Høve-flokken
Notater
Treff 2,851 til 2,900 av 4,596
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 2851 | Peder Iversen var filolog og lektor i teologi. Foreldre: Faren var sannsynligvis sogneprest Iver Nielsen (død 1613) i Nørre Bork; moren ukjent. Peder Iversen var gift to ganger: 1) med Magdalene, ekteskapet oppløst ved dom 1605 pga av hennes utroskap; 2) med Mette Jakobsdatter Withmann, enke etter prest Amund Hansen. Lite er kjent om Borchs bakgrunn før han fra 1584 omtales som “hører” (en slags klasseforstander) ved Frederiksborg skole. Og da skolen i 1586 ble flyttet til Sorø, fulgte han med. I 1591 ble han anbefalt som sogneprest i Sæby, men det prestekallet fikk han ikke. Derimot ble han samme år utnevnt til rektor på Herlufsholm ved Næstved. Skolen hadde opprinnelig vært et velstående benediktinerkloster med store jordeiendommer og inntekter, men ble sekularisert under reformasjonen og forfalt. 1565 ble det opprettet en skole her, som med årene fikk ry for å vektlegge den klassiske dannelse, og Borch ble i sin tid ved skolen kjent for sin ivrige undervisning i gresk. Han utgav også en lærebok i gresk og to andre lærde skrifter i disse årene. I tillegg tok han i mai 1594 magistergraden ved Københavns universitet. Men alt året etter sluttet han som rektor på Herlufsholm, muligens fordi inntektene av embetet var dårlige. I de følgende år bodde han i Næstved og syslet med studier, inntil han 1597/98 flyttet til København. Her livnærte han seg ved å ha studenter i kosten og gi dem manuduksjon. Han deltok også i universitetslivet, utgav en oversettelse av Aleksander den stores og Didymus' brevveksling og pleiet kontakten med den kjente sogneprest i Helligåndskirken, Jon Jakobsen Venusinus, som senere ble professor i fysikk, i retorikk og kongelig historiker. Kantor og lektor ved katedralskolen i Trondheim I slutten av 1599 ble Borch utnevnt til kantor og lektor ved katedralskolen i Trondheim. Dit reiste han våren 1600, men han vendte snart tilbake til København da pesten raste i Trondheim. Han forble i København til 1601 og benyttet tiden til å sikre en bedre finansiering av stillingen i Trondheim. Ved et kongebrev av 4. april 1601 ble nemlig Verdalens prestegjeld henlagt til kantors og lektors tjeneste og underholdning. Det er ikke så mye man vet om Borchs tid i Trondheim, hvor han virket frem til sin død i 1627. Han klaget i 1605 til biskop Peder Jensen Vinstrup i København over at konsistoriet trenerte skilsmissesaken som han hadde anlagt mot sin kone på grunn av utroskap. Det kom fram at hun hadde et forhold til rektoren ved Katedralskolen, Mogens Pedersen. Det resulterte i at kongen irettesatte konsistoriet. Videre utgav Borch "En liden Tractat om Mose Bøgger" i København 1619. Den var på ingen måte liten, men en bok på 300 oktavsider, og hensikten var å forsvare Mosebøkenes historiske troverdighet. I forordet skriver forfatteren at den var blitt til på foranledning av trønderske legfolk, som hadde hørt hans forelesninger over Matteusevangeliet og som ønsket et tilsvarende forsvar for Mosebøkene. Utnevnelsen av Borch og hans forfatterskap viser at Trondheim ved overgangen til 1600-tallet på ny var i ferd med å etablere seg som et lærdomssenter, nå i ortodoksiens ånd. Reformasjonens innføring i Norge fra slutten av 1530-årene hadde i første omgang hatt katastrofale følger for kirkelivet, fattigomsorgen og skolevesenet. Det gjaldt også Trondheim, det gamle kirkelige sentrum i landet. Først 1546 ble det utnevnt en superintendent (biskop) til å lede dette bispedømmet, og da stod over halvparten av prestekallene i denne nordlige delen av landet ledige. For å rette opp dette måtte katedralskolen bringes på fote igjen, hvis ikke, skrev den nye superintendenten, “er der ingen forhaabninger mere at faa prester eller kapellaner af samme skole, og saa fremdeles bliver den kristelige religion snart forglømt udi det fattige stigt”. Dette klarte man i løpet av andre halvdel av 1500-tallet, og i den sammenheng spilte Borch en viktig rolle. Samtidig viser hans store verk fra 1619 at orto Verker Tractatus de vocibus Graecorum encliticis superiori anno libera schola Herlouisholmensi propositus, nunc autem in gratiam aliorum, qui etiam serio graecari volunt, evulgatus, Rostock 1594 Agapeti paraeneses ad Justinianum, hactenus Graece et Latine, jam autem correctius editae metricisque legibus illigatae studio et opera Pet. Ivari Borrichii, Rostock 1594 Xenophontis Hercules carmine graeco heroico expositus, Leyden 1595 Nogle herlige oc skønne Sende Breffue imellem Alexandrum Magnum oc Didymum de Brachmaners Konge udi Indien, oc nogle skønne Spørsmaal, som hand dennem faaresatte. Nu nyligen udsat paa Danske, aff Vincenti speculo historiali, Arriano, Glyca oc Plutarcho, København 1599 En liden Tractat om Mose Bøgger, København 1619 Kilder og litteratur H. F. Rørdam: “Personalhistoriske Bidrag fra det 17de Aarhundrede”, i Kirkehistoriske Samlinger, rk. 3, bd. 1, København 18??, s. 311–351 biografi i Ehrencron-Müller, bd. 1, 1924 A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 2, 1925 A. E. Erichsen: Træk af Trondhjems kathedralskoles historie, særtrykk av Throndhjem i Fortid og Nutid, 1897 Peder Iversen hadde 4 barn med Magdalene: 1. Sophie, gift med Nils P. Helsingør. 2. Paul(Poul, d ca. 1660, sogneprest i Selbu, gm Anna Pedersdatter Bernhoft. 3. Else/Escha, f ca. 1602, gm Peder Pedersen. 4. Iver, f ca. 1605, d 01.02.1648, kaptein i Jämtland, deltok i 1625 i Nederlandenes frihetskamp (Bredas beleiring i Holland). I 1627 var han dragon i Kongens garde i København og stemoren Mette, som nettopp var blitt enke, hentet ham hjem til Yrondheim. Peders sønn, usikker mor: Niels, f ca. 1607, d 1653, Klokker ved Nidarosdomen, gm Karen Andersdatter. De flyttet til Skjervøy i Troms. Peders barn med Mette: 1. Rasmus, f 1610. 2. Syver/Siffuer, handelsmann i Kvæfjord og Borkenes. | Borch, Peder Iversen (85892856)
|
| 2852 | Peder Jakobsen ble født på plassen Langfjæran (Sliperplassen) i Mosvika. Peders far tok over plassen i 1833 og dreiv den til 1848. Plassen lå under gården Sliper. Omkring 1840 bodde foreldrene en kort tid i Saltvik Østre hvor de hadde forhandlinger om å bli brukere. Men da det ikke ble noe av flyttet de tilbake til Langfjæra. I 1846 kjøpte faren halvparten av gården Sliper av sin svoger. Denne parten solgte han i 1851 og familien flyttet da til Leksvik hvor faren overtok en av Almåsgårdene. Peder var 16–17 år da de flyttet til Leksvika. Det var Peders eldste bror, Ole, som tok over Almås etter foreldrene. Peder var 33 år da han giftet seg med 14 år yngre Anna Marie Gundersdatter fra Sisselplassen på Frosta. De etablerte seg på Sannan på Tautra. Ved folketellingen i 1875 for Tutterø krets er Per (Peder) oppført som husmand med jord, og dagarbeider på Tuterø, løpenr 101a, krets 1, liste nr 99. På plassen hadde de 1 ku, 3 får. Avling: 1/4 t. bygg, 1 t havre og 6 t poteter. Hjemmeværende barn: Ellen Pedersdatter f 1868 og Beretmarie (Marie) Pedersdatter f 1873. I følge Frostaboka bind 2, var Per og kona Anna plassfolk på Sannan Øvre, gnr 86, bnr 13. Per og Anna hadde plassen til Per døde i 1916. De hadde 8 barn: 1. Ellen f 1868, gm Karsten Johannesen Oldret, f 1868, d 1947, Frosta. 2. Berit Maria f 1873, gm Bernt Nilsen, Sannan Nedre. 3. Johan f 1876, døde som barn. 4. Gunhild Anna f 1879, døde som barn. 5. Kristine f 1881, døde som barn. Tvilling med Petrine. 6. Petrine f 1881, døde som barn. Tvilling med Kristine. 7. Petra f 1884, gm Ludvik Langnes, Inderøy. 8. Oline Margrete f 1886, gm I Andreas Storhaug, Leksvik, gm II Ole Stavseth, Frosta. | Langfjæra Almås, Peder Jakobsen (I1990)
|
| 2853 | Peder Jakobsen vokste opp på gården Langfjæran (Sliperplassen) i Mosvika. I 1824 overtok han gården av foreldrene. Peder var gift to ganger, først med Golla Olsdatter. Hun døde i barselseng i 1827 "...med Tvillinger uden Forløsning". Peder giftet seg II med en yngre søster av Golla, Ingeborg Marta Olsdatter. Peder flyttet med familien til Frosta i 1833, da tok hans bror Jakob Jakobsen over Langfjæran. | Peder Jakobsen (I2855)
|
| 2854 | Peder Jensen Randulf (circa 1652-1700) gift med Gjertine Margrete Sørensdatter Schjelderup (–etter 1743). | Randulf, Peder Jensen (85253674)
|
| 2855 | Peder Jensen Schjelderup var født i Bergen 7. september 1571 som sønn av biskop Jens Schielderup og danskfødte Susanne Lennertsdatter. Den 11. september samme år ble han døpt, og han døde 27. september 1646 i Trondheim. I sine unge år kom han i Bergens latinskole, men da faren døde i 1582, ble han sendt til biskop Jørgen Erichson i Stavanger, som var gift med Peders eldste søster Adriane, og han fortsatte skolegangen der. De tre siste av sine skoleår gikk han på latinskolen i Sorø pả Sjælland, og ble så i 1593 dimittert derfra til universitetet i København, 22 år gammel. Etter to års studier reiste han til Wittenberg. Der var han i tre år og kom tilbake til Norge i 1598. I 1599 ble han ordinert av Jørgen Erichson til en kapellan-stilling i Mandal hos sokneprest Olaf Sprensen. Seinere fikk han kallet som sokneprest der i september 1604. I prestegjeldets kallsbok fortelles det at Kristian IV i forbindelse med herredagen i Stavanger 1607 overvar en av Peder Schjelderups prekener. Den falt i smak hos kongen, som straks beordret han til København. Der ble han først unevnt som slottsprest til Frederiksborg, men allerede før han kunne tiltre stillingen, ble han 15. februar 1608 kalt til sokneprest ved Vår Frue Kirke i København. Det var professorene ved universitetet som hadde kallsrett til dette gode embetet. Schjelderops kallelse skal ha skjedd etter påbud fra kongen. I femten år virket han i soknekallet som var det fornemste i Danmark, og som automatisk omfattet hele presteverdigheten i hovedstaden. Han var også prost i Sokkelunds Herred. Magistergraden tok han i 1608. Magister Peder Schjelderops kallsbrev til biskop i Nidaros er datert 8. oktober 1622, og mortensdag den 11. november samme år ble han, 51 år gammel, vigslet av Hans Resen, biskop pa Sjælland. Til Norge skal han vare kommet i begynnelsen av 1623. Biskop Schjelderup har sannsynligvis vært en velviljens mann. Hans samarbeid med lensherrer og domkirkekollegiet var preget av god fordragelighet. En redegjørelse som er gjort om biskopen og de kirkelige forhold i Trondhjems stift i hans tid, tyder på at han ikke har skuffet i de forventninger Kristian IV hadde da Schjelderup ble innsatt i embetet etter sin forgienger Anders Arrebo, som i 1622 av kanskje noe strenge dommere ble dømt og avsatt på grunn av "forargeligt" levnet. Det skyldes visstnok biskopens innberetning til myndighetene i København etter en visitasreise i Nord-Norge at man i 1630-årene ble oppmerksom på at der fantes en etnisk minoritet i landet som for en stor del stod utenfor den kristne kirke. Det ble da gitt Schjelderup instruks om at samene i likhet med nordmenn ellers skulle undervises og holdes til Guds ord. Dette var en stor og vanskelig oppgave og er innledningen til finnemisjonen. Han fikk i gang misjonsarbeidet, først blant samene i Trøndelag, men der var stor mangel på prester, og de som fantes, var ofte dårlig utdannet for sin gjerning. Det var også i Schjelderups tid (1629) kommet bestemmelse om at prestene skulle ha avlagt teologisk embedseksamen. Snart kom der også krav om dimisspreken (prekenprøve) som avslutning på utdannelsen. Dette gjorde neppe prestemangelen mindre, og det viste seg lenge umulig å oppfylle disse kravene. Hans kristne forkynnelse kan kanskje ha vært hans sterkeste side hvis en kan dømme etter den anerkjennelse han i så måte fikk i Danmark i sine yngre år. Når det gielder å utøve innflytelse i samfunnet forøvrig, ser det ut til at han i stor grad overlot slikt til andre geistlige og verdslige i byen og sin handgangne helper Anders Helkand, en 'skrivedreng' han hadde fra sine år i København, og som later til å ha vært ganske aktiv. Dette kan vel i noen monn skyldes bispens lange visitasreiser rundt om i stiftet, som nok har tatt en vesenlig del av hans tid og arbeidskraft. Det kan nevnes at i hans tid ble (1637) Trondhjems Vaisenhus for gutter stiftet av byens geistlighet og råd. Elever som der viste gode anlegg, fikk adgang til den lærde skole. Likeså ble Trondhjems Tugthus opprettet. Det ble også kalt Verkhuset, og var den gang særlig tiltenkt unge kvinner. Det var på ingen måte noen straffeanstalt. Det ser imidlertid ikke ut til at han hadde spesielt lykkelig hand og økonomi til å holde sine kirker i god stand og ellers fremme biskopens autoritet. Det må til dette sies at det i hans dager var svært vanskelige tider med sterkt reduserte inntekter til bispestolen og stadige ekstra skatter til kongens kasse og dertil uår både på land og sjø. Folk døde av sult flere steder i bispedømmet. I Troms var det fraflytting fra mange av fiskefeltene til nye og bedre felt utenfor Finnmark. Og der kom klager til kanselliet om prester som misbrukte sine kall til egen fordel – også fra annekssognet under Trondenes, biskopens personlige kall. Det ble hevdet at man på grunn av avfolkning i værene ikke maktet å betale sine prester og holde kirkene ved like. Bispen gjorde imidlertid, likesom hans forgjengere, uavkortet krav på tiende både fra prestene og kirkene og forlangte offer, som var 1 pund (6 kg) tørrfisk, av hver bonde og halv pund av hver husmann for året. Våren 1642 mottok han en alvorlig påminnelse fra København om sine plikter. Han fikk pålegg om straks å reparere de kirkene han hadde innkomster fra og ansvaret for – det vil si Lødingen og Trondenes med de mange annekskirkene – og se til at prestene fikk sitt nødtørftige underhold. Denne skarpe påtalen gjorde at han fant det nødvendig å dra til København og gi sin fremstilling av situasjonen. Han utformet et omfattende forsvarsskrift, datert 22. september 1642, hvor han forklarer og imøtegår ankepunktene som var reist mot han. Han gjør oppmerksom på de ting han har fått i stand, og nevner at kirkenes brøstfeldighet hovedsakelig skyldes hans forgjengere, samt at hans inntekter er blitt halvert på grunn av de dårlige tidene. Det har derfor ikke vært mulig å rette på det som manglet. Det er sannsynlig at han i København har bedt om avskjed fordi han har følt seg sliten i sitt virke og av påkjenningene med de lange og strabasiøse reisene i forbindelse med visitaser fra Trøndelag i sør til Finnmark i nord. Som sogneprest til Trondenes skulle han ta et opphold der hvert tredje år. Han nevner at han har tjent «in ministerio» i 43 år og henviser til sin alderdom «som snarligen kunne påføre svaghed». Han var da 71 år gammel. Det er også sannsynlig at han i det øyeblikk så en mulighet til å få sin sønn Jørgen som etterfølger om han da trakk seg tilbake. At en geistlig embetsmann tok avskjed fra embedet mens han ennå levde, var en sjeldenhet i de dager. Når man ikke hadde krefter til å ivareta sine forretninger, var det vanlig å få utnevnt en som gjerne fikk seg til et håp om senere og kunne overta. Dette mener man også biskop skal ha ønsket. Det heter i en opptegnelse at han «resignerede ikke fuldkommen, men søgte for sin Søn, som var Prest i Størdalen? Det er mulig at han allerede hadde begynt å føle noe av den svakhet han antydet i København. Han trengte en stav og støtte seg til og fikk seg en representativ sådan, med innlagte arbeider av messing og perlemor og en sølvholk med navnet sitt pågravert. Han døde fire år etter. Staven gikk i arv til sønnen Jørgen. Hans familievåpen har et fredelig motiv og viser ei hand som byr fram tre stiliserte roser. Det er også blitt brukt av seinere slektsledd. Biskop Peder har sannsynligvis i likhet med sin fader, biskop Jens Schjelderup i Bergen, hatt en viss interesse for legevitenskap. Han korresponderte i flere år med en dansk professor i faget, Ole Worm, og kunne fortelle om noen kuriøse kasus, så som at en tannløs oldning i sine seineste år hadde fått noen nye tenner i frammunnen. Men han hadde ellers neppe noen større kyndighet i medisinen. Peder var gift to ganger, første gang i 1601 med Anne Nielsdatter, født cirka 1584, død 1612, datter av lagmann i Mandal Niels Lauritsen og Randi Nielsdatter Holck. Der skal ha vært tre sønner og tre døtre i dette ekteskapet, som varte til 1612 da Anne døde. Av disse kjennes fem barn. I sitt andre ekteskap ble han i 1622 gift med Gidske Hermansdatter Lange, datter av borgermester i Flensborg, Herman Lange. Hun døde cirka 1640. I dette ekteskapet var det sannsynligvis fem barn. | Schjelderup, Peder Jensen (88175628)
|
| 2856 | Peder Jensen vokste opp på Sørstu Rognes. Han tok over gården etter foreldrene. Han var gift med Berit Jensdatter fra Folstad på Støren, de fikk 10 barn, men 6 døde som barn. Det var sønnen Peder Pedersen som tok over gården. | Rognes, Peder Jensen (69237600)
|
| 2857 | Peder Johnsen ble bare 12 år. | Svardal, Peder Johnsen (I2940)
|
| 2858 | Peder Johnsen døde bare 22 uker gammel. | Svardal, Peder Johnsen (I2938)
|
| 2859 | Peder Johnsen fikk en sønn med Ingeborg Zakariasdatter utenfor ekteskap og måtte dermed skrifte i Soknedal kirke 5. august 1736: "for leyermaal med Ingebor Zachariasdatter". Peder ble gift i Singsås og var bruker på Nordstu' Hermo i Singsås, men de er i følge Singsåsboka ikke oppført som døde i Singsås, og det antas at de har flyttet fra bygda. | Brubakk, Peder Johnsen (I3076)
|
| 2860 | Peder Johnsen var født på Hestflått i Budalen. Han tok over gården etter faren. Han var gift med Siri Larsdatter fra Enlien i Budalen. De fikk 4 barn. | Hestflått, Peder Johnsen (78548598)
|
| 2861 | Peder Klemmetsen Høstland, f 13.11.1851 i Bjørnør, d 07.06.1892 i Høstlandet. Gift 10.07.1878 med Berit Lorentsdatter, f 01.05.1854 i Bjørnør, d 21.05.1928 (kreft) på Stamnes. Peder tok over gården Høstlandet etter foreldrene. Peder og Berit fikk 6 barn. Datteren Alladine Berntine Pedersdatter, f 13.05.1879, d 01.06.1961, tok over bruket etter foreldrene. Hun gav bruket videre til sønnen Sverre som dreiv fra 1940–1977. I dag (pr. 1999) er det hennes sønn Harald som er eier og driver av gården. | Skjervøy Høstland, Peder Mikael Klemmetsen (85374169)
|
| 2862 | Peder Kristensen var plassmann i Storøyen under Hustøft i Soknedal fra 1752. Faren til Peder var første husmann i Storøyen. Peder fikk festebrev på plassen i 1752 fra hr. Niels Tønder. Peders sønn, Trond Pedersen, fikk festebrev fra Lorentz Wittrup. Det sies at skinnfellmakeryrket hadde tradisjon i Storøyen gjennom flere generasjoner. Peders oldebarn, Trond Pedersen (f 1848, d 1920), ble den siste skinnfellmakeren i Storøyen. | Øyen, Peder Kristensen (I105)
|
| 2863 | Peder Lauritsen Krabbe (1596–1686) var en velkjent person på Nordmøre. Han var sogneprest og prost på Nordmøre, men også salmedikter og trelasthandler. Det er skrevet en hel del om ham. Han var ikke bare prost og sogneprest, men en svært fremgangsrik og velhavende trelasthandler som eide flere sagbruk på Møre-kanten. | Krabbe, Peder Lauritsen (78876019)
|
| 2864 | Peder Mentzen Darre var sønn av domprost og viserektor ved katedralskolen i Trondheim, Mentz Christophersen Darre. Hans forfedre er av den gamle norske familien Darre hvor en Thorer Darre forekommer allerede i 1197 som kong Sverres sysselmann i Nordfjord. Han ble drept av baglerne. Peders mor var Maren Pedersdatter Schjelderup, datter av biskop Peder Schjelderup i Trondheim. Peder var nok tenkt til noe større enn å bli prest ved det aller minste kirkesognet i "Nordlandene", men skjebnen ville det anderledes. I 1659 var Peder 26 år gammel og kom som personellkapellan til sognepresten i Gildeskål, Stephen Hansen Soop. Peder ble gift med hans nest eldste datter, Magdalene Stephensdatter. Peder var kapellan der i 16 år til han i 1675 fikk Gildeskål sognekall etter svigerfaren da han døde. Som kapellan fikk nok Peder bedre betingelser enn som var vanlig. Han ble forpakter av selve lensherregården på Inndyr, og gården ble da kalt "Kapellangården" av bygdefolket. Kapellangården lå under "Inndyr-godset" som var eid av en rik danske, Joachim Irgens. Irgens døde i 1678 og i 1681 ble godset solgt til kjøpmann Thomas Hammond i Trondheim som var morfar til legatstifteren Thomas Angell. 10 år senere ble godset innløst av kronen (Kongen). Kapellangården hadde en matrikkulskyld av 16 og 3/4 vogsleie, og hadde større matrikkul enn prestegården som var på 10 vogsleier. Hr. Peder Mentzen skildres som en dyktig prest og nidkjær sjelesørger, men han var også en framifra dugande gårdbruker og korndyrker av stort format. Han hadde en besetning på 3 hester, 40 kyr, 6 ungfe, 30 sauer og geiter. Og utseden 32 tønner blandakorn (bygg og havre) og en kornavling på 70 til 90 tønner. Han hadde 13 voksne mannspersoner som gårdsdrenger. En må dog regne med at endel av disse var halvårsdrenger, det vil si at de var kapellanens leikarer under Lofotfisket, hvilket den tid var vanlig. Regner en kvinnene med, kan en anta en tjenerstab på ca. 30 personer. En ser også at to gamle veltjente gårdsdrenger hadde sin alderdomspensjon pâ Kapellangården, «åd sit nådsens brød», som det heter. Tar en kvinnekjønnet med kan en nok regne med det dobbelte. En kan trygt gå ut fra at hr. Peder Mentzen Darre fortsatte som forpakter, iallfall for en del av gården, også etter at han i 1675 ble sogneprest i Gildeskål, for i 1701 finner en at lensherregården var delt i 5 forpaktningsbruk, hvor det største var Avlsgård for sogne-presten i Gildeskål, Hans Mathiasen Bruun (Peders svigersønn), forpakterne av de 2 andre største brukene het Johan Larsen og Elias Hansen. Gildeskål gamle kirke ble antent av et lynnedslag en uværsnatt i 1710 og alt som var brennbart ble lagt i aske. Det eneste som ble reddet var et maleri av den tidligere presten Peder Mentzen Darre og en gammel alterduk fra katolsk tid. Peders fødselsdato var anført på maleriet, 27. januar 1633. Det var Peders svigersønn, Hans Mathiasen, som var sogneprest da. Han sørget for at det ble reist ny kirke på Inndyr. | Darre, Peder Mentzen (I3240)
|
| 2865 | Peder og Brita ble gift omkring 1605. I «Skanke ätten» av Roger de Robelin føres følgende som mulige barn med henvisning til arkivet over «Martin Laurentii ättlingar»: Ca. 1585: Märta. 1595: Lars, øversteløytnant, død 1652. Ca. 1596: Ingeborg. Martinus Laurenti var Britas far, men ovennevnte barn kan neppe være hennes barn. Peder ble lensmann senest år 1600: «Hoff. Er lensman, fri» (RA, KA Jämtl. handl. vol 1:2, tionderegister 1600/01) og var fremdeles lensmann i 1632. Han var videre handelsmann (landsköpman). Han er benevnt «Erlig Mand Peder Jensön paa Hof» i mai 1604. 16.01.1626 benevnes han «Erlig och Welacht Mand, Peder Jenssön i Hoff, lensmand i Hackaas Tinglaug». Peder anklaget fogden Hans Paulsson for at denne fradømte ham Oldberg «i hans umyndige aar, den Tid hand vaar it barn». (Brev der Jacob Trolle stemmer herr Patrik å komme til Trondheims rådstue 06.06.1597 for å svare inn for kongens råd angående en gård Oldberg i Näs.) 17.04.1603 bevitner og besegler han (seglet mangler) en kjøpekontrakt mellom Peder Olsson i Salom og Nils Jörgensson [Skanke]. Han er vitne samme med Jens Michelssen [Svan] og Peder i Håkangård i 1623. Kristian IV anså at jämtene hadde opptrått foræderiskt under den såkalte Baltzarfeiden i Kalmarkrigen 1611 - 1613. Den som hadde svoret den svenske kongen tro- og huldskap ble derfor fratatt sin odelsjord ved refsen i 1613. Jämtland ble også fratatt sine spesielle privilegier i 1614. De ble fratatt sitt landskapssegl, som ble sendt til København. Kristian IV synes å ha vist en spesiell uvilje mot jämtene som holdt seg i mange år etter Kalmarkrigen. Denne uvilje avspeiles i kongens svarbrev på alle klagemål og stadige bønner om skattelettelser fra de hardt prøvede jämtene. I stedet fikk jämtene flere byrder, opprettelse av en norsk hær, krigen mot keiseren og utskrivninger til bergverksbedriftene, spesielt kopperverket i Kvikne. Peders setesgård var Hov som han arvet etter sin far og som han overtok før 1599. Han eide den ene halvdelen og arrenderte den andre som hadde blitt inndratt til kronen i 1613 etter Baltzar-feiden. Peder utløste sine søstre Karin (24.07.1628) og Gulov (04.08.1628). Peder eide Oldberg i Näs som han overlot til sin svigersønn, Olof Olofsson [Oldberg]. Han eide også jordegods i Östnär i 1620 såvel som i 1644. Jon Einersson hadde pantsatt sin gård i Östnär til Peder Jensson i Hov for 36 dlr. og denne nektet senere Jon å innløse gården igjen. Peder drev Einer ifra seg med skjellsord slik at Jon gikk derfra gråtende. Peder solgte senere gården til andre. Skanke-ætten og adelen Kong Christian IV av Danmark utferdet i 1591 en plakat om den norske adelens privilegier som ble fornyet av kong Fredrik III i 1648. Jämtland hadde en politiskt utsatt stilling under det danske «Adelsvældens» tid (1536 - 1660) fram til freden i Brömsebro i 1645 da Danmark måtte avstå Jämtland til Sverige. Dette til tross levde jämtlandsslekten under relativt gode økonomiske vilkår på sine hovedgårder. Flere ættemedlemmer var betrodde lensmenn, lagrettemenn, handelsmenn og prester. Etter at Jämtland ble en svensk provins i 1645 har flere ættemedlemmer vært riksdagsmenn i «bondeståndet». Jämtlands-ættens frelse ble opprettholdt etter ridderen Örjan Karlsson på Hov i hvert fall til og med hans sønnesønns sønnesønn, lensmannen Jens Pedersson. Etter hans død ble frelset bekreftet av lensherren, Jens Tilufsen Bielke, for hans enke og barn på Hackås skatteting i 1583. Den lave levealderen til slektens hovedmenn på setesgården Hov under annen halvdel av 1500-tallet, og bestrafningen av Jämtland etter Baltzarfeiden i 1613, synes å ha bidratt til at slektens adelsskap fikk mindre betydning. Ved kongehyldningen i Oslo i 1591 var Peder umyndig, vi vet derfor intet om slektens stilling ved denne tid. https://tore-nygaard.com/trondelag/1102.htm Roger de Robelin: Skanke ätten, side 39. Roger de Robelin: Skanke ätten, side 21-22, 38-40. | Skancke, Peder Jönsson (I725)
|
| 2866 | Peder Olsen f 1735, tok over ene halvparten, Nordistuen, av gården Enodden etter mora og stefaren i 1771. Han ble gift 01.04.1765 i Budal kirke med Guri Jensdatter Storbudal. De fikk 13 barn. | Enodd, Peder Olsen (I1497)
|
| 2867 | Peder Olsen Hugdal fra Haukdalsmoen, f 1875, d 1953, småbruker og arbeidsformann ved Telegrafverket. Barnløst ekteskap med Fransvis. | Hugdal, Peder Olsen (59403258)
|
| 2868 | Peder Olsen var fra Langørgen plass på Byneset. Hans foreldre var Ole Iversen (f 1828) og Randi Johansdatter (f 1827). Peder emigrerte til Amerika i 1881, 25 år gammel. Han giftet seg ca. 1889 med Marit. I 1900 jobbet han som "Iron Ore Miner" i Ishpeming og eide huset de bodde i. | Langørgen, Peder Olsen (90375342)
|
| 2869 | Peder Olsen vokste opp på gården Valset i Buvika. Han og broren Arnt tok over en halvpart hver av farsgården i 1721. Peder ble første leilending på Valset Nordre og Arnt på Valset Søndre. Peder forlot gården allerede i 1728, mulig på grunn av sykdom. Han døde i 1738 i fattige kår. Da han gikk fra fikk han ordnet en plass under gården hvor han og familien bodde. Da Peder gikk i fra kom hans søster, Marie Olsdatter og mannen Ingebrigt Evensen, inn som brukere. De dreiv gården fra 1727–1755. Ingebrigt fikk skjøte på kongens part i gården 25. mars 1751. Han solgte gården videre 1 måned senere, men fortsatte å drive gården til 1755. Barn: 1. Guru Pedersdatter, f 1713. Gift med Ole Ellevsen, flyttet til Levanger. 2. Ingeborg Pedersdatter, f 1715. Gift med Brynjulf Matsen Einan, husmann på Sim, Skaun. 3. Kirsten Pedersdatter, f 1716. Gift med Johan Arntsen Meistad, Børsa. 4. Randi Pedersdatter, f 1720. Gift med Even Olsen Kvammen, Melhus. 5. Brynhild Pedersdatter, f 1723. Gift med Anders Bjørnsen Eidsmo, husmann i Ven, Skaun. De var husmannsfolk på Eidsmoækra i Skaun. 6. Eli Pedersdatter, f 1726. Gift med husmann Peder Andersen Eidsmo, Skaun. 7. John Pedersen, f 1728, d 11.1730. 8. Marie Pedersdatter, f 1731, d 09.1731. 9. Berit Pedersdatter, f 1732. Gift med Anders Andersen Dålågrova. 10. John Pedersen, døpt 8/1 1736, bodde i Skaun, død før 1765, 2 sønner. | Valset, Peder Olsen (I538)
|
| 2870 | Peder Örjansson var född omkring 1515. Han var länsman i Hackås och benämns år 1546 också lagrättsman. Hustruns namn var Kirstin, enligt min källa sannolikt dotter till Nils Björnsson och hans hustru Sigrid i Enånger (X). Kristin ”levde enka” 1554 och hövitsmannen över Jämtland Jens Tillufsen Bielke ”tog henne och hennes barn i sitt hägn för deras gods och penningar i Hof”. Peders son Jens Pedersson var född omkring 1540 och länsman i Hackås 1568-1583. Hustrun hette Gullov Mogensdotter. Deras son Peder/Per Jensson född omkring 1570 blev alltså Brita Mårtensdotters make. Han var länsman liksom fadern och bodde på fädernegården, som han ägde endast till hälften. Han arrenderade den andra halvan, som blivit indragen till kronan 1613 efter Baltzarfejden. | Skancke, Peder Örjansson (I729)
|
| 2871 | Peder Pedersen tok over ene halvparten av gården Enodden etter mora og stefaren i 1771. Gården ble delt mellom halvbrødrene Steffen Pedersen og Peder Olsen. Steffens del ble kalt Nordistuen og Peders del Systu. Peder var gift I 29.06.1756 i Budal kirke med Marit Estensdatter Refset og II 17.06.1762 med Ingebor Olsdatter Lillebudal. Peder og Marit fikk en sønn. Peder og Ingebor fikk 5 barn. | Enodd, Steffen Pedersen (I1185)
|
| 2872 | Peder Pedersen vokste opp på Sørstu' Rognes. Han var nest yngst av 10 barn, men 6 av søsknene døde som barn, så det var bare to brødre og ei søster som vokste opp. Peder tok over gården etter foreldrene. Han giftet seg i 1893 med Marit Martinsdatter Bjerkseth, de fikk 3 døtre: 1. Berit Pedersdatter, f 1893, d 1958, tok over gården etter foreldrene. 2. Anna Pedersdatter, f 1895, d 1916, ugift. 3. Emma Pedersdatter, f 1897, d 1903. | Rognes, Peder Pedersen (81486075)
|
| 2873 | Peder Schjelderup var biskop i Trondheim fra 1622–1642. | Schjelderup, Peder Jensen (88175628)
|
| 2874 | Peder Sevaldsen vokste opp på gården Høstad Søndre på Bynset. Han ble gift i 1797 med Anna Iversdatter Kongsvik, f 1770 på Kongsvik, d 1851 på Megård. Peders far, Sevald Pedersen, kjøpte Megårdan i 1782 og familien flyttet dit. Peder tok over Megård i 1802, faren døde året før. Han ordnet kår til sin stemor Randi Jensdatter. | Høstad, Peder Sevaldsen (46381947)
|
| 2875 | Peder Steffensen vokste opp på Enodden sammen mora og stefaren, Asbjørn Engebretsen. Mora var visstnok fra Storbudal og kom til Enodden da hun giftet seg med gårdsgutten der. Hvem faren til Peder var er uvisst bortsett fra at han het Steffen og sannsynligvis var fra Støren. Steffen-navnet var nytt i Budalen før det kom til Odden. Opphavet var nok fra Støren og hang lenge ved på kirkestedet Enodden. Gården Enodden er første gang registrert i "Schatt-Register 1626". I "Jordebog 1667" var det Peders stefar sin onkel, Peder Joensen, som bygslet Enodden av Christopher Caspersen. Peders stefar, Asbjørn Engebretsen, tok over bygselen etter sin onkel omkring 1690. Peder Steffensen er nevnt som «drengkarl» på gården i Folketellingen 1701. Men etter han giftet seg i 1726 med den mye yngre Kari Larsdatter, f 1703, d 1772, av den gjeve Storbudals-slekta, fikk han bygsel på Enodden. Gården var da kommet i hendene på stiftsskriver Morten Wiumb, han var ei tid bygselrådig til de fleste gårdene i sognet. Før Peder giftet seg hadde han en datter, Else, med Gunnil Rasmusdatter Stensås. Hun ble døpt 1709 i Soknedal kirke. Peder giftet seg sommeren 1726 med Kari Larsdatter Storbudal. De fikk en datter, Kjersti f 1732 og en sønn, Steffen f 1727. Peder Steffensen døde i 1733, 53 år gammel. Kona gikk ikke lenge i enkestanden, året etter giftet hun seg med Ole Bersvendsen f 1703 på Solberg i Soknedal. Kari Larsdatter og Ole Ingebrigtsen døde begge i oktober 1771 og ble gravlagt samme dagen. Skiftet etter dem viser velstand. Det var 2 hester, 14 voksne kreaturer samt småfe, sauer og geiter. Det var to stuer med nevertak, hest- og kustall (fjøs), kornlåve, mat- og klæbur, badstue, et eldhus med dårlig tak, småfehus for sau og geit samt ei smie av stein med jordtak. Ved skiftet ble gården delt mellom halvbrødrene Steffen Pedersen og Peder Olsen. Peder og Kari fikk to barn: 1. Steffen Pedersen, f 1727, d 1804, tok over ene halvparten, Nordistuen, av gården Enodden etter mora og stefaren i 1771. 2. Kjersti Pedersdatter, f 1732, d 1768. Gift 1753 med enkemann John Hansen, bondefolk på Svardal i 1753. Kari og Ole fikk to sønner: 1. Peder Olsen f 1735, d 1811, tok over ene halvparten, Systu', av gården Enodden etter mora og stefaren i 1771. Peder var soldat da han ble gift 1765 i Budal kirke med Guri Jensdatter Storbudal. 2. Bersvend Olsen f 1738, f 1738, d 1785. Gift med Marit Olsdatter Økdal fra Soknedal. | Enodd, Peder Steffensen (I1183)
|
| 2876 | Peder tok over Aspvika etter faren da mora døde i 1832. Til faren måtte Peder svare kår. Det besto av fôr til ei ku og to småfe samt ett mål åker. Peder tok selv kår i 1854 og gjorde avtale med den nye brukeren, Kristian Peter Pedersen, om å beholde den minste stua. Fjøs og løe skulle han føre opp selv, men med rett til å ha kreaturene i fjøset over sommeren. Peder skulle ha brygga og plass i naustet og overlot hesten til den nye brukeren mot en godtgjørelse på 6 spd. og fri kjøring. Kåret til Peder og Ingeborg skulle utgjøre 1/6 av jordbruksarealet. Året etter kjøpet gjorde Kristian og Peder avtale om fordelinga av husene. Kristian skulle ha den største stua, fjøset og vedskottet. Kårfolket skulle svare en dags gjeting i uka og gjeting hver fjerde søndag. Til jord skulle kårfolket ha Fjøsåkeren og Stueåkeren. De skulle ha fritt brensel men bare slikt som ikke var tjenlig til bygningsmaterialer. Kårfolket kunne ta tømmer til de kårhusa de trengte og litt lauv til fôr. Peder døde som fattiglem i Granåsen i 1888 og Ingeborg på Røytvoll samme året. | Aspvik, Peder Olsen (I1664)
|
| 2877 | Peder tok over gården Onsøyen på Byneset etter foreldrene. Ifølge ekstraskatten i 1765 ser det ut til at Peder bygslet gården en kort tid før han overga gården til sin bror John, og flyttet til Frøset. Gift i 1759 med enke Marit Olsdatter, f 1712 i Stadsbygd, d 1783 på Hanger Nerigård. | Onsøyen, Peder Johnsen (84349600)
|
| 2878 | Peder tok over gården Storrøsæter etter sin far i 1769. Peders farfar er første bruker fra slekta på Storrøsæter. Navnet på gården tyder på at Storrøsæter en gang var sæter under Storrø. Gården ligger 532 meter over havet og den grenser opp mot Storrøsvaldet i nordvest, Svartdalsvaldet i øst og Sætergården i Hauka (Soknedal) i vest. De første navngitte personene på gården, Jens Storrøsvoll og Kjersti, nevnes i forbindelse med Koppskatten 1645. Det er sannsynlig at Jens var en yngre sønn fra Storrø som fikk slå seg ned her. I 1657 er Kjersti enke og hun skatter for ti storfe, fem sauer og tre geiter. Det bodde berggeseller her i gruvetida, og gården leverte trekull og setteved. Farfaren til Peder, Peder Iversen Storrøsæter (f 1671, d 1743), kom med krav på 14 courantdaler etter at Håkkådalsgruva ble nedlagt. Farfaren var også ute for Armfeldts soldater da de herjet gårdene på vei tilbake til Sverige – og er nevnt som forarmet etter plyndringene og fritatt for den Påbudne Krigsskatt i 1720. Peders far, Iver Pedersen (f 1705, d 1772), viste at han var formuende da han fikk kjøpt gården av den mektige rådmann Hans Hornemann i 1738 for 50 riksdaler. På nabogårdene var folk fremdeles leilendinger, og Hornemann rådde både for gården og kvantumsag i Svarbekken. Når de i Storrøsæter skulle få vann til kvernhuset sitt ble det ofte krangel med sagmesteren, som ikke fikk nok vann til saga. Under vårtinget på Vinsnes i 1781 ble Peders mor, Ingeborg Zakariasdatter (f 1707, d1789) stevnet av etatsrådinne Hornemann for å ha ruinert sagdammen i Svara. Folkene på Storrøsæter måtte da love bot og bedring. Han døde bare 36 år gammel og beskrives som han var med skral helse. | Storrøsæter, Peder Iversen (I90)
|
| 2879 | Peder var bonde i Nordistu Svardal i Budal. Peder døde 8. oktober 1860, 59 år gammel, i Nordistu Svardal, Budal. Han ble gravlagt 4. november 1860 fra Budal kirke. Peder hadde et barn med Guri Ellingsdatter Solem før han giftet seg med Kari Johnsdatter. Det var Elling Pedersen Solem, født 1830. Peder vokste opp på gården Bakken i Budalen. Peders familie hadde da drevet Bakken siden hans tippoldefar kom fra Kirkvoll i Singsås og startet som bruker der i 1676. Det var Peders bror, Johan, som tok over Bakken da faren ga den fra seg – og det er direkte etterkommere av ham som fortsatt eier (pr. 2005). Peder var 32 år da han giftet seg med Kari Johnsdatter Svardal (23 år) 1. juli 1833 i Budal kirke. Da de giftet seg satt Peder med en tredjedel av Systu' Haugen på Rognes. Det nye bruket ble kalt Haugengjerdet og han var bruker der fra 1833 til 1843. Han hadde kjøpt delen av Svend Pedersen som fikk problemer med å forsvare gjelda han hadde på gården. I 1835 svarte Peder skoletoll med 20 skilling som gårdmann, men skjøte på Haugengjerdet fikk han først i juni 1842. Da hadde Peder forlengst fått del i husene i Systu' og han eide halvparten i Systu'-låven helt til husene ble flyttet til ny tomt. Peder hadde gitt 433 spesidaler for gårdparten. Senere solgte Peder Haugengjerdet til en Ole Jensen Rognes som kom dit i 1850-årene og tok over. Peder kjøpte Svardal Nordistu (Svarheim) i 1843 etter at enka, Ingeborg Iversdatter (f Solem 1784, d 1857), som satt der ikke klarte å beholde gården da mannen, Lars Olsen Svardal (f 1780, d 1836) døde i 1836. Kjøpesummen var 460 speciedaler og det fulgte en andel i Budal kirke. Ved delingen av Svardal i 1810 hadde Lars Olsen tatt over Nordistu. Lars var bror til vår direkte ane John Olsen Svardal (f 1777, d 1856) som tok over andre halvparten (Systu Svardal). Lars var til å begynne med av måtelig framferd, men med årene ble han en "tverdriver" som ruinerte alt så ingen av en stor barneflokk fant utvei for å holde på gården. Kari og Peder fikk 9 barn: Ellev Pedersen Svardal, f 1832, d 1834. Ellev Pedersen d.y. Svardal, f 1835, d 1910. (Margits morfar.) John Pedersen Svardal, f 1837, d 1838. Gunhild Pedersdatter Svardal, f 1838, d 1882. Bosted Svardalsås, Budal. John Pedersen Svardal, f 1841, d 1911. Gift 1887 med Randi Knutsdatter Stenbro, f 1851 (Soknedal), d 1916. Marit Pedersdatter Svardal, f 1842, d 1865. Anne Pedersdatter Svardal, f 1845, d 1847. Johan Pedersen Svardal, f 1847, d 1847. Ane Pedersdatter Svardal, f 1849, d 1864. | Bakken Svardal, Peder Ellevsen (I80)
|
| 2880 | Peder var bruker i Kalvika fra 1628–1679. Hvem Peder i Kalvika var gift med vites ikke. Han betalte kvegskatt for 5 kyr i 1628. I 1645 betalte han koppskatt for seg sjøl, kona og tausa Anne, Peder hadde i følge kvegskattelista for 1657 1 hest, 7 kyr, 5 geiter og 5 sauer. Da Peder ga fra seg delte han Nordgården mellom sønnene Jens og Bendik. Jens tok over bruk 1 og Bengt bruk 2. Peder hadde 8 barn: Doret, d ca. 1660. Flyttet til Bøkestad, Bindalen. Rasmus, f ca. 1637, d ca. 1697. Flyttet til Bøkestad, Bindalen. Eli, d før 1691. Flyttet til Vikestad, Bindalen. Marit, d 1729, g I 1690 m Ole Nilsen Tomaslia Velfjord, g II 1722 m Steffen Johansen. Bosted Saus Velfjord, Bindalen. Ingen barn. Nils, f ca. 1647, d ca. 1728. Reppa, Bindalen. Johannes, f ca. 1651, d ca. 1691 ugift på Lilleval, Nærøy. Jens, f ca. 1653, d ca. 1729. Tok over Kalvika, bruk 1 Nordgården, etter faren i 1680. Bendik, f ca. 1655, d 1719. Tok over bruk 2 i Kalvika etter faren i 1680. | Kalvik, Peder (I2270)
|
| 2881 | Peder var det 6. barnet til Ole Meldahl Angel ref. Ministerialbok for Skjervøy 1781–1817. I et notat i bispearkivet sies det at en av sogneprest Angells sønner drev en liten handel i Løksundet. Det måtte da være Peder Christian Angell som bodde på Hellnes i Løksundet og i andre oppgaver ble titulert fisker og gårdbruker. Han var f 1786 og var gift med Susanne Margrethe Klæboe. I prost Schjelderups skrivelse, som er gjengitt foran, heter det om sogneprest Meldahl Angell at han hadde en datter i 1789, det var Rebekka Marie Urbye Angell, som var f 1786. Det tredje barn som levde opp til voksen alder, var Benjamin Mathias Angell som var f 1796 og senere ble boende på Strømsnes i Kvænangen. Disse tre barna til sogneprest Meldahl Angell har stor etterslekt. | Angell, Peder Christian (I2677)
|
| 2882 | Peder var født på Lena, Melhus. Flyttet til Bjørnør sammen familien. Han ble gift 21.11.1847 i Osen med Marit Andersdatter Klefstad fra Melhus. De flyttet tilbake til Melhus og var bondefolk på Voll i Melhus og dreiv der til Peder døde. | Stavholt, Peder Pedersen (I511)
|
| 2883 | Peder vokste opp på gården Fremstu i Haukdalen, Støren. Peder var 15 år da Armfeldtsoldatene plyndret gården. De gjorde en grundig jobb da de kom i 1718. Peders far, John Eriksen, møtte opp med en lang liste over ting de hadde tatt, da skadetakstene skulle avgjøres på tinget i 1719. De hadde reist med korn og malt, mel og kjøtt, ost og smør, sild og andre matvarer, skinnfeller og gangklær. Men det var heller ikke så liketil å miste 42 lass høy midt på vinteren. Alt i alt hadde svenskene røvet for 70 riksdaler, men John sto seg såpass bra at han klarte ut med krigsskatten han var pålagt i 1719. Så gården ser ut til å ha gitt en forholdsvis brukbar avkastning etter datidens målestokk. Like etter Armfeldts plyndringer tok Peders bror, Ole Johnsen, over Fremstu. Han var gift med Kjersti Bjørnsdatter, men de hadde ingen barn. Dermed tok de til seg Peders søstersønn Rolf Johnsen fra Nordstu på Folstad som «sytning». Han bygslet på vårparten 1745 og sørget for kår til Ole og Kjersti. Peder dro ut av bygda og i 1730 kjøpte han halvparten av gården Lerånd (gård nr 21) i Buvika. Gården ble delt 3 år tidligere, i 1727, da John Johnsen Dragset fra Sokndal bygslet halvparten. John Dragset ble ikke lenger enn til 1730 på Lerånd. Det fortelles at Peder Johnsen Hugdal betalte kjøpesummen 143 riksdaler kontant. Det er sikkert riktig, for i tingbok og pantebok er det ikke tinglyst noe pantebrev. Den gode Peder gir seg ikke med å kjøpe bare én gård. Han kjøper også Klett i 1742 og Solstad i Skaun 1747. Og i 1763 får han sine to sønner Ole og Even anbrakt som eiere av Saltnes Øvre. Datteren Brynhild ble gift på Husaby, Berit på Snøfugl og Marit i Seter, øvre. Det så ut som Per og hans pengeskreppe hadde gap dypt nok til å sluke hele bygda. Men sterk nok rygg til å bære de gode dager hadde ikke hans mannlige etterkommere. Idag (1980) må det letes med lupe om en skal finne deres besittelse i bygda. Den kloke forvalter Peder Hugdal kunne overlate gården udelt til sin eldste sønn John. John delte på sine gamle dager gården mellom sine tre sønner: Eldste sønn Peder fikk halvparten, Nils og Ingebrigt hver en fjerdepart. Da Ingebrigt giftet seg til gård på Husaby, overtok Peder hans part. Denne "Per"-parten fikk løpenr. 41. Odelsarvingen John, fikk overta de tre firedeler av sin oldefars eiendom, men i 1853 solgte han gården til sin nabo Anders Toresen. Med så gjort var sagaen ute for nr. 41. Peder og Ingeborg fikk 9 barn. To av barna, Arnt og Brynhild, døde sommeren 1942, bare 7 og 4 år gamle. Det var uår i Vest-Europa og mye tyder på at Norge var hardest rammet. I 1742 var det dobbbelt så mange døde i forhold til fødte i Trøndelag. Uår førte til epidemier og bl.a. herjet det barnekopper i Trøndelag. I kirkeboka står det ikke noe om dødsårdsaken, men det var nok konsekvensen av uårene som rammet familien: Mer om dette: https://www.michaeljournal.no/article/2014/03/Sult-eller-sykdom- | Hugdal Lerånd, Peder Johnsen (I514)
|
| 2884 | Peder vokste opp på Nord-Enlien i Budal. Han kom til Bortistu' Hovin i Horg da han giftet seg 20.06.1760 med enke Berit Estensdatter Hovin, f 1730, d 10.01.1808. De var bondefolk i Bortistu' Hovin og fikk en sønn, Auden Pedersen Hovin, f 1761, d 27.03.1851. Peders kone, Berit, var fra Sørstu' Refset på Rognes. Hun kom til Bortistu' Hovin da hun giftet seg I med John Olsen Hovin 28.05.1753 i Horg kirke. John døde i 1759. Barnløst ekteskap. | Enlid, Peder Audensen (I3049)
|
| 2885 | Peder vokste opp på Sørstu' Rognes. Han var det eldste barnet til Ole Andersen Rognes og Kari Olsdatter Røttum. Han tok over gården etter foreldrene. Peder var gift 3 ganger, I i 1775 i Støren kirke med Gjertrud Jensdatter Skjærli, de fikk 3 barn. II 04.04.1781 i Støren kirke med Barbro Pedersdatter Soknes, de fikk 5 barn. III 28.12.1791 i Støren kirke med Berit Steffensdatter Moe, de fikk 6 barn. | Rognes, Peder Olsen (37947744)
|
| 2886 | Peder, døpt 4/2 1714, døde 5 år gammel i 1719. | Hammer, Peder Johnsen (22678534)
|
| 2887 | Peder, f ca. 1645. Han nevnes som mulig sønn til Johannes og Eli i Nordgården Sørtømme. Peder var bruker på Nordgården Sørtømme ei tid, men han døde trolig forholdsvis ung. Broren Oluf tok over som bruker på slutten av 1670-tallet. I 1692 ble skylda for Nordgården redusert til nesten det halve. Årsaken var mest sannsynlig skadeflom. Peder var muligens gift med ei Dordi som levde ennå i 1709. De hadde trolig barna: 1) Randi, f ca. 1670. Se Sør-Evjen. 2) Ragnhild, f ca. 1675, d 1695. 3) Johan, f 1675. Soldat i 1701 og bosatt hos søstera i Sør-Evjen. | Sørtømme, Peder Johannesen (I1092)
|
| 2888 | Per Altsen døde ugift 1764. Han hadde en sønn, Ola, f. 1754, med Siri Olsdatter Krokstad, Nergård. | Melling, Per Altsen (37316454)
|
| 2889 | Per Andersen vokste opp på gården Eidsmo i Skaun. Det var stor velstand på gården Per vokste opp på. Hans forfedre hadde da drevet Eidsmo gjennom 5 generasjoner og de hadde nok sett for seg at dette skulle fortsette. Den første kjente brukeren på Eidsmo var Per «paa Essmo» og var Per Andersen sin tipp-tippoldefar. Per «paa Essmo» svarte 1 daler i skipsskatt i 1557. Men det hjalp lite for Per sin far at han – og generasjonene før ham – hadde drevet godt. Da gården ble solgt i 1757 til offiseren Knut Seiersted flyttet han inn og Pers familie som bygslet gården måtte flytte ut. Det var sognepresten i Melhus, Peder Lycke, som solgte gården til kaptein Seiersted for 500 rdr. Lycke hadde selv kjøpt gården på krongodsauksjonen i 1728. Da de måtte flytte ut tok Pers far over husmannsplassen Eidsmoækra under gården til kårbruk. Faren Anders døde der i 1760. Per var da 34 år og hadde selv stiftet familie. Han dreiv husmannsplassen inntil han kjøpte Oppigård Øver-Rian i Børsa. Per kom til Oppigård i 1768 og dreiv gården til 1788, da tok sønnen Anders over. I tiden til Per Andersen og sønnen Anders på Oppigård Øver-Rian hadde Oppigårds-folket en sterk posisjon i bygda – og de var betegnet som velstandsfolk. Per og sønnen Anders var begge underoffiserer. Per kjøpte bruket av Lorents Ernstsen i 1768 for 527 rdr. Lorents hadde tatt opp pantelån av Carsten Schødt for 450 rdr. Denne pantobligasjonen tok Per Andersen over. Fra 1776 hørte den til St. Jørgens Huus. Da Pers sønn, sersjanten Anders Persen tok over bruket i 1790 for 500 rdr., var lånet 300 rdr. Pers barnebarn, Petter Andersen og kona Siri Hermodsdatter var også en del av bygdearistokratiet, men satt egentlig i stor gjeld. Gift I i Buvika 1750 med Eli Persdatter Valset. Hun var taus på Storset, søster til Kirsti Meistad, Rønningen. Gift Il 1801 med enke Siri Ivarsdatter, f ca. 1726, d 1811, som kom fra Hanberg. Barn, alle i første ekteskap: 1. Berit Persdatter, f 1752, gift I med Rasmus Haldorsen Vollan, II med enkemann Ingebrigt Nilsen Meistad, Nergård, III med enkemann Tord Nilsen Rihafellen. 2. Eli Persdatter, f på Eidsmoækra 1758, gift med Ola Sjursen Eggan, Framigården. 3. Kari Persdatter, f ca. 1764, gift med Jørn Ivarsen Eggan. Se Vollan. 4. Anders Persen, f 1767, tok over bruket. 5. Maren Persdatter, f 1769. 6. Petter Persen, f 1772, d 12.11.1829. | Eidsmo Rian, Per Andersen (I1899)
|
| 2890 | Per Arntsen tok over gården Brenne, gnr 9 bnr 1, etter faren i 1821 og drev til 1850. Da tok Pers sønn Arnt over. Per var gift med Anna Ottesdatter fra nabogården Lutdal. De fikk 6 barn: Arnt Persen f 1821, d 1860. Anne Marta Storsve Mettee Hellmyr Maria Aunan Ingeborg Anna Rasmus | Brenne, Per Arntsen (I2069)
|
| 2891 | Per Ellevsen var bonde/leilending og hadde bygsel på gården Villmannsøyen i Singsås. Han var fra Sørgården Singsås. Per Ellevsen kjøpte gården av Randulfslekta, dvs det de eide, 1 øre 18 ml. I 1719 kom det inn et klageskriv fra Randul til stiftsamtmannen, der ha sier at Per "sine belovede Løfter og Contragt ei vil hilde". Men det ble ordnet forlik, og gården ble fremdeles brukerens eiendom. Per ble kalt med Kirkvoll-navnet utover itil 1695, og sønnen Elev ga en gang opp at han var født i Kirkvoll. Det er ikke funnet noen sammenheng, men han var av Kirkvollfolket, og i slekt med lensmannen der. Per ble gift i 1690 med ei Gunhild Kristofferdatter. Hun var det som kom hit til bygda med Kristoffer-navnet. Opphavet til navnet Villmannsøyen kommer fra han som dreiv gården før Per, Jens Johnsen Villmann. Navnet «Villmann» stammer fra at Jens var en av sønnene til John Digre som var kjent som en berserk i bygda. Jens er også en slektning til meg via kona til Guris sønn Johan. Forfedrene til Guri Persdatter har trolig bodd på Fløttum siden 1500-tallet. Tipp-oldefaren til Guri, Krake (uttalt Kråkkå), var driver der omkring 1590. Per og Gunhild fikk 5 barn: Elev "Persa", f 1692. Tok over farsbruket da broren Ola ga fra seg gården omkring 1730. Maret. Guri, gift med Elev Johansen Bakken i Budalen. Ola, f 1699. Tok over gården etter sin far og dreiv ei tid og ga fra seg gården omkring 1730, visstnok av økonomiske årsaker. Kristoffer, jfr. Nesse (Søgården). | Singsås Villmannsøyen, Per Ellevsen (I1055)
|
| 2892 | Per Ellevsen var fra Krigsvoll i Singsås. Han tok tidlig over ene halvparten av farsgården etter faren og fra sist i 1670-årene satt han med hele gården. Konas navn er ukjent, kun omtalt som "enken". Han var den mest velstående mannen i Singsås, og var lensmann. Han kjøpte opp flere gårder av Christoffer Casparsen Schøller fra Gjølme i 1668, bl.a. Krigsvollen og Bakken i Budalen. Bakken solgte han til broren Johan i 1676. Han var aldri bosatt på noen av gårdene. I skiftet etter Per Ellevsen var det 310 rdr. i arv. | Kirkvold, Per Ellevsen (I1301)
|
| 2893 | Per Eriksen bodde på Oppdal og var gift med Ingeborg Charlotte Olsdatter Haugen (f 20.02.1912, d 11.10.1996) fra Støren. Da han døde er han innført som Peder Storrø. | Storrø, Per Eriksen (31635228)
|
| 2894 | Per Eriksen døde knapt 3 år gammel. | Storrø, Per Eriksen (80234724)
|
| 2895 | Per hadde bygsel på gårdparten sin i Fløttan i lange tider, og etter han tok sønnen Sigurd over. Pers mor, Guru, satt også med en part i gården da hun ble enke. Hun satt på denne utover til 1630. Denne parten ble tatt over av Pers bror Eystein. Eystein bygsla 1 øre 12 mrkl, som var den største av de tre gårdpartene. Eystein hadde visstnok ingen barn og da han døde rundt 1660 ble parten overført til Pers sønn, Sigurd. Sigurd fikk senere oppnavnet «Gammel-Sjur». Pers sønn, Sigurd, var en merkelig mann, og ble med tida den mektigste i Singsås og omegn. Han skulle være stridlynt, hard og egenrådig, med en ubøyelig vilje som fikk alt igjennom. I tillegg nådde han en høy alder. Av alt dette fikk han navnet «Gammel Sjur», et navn som siden har hengt igjen i bygdene og brukt på folk som har hatt egenskapene hans Sigurd. Den tredje og minste gårdparten var det en Eirek Olufsen som hadde. Han levde oppimot 1650, og sønnen Eiliv Eireksen bygsla i 1645 gården hans. Men for han gikk det skralt. I 1657 ga han bror sin, Engebrekt Eireksen, bygselen på denne delen som Eiliv «i sin Skrøbelighed for hannem godwilligen afstod». Men Engebrekt døde samme året og Eiliv måtte på nytt bygsle. Bygselen på denne gården lød aldri på mer enn på 6 mrkl. Eiliv døde før 1664. I 1650 vart tienda på Fløttan betalt med tilsammen 2 t. bygg og 3 t. havre. I 1657 var buskapen hans Sigurd Persen 18 storfe, 6 geit og 8 sauer; buskapen hans Eiliv Eireksen 17 storfe, 12 geit og 10 sauer; og den tredje gårddelen, som òg Sigurd dreiv, 13 storfe, 3 geit og 4 sauer. | Fløttan, Per Halvarsen (I2961)
|
| 2896 | Per Hansen, f ca. 1672, d 1736. Gift med Marit Sjursdatter, se Finn-Viggja (Teigen). Teigen på Viggja var det lokale navnet på opphavsbruket, Finn-Viggja, og fulgte denne halvparten av Øver-Viggja helt til flyttingen av husene til Teigen. Denne flyttingen skjedde før jordskiftet i 1870-åra. Husene på Oppigård Viggja ble flyttet etter at et leirras tok med seg en del av dem. I matrikkelarbeidet fra 1723 blir det sagt om Teigen at «denne gaard tager aarlig Skade af Elvebrud» og husene på bruket var allerede den gangen flyttet to ganger av den grunn. Kanskje de allerede da var kommet til Teigen. Oppgjennom tida klagde Villmanns-karane tidt og ofte for «elvebrud» og fikk ved kongelig resolusjon i 1787 satt ned skylden på bruket, slik at den ble halvert, til 1/2 spann. Men det nye matrikkelverket som kom i 1838, satte igjen tvillingbruke ne Teigen og Oppigård jevnhøyt i skyld. Villmannsfolket må ha komme til Ner-Viggja i 1680-årene og spredde seg på de fleste bruk og plasser der, men Teigen ble hovedbasen deres. Jonas Persen Villmann fikk skjøte på bruket av kansellieråd Henrich Hornemann i 1763 for 600 rdr., samtidig som andre Viggja-bruk ble solgt fra Reins klosters gods. Stie Tonsberg Schøller fikk da bruket i pant for 450 rdr. | Villmann, Per Hansen (87694282)
|
| 2897 | Per Jensen dreiv Nordgården Vinsnes sammen broren Erlend. De tok over etter at broren Knut Jensen døde, før 1640. Knut hadde tatt over gården etter faren. Per Jensen var lensmann etter vennen Oluf Knutsen i Sørgården Vinsnes. I 1657 hadde «Per lensmann» en buskap på 16 storfe og 10 småfe, mens Erlend hadde 3 småfe mindre. Per Jensen og kona, som trolig het Ingeborg, ble gift mellom 1633–1635. Etter Per Jensen og Erlend Jensen tok sønnen til Per, Per Persen (f 1639, d før 1700), over hele Nordgården Vinsnes. Etterkommerne til Erlend kom bort fra gården. Fra gården Vinsnes er det aner både på Margits mor- og farside. Anene kan spores helt tilbake til 1573 – og med litt større usikkerhet tilbake til 1520. Kilde her er Singsåsboka, bind 3, side 223. I 1573 fikk Per Jensens farfar, Oluf Knutsen (f ca. 1550, d før 1590), bygsel på gården av kong Fredrik II. Fra samme år ble Vinsnes innlemmet i det store krongodset, der krona (Staten) var jorddrott (eier av jorda). Dette var en følge av Reformasjonen i 1537 hvor alle kirkelige adelsgods ble ekspropriert av kongen. Fra denne tid er det mulig å skille gårdpartene i Sørgården og Nordgården. Oluf satt som bruker på Nordgården – og etter ham har gården gått fra far til sønn til Per Jensen (f 1603, d ca. 1660) ble bruker. Pers besteforeldre Olav og Gjartru er stamfedre til de senere Vinsnes-slektene, og folk flest i Øvre Gauldalen, og mange ellers utover landet og i Amerika. Mye av ære og høyverdighet arvet Olav fra de gamle på Vinsnes – og ble som «Eirek setesvein» mektigste mannen i området. Olav var klokker og dekn (medhjelper til presten), og muligens lensmann. I tillegg var han bruker på Vinsnes og i 1580 nevnes han som bygsler av kongens gårder Øyænn og Osøya. Per Knutsen på Singsås var bror til Olav. På Vinsnes var det lese- og skrivedyktige folk, klokker og lensmann. Der var det tingstad og de omgikk både skriver og fut. De var også de eneste i bygda som i 1661 hadde fått overdratt pantet i gården fra Selio Marselis (en stor finansmann på den tiden) til seg selv og dermed kunne løse inn begge brukene. Klokkeren Ola Jensen i Sørgården og lensmannen Per Persen i Nordgården var dermed selveiere. De eide 1 spann 2 øre 6 marklag og hadde bygselretten til hele gården, 2 spann. Per Jensen og Ingeborg hadde i alle fall sønnene: 1. Hans Persen Vinsnes, f 1636, d ung. 2. Per Persen Vinsnes, f 1639, d før 1700, tok over hele Nordgården Vinsnes etter faren og onkelen Erlend. (Margits 4 x tipp-oldefar.) 3. Knut Persen Vinsnes, f 1652, levde enda i 1701, men trolig død ugift. | Vinsnes, Per Jensen (I1279)
|
| 2898 | Per Jensen var født på Singsås i Trøndelag. Han var den første av Villmann-familien som kom til Børsa. Senere kom broren Hans til Viggja. Per var driver av gården Hammer i Børsa fra 1664 til han døde omkring 1687. Da giftet kona seg på nytt og fortsatte drifta av gården. I 1664 ble bygselen på Hammer gitt til «Isach Wildmand» for 30 rdr., som da var «en megit dyrleit gaard». Samme året tok presten opp manntal, og førte Per Villmann som bruker der. En rimelig forklaring på dette kunne vært at det var Per og ikke Isak som fikk bygsel i 1664, men da Per senere fikk en sønn som han kalte Isak, er navnet på bygsleren fra 1664 trolig riktig. Isak må være død like etter at han bygsla, slik at broren Per tok over. Isak nevnes ikke ellers i lensregnskapet. | Digre Villmann, Per Jensen (I1292)
|
| 2899 | Per Jensen vokste opp på gården Lefstad i Skaun. Gården ble delt omkring 1730 og denne gårdparten fikk navnet Sørgård Lefstad. Per giftet seg i 1748 og tok samme året over Sørgården etter faren som tok seg ut kår. Per og kona Andi Larsdatter Syrstad fikk bare 3 år sammen. Hun døde i 1751 og han holdt straks skifte etter henne av bl.a. 3 hester, 1 føll, 2 kyr, 3 kviger, 2 okser og 5 sauer. Per giftet seg på nytt i 1752 med enka på gården Hoset, Berit Andersdatter Hoset (født på Sørgård Krokstad ca. 1710, d 1784). Han flyttet da til Hoset, der de økonomiske kårene var bedre. Det var Pers søskenbarn, Simen Johnsen fra Lisbetsetra, f ca. 1722, død på Mo 1769, som tok over Sørgården. Han dreiv fra 1752–1767. Pers barn i 1. ekteskap, begge født på Lefstad: 1. Marit, f 1748. Gift med Anders Olsen, tok over Hoset. 2. Sjur, f 1749, d 1750. Barn i 2. ekteskap: Jens, f 1754. | Lefstad Hoset, Per Jensen (I2630)
|
| 2900 | Per Jensen, f ca. 1693. Gift med Kari Sjursdatter Rossmohaugen i Børsa og kom dit. | Hammer Villmann, Per Jensen (7335594)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2025.
Redigert av Per Otto Høve.