i leidangslistene i 1610, og navnet er skrevet Bech i 1626, Beck i 1645, Back i 1657, Bache i 1666 og Bachen 1723. Gården hører til de eldste i bygda, og folka der ble tidlig selveiere. I de sørvendte liene var det årvisst med korn, og under Storkleinåret 1812, var det bare Bakken som fikk modent korn i grenda. Folkene på Bakken har opp gjennom tida markert seg i bygdesamfunnet. Johans barnebarn, Johan Ellefsen (f 1723, d 1799) var en av dem som ivret mest for å bygge kirke på Enodden i Budal, han var også medhjelper og kirkeverge. De fikk 4 barn: Aun Johansen Bakken, f 1678, d 1767. Kari Johansdatter Bakken, f 1683. Gift med Hans Larsen Forseth (f 1681, d 1759). Bygselfolk i Singsås. Ellev Johansen Bakken, f 1688, d 1755. Tok over Bakken etter foreldrene. (Margits 3 x tipp-oldefar.) Peder Johansen Bakken, f 1690, d 1768. Gift med Beret Tomasdatter Kosberg, Fordalen i Singsås. | Kirkvold Bakken, Johan Ellevsen (I1053)
|
| 2138 | Johan Eriksen var født på Høylandet, Grong i Trøndelag. Ved folketellingen i 1875 var han 18 år, losjerende og i tjeneste på gården Eidsmoen på Høylandet, Grong. Han giftet seg i 1889 med Ingeborg Marta. Da datteren Marie ble født i 1891 bodde Johan og kona på Ler Jordbrugsforening. Faren var handelsbetjent og glassmester. Familien kom til Langstein i 1898 og dreiv handel der. De bodde da på Struksand, en plass som har vært borte siden før 1950. I 1907 tok Johan over plassen Bjørklund (gnr. 45, bnr. 16) på Langstein. Areal 1 da. Hovedbygning oppført 1898 av tømmer i 2 etasjer, 50 kvm, 6 rom, kjøkken og kjeller. Uthuset var bygd i 1899. Ved FT1920 bodde Marie hjemme hos foreldrene på plassen Bjørklund (Birkelund) på Langstein. Denne plassen må ha ligget i nærheten av Langstein kai. Det er oppgitt at foreldrene hadde 10 barn, men at bare 2 levde. Faren hadde tatt over denne eiendommen i 1907 av Skatval kommune. | Eidsmo, Johan Eriksen (I1395)
|
| 2139 | Johan Gundersen var født på gården Hoem på Byneset. Det var Johans farfar, Ingebrigt, som først hadde bygsel på den minste parten av Hoem. I Prestemanntallet i 1664 var det to brukere på Hoem og Johans farfar var bygselmann på den minste Hoem-gården. I Prestemanntallet 2 år senere hadde farfaren tatt over bygselen på den største gården (halvgården). I 1690 hadde Johans far, Gunder Ingebrigtsen, tatt over bygselen av Hoem. Johans far ble bare 38 år og mora giftet seg på nytt med Peder Arntsen Høstad, f 1657, d 1741. Johan var bare omkring 1 år da faren døde så han vokste opp med Peder som stefar. Peder tok over Hoem rundt 1700. Johans mor og stefaren fikk 2 barn og det var deres eldste sønn Arnt Pedersen, f 1702, d. 1742, som tok over bygselen på gården Hoem etter mora. Gunder giftet seg i 1720 med Marit Johnsdatter. 2 år før de giftet seg fikk de en sønn. Da de fikk sin andre sønn i 1721 hadde de tatt til på plassen Langørghagen. Plassen lå under dragongården Langørgen og ikke så langt fra hjemgården til Johan. I 1933 nevnes han i Justisprotokollen og bosatt på plassen. Etter at Johan og kona døde fikk sønnen Gunder feste på plassen. Han kom fra plassen Byvigen under Langørgen. Fra 1761 festet også deres første sønn, Svend, plassen sammen broren. Johan og Marit fikk 7 barn: 1. Svend Johansen, f 1718. Festet plassrom på hjemplassen Langørghagen (Langørjhåggån) sammen med broren Gunder i 1761. 2. Gunder Johansen, f 1721 på Langørgen plass Langørghagen, d 1776 på Frøsetgjerdet. Tok over plassen etter foreldrene. Var først plassmann på Langørgen Byvigen ei tid før han tok over hjemplassen. Gift i 1756 med Anne Gudmundsdatter Frøset, f 1734 på Frøset. 3. Ingeborg Johansdatter, f 1722, d 1791 på Graneggen. Bondekone på Graneggen. Gift i 1746 med Anders Andersen Esp Graneggen, f 1717, d 1763 på Graneggen. 4. Anne Johansdatter, f 1724, d 1801. Plasskone på Langørggrinden. Gift I med Hågen Hågensen Langørgengrinden, d 1754 på Høstadhaugen plass. Gift II i 1758 med Jørgen Sivertsen Brubakken, f 1737 på By Brubakken, d 1797 på Langørgen Bakken Søndre. Anne er også nevnt under Høstad Skjelbreia. 5. Anne Johansdatter, f 1727, d 1788 på Langørgenplass Grinden. 6. Oluf Johansen, f 1731, d 1736. 7. John Johansen, f 1733, d 1740. | Hoem Langørgen, Johan Gundersen (14043821)
|
| 2140 | Johan Herman ble født på plassen Nypsletten på Leinstrand som sønn av ugifte foreldre Berit Andersdatter Søpstad og fraskilt urmaker Ludvig Værnes. Følgende var anført i kirkeboka da Johan Herman ble døpt: Foreldres navn: Fraskilt Uhrmager Ludvig Olsen Vernes fra Nedre Stjørdalen og Enke Berit Andersdatter Nypsletten. Foreldrenes bosted: Nypan. Faren var født 1859. Faddere: Gårdbruker Bengt Larsen Seneppen og hustru Oline Iversdatter, tjenestepike Kari J. Klæt, tjenestepike Berit Kr. Seneppen, ungkar Olaf J. Skotvold, ungkar Sivert Olaus Skjerve. Som anmerkning er anført: «Moderens opgave. Hans 4de leiermaal, hendes første utenfor ægteskab». Ved folketellingen 1900 for Leinstrand var Johan Herman 3 år og «bortsatt» på Hegstad søndre, gnr 48, bnr 6 i Trondheim (den gang Leinstrand kommune). Johan-navnet var ikke lenger i bruk, hans navn var skrevet som Hermand Værnes. Han var oppført som fosterbarn hos gårdbruker Hendrik Haagensen (f 1862) og gårdmannskone Marie Endresdatter (f 1863). Ved folketellingen 1910 var Herman pleiesønn og forsørget av fattigvesenet på gården Sørem (gnr 33, bnr 1) ved Flatåsen i Trondheim (den gang Leinstrand kommune). Gårdbruker var Edvard Valsø (f 16.09.1873) og gårdmannskone Gjertrud Valsø (f 04.04.1874). De hadde 4 barn, 2 jenter og 2 gutter i alderen 0–6 år. Herman giftet seg 22.04.1919 i Steinkjer kirke med Astrid Johanne Vikan, født på «Stadsbygden» 27.02.1899. Han var oppført som Johan Herman Værnes, født på Leinstrand og konfirmert der i 1912, jobbet som snekker med bosted Heimdal, hun som kjørerdatter bosatt på Steinkjer. Faren var i kirkeboken «Urmaker Ludvig Værnes». Brudeparet takket for deltagelsen i bryllupet med annonse i Indtrøndelagen (Trønder-Avisa) 25.04.1919. Ved folketellingen i 1920 bodde Herman på Stjørdal sammen kona Astrid, en sønn og en pleiesønn, Erling Vikan (f 13.10.1916 på Steinkjer). Pleiesønnen var kona Astrids sønn fra et forhold før hun ble gift med Herman. Sønnen Herman jr. ble født på Steinkjer 30.09.1919 og døpt 02.11.1919. Herman og kona bodde da i Kongens gate 123, Steinkjer og han var «Chauffør». Faddere var H. M Kvam og hustru Signy, Johan Vikan og hustru Anna. De er nok Astrids foreldre for hun er født Vikan. Herman Værnes fra Leinstrand deltok i kombinertklassen i Hovedlandsrennet i Gråkallen i februar 1921. Dette var meldt i Trønder-Avisa 18.02.1921 hvor det sto at rennet tegnet til å få en utmerket deltagelse og at størsteparten av landets elitetropper skulle delta. Herman nevnes som en av de tidligere premierte i hovedlandsrenn (Holmenkollen eller Gråkallen). I mars 1923 deltok Herman i Namdalsrennet og oppnådde gode resultater og vant Damenes pokal, da han vant kombinert-klassen. Han gikk 19 km på 1 time 50 min. og det lengste hoppet var på 42 m. Dette i følge Inntrøndelagen (Trønder-Avisa) 24.03.1923. At Herman var en meget dyktig skihopper vitner en omtale i Nidaros om 26.02.1925. Der er det en forhåndsomtale av «Stiftsrennet i Namsos» med bilde av hoppbakken «...som er kjent som en av landets største bakker med Herman Værnes fenomenale rekord på 57 m.» I starten av karrieren representerte han Leinstrand, fra ca. 1923 Namsos. I 1926 representerte han Melhus og i 1931 representerte han Strindens IL og i 1936 stiller han for Freidig. Han er da 38 år og driver fortsatt med hopp. Da Hermans mor, Berit, døde i 1927 stod Herman oppført i dødsfallprotokollen med bosted Stjørdalen. Herman ble skilt fra kona Astrid. 09.02.1931 giftet «fraskilt Astrid Johanne Wikan» seg i Nidarosdomen med kjøpmann Karl Robert Ramberg, Steinkjer. Astrid hadde bostedsadresse Stjørdal. I følge Angrim Søpstad (sønnesønn av Hermans halvbror Albert Olaf) bodde Herman en tid på loftet hos dem på Strinda. Han hadde en samboer, «Ingrid», men ingen barn med henne. Han var en livlig kar og glad i en dram – og flink til å fortelle historier. Det jeg har funnet er at han nok har giftet seg med denne «Ingrid», som het Inghild. I Norsk Lysingsblad 24.11.1941 lyses det for smed Johan Herman Wærnes og husmor Inghild Elisabeth Hammeren, begge Gamle Kirkevei 10, Trondheim. De giftet seg hos Byfogden i Trondheim. Det er også kunngjøringer i både Adresseavisen og Dagsposten 08.01.1942: «Smed Johan Herman Wærnes og Inghild Elisabeth Hammeren». Kanskje giftet de seg nyttårsaften 1941. Hun er født Rønne i Kristiansund 19.03.1897 og døde 24.12.1969. De hadde ingen felles barn, men hun hadde fire barn med sin første mann. Da hun døde brukte hun etternavnet Wærnes. Gravlagt på Lademoen kirkegård sammen med sin datter Ildrid og hennes mann. I dødsfallannonsen til Herman står det «Min kjære mann, vår gode far, svigerfar, bestefar, bror og onkel» . Han var vel 64 år da han døde 18.11.1961. Dødsfallannonse i Adressa 23.11.1961. I registeret «Dødsfall i Norge» var Herman innført som «Herman Johan Wernes», men i annonsen er det brukt Herman Wærnes. Så jeg har funnet mange forskjellige navnevarianter på Herman. ___ | Værnes, Johan Herman Ludvigsen (I2892)
|
| 2141 | JOHAN HERMAN LUDVIGSEN VÆRNES was born 16.05.1897 at Nypsletten, Leinstrand. He was the first child of Ludvig Olsen Værnes, b 07.03.1859, d 26.06.1916, and Berit Andersdatter Hanger, b 30.06.1861, d 27.01.1927. He had three half-siblings Oline Hansdatter Søpstad, b 05.12.1888, d 15.04.1931, Albert Olaf Hansen Søpstad, b 30.11.1880, d 30.06.1964 and Karl Marius Hansen Søpstad, b 11.04.1886, d 01.06.1939. He also had five half-siblings from his father's children with several women, see page 47. He was baptized in Leinstrand church on 04.07.1897. Sponsors were farmer Bengt Larsen Seneppen and his wife Oline Iversdatter, «pige» Kari J. Klæt, «pige» Berit Kr. Seneppen, bachelor Olaf J. Skotvold, bachelor Sivert Olaus Skjerve. The following was listed in the church register: «Parents' names: Divorced watchmaker Ludvig Olsen Vernes from Nedre Stjørdalen and Widow Berit Andersdatter Nypsletten. Parents' place of residence: Nypan. The father was born in 1859». The note stated: «The mother's assignment: His 4th child out of wedlock, her first out of wedlock». Herman was 19 when his father, Ludvig, died. His mother Berit died when Herman was 29 years old. Herman married I in Steinkjer church on 22.04.1919 to Astrid Johanne Vikan, b 27.02.1899, d 28.05.1979. Astrid was born in Stadsbygda, Trødnelag, but lived in Steinkjer, Trøndelag, when they married. He was 21 years old and she was 20 years old then. He had a son with Astrid Johanne: Herman Jr. Værnes, b 30.09.1919, d 07.06.1987. Herman married II at the City Clark’s office in Trondheim in December 1941 to Inghild Elisabeth Hammeren, b 19.03.1897, d 24.12.1969. Inghild Elisabeth (born Rønne) was from Kristiansund, Møre og Romsdal County. She was divorced and lived in Trondheim when they married. Both were 44 years old at the time. Herman died on 18 November 1961 in Trondheim, aged 64. His first wife Astrid Johanne died 17 years after him. His second wife Inghild Elisabeth died 8 years after him. Herman was accommodated early on When Herman was born, the family lived on Nypsletten in Leinstrand near Trondheim. He was born out of wedlock. His parents had planned to marry, but his father ran away from Herman's mother. That put his mother in a very difficult situation. She was left alone to support the newborn boy and the three she had from her marriage to Hans Altsen, who died two years earlier. Herman's mother felt the betrayal by her husband-to-be very humiliating. In addition, it put her in a difficult financial situation. She became completely dependent on the social welfare service and the children were taken from her and accommodated on farms in the area. The whole situation became too much for Herman's mother to bear and she became deeply depressed. The district doctor admitted her to Rotvold asylum in the summer of 1898. Herman was then 1 year old and was abandoned on the farm Hegstad Søndre (bnr 48, bnr 6) in Trondheim (then Leinstrand municipality). At the census in 1900, he was still on the farm and registered as Hermand Værnes, foster child of farmer Hendrik Haagensen (b 1862) and farmer's wife Marie Endresdatter (b 1863). Herman was 4 years old when his mother was discharged on 01.03.1901. I am not sure how much he was allowed to be with his mother, but when his sister Oline was confirmed in 1903, she was accommodated at the farm Lund near Heimdal. Herman's mother also lived there. Perhaps Herman also lived with his mother and sister? Based on the medical record of Herman's mother, Berit, it appears that she had to live a wandering life on several farms in the area. I have no information about whether the children lived with her all the time. But contact between the siblings seems to have been maintained, because I have found postcards sent to sister Oline from all her brothers in the period 1910–12. I have not found more information about where Herman lived until 1910 census, then he was 13 years old. He was then a foster son, supported by the social welfare on the farm Sørem (gnr 33, bnr 1) by Flatåsen in Trondheim (then Leinstrand municipality). The farmer was Edvard Valsø (b 16.09.1873) and the farmer's wife Gjertrud Valsø (b 04.04.1874). They had 4 children, 2 girls and 2 boys, aged 0–6. Herman achived a phenomenal record on the ski jumping hill Perhaps it was when he lived in Sørem that skiing caught his interest. There was snowy and plenty of opportunities to play on the slopes. Herman became a very skilled ski jumper and Nordic combined athlete and I have found many newspaper clippings where he is mentioned among the best in Trøndelag at senior level. He also took part in the Norwegian championship where he asserted himself very well and was referred to as one of the highlights: He is mentioned i.a. in an advance review in Trønder-Avisa 18.02.1921 of the main national race in Gråkallen: «The race promises to have an excellent participation and most of the country's elite troops will take part». Herman is mentioned as one of the previous prize winners in previous main national races that were held in Holmenkollen, Oslo, and Gråkallen, Trondheim. In March 1923, Herman took part in the Namdal race and won the Ladies' Cup, when he won the Nordic combined competition. That Herman was a very skilled ski jumper is evidenced by a mention in Nidaros on 26.02.1925. There is a preview of the «Stiftsrennet in Namsos» with a picture of the jumping hill «...which is known as one of the country's biggest hills with Herman Værnes' phenomenal record of 57 m.» 10.–11. March 1923 he took part in the Stjørdal regional race with over 1,000 spectators. He won the cross-country race over 18 km in a time of 1.08.38 on Saturday and the ski jump in Kinnsethbakken at Liavannet on Sunday. The jumps were described as follows: 1st round: 34.5 m good stretch, good forward. 2nd round: 33 m, nice and calm. «It was a very successful showjumping race with consistently excellent performances and a very low percentage of falls». Nasjonalbladet 12.03.1923, p 2. In the newspaper Arbeiderbladet from 18.03.1924, there was a news report that Herman took part in the «national skiing event» at Steinkjer and came second after nationally renowned Johan Grøttumsbråten, who won the Holmenkollen medal that year. In the newspaper Trøndelagen, there was a large spread across the entire front page about the Gråkallrennet 1931 in Trondheim. The arena was full of spectators who encircled the ski jump when the race took place. Herman is then mentioned among the «old guys» and he was barely beaten. He delivered two powerful jumps of 45.5 m and touched the record on the jumping hill that Sigmund Ruud from Kongsberg had set the year before. Herman represented several clubs during his career: Leinstrand was the parent club where he was until he represented Namsos from 1922. From 1925 he represented Melhus and in 1930–31 Strindens IL and from 1932 Freidig. The last results I have found are from 1936, when he was 39 years old and still an active ski jumper. I am a little unsure whether the club changes say anything about where he lived, because when he represented Namsos and Melhus he lived in Stjørdal. Herman found his love at Steinkjer Herman married 22.04.1919 in Steinkjer church to Astrid Johanne Vikan, born at Stadsbygd, Trøndelag, 27.02.1899. He was listed as Johan Herman Værnes, born in Leinstrand and confirmed there in 1912, worked as a carpenter living in Heimdal, Trondheim, she as a driver's daughter living in Steinkjer, Trøndelag. Herman's father was listed in the church register as «Watchmaker Ludvig Værnes». In the 1920 census, Herman lived in Stjørdal with his wife Astrid, a son and a foster son, Erling Vikan, b 13.11.1916 in Steinkjer. Erling's father was «woodworker» Ole Halvorsen Rise, born 1896, living in Steinkjer. The foster son was his wife Astrid's son from a relationship before she married Herman. The son Herman Jr. was born in Steinkjer on 30.09.1919 and baptized on 02.11.1919. Sponsors were H. M Kvam and wife Signy, Johan Vikan and wife Anna. They are probably Astrid's parents because she was born Vikan. Herman and his wife then lived in Kongens gate 123, Steinkjer, and he was a «Chauffeur». In 1925, Herman and his wife were godparents to their nephew Odd Peder Høve (my father). When Herman's mother, Berit, died in 1927, Herman was listed in the death certificate as one of the heirs, and was living in Stjørdal. Divorced and new wife Herman was divorced from his wife Astrid sometime between 1926–30. His wife «divorced Astrid Johanne Wikan» married 09.02.1931 in Nidaros Cathedral, Trondheim, to merchant Karl Robert Ramberg, b 18.05.1896, d 17.08.1979, Steinkjer. Astrid's residential address was Stjørdal. During the period he was divorced, he was not active in ski competitions. In any case, he is not mentioned on the results lists throughout the seasons 1927–29. The divorce was probably the reason for this, because from 1930 he was active again – until 1936. What he worked on and where he lived after his divorce is not entirely known. But he remarried in December 1941. He was a blacksmith then, so perhaps he had worked for his half-brother Albert, who ran a blacksmith business in Melhus. In «Norsk Lysingsblad» 24.11.1941, p 3, it is published for blacksmith Johan Herman Wærnes and housewife Inghild Elisabeth Hammeren, both Gamle Kirkevei 10, Trondheim. They got married at the City Clerk's office in Trondheim. There are also announcements in both «Adresseavisen» (p 3) and «Dagsposten» (p 4) 08.01.1942: «Blacksmith Johan Herman Wærnes and Inghild Elisabeth Hammeren». They married in December, perhaps New Year's Eve 1941. She had the surname Rønne when she was born in Kristiansund on 19 March 1897. She died on 24 December 1969 in Trondheim. They had no children, but she had four children with her first husband. When she died, she used the surname Wærnes. Buried at Lademoen cemetery, Trondheim, in a common grave with his daughter Ildrid and Ildrid According to Arngrim Søpstad (grandson of Herman's half-brother Albert), Herman and Inghild lived for a time in the 50s in their attic at Strinda. Arngrim has described him as «a lively fellow and fond of a drink - and good at telling stories». He was 64 when he died on 18.11.1961. Death announcement in «Adresseavisen» 23.11.1961, p 18. In the register «Deaths in Norway» Herman was entered as «Herman Johan Wernes», but in the death advertisement Herman Wærnes is used. In written sources, many different name variations are used for his surname. In Herman's death advertisement it says: «My dear husband, our good father, father-in-law, grandfather, brother and uncle». Herman only had one son, so «our good father» indicates that it is Inghild's children from her first marriage, or was it the foster son Erling? The half-brother Albert and his children are also mentioned in the advertisement as brother, nieces and nephews. ___ | Værnes, Johan Herman Ludvigsen (I2892)
|
| 2142 | Johan Ivarsen, født ca. 1647, d. 1713. G. m. Berit Arnsdı., født ca. 1654, død 1729. Det er ikke kjent hvor Johan Ivarsen kom fra da han giftet seg med enke Berit Arntsdatter ca. 1678. Berit var visstnok enke etter den forrige brukeren på Skaset, Ola Johnsen. Ola døde sannsynligvis i 1676 for året etter hadde Johan tatt over drifta av gården. Etter at Johan tok over drifta av Skaset dreiv han gården noen år sammen med en Anders. Anders var trolig broren til Ola Johnsen. Litt usikkert hvor lenge de hadde gården sammen, men i 1700 var Johan alene om drifta. Han dreiv Skaset fra 1677–1712, da tok sønnen Ola d.e. over. Johan drev to gårder ei tid Johan drev i noen år to gårder, både Skaset i Skaun og Oppigård Ljåkleiv i Børsa. Det er litt usikkert når Johan tok over bygselen på Oppigård Ljåkleiv, den forrige bygsleren Brønjøl hadde bygsel i 1708, men flyttet kort tid etter fra gården. Det er mulig at Johan tok over da Brønjøl flyttet for det nevnes ingen andre brukere før Johan står som bruker. Sannsynligvis dreiv han Oppigård Ljåkleiv fra omkring 1709 og til han døde i 1713. Da hadde enka gården inntil hun døde i 1729 og sønnen Ola Johansen d.y. tok over. Johan var gift med Berit Arntsdatter, f ca. 1654, død på LjåkIeiv 27.11.1729. Da Johan døde dreiv enka Berit videre på gården Ljåkleiv. I 1723 er det opplyst at bruket til enka kunne fø 2 hester, 7 kyr, 6 ungnaut og 9 sauer og at utsæden var 1 tønner bygg og 9 tønner havre. Sønnen Ola Johansen d.y. tok over Oppigård Ljåkleiv i 1730 og dreiv til 1741. I flere perioder før 1700 var Skaset delt mellom to brukere. Sist i 1690-årene gikk en Anders Skaset fra bruket sitt fordi han ikke klarte utgiftene. Årsaken var at han var skyldig 5 tønner magasinkorn (4 tønner havre og 1 tønne bygg) som han hadde fått til såkorn. Han fikk ikke stor avling. Futen sendte folk dit og «dreschet», slik at han kunne ta igjen korn, men det ble for lite til gjelda. Til slutt var Anders skyldig både for offerskjeppe, magasinkorn og landskyld, til sammen vel 18 dlr., og hadde ikke annet å betale med enn 10 lester kol, «hvilcket hand icke vaar goed for at fremarbeide» uten å få det kornet han hadde, «til Underholdning imidlertid». Futen måtte selv betale kolbrennerlønna. I 1723 var det på gården 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut, 8 sauer, 2 griser. Avlingene var 3 tønner bygg og 15 tønner havre. I 1723 ble gården regnet som «vise til Korn», men òg frostlendt. Kongens part av tienda var i 1628 5 skj. havre og 2 skj. bygg. Alt den tid vart det svart kvernskatt fra Skaset. I 1757 var det også rug i tiendesvarsla. Til opplysningane i matrikkelarbeidet 1803 er det ført ein merknad: «En er Gaarden frostnæm eller mislig til Korn, men Opgaven i det Heele e urigtig -- », dvs. at tala som er gitt opp, er for småe. Fra Skaset til Ljåkleiv Johan og Berit kom fra Skaset i Skaun, og dreiv ei tid både Skaset og Oppigård Ljåkleiv. På Oppigård Ljåkleiv var det ikke samsvar mellom bygselsum og skyld. Derfor betalte ikke Johan full bygsel for Ljåkleiv, slik brukere før ham heller ikke hadde gjort. Sjurd Ljåkleiv svarte kvegskatten 1657 av 3 hestar, 12 storfe, 4 geiter, 6 sauer og 2 griser. Etter matrikkelen 1667 skulle bruket fø 12 mjølkkyr og kornavlinga vart sett til å vere 1 t. bygg og 5 t. havre. I 1723 er det opplyst at bruket til enka Berit Arnsdt. kunne fø 2 hestar, 7 kyr, 6 ungnaut og 9 sauer og at utsæden var 1 t. bygg og 9 t. havre. I 1711 ble det gjort forsøk på å få skylda sett ned. Husene på Oppigård var nå «mesten forraadnit og de der findes gandske til nedfalds, formedelst den udi mange Aar har vaaren brugt af En og Anden der har afført grøden og udi nogle Aar ubeboet, ---». Bruket var preget av ustabilitet. Det ble ikke gjort avfelling, da jordvegen – selve basisen for drifta - ikke syntes å vere forringa. Stiftsamtmann Iver von Ahnen ga i steden Johan rett til å bygsle for 16 dlr. årlig i tre år framover, og seinere for 18 dlr. Gården ble også senere tilbudt på tinget. I 1730 måtte Johans sønn, Ola Johansen d.y., heve seg til 20 dlr. 1 ort for å få bygningen, som han nå delte med Lars Johnsen Fossan. Disse to bygde 1 spann 1 øre 7½ mål igjen, som de i 1730 fikk skjøte for fra futen Hans Augustinussen. Disse to Ljåkleiv-gårdshusene var under bygging frem til 1755, da krongodset ble solgt – se nedenfor under de enkelte gårdshusene. Johan og Berit fikk 7 barn 1. Arnt Johansen Skaset, f ca. 1678. Gift med enke Marit Olsdatter Meistad i Børsa og kom dit. 2. Ivar Johansen Skaset, f ca. 1683. Gift med Gjertrud Ingebriktsdatter, bodde på Saltnessanden i Buvika. Datteren Berit var gift med Johan Jensen Meistad, Nergård. 3. Ola Johansen d.e. Skaset, f ca. 1687, d 1758. Tok over gården Skaset i Skaun etter faren. Gift med Marit Pålsdatter Eidsli, f 1690, død senest 1742. 4. Marit Johansdatter Skaset, gift 1717 med Jens Eriksen Hammer, f ca. 1690 i Børsa. Bodde på Ofstad i Børsa, senere på Stensås i Melhus. En sønn Johan Jensen, f 1718 på Ofstad. 5. Berit (Marit?) Johansdatter Skaset, f ca. 1688, gift 1716 med Gabriel Ivarsen, f ca. 1693, d 1765, fra Framigård Ljåkleiv i Børsa. Bondefolk på Hestvollen i Børsa 1720–1740. Fikk en datter Berit, f 1720. Enkemann Gabriel giftet seg II 1723 med Kirsti Persdatter, f ca. 1680, d 1767, fra Melhus. 6. Anders Johansen Skaset, f ca. 1695, gift I med Mali Johnsdatter Klokkarvik, II med Ingeborg Ingebrigtsdatter Rian. Bodde på Høgset i Børsa. 7. Ola Johansen d.y. Skaset, f ca. 1698. Gift 1722 med Dordi Ivarsdatter fra Framigård Ljåkleiv, f ca. 1698, d 1748 i Høgsetlykkja. Overtok halvparten av hjemgården Oppigard Ljåkleiv etter mora, men måtte vike bygselen i 1741 «formedels paakommende vanhelse og vanmakt med fattigdom i disse dyre tider». Flyttet til broren Anders i Høgset, senere til Viggja. De fikk 7 barn. | Skaset Ljåkleiv, Johan Ivarsen (I1949)
|
| 2143 | Johan Johnsen var fra Buvikøra. Han var sogeren til Jens Hansen i Tostensgården og søskenbarnet til Johan Klokkarvik. Johan kom til Ølsholm da han giftet seg med enka Berit Sjursdatter. Han tok over bygselen på gården, datert 30.10.1722. De fikk en sønn, Ole Johnsen, døpt 05.10.1721. Familien flyttet i 1729 til Oppstu Viggja og dreiv der fra 1730–1748. Da tok sønnen Ole over. | Ølsholm Viggen, Johan Johnsen (36324862)
|
| 2144 | Johan Klemmetsen vokste opp på Nergård Syrstad. Han tok over bruket etter foreldrene og dreiv fra 1724 til 1759. Gift med Anne Olsdatter Husby fra Buvika, f 1703, d 1780. De fikk 9 barn. Far til bl.a. Ingeborg, gift med Ola Olsen Estenstad. Barn: 1. Ingeborg Johansdatter, f ca. 1725, g. I 1749 m. Ola Olsen Estenstad, II m. Per Brønjølsen Kolbrandstad på Hølonda. 2. Klemmet Johansen, f ca. 1728, d 1801, g.m. Kari Haldorsdatter Vollan. Neste bruker. 3. Ola Johansen, f ca. 1729, g.m. Marit Mikkelsdatter Mellingseter, Oppigård, og kom dit. 4. Randi Johansdatter, f ca. 1732, g. I m. Ivar Olsen Melby, Oppistu, Il m. Amund Evensen Melby, Utistu, III m. Anders Arntsen Høve d.y. 5. Ivar Johansen, g. 1763 m. Berit Ingebrigtsdatter Fokset, Nergård. Bodde i Sunnlia i Orkdalen. 6. Andi Johansdatter, f ca. 1738, g.m. Anders Arntsen Høve d.e. Se Syrstad-sanden. 7. Marit Johansdatter, f.1740, d 1742. 8. John Johansen, f 1743, d 1747. 9. Nils Johansen, f 1746, g.m. Kari Arntsdatter Høve. Se Litlstu Syrstad. | Syrstad, Johan Klemmetsen (I839)
|
| 2145 | Johan Kristian vokste opp på gårdem Granåsen i Bindalen. Han ble gift i 1862 med Marte Nikoline Olsdatter, f 1842, d 1927. Hun var datter av Ole Iversen og Elen Olsdatter på Øvre Malm i Sømna. Samme året som de giftet seg, flyttet de til Øvre Hongset. I 1869 overtok de husmannsplassen Dalen. Johan og Marte var de siste plassfolka i Dalen. I 1918 forlot de plassen og flyttet til dattera Peternille i Harangen. Huset i Dalen ble revet og solgt til Sømna. Johan døde i 1920 og Marte i 1927. Datter: Peternille Marie, f 1864 på Hongset, d 1956. Hun tok over bruket til onkelen, Kornelius, i Harangen i 1901. Hun var gift med Hans Olai Amundsen som var lærer i Harangsfjorden. Mer om henne under Harangen 1:3 og Sømna Hongset øvre 3:14. | Granås, Johan Kristian Kristensen (64440196)
|
| 2146 | Johan Pedersen var fra Rissa og var kjæreste med Anne Ellevsdatter. Ved fødselinnføringen i kirkeboka da datteren Karen Johanna ble født i 1905 er han oppgitt å være født i 1868. | Fallmyr, Johan Pedersen (81517151)
|
| 2147 | Johan var fostersønn på gården og fikk ta over etter fosterforeldrene. Fosterfaren Nils Olsen Bjerkli var fra Klæbu og hadde kjøpt gården i 1890 for 6200 kr. Fostermora, Johanna Fiskvik, var Johans tante. Fosterforeldrene hadde ikke egne barn. | Aursjø, Johan Martinusen (4694068)
|
| 2148 | Johan var tvilling og døde som spebarn. Den andre tvillingen var dødfødt. | Skaset, Johan Ingebrigtsen (I2124)
|
| 2149 | Johan vokste opp på Bakken. Han var en gjev og aktet gårdmann. I lang tid var han medhjelper i kirka. Det var skifte etter mora Guri Pedersdatter i 1768. Helt skyldfri satt ikke denne slekta. Det var et avheng til major Snithler som i 1740 har fått en obligasjon i gården. Men i Johans tid ble denne heftelsen innløst. Johans svigerfar Knut Pedersen Sæter hadde flere døtre og det sies at han ruinerte seg på medgifte. I gjestebud var han storfeldt. Som skikk var skulle en gjev gårdmann få rakt den første velkomstdram i ridesalen. Slik også en gang Knut kom til Bakken. Men han måtte ha to. Den første slo han bakover hesteryggen. Dette var karslig adferd på den tiden. Men så hadde datteren fått seg enn aktet mann i Johan på Bakken. Johan og kona dreiv gården med framgang og vekst. Enda var det «lågstue» i bruk. Det var steinsetting for ildsted midt på jordgulvet og stang til spjeldet i taket. Innhuses var mannens plass å stå og holde seg i ljorestangen. Den som holdt i stangen rådde på gården. På Johans tid ble det tuftet til nytt stuehus med loft og sval. Da Johan døde var det en sønn og 7 døtre med arvelodd etter enkemann Johan som ble gravlagt 20. søndag etter trinitat 1799. Til deling var det 135 rdl., men slekten var formående. Som svigerfar kjøpte Johan Ellefsen i 1780 nabogården Bjerklien til deling mellom svigersønnene Bersvend Jensen og Arnt Svendsen. | Bakken, Johan Ellevsen (I88)
|
| 2150 | Johan vokste opp på Hanger Markaplass under Hanger Nerigård i Mebygda på Byneset. Døde som barn bare 6 år gammel. | Hanger, Johan Andersen (I1577)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2026.
Redigert av Per Otto Høve.