Høve-flokken
Notater
Treff 3,101 til 3,150 av 4,913
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 3101 | Pål Evensen vokste opp på gården Skauan i Skaun. Han ble gift med Kirsti Larsdatter (d 1745). Pål var bonde i Negård Solstad fra 1728–1747. De gikk til sist i fra bruket og familien flyttet til husmannsplassen Husbytrøa. De fikk 3 barn. | Skauan, Pål Evensen (I851)
|
| 3102 | Pål Olsen vokste opp på Oppigård By og tok over gården etter foreldrene. Han var også postbonde og gjestgiver. Påls slekt med røtter langt tilbake på gården By Pål Olsen ble født på Oppigård By og vokste nok opp i velstand. Bya-folket var det ledende i bygdearistokratiet. Bøndene på Oppigård var i 1700-årene både postførere og gjestgivere. Ferdselsveien fra Orkdalen til Trondheim gikk gjennom gården og den hadde nok alltid vært brukt som et kjærkomment hvilested. Pål var av den gamle slekta på gården By Oppigård. Gårdene By og Mo er av de eldste gårdene på Jåren (et område ved Laugen i Skaun). Rydding og bosetting på de andre gårdene må ha gått ut fra disse. By må ha vært det eldste bygdesenteret, dersom vi skal peke ut et senter i et så snevert samfunn som det var omkring Laugen i tidlig mellomalder. Det usammensatte navnet By – bø, gård – tyder og på at det var midtpunktet, gården som ikke behøvde særskilt navn for å nevnes. Uttalen av navnet er nå By'an (platal n), dativ: på By'a, genitiv: te By'a. Pål tok over hjemgården etter foreldrene i 1706 og dreiv til han døde i 1720, bare 38 år gammel. Han drev også som postbonde og gjestgiver. Pål var gift I med Marit Sjursdatter Lisbetseter, f ca. 1670, d før 1719, og de er Odds 5 x tippoldeforeldre og finnes et annet sted i slektsoversikten. Pål giftet seg II ca. 1719 med Ingeborg Lødensdatter Mo, f ca. 1693, d 01.1751. Ekteskapet ble kortvarig for Pål døde bare et par år etter de giftet seg. De fikk ei datter som var knapt et år da Pål døde. Ingeborg giftet seg på nytt i 1721 med Ivar Jøsteinsen Bjørtjønnås, f ca. 1690, d 08.1752. Hun var 28 år og Ivar 31 år gammel da. Ivar døde i august 1752, 2 år etter henne. De fikk 4 barn og sønnen Løden Ivarsen, f ca 1728, tok over gården etter foreldrene i 1753. Dermed ble det ikke etterkommere etter Pål som tok over By, men enkas sønn fra sitt andre ekteskap. Gården kom dermed ut av vår slekt ved at ingen av barna til Ivar og Ingeborg er direkte aner til meg. Pål og Marit fikk 6 barn 1. Ole Pålsen By Skjervan,K294 f ca. 1707, d 1781. Bonde på Skjervan i Børsa fra 1742 til 1770. Gift I med Marit Ivarsdatter, f ca. 1708, d 1744. Gift II i Orkdalen 1745 med Kirsti Haldorsdatter Gjesvål, f ca. 1703, d 1783. (Odds 4 x tippoldefar.) 2. Berit Pålsdatter By, f ca. 1710, d ca. 1770. Gift I med Ingebrigt Ellevsen Fokset, Nergård, II med Ola Olsen By, III med Hans Andersen Dalen. 3. Gunhild Pålsdatter By, f ca. 1712. Gift I med Sjur Olsen Hauklien, II med Elling Knutsen Fokset. 4. Sjur Pålsen By, f ca. 1713. Levde i 1729. 5. Marit Pålsdattter By, f ca. 1715, d 1748. Gift med Haldor Eriksen Setran. 6. Mari Pålsdatter By, f ca. 1717. Gift med Erik Hermodsen Rø. Erik kullsegla utenfor Hangerskjæret på vei til byen 27. juni 1743 og druknet. Barn: Erik Eriksen, f 1743 (oppkalt etter far sin), levde i 1749. Pål og Ingeborg fikk et barn Marit Pålsdatter d.y. By, f ca. 1720. Gift i 1747 med Jens Johnsen Æle fra Børsa. Bodde på Rømme i Orkdalen. | By, Pål Olsen (I856)
|
| 3103 | Pål Svendsen fra Jystad giftet seg med enka etter Klemmet Evensen og tok over gården Skauan. De dreiv der til Pål døde i 1767. | Jystad Skauan, Pål Svendsen (78619500)
|
| 3104 | Palmesøndag | Høstad, John Pedersen (65473092)
|
| 3105 | Pau var i noen år bruker på Lille Tomaslia (Dalen). Han døde av drukning da han gikk gjennom isen på et vann. | Hongset, Paul Bårdsen (I2601)
|
| 3106 | Paul Axel Oscar, f 21.11.1885 i Brunflo av norske foreldre. Emigrerte til Ishpeming hvor hans far var "miner". Fant avisartikkel 10.10.1914 i Duluth News Tribune om en Axel Hanger som rømte fra en arbeidsgård hvor han var dømt for drukkenskap og skulle sone 60 dager. Dette var hans femte dom for drukkenskap. Duluth News Tribune 08.10.1917, s 3: Axel Hanger, Biwabik, drept når bukk stående i lager, skled og slo ham på hodet. Skjedde i St. Louise County. | Hanger, Paul Axel Oscar (95183782)
|
| 3107 | Paul Olsen var vel 20 år da han tok til på Ytter-Baustad. I matrikkelen nevnes han fra 1705, men da hadde han nok alt vært der noen år. Han ble gift sommeren 1711 med enka Ingeborg Andersdatter fra Stor-Reinfjord. Mannen hennes, Jørgen Olsen hadde ikke noe bruk, men Paul fikk hand om en del av en part på Stor-Reinfjord. Tanken deres var muligens å slå seg ned der for godt, men slik gikk det ikke. Høsten 1712 ble Paul stevnet for tinget av jordeieren, Falch på Tjøtta, for at han på ulovlig måte hadde kommet seg til jorda på Reinfjord. I tillegg hadde han tatt inn en husmann, noe som ikke var tillatt. Paul lå syk da saken skulle behandles og han møtte ikke. Dermed måtte Paul og Ingeborg bli på Ytter-Baustad, og de brukte ifølge kildene halve jorda fra 1712. Den som satt med andre halvdelen var Jens, broren til Paul. Dette forholdet varte fram til rundt 1719, da Jens ble gift og ferden gikk til Vik og det bruket hans tilkommende var fra. Paul fikk dermed nok en gang hele jorda på gården – et forhold som varte til rundt 1739. Hva som skjedde er noe uklart. Ifølge panteboka bygslet nest eldste sønnen til Paul og Ingeborg, Ole, 1/2 våg – det vil si halvve jorda. Matrikkelen fra året etter og tidlig på 1740-tallet sier imidlertid at Ole bygslet all jord på Ytter-Baustad – 1 våg. Rundt 1745 fant det sted ei deling av jorda i to like parter. På den ene delen, kom Paul Olsen inn i bildet igjen. Paul og Ingeborg fikk 5 barn og det | Øyan Baustad, Paul Olsen (I1618)
|
| 3108 | Paul var først gift med Mille Olsdatter. De hadde ikke barn, og det kan tyde på at Mille var noe opp i åra da de ble gift. Likevel ser det ut til å ha vært bra drift mens disse brukerfolka satt der. I tida etter 1710 ble det kevd en skatt, "Krigsstyren", og Paul var den i Ursfjord-Hongsetområdet som gav nest mest. Bare brukeren på Homborne, Nils Pedersen, lå høyere i ytelse. Etter som Mille og Paul ikke hadde barn, hadde de nok en del folk i tjeneste. I 1711 var Berit og Siri Steffensdatter fra Engesåsen der som tjenestejenter. Siri hadde en daler i årslønn, Berit litt mer. Skoskatten som ble utlignet samme år, gav en bekreftelse på at Paul og Mille var de som satt i best kår av brukerfolket på Øver-Hongset. Etter som de også hadde halve jorda på gården, synes dette rimelig. Rundt 1730 døde Mille. Kort tid etter ble Pul gift med Gjertrud Rasmusdatter fra Bindalen. Aldersforskjellen ektefellene imellom var rundt 30 år, og Paul var nok over 50 år da hans første sønn, Ingebrigt, ble født. Seinere kom det barn "jamnt og trutt". Paul var vel 70 år da yngstegutten Steffen kom til verden i 1756. Dersom vi godtar den alderen som er oppgitt på Paul da han døde, var han 86 år (!) da Steffen ble født, men denne opplysningen må vi se på med skepsis. I 1755 var eldstegutten Ingebrigt i tjeneste hos sin gamle far. Tre år senere ble han gift med ei enke fra Mardal og flyttet dit. Det var 24 år mellom eldste- og yngstemann i ungeflokken, så Paul og Gjertrud hadde nok god help av de mange barna. Gjertrud døde i 1763, og våren etter ble det holdt skifte etter henne. Som tidligere nevnt var det folket på dette bruket som satt i best kår på Øver-Hongset, noe skiftet gav en bekreftelse på. Bruttosummen var vel 283 daler. Da gjelda var trukket fra var over 209 daler igjen i frie midler. Sønnene fikk litt over 46 daler hver, mens døtrene fikk det halve. Det var et svært rikholdig bo som ble presentert. 7 kyr fødde de, foruten en god del småfe. Fisket har også hatt sitt å si for livberginga. De hadde en ny seksring og mye sjøbruk. Gjertrud etterlot seg blant annet ei sølvskje med initialene R:O:S og K:H:D. Denne opplysningen har vært av vesentlig betydning for å finne Gjertruds opphav. Av de 74 dalerne som gikk til utlegg, ble det krevd åtte daler i åbot, mens et tilsvarende beløp gikk med til Gjertruds begravele. Barna hadde også en del til gode for arbeid på gården. Kjøpmannsgjeld var det svært lite av. Til bergenskjøpmannen var de skyldig noe over to daler. En høstdag i 1764 gikk Paul bort. Et langt livsløp var tilbakelagt. Året etter fant dattera Marit seg mann i Bård Olsen fra Velfjorden, og de overtok. Bygselbrev fikk de først i 1778. Som sine forgjengere dreiv de godt. Da formuesskatten ble utlignet i 1789, gav de langt mer enn oppsitterne på de andre bruka på gården, og i Ursfjord-Hongsetområdet var det fremdeles bare brukeren på Hombornes som lå høyere. | Hongset, Paul Ingebrigtsen (I2558)
|
| 3109 | Paul var sønn av Hans Tue Ese og tok over Ese Ytre etter faren... Kopier og rediger tekst fra bygdeboka side 73–75. | Tue Ese, Paul Hansen (91311218)
|
| 3110 | Paul vokste opp på Sannan Nedre på Tautra. Paul tok over plassen Nordstrand, gnr 86, bnr 8, på Tautra etter onklene Johan og Kasper. Paul giftet seg med Erika Dahl (f 1901) fra Leksvik. Paul kjøpte stua og hadde bygsel på jorda fra 1932 til 1943, da fikk de skjøte fra Tautra Søndre og plassen fikk navnet Nordstrand. I 1954 hadde plassen et areal på 18 mål. Paul og Erika fikk 2 barn: Birger, f 1923, d 1946. Ester, f 1926, gift med Kåre Henning fra Ytterøy, meierist i Trondheim. | Sannan, Paul Berntsen (I1982)
|
| 3111 | Pauline var datter av kjøpmann Lars Tiller og Berit Pedersdatter Smith. | Tiller, Pauline Christine (I2461)
|
| 3112 | Pål ble gift i 1803 med Marit Johnsdatter Storset fra Skaun. Bodde i Almlia på Geitastranda. | Rø Myrin, Pål Olsen (20439616)
|
| 3113 | Pål kjøpte Skjenald, men etter opplysning i ei militærrulle så døde han i 1763. | Skjervan, Pål Olsen (23606685)
|
| 3114 | Pål, f 1757, gift med Randi Persdatter Storset. Bondefolk på Nergård Krokstad. Pål kom fra Skjellan da han tok over Nergården i 1793. Dreiv gården til han døde. Da tok sønnen Ingebrigt over. Opphavsbruket Nergård ble delt i 1793, etter at Pål Ingebrigtsen Skjellan hadde kjøpt denne halvparten av bruket av Ivar Olsen for 390 rdr. Madam Beyer hadde bruket i pant de første årene, og ennå i 1826, da Ingebrigt Pålsen døde, var ikke den økonomiske situasjonen særlig god, men den vart jevntt bedre i tiden framover. I 1875 hadde Pål Ingebrigtsen 1 hest, 3 kyr, 5 ungnaut, 16 sauer og 1 gris, sådde 1 1/2 t. bygg og 1 t. havre og sette 2 1/2 t. poteter. | Skaset, Pål Ingebrigtsen (I2128)
|
| 3115 | Peder Arntsen giftet seg 03.06.1756 i Støren kirke med Kari Johnsdatter Råen, f ca. 1727, d 1804. De fikk en datter Marit Pedersdatter, f 1756, d 1844. | Moe, Peder Arntsen (I1272)
|
| 3116 | Peder bodde en tid i Horg. I 1754 bodde han i Osen, Bjørnør. | Svardal, Peder Hansen (I2951)
|
| 3117 | Peder bodde hjemme på Duklet i 1716. Han flyttet til Sand i Verran. | Vigen Duklet, Peder Kjellsen (53638121)
|
| 3118 | Peder Danielsen Strømer var sogneprest til Rødøy og prost over Helgeland. Peder er oppført som kapellan på Rødøy i familieskatten i desember 1675, betalte da for seg og sin kone Kirsten Johnsdatter. Peder fikk kallsbrev på stillingen som sogneprest etter Hr. Jon den 25.06.1677. Han er kalt sogneprest til Rødøy i amtregnskapets familieskatt den 30.12.1679, i 1684 og i 1686. Han er også nevnt som sogneprest på Rødøy i 1700 da han fikk stadfestelse på stillingen. Peder ble prost i Helgeland i 1701. I 1683 betalte han for seg, sin kone Kirsten Johnsdatter Todal, en huskapellan Niels Johnsen Todal, en stuepike, en kokkepike, tre drenger og tre tøser. Av buskap var det 1 hest og 12 kyr. Peders segel viser en hånd fra høyre med et hjerte i håndflaten, i stede for hjelm er det en hodeskalle og bokstavene PDS. Han er oppført som 67 år i 1701, dvs. født ca. 1634. Han døde på Rødøy i 1714. Kjente barn til Peder og Kirsten: John: Var 22 år i 1701. Daniel: Var 20 år i 1701 og var da utenlands. Peder: Var 16 år i 1701 og var i Bergen i skole. Stephen: Var 12 år i 1701. Aarsille: Nevnt av Tønder, ble gift den Dom 5 p tri 1701 med Hr Jacob Christensen Hersleb, kapellan i Folden og senere sogneprest i Brønø. Se under Folden (Rørstad): Karen: Ble ifølge Erlandsen gift med Hr Peder Hansen Bruun, sogneprest i Gildeskål. | Strømer, Peder Danielsen (I3313)
|
| 3119 | Peder Ellevsen ble knapt et år gammel. | Svardal, Peder Ellevsen (I2883)
|
| 3120 | Peder Ellevsen er oppkalt etter sin bror som døde knapt et år gammel. Bodde på Svardal Nordistu i 1900 og i 1910 står han oppført som ugift "Gaardbruker" og driver av Nordistu. Sammen med ham på gården bodde i 1910 broren Ole (ugift trævarearbeider), søstrene Kari (ugift føderaadskone og husholderske) og Marit d.y. (ugift tjenestepike). I tillegg bodde Karen Johanna på gården, hun var Peders søster Anne sin datter. Peder døde ugift. | Svardal, Peder Ellevsen (I1712)
|
| 3121 | Peder Ellevsen Graneggen, f 1699, d 1738 på Brå. | Graneggen, Peder Ellevsen (5020224)
|
| 3122 | Peder Ellevsen vokste opp på gården Graneggen på Byneset og kom til Høstad Søndre da han giftet seg i 1731 med gårdstausa der. Gården Graneggen nevnes i skriftlige kilder første gang på midten av 1500-tallet. I 1661 var gården delt i tre bruk, som til sammen svarte for en landskyld på 1/2 spann 2 øre 2 marklag. Selv om skyldstørrelsen ikke er spesielt stor, gjør det forholdet at gården på 1660-tallet var delt i tre bruk det rimelig å anta at gården trolig er etablert i perioden fra 1000–1537. Gården må imidlertid ha ligget øde en periode, den er i hvert fall ikke med på listen over skatteytere i 1520. Trolig deler den skjebne med flere av nabogårdene som ble ryddet relativt seint i middelalderen, og om åpenbart var spesielt sårbare for de følgene som Svartedauden og dens herjinger fikk for bosetning og folketall. Om Graneggen skrives det i boka «Nes eller Bynes» fra 1894, av O. J. Høyem, dette: Graneg. N.N. Graneggen ): grd. på de kvasse rygge, her leirbrester, med granskog på. Her er en i tidernes løp sønderlappet gård. Vand, leir og myr har også været dens fiender, da her bare er leirgrun’. I følge manntallet i 170l var Peders far leilending på hele Graneggen. Marit og Peder fikk 8 barn: 1. Berit Pedersdatter, f 1731, d 1763 på Høstadeggen. Gift i 1760 med Iver Evensen Mjøset, d 1773 på Skjøstad. 2. Sevald Pedersen, f 1733, d 1801 på Megård. Tok over Høstad Søndre etter foreldrene. Gift I i 1761 med Randi Johnsdatter Onsøyen, f 1729 på Onsøyen, d 1770 på Megård. 3. John Pedersen, f 1735, d 1753. 4. Karen Pedersdatter, f 1737. Se også Langørgen. Hennes barn før ekteskap, med Knut Arntsen Berg, f 1738 på Berg Knutstu, d 1763: 1) Knut, f 1763. 2) Karen gift i 1771 med Lars Jørgensen Engen, f 1734 på Engen. 5. Ellev Pedersen, f 1739, d 1742. 6. Peder Pedersen, f 1742, d 1772 på Mule. Gift i 1770 med Ingeborg Ingebrigtsdatter Mule, f 1726, d 1815 på Mule. 7. Anders Pedersen, f 1745. Gift i 1770 med Guri Olsdatter Vorset, f 1747 på Vorset. 8. Randi Pedersdatter, f 1756. | Graneggen Høstad, Peder Ellevsen (36628629)
|
| 3123 | Peder Evensen ble født i Buvika i januar 1780. Han var det åttende barnet til Even Pedersen Lerånd Saltnes Stavholt (f 1739, d 1783) og Anne Klemmetsdatter Skauan (f 1743, d juli 1782). Han hadde to brødre: Klemmet Evensen Stavholt (f 1764) og Peder Evensen Stavholt (f 1769, d 1769) – og fem søstre: Ingeborg Evensdatter Stavholt (f 1767), Ingeborg Evensdatter Stavholt (f 1769, d 1769), Ingeborg Evensdatter Stavholt (f 1772, d 20.12.1862), Guri Evensdatter Stavholt (f 1774, d 1774) og Guri Evensdatter Stavholt (f 1776). Peder døde 04.11.1837 på Sundet gård da han var 57 år gammel, og begravelsen ble holdt 31.12.1837 i Osen kirke. Hans kone Marit døde 13.10.1857, 20 år etter ham. Peder ble foreldreløs som 3-åring Peder vokste opp på gården Stavholt i Buvika, men begge foreldrene døde da han var knapt tre år gammel. Mora Anne Klemmetsdatter døde da Peder var 2 år (juli 1782) og faren Even Pedersen døde i juni året etter. Da Even ble enkemann var han snar med å gifte seg på nytt. Våren 1783 giftet han seg med Karen Fredriksdatter (f 1742, d 1818). Even døde bare 3 måneder etter at de giftet seg, men han hadde rukket å gjøre Karen gravid, så hun fødte Evens sønn på nyåret 1784. Dermed var begge foreldrene til Peder døde da han var bare 3 år gammel. Enka etter Even – og Peder Evensens stemor – Karen, giftet seg på nytt i 1784 med Tore Andersen (f 1753, d 1834) fra Dalum, Melhus. Peder og fire gjenlevende søsken vokste opp hos steforeldrene Karen og Tore på Stavholt. Ved Folketellingen i 1801 bodde Peder fortsatt hjemme på Stavholt og han og søstra Ingeborg var i arbeid på hjemgården. Peders søsken var: Klemmet, f 1764 (postrytter 1787). Ingeborg, f 1767 (gift med Ingebrigt Hermodsen Presthus). Peder, f 1769, død samme år. Ingeborg, f 1769, død samme år. Ingeborg, f 1772 (gift i 1819 med stefaren Tore Andersen Stavholt). Guri, f 1774, død samme år. Even, f 1784 (mor Karen Fredriksdatter). Peder Evensen var 32 år da han giftet seg i 1812 med 28 år gamle Marit Andersdatter d.e. fra gården Ner-Kvammen i Melhus. Etter at de giftet seg bodde de ei tid på Sagberget i Skaun, Peder kjøpte sagbruket 12. juli 1813. Da sønnen Anders ble døpt i mai 1815 bodde de fortsatt på Sagberget. De flyttet så på Lena i Melhus, deretter til Stavholt i Buvika og så var de gårdsfolk på Vigdal Nordre (bnr 3) i Buvika fra 1827–1835 (skjøte 30/4 1827). Det tyder på at Peder var en urolig kar, for etter at han hadde drevet flere gårder i Buvika og Melhus, tok han med seg familien og «emigrerte» til Osen, 55 år gammel. Peder fikk kort brukertid på gården i Osen Peder var en godt voksen mann på 55 år da han tok med familien ut til kysten for å bli gårdeier, bonde og fisker. Han må ha vært en mann med stort pågangsmot som tok et så drastisk skritt som 55-åring. Det første året Peder dreiv gården i Osen var buskapen, medregnet Hopen, Buarøya og Kalværet, 15 storfe, 16 sauer, 21 geiter og 4 svin. Dessverre døde han bare to år senere, 57 år gammel, og fikk ikke lang brukertid i sine nye omgivelser. Han døde 4. november 1837. Sikkert nok hadde han lånt mye av pengene da han kjøpte Sundet, for i skiftet 1838 er det oppgitt at boet var fallitt med over 500 spdr. (2022-kr: 180.000,-). Sønnen Anders Pedersen, min tippoldefar, fikk auksjonsskjøte på gården for 156 spdr. (2022-kr: 56.000,-) og kom flyttende fra Buvika, 22 år gammel. Kona til Peder, Marit Andersdatter, døde i Ramsøya 13.10.1857. Sønnen Anders var da eier og bruker i Ramsøya. Etter at Peder døde ble enka Marit boende i 20 år hos deres sønn Anders til hun døde på Ramsøya 13.10.1857. Sønnene Anders og John delte gården da faren døde I 1844 ble det holdt skyldsetting og da ble Hopen og Sundet adskilt og delt mellom to av sønnene til Peder Evensen: Anders (min tippoldefar) tok over Sundet og John tok over Hopen. Skyldverdien for Hopen var satt høyere for Hopen (24/43) enn for Sundet (19/43) og det kan ha sammenheng med at Hopen ble bektraktet som en god sildefjord. Eierforholdene i Hopen var udelt fram til 1876–1878. Da kjøpte plassmennene brukene de bodde på, og det kom også andre nye eiere. I løpet av 5–6 år ble gården delt i 8 bruk. Senere ble det 9 bruk, men to parter ble slått sammen i 1910, så i første del av 1900 kan en regne at det var 8 selvstendige bruk i Hopen. Gården Sundet var en «ung» gård Gården Sundet ligger vakkert til på et nes nær fjorden der sjøen og værslipte fjell støter sammen. I dag er det bru over sundet og bilvei til Sandviksberget. På den tiden mine forfedre dreiv gården var sjøen ferdselsåra. En skulle tro at en slik beliggenhet kunne være en god plass for en gård langt tilbake i tid. Men slik er det ikke. Det var Strand som var gården der folk bodde, og Sundet var en del av Strand sin utmark. En kan heller ikke finne noe om at det bodde husmenn eller strandsittere i Sundet. Så historien om bofaste folk i Sundet begynte ikke før etter år 1800, da eieren av Strand solgte gården. Navnet på gården skulle være lett å forklare. Den ligger ved et sund som er innløpet til Osen-fjorden. Riktignok kalles i dag dette innløpet for Straumholet, men en gang i eldre tider er det vel snakket om et sund. Gården Sundet ble utskilt som eget bruk ved skyldsetting i 1806, i forbindelse med at gården Strand ble solgt. Det var mange underbruk som tilhørte Strand fra den tida Strand var setegård for godssamlinga (1708–1766), og eieren av Strand ble regnet som eier også av de umatrikulerte øyer og bosteder. Slik ble det eieren av Strand som kunne la husmennene slå seg ned på disse plassene. Ved skyldsettingen fikk Sundet tildelt Hopen, Buarøya og Kalværet. Strand beholdt Sør-Rauøya, Nord- og Sør-Skokløya. Omtrent 1770–1780 ble de fleste gårdene av Reins klostergods solgt til brukerne. I Hopen var det vanligvis bare én beboer og et bosted helt til Peder Evensen ble eier i 1835. Både han og sønnen John Pedersen ser ut til å ha vært innstilt på å la husmenn slå seg ned i Hopen, og etter 1850 ble det oppsatt bygselkontrakter for nye husmenn. Da Peder Evensen kom dit tok han over etter enka Martha Magdalena Rath (f 1765, d 1844). Det var hennes mann, Richard Johansen Paasche (f 1764, d 1824) som kjøpte gården i 1812. Det er ikke noe som viser at det stod hus i Sundet før Richard Paasche overtok, så en kan regne med at han bygde opp hus på gården. Om han dreiv noe handel er ikke kjent. Da han døde i 1824 var han kalt gårdbruker i Sundet, så det ser ut som gården og gårdsdrifta var Richards yrke i Sundet. Deres datter, Abel Sophia Richardsdatter Paasche (f 1800, d 1862) hadde hjemmel på gården inntil Peder Evensen kjøpte gården i 1835. Det var Petter M. Gran, som var gift med avdøde Richard Paasches eneste datter, som utstedte skjøtet på Sundet til Peder Evensen. | Stavholt Vigdal Sundet, Peder Evensen (I276)
|
| 3124 | Peder hadde en datter, Siri Pedersdatter Moumsgjerdet,K241 f ca. 1715. Hun fikk et «uekte» barn i 1739 med Ole Nilsen Hugdal Nordtømme, f 1712, d 1772. | _____, Peder (99967068)
|
| 3125 | Peder hadde en sønn, Angrim Pedersen Hage Folstad, f 1699, d 1773. Han ble gift 28.12.1734 med Berit Johnsdatter Hugdal, f 1694, d 1768. | Peder (37271306)
|
| 3126 | Peder hadde en sønn, Kristen Pedersen Engen Storøyen, f 1686, d 1746. Han ble gift 30.05.1717 med Gunhild Olsdatter Skain, f 1692, d 1751. | _____, Peder (10520386)
|
| 3127 | Peder Halvorsen, f 1690, d 1735. Gift med Ingeborg Nilsdatter Almås, d 1765. Brukere i Almås. Se Hølondaboka, bind 1, side 165 og 167. | Evjen Almås, Peder Halvorsen (I1095)
|
| 3128 | Peder Hansen ble født 17.07.1689 på Gildeskål prestegård og vokste opp der. Han var oppkalt etter sin farfar som var sogneprest i Gildeskål. Han var sønn til sognepresten i Gildeskål, Hans Mathiasen Bruun, og tok over embedet etter ham. Peder virket først i 8 år som kapellan på Rødøy før han tok over embedet til sin far i Gildeskål. Han virket som sogneprest i 45 år og som prost i Salten i 24 år. Peder Hansen var gift to ganger. Første gang ca. 1718 med Karen Pedersdatter Strømer, datter av sogneprest Peder Strømer i Rødøy. Andre gang giftet han seg i 1755 med Ane Sofie Brown, død 1757 uten barn. Hun var datter av rådmann og handelsmann i Trondhjem Knut Bruun (eller Brown) og hustru Karen Wessel, som var søster til viseadmiral Petter Wessel Tordenskjold. Peder Bruun ble begravet under alteret i Beiaren kirke som han selv hadde fått bygd. Da den gamle kirken ble revet for å erstattes med en ny i 1875, satte Beiaren menighet opp et gravsted like over alteret og reiste en steinstøtte som et minnesmerke i 1878. Peder Bruun fikk barn bare i sitt første ekteskap med Karen, de fikk 4 barn: Kristine Marie (1720), Mathias (1721), Karen (1729) og Hans(1731). Skifte etter Peder Hansen begynte 14.07.1768 på Gildeskål prestegård og avsluttet 08.02.1771. Boets formue var på 4543 rdl og 10 sh. Boet ble delt likt mellom barna. At døtrene fikk samme arv som sønnene var pga de hadde tilgode en morsarv på 250 rdl. I gamle opptegnelser gis han føgende skussmål: "Han var ved sin sjeldne fromhed, ved sin store arbeidsomhed og sit i høieste grad værdige liv mærkelig embedsmand". Han sørget også for at det ble bygd kirke i Beiarn og bekostet også på egen regning for utsmykningene. Da han døde ble det skrevet om ham: "Fromt og stille, træt af arbeidet, glad i hvilen døde han 79 aar gammel". Peder etterfulgtes i embedet av sin sønn, Hans Pedersen Bruun. Da hadde hans far, farfar, bestefar og oldefar vært sogneprester i Gildeskål siden midten av 1600-tallet. Da Peders sønn tok over embedet i 1769 ble han det 5. slektsleddet som virket som sogneprest i Gildeskål. I en preken til menigheten av sogneprest Nils S. Magelsen 1. pinsedag 1898, avsluttet han med å hedre Hans Pedersen og hans forfedre som hadde virket i menigheten sammenhengende siden midten av 1600-tallet. De hadde vært: "Herrens redskaber til, at hans aands gjerning kunde faa fremgang i menigheden. Jeg tror ikke, at Herren har noget imod, at vi ihukommer ogsaa dem, der har arbeidet med ord og sakrament blandt vore fædre i længst hensvundne dage. Men det skal vi huske paa, at vi maa ihukomme dem med tak til Herren, der sendte dem for at være arbeidere i hans tjeneste." | Bruun, Peder Hansen (I2735)
|
| 3129 | Peder Hermansen Randulf, f 1726, d 04.03.1776 København. Gravlagt 08.03.1776 København. Emigrasjon 14.07.1775 Malmø, Skifte 10.03.1778. Gift 12 juni 1760 med Anna Doberdine Rosted (f 16.01.1738, d 23.01.1772), som var datter av Birgitte Ellingsdatter Holst; NT. Peder og Anna fikk 7 barn: Herman Pedersen Randulf f 1761, Peter Rosted Randulf f 1762, Birgitte Christine Randulf f 1763, Wilhelm Fredrik Randulf f 1764, Peter Nicolai Randulf f 1766, Elling Randulf f 1767, Anna Doberdine Randulf f 1770. | Randulf, Peder Hermansen (31105924)
|
| 3130 | Peder Iversen ble født ca. 1600. Det er uvisst om han vokste opp på Bones på Rognes, men det er sannsynlig at han var driver av Fremstu Bones og overga gården til sin sønn. Peder var nok far til brukeren, Iver Pedersen Bones (f ca. 1628), som satt i Fremstu Bones fra 1657. Iver skattet det året for 19 storfe, 6 geiter og 14 småfe da de krevde opp kvegskatten. Det var kvern på gården og det betalte Iver 6 skilling for i de tidene. Gården Bones nevnt i sagaene Bones er den eneste gården i Støren som nevnes i sagaene. I slutten av 900-tallet bodde Orm Lyrgja der og han hadde ei meget vakker kone. Hun het Gudrun og var fra Lund i Horg og folk kalte henne «Lundesola». Den kvinnekjære og mektige Håkon Jarl, som i praksis fungerte som norsk konge fra ca. 970 til 995, ville ha tak i henne. Han sendte trellene sine oppover til Bones for å hente henne. Men Orm Lyrgja sørget for god mat og rikelig med skjenk til trellene så han fikk områdd seg. Han fikk sammen folk så trellene måtte reise uten Gudrun. Trellene truet med at de skulle komme tilbake og tukte bonden på Bones. Men Orm Lyrgja «skar hærpil» og sendte ut, og Halldor på Skjerdingstad i Melhus fikk samlet bøndene der. Følgen var et opprør som kostet Håkon Jarl livet. Da Gerhard Schøning reiste innom Bones i 1773, sto det ennå to bautasteiner som etter tradisjonen skulle være reist over Orm Lyrgja og Lundesola. Den ene bautasteinen sto helt til 1899. Det ble funnet et økseblad på Bones i 1924 som skriver seg fra Merovingertid (Merovingertid er en arkeologisk betegnelse brukt i Norge for perioden mellom folkevandringstid og vikingtid, det vil si perioden ca. 550–800). Dette funnet tyder på at gården var ryddet allerede på 600-tallet. | Bones, Peder Iversen (I1806)
|
| 3131 | Peder Iversen Bones, f 1656, d etter 1718. Lensmann og bonde, Fremstu på Bones. Tok over Fremstu etter faren. Gift med Ragnhild Olsdatter Vinsnes, f 1656, d 1722. Det gikk også hardt ut over Peder Iversen da Armfeldts soldater plyndret gården. Han var lensmann og bygselmann på Fremstu på Bones. Men svenskene respekterte ikke lensmannen mer enn andre da de kom, og de strøk med 10 tønner bygg, 16 tønner havre, 6 vog kjøtt, 2 pund smør og 1 pund 12 mark ost fra stabburet. De leide ut ei kvige og 6 sauer fra fjøset og tok 60 lass høy og 6 lass halm på låve og lem. At de hadde bruk for gårdsredskap til en verdi av vel sju riksdaler fikk så være, og likedan at de brente opp skigard og kornstaurer for å varme seg, men hva de skulle med kvinnfolk-klær er ikke godt å si. Ellers ribbet de folket i Fremstu for 7 feller og 2 bolster, 6 dyner og 2 benkedyner, 3 gryter og 5 sekker, gangklær og lintøy. De hadde nok et bra lass med seg da de kom seg avgårde, for skadetaksten i 1719 ble 133 riksdaler 2 ort og 9 skilling. Men Peder Iversen hadde nok gjømt unna kyrne, for ellers ville de ha vært med i skadeoppgjøret. | Bones, Peder Iversen (I1116)
|
| 3132 | Peder Iversen var filolog og lektor i teologi. Foreldre: Faren var sannsynligvis sogneprest Iver Nielsen (død 1613) i Nørre Bork; moren ukjent. Peder Iversen var gift to ganger: 1) med Magdalene, ekteskapet oppløst ved dom 1605 pga av hennes utroskap; 2) med Mette Jakobsdatter Withmann, enke etter prest Amund Hansen. Lite er kjent om Borchs bakgrunn før han fra 1584 omtales som “hører” (en slags klasseforstander) ved Frederiksborg skole. Og da skolen i 1586 ble flyttet til Sorø, fulgte han med. I 1591 ble han anbefalt som sogneprest i Sæby, men det prestekallet fikk han ikke. Derimot ble han samme år utnevnt til rektor på Herlufsholm ved Næstved. Skolen hadde opprinnelig vært et velstående benediktinerkloster med store jordeiendommer og inntekter, men ble sekularisert under reformasjonen og forfalt. 1565 ble det opprettet en skole her, som med årene fikk ry for å vektlegge den klassiske dannelse, og Borch ble i sin tid ved skolen kjent for sin ivrige undervisning i gresk. Han utgav også en lærebok i gresk og to andre lærde skrifter i disse årene. I tillegg tok han i mai 1594 magistergraden ved Københavns universitet. Men alt året etter sluttet han som rektor på Herlufsholm, muligens fordi inntektene av embetet var dårlige. I de følgende år bodde han i Næstved og syslet med studier, inntil han 1597/98 flyttet til København. Her livnærte han seg ved å ha studenter i kosten og gi dem manuduksjon. Han deltok også i universitetslivet, utgav en oversettelse av Aleksander den stores og Didymus' brevveksling og pleiet kontakten med den kjente sogneprest i Helligåndskirken, Jon Jakobsen Venusinus, som senere ble professor i fysikk, i retorikk og kongelig historiker. Kantor og lektor ved katedralskolen i Trondheim I slutten av 1599 ble Borch utnevnt til kantor og lektor ved katedralskolen i Trondheim. Dit reiste han våren 1600, men han vendte snart tilbake til København da pesten raste i Trondheim. Han forble i København til 1601 og benyttet tiden til å sikre en bedre finansiering av stillingen i Trondheim. Ved et kongebrev av 4. april 1601 ble nemlig Verdalens prestegjeld henlagt til kantors og lektors tjeneste og underholdning. Det er ikke så mye man vet om Borchs tid i Trondheim, hvor han virket frem til sin død i 1627. Han klaget i 1605 til biskop Peder Jensen Vinstrup i København over at konsistoriet trenerte skilsmissesaken som han hadde anlagt mot sin kone på grunn av utroskap. Det kom fram at hun hadde et forhold til rektoren ved Katedralskolen, Mogens Pedersen. Det resulterte i at kongen irettesatte konsistoriet. Videre utgav Borch "En liden Tractat om Mose Bøgger" i København 1619. Den var på ingen måte liten, men en bok på 300 oktavsider, og hensikten var å forsvare Mosebøkenes historiske troverdighet. I forordet skriver forfatteren at den var blitt til på foranledning av trønderske legfolk, som hadde hørt hans forelesninger over Matteusevangeliet og som ønsket et tilsvarende forsvar for Mosebøkene. Utnevnelsen av Borch og hans forfatterskap viser at Trondheim ved overgangen til 1600-tallet på ny var i ferd med å etablere seg som et lærdomssenter, nå i ortodoksiens ånd. Reformasjonens innføring i Norge fra slutten av 1530-årene hadde i første omgang hatt katastrofale følger for kirkelivet, fattigomsorgen og skolevesenet. Det gjaldt også Trondheim, det gamle kirkelige sentrum i landet. Først 1546 ble det utnevnt en superintendent (biskop) til å lede dette bispedømmet, og da stod over halvparten av prestekallene i denne nordlige delen av landet ledige. For å rette opp dette måtte katedralskolen bringes på fote igjen, hvis ikke, skrev den nye superintendenten, “er der ingen forhaabninger mere at faa prester eller kapellaner af samme skole, og saa fremdeles bliver den kristelige religion snart forglømt udi det fattige stigt”. Dette klarte man i løpet av andre halvdel av 1500-tallet, og i den sammenheng spilte Borch en viktig rolle. Samtidig viser hans store verk fra 1619 at orto Verker Tractatus de vocibus Graecorum encliticis superiori anno libera schola Herlouisholmensi propositus, nunc autem in gratiam aliorum, qui etiam serio graecari volunt, evulgatus, Rostock 1594 Agapeti paraeneses ad Justinianum, hactenus Graece et Latine, jam autem correctius editae metricisque legibus illigatae studio et opera Pet. Ivari Borrichii, Rostock 1594 Xenophontis Hercules carmine graeco heroico expositus, Leyden 1595 Nogle herlige oc skønne Sende Breffue imellem Alexandrum Magnum oc Didymum de Brachmaners Konge udi Indien, oc nogle skønne Spørsmaal, som hand dennem faaresatte. Nu nyligen udsat paa Danske, aff Vincenti speculo historiali, Arriano, Glyca oc Plutarcho, København 1599 En liden Tractat om Mose Bøgger, København 1619 Kilder og litteratur H. F. Rørdam: “Personalhistoriske Bidrag fra det 17de Aarhundrede”, i Kirkehistoriske Samlinger, rk. 3, bd. 1, København 18??, s. 311–351 biografi i Ehrencron-Müller, bd. 1, 1924 A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 2, 1925 A. E. Erichsen: Træk af Trondhjems kathedralskoles historie, særtrykk av Throndhjem i Fortid og Nutid, 1897 Peder Iversen hadde 4 barn med Magdalene: 1. Sophie, gift med Nils P. Helsingør. 2. Paul(Poul, d ca. 1660, sogneprest i Selbu, gm Anna Pedersdatter Bernhoft. 3. Else/Escha, f ca. 1602, gm Peder Pedersen. 4. Iver, f ca. 1605, d 01.02.1648, kaptein i Jämtland, deltok i 1625 i Nederlandenes frihetskamp (Bredas beleiring i Holland). I 1627 var han dragon i Kongens garde i København og stemoren Mette, som nettopp var blitt enke, hentet ham hjem til Yrondheim. Peders sønn, usikker mor: Niels, f ca. 1607, d 1653, Klokker ved Nidarosdomen, gm Karen Andersdatter. De flyttet til Skjervøy i Troms. Peders barn med Mette: 1. Rasmus, f 1610. 2. Syver/Siffuer, handelsmann i Kvæfjord og Borkenes. | Borch, Peder Iversen (85892856)
|
| 3133 | Peder Jakobsen ble født på plassen Langfjæran (Sliperplassen) i Mosvika. Peders far tok over plassen i 1833 og dreiv den til 1848. Plassen lå under gården Sliper. Omkring 1840 bodde foreldrene en kort tid i Saltvik Østre hvor de hadde forhandlinger om å bli brukere. Men da det ikke ble noe av flyttet de tilbake til Langfjæra. I 1846 kjøpte faren halvparten av gården Sliper av sin svoger. Denne parten solgte han i 1851 og familien flyttet da til Leksvik hvor faren overtok en av Almåsgårdene. Peder var 16–17 år da de flyttet til Leksvika. Det var Peders eldste bror, Ole, som tok over Almås etter foreldrene. Peder var 33 år da han giftet seg med 14 år yngre Anna Marie Gundersdatter fra Sisselplassen på Frosta. De etablerte seg på Sannan på Tautra. Ved folketellingen i 1875 for Tutterø krets er Per (Peder) oppført som husmand med jord, og dagarbeider på Tuterø, løpenr 101a, krets 1, liste nr 99. På plassen hadde de 1 ku, 3 får. Avling: 1/4 t. bygg, 1 t havre og 6 t poteter. Hjemmeværende barn: Ellen Pedersdatter f 1868 og Beretmarie (Marie) Pedersdatter f 1873. I følge Frostaboka bind 2, var Per og kona Anna plassfolk på Sannan Øvre, gnr 86, bnr 13. Per og Anna hadde plassen til Per døde i 1916. De hadde 8 barn: 1. Ellen f 1868, gm Karsten Johannesen Oldret, f 1868, d 1947, Frosta. 2. Berit Maria f 1873, gm Bernt Nilsen, Sannan Nedre. 3. Johan f 1876, døde som barn. 4. Gunhild Anna f 1879, døde som barn. 5. Kristine f 1881, døde som barn. Tvilling med Petrine. 6. Petrine f 1881, døde som barn. Tvilling med Kristine. 7. Petra f 1884, gm Ludvik Langnes, Inderøy. 8. Oline Margrete f 1886, gm I Andreas Storhaug, Leksvik, gm II Ole Stavseth, Frosta. | Langfjæra Almås, Peder Jakobsen (I1990)
|
| 3134 | Peder Jakobsen vokste opp på gården Langfjæran (Sliperplassen) i Mosvika. I 1824 overtok han gården av foreldrene. Peder var gift to ganger, først med Golla Olsdatter. Hun døde i barselseng i 1827 "...med Tvillinger uden Forløsning". Peder giftet seg II med en yngre søster av Golla, Ingeborg Marta Olsdatter. Peder flyttet med familien til Frosta i 1833, da tok hans bror Jakob Jakobsen over Langfjæran. | Peder Jakobsen (I2855)
|
| 3135 | Peder Jensen Randulf (circa 1652-1700) gift med Gjertine Margrete Sørensdatter Schjelderup (–etter 1743). | Randulf, Peder Jensen (85253674)
|
| 3136 | Peder Jensen Schjelderup var født i Bergen 7. september 1571 som sønn av biskop Jens Schielderup og danskfødte Susanne Lennertsdatter. Den 11. september samme år ble han døpt, og han døde 27. september 1646 i Trondheim. I sine unge år kom han i Bergens latinskole, men da faren døde i 1582, ble han sendt til biskop Jørgen Erichson i Stavanger, som var gift med Peders eldste søster Adriane, og han fortsatte skolegangen der. De tre siste av sine skoleår gikk han på latinskolen i Sorø pả Sjælland, og ble så i 1593 dimittert derfra til universitetet i København, 22 år gammel. Etter to års studier reiste han til Wittenberg. Der var han i tre år og kom tilbake til Norge i 1598. I 1599 ble han ordinert av Jørgen Erichson til en kapellan-stilling i Mandal hos sokneprest Olaf Sprensen. Seinere fikk han kallet som sokneprest der i september 1604. I prestegjeldets kallsbok fortelles det at Kristian IV i forbindelse med herredagen i Stavanger 1607 overvar en av Peder Schjelderups prekener. Den falt i smak hos kongen, som straks beordret han til København. Der ble han først unevnt som slottsprest til Frederiksborg, men allerede før han kunne tiltre stillingen, ble han 15. februar 1608 kalt til sokneprest ved Vår Frue Kirke i København. Det var professorene ved universitetet som hadde kallsrett til dette gode embetet. Schjelderops kallelse skal ha skjedd etter påbud fra kongen. I femten år virket han i soknekallet som var det fornemste i Danmark, og som automatisk omfattet hele presteverdigheten i hovedstaden. Han var også prost i Sokkelunds Herred. Magistergraden tok han i 1608. Magister Peder Schjelderops kallsbrev til biskop i Nidaros er datert 8. oktober 1622, og mortensdag den 11. november samme år ble han, 51 år gammel, vigslet av Hans Resen, biskop pa Sjælland. Til Norge skal han vare kommet i begynnelsen av 1623. Biskop Schjelderup har sannsynligvis vært en velviljens mann. Hans samarbeid med lensherrer og domkirkekollegiet var preget av god fordragelighet. En redegjørelse som er gjort om biskopen og de kirkelige forhold i Trondhjems stift i hans tid, tyder på at han ikke har skuffet i de forventninger Kristian IV hadde da Schjelderup ble innsatt i embetet etter sin forgienger Anders Arrebo, som i 1622 av kanskje noe strenge dommere ble dømt og avsatt på grunn av "forargeligt" levnet. Det skyldes visstnok biskopens innberetning til myndighetene i København etter en visitasreise i Nord-Norge at man i 1630-årene ble oppmerksom på at der fantes en etnisk minoritet i landet som for en stor del stod utenfor den kristne kirke. Det ble da gitt Schjelderup instruks om at samene i likhet med nordmenn ellers skulle undervises og holdes til Guds ord. Dette var en stor og vanskelig oppgave og er innledningen til finnemisjonen. Han fikk i gang misjonsarbeidet, først blant samene i Trøndelag, men der var stor mangel på prester, og de som fantes, var ofte dårlig utdannet for sin gjerning. Det var også i Schjelderups tid (1629) kommet bestemmelse om at prestene skulle ha avlagt teologisk embedseksamen. Snart kom der også krav om dimisspreken (prekenprøve) som avslutning på utdannelsen. Dette gjorde neppe prestemangelen mindre, og det viste seg lenge umulig å oppfylle disse kravene. Hans kristne forkynnelse kan kanskje ha vært hans sterkeste side hvis en kan dømme etter den anerkjennelse han i så måte fikk i Danmark i sine yngre år. Når det gielder å utøve innflytelse i samfunnet forøvrig, ser det ut til at han i stor grad overlot slikt til andre geistlige og verdslige i byen og sin handgangne helper Anders Helkand, en 'skrivedreng' han hadde fra sine år i København, og som later til å ha vært ganske aktiv. Dette kan vel i noen monn skyldes bispens lange visitasreiser rundt om i stiftet, som nok har tatt en vesenlig del av hans tid og arbeidskraft. Det kan nevnes at i hans tid ble (1637) Trondhjems Vaisenhus for gutter stiftet av byens geistlighet og råd. Elever som der viste gode anlegg, fikk adgang til den lærde skole. Likeså ble Trondhjems Tugthus opprettet. Det ble også kalt Verkhuset, og var den gang særlig tiltenkt unge kvinner. Det var på ingen måte noen straffeanstalt. Det ser imidlertid ikke ut til at han hadde spesielt lykkelig hand og økonomi til å holde sine kirker i god stand og ellers fremme biskopens autoritet. Det må til dette sies at det i hans dager var svært vanskelige tider med sterkt reduserte inntekter til bispestolen og stadige ekstra skatter til kongens kasse og dertil uår både på land og sjø. Folk døde av sult flere steder i bispedømmet. I Troms var det fraflytting fra mange av fiskefeltene til nye og bedre felt utenfor Finnmark. Og der kom klager til kanselliet om prester som misbrukte sine kall til egen fordel – også fra annekssognet under Trondenes, biskopens personlige kall. Det ble hevdet at man på grunn av avfolkning i værene ikke maktet å betale sine prester og holde kirkene ved like. Bispen gjorde imidlertid, likesom hans forgjengere, uavkortet krav på tiende både fra prestene og kirkene og forlangte offer, som var 1 pund (6 kg) tørrfisk, av hver bonde og halv pund av hver husmann for året. Våren 1642 mottok han en alvorlig påminnelse fra København om sine plikter. Han fikk pålegg om straks å reparere de kirkene han hadde innkomster fra og ansvaret for – det vil si Lødingen og Trondenes med de mange annekskirkene – og se til at prestene fikk sitt nødtørftige underhold. Denne skarpe påtalen gjorde at han fant det nødvendig å dra til København og gi sin fremstilling av situasjonen. Han utformet et omfattende forsvarsskrift, datert 22. september 1642, hvor han forklarer og imøtegår ankepunktene som var reist mot han. Han gjør oppmerksom på de ting han har fått i stand, og nevner at kirkenes brøstfeldighet hovedsakelig skyldes hans forgjengere, samt at hans inntekter er blitt halvert på grunn av de dårlige tidene. Det har derfor ikke vært mulig å rette på det som manglet. Det er sannsynlig at han i København har bedt om avskjed fordi han har følt seg sliten i sitt virke og av påkjenningene med de lange og strabasiøse reisene i forbindelse med visitaser fra Trøndelag i sør til Finnmark i nord. Som sogneprest til Trondenes skulle han ta et opphold der hvert tredje år. Han nevner at han har tjent «in ministerio» i 43 år og henviser til sin alderdom «som snarligen kunne påføre svaghed». Han var da 71 år gammel. Det er også sannsynlig at han i det øyeblikk så en mulighet til å få sin sønn Jørgen som etterfølger om han da trakk seg tilbake. At en geistlig embetsmann tok avskjed fra embedet mens han ennå levde, var en sjeldenhet i de dager. Når man ikke hadde krefter til å ivareta sine forretninger, var det vanlig å få utnevnt en som gjerne fikk seg til et håp om senere og kunne overta. Dette mener man også biskop skal ha ønsket. Det heter i en opptegnelse at han «resignerede ikke fuldkommen, men søgte for sin Søn, som var Prest i Størdalen? Det er mulig at han allerede hadde begynt å føle noe av den svakhet han antydet i København. Han trengte en stav og støtte seg til og fikk seg en representativ sådan, med innlagte arbeider av messing og perlemor og en sølvholk med navnet sitt pågravert. Han døde fire år etter. Staven gikk i arv til sønnen Jørgen. Hans familievåpen har et fredelig motiv og viser ei hand som byr fram tre stiliserte roser. Det er også blitt brukt av seinere slektsledd. Biskop Peder har sannsynligvis i likhet med sin fader, biskop Jens Schjelderup i Bergen, hatt en viss interesse for legevitenskap. Han korresponderte i flere år med en dansk professor i faget, Ole Worm, og kunne fortelle om noen kuriøse kasus, så som at en tannløs oldning i sine seineste år hadde fått noen nye tenner i frammunnen. Men han hadde ellers neppe noen større kyndighet i medisinen. Peder var gift to ganger, første gang i 1601 med Anne Nielsdatter, født cirka 1584, død 1612, datter av lagmann i Mandal Niels Lauritsen og Randi Nielsdatter Holck. Der skal ha vært tre sønner og tre døtre i dette ekteskapet, som varte til 1612 da Anne døde. Av disse kjennes fem barn. I sitt andre ekteskap ble han i 1622 gift med Gidske Hermansdatter Lange, datter av borgermester i Flensborg, Herman Lange. Hun døde cirka 1640. I dette ekteskapet var det sannsynligvis fem barn. | Schjelderup, Peder Jensen (88175628)
|
| 3137 | Peder Jensen vokste opp på Sørstu Rognes. Han tok over gården etter foreldrene. Han var gift med Berit Jensdatter fra Folstad på Støren, de fikk 10 barn, men 6 døde som barn. Det var sønnen Peder Pedersen som tok over gården. | Rognes, Peder Jensen (69237600)
|
| 3138 | Peder Johnsen ble bare 12 år. | Svardal, Peder Johnsen (I2940)
|
| 3139 | Peder Johnsen døde bare 22 uker gammel. | Svardal, Peder Johnsen (I2938)
|
| 3140 | Peder Johnsen fikk en sønn med Ingeborg Zakariasdatter utenfor ekteskap og måtte dermed skrifte i Soknedal kirke 5. august 1736: "for leyermaal med Ingebor Zachariasdatter". Peder ble gift i Singsås og var bruker på Nordstu' Hermo i Singsås, men de er i følge Singsåsboka ikke oppført som døde i Singsås, og det antas at de har flyttet fra bygda. | Brubakk, Peder Johnsen (I3076)
|
| 3141 | Peder Johnsen var født på Hestflått i Budalen. Han tok over gården etter faren. Han var gift med Siri Larsdatter fra Enlien i Budalen. De fikk 4 barn. | Hestflått, Peder Johnsen (78548598)
|
| 3142 | Peder Klemmetsen Høstland, f 13.11.1851 i Bjørnør, d 07.06.1892 i Høstlandet. Gift 10.07.1878 med Berit Lorentsdatter, f 01.05.1854 i Bjørnør, d 21.05.1928 (kreft) på Stamnes. Peder tok over gården Høstlandet etter foreldrene. Peder og Berit fikk 6 barn. Datteren Alladine Berntine Pedersdatter, f 13.05.1879, d 01.06.1961, tok over bruket etter foreldrene. Hun gav bruket videre til sønnen Sverre som dreiv fra 1940–1977. I dag (pr. 1999) er det hennes sønn Harald som er eier og driver av gården. | Skjervøy Høstland, Peder Mikael Klemmetsen (85374169)
|
| 3143 | Peder Klemmetsen vokste opp på gården Grøtan på Hølonda. Peder kom til Hammer Frammigård i Buvika da han giftet seg i 1674 med enka der, Gunhild. Han tok da over bygselen av gården og var bruker til 1711. Peders første kone døde i 1701 og han giftet seg II i 1703 med Karen Andersdatter, f 1671, d 1704. De hadde 2 barn (tvillinger) som døde ved fødselen. Stamfar til Grøt-folket Faren til Peder, Klemmet, er stamfar til det senere Grøt-folket, og ellers en stor del av folket i Nedre Gauldalen og Skaun. I tiden til Klemmet var disse drenger på gården: Ola, Gudmund, Gunnar, og John Eriksen, som stilte som soldat i 1644. I 1645 satt enka etter Klemmet med gården. Hun var født i 1603, og hadde disse voksne personene med seg: Johans, Maren og Ingeborg – trolig barn. Hun ble gift på nytt da Klemmet døde og den nye mannen, Esten, står oppført som bruker fra 1647–1656. Enka og Esten hadde ein dreng som het Lars. Det ser ut til at mora satt med gården etter at Esten døde for sønnen Per Klemmetsen tok ikke over gården før ca. 1667. Gården Grøtan synes, ved siden av Nestuggu Eid, å vere eldste ættegården i bygda. Klemmet «Grøtom» nevnes i 1600 og fra han stammer det senere Grøt-folket og mange med dem. Etterkommerne er spredd over hele nedre Gauldalen og Buvika og Skaun, og ellers utover landet og til Amerika. 1600-talet rommer bare to generasjonar – Klemmet og Per. Klemmet-navnet kom bort på Grøtan, men levde lenge i utgreiningene av slekta. Fiske og fangst har nok her som ellers omkring de store vannene på Hølonda lokket boreiseren. Benna og Grøtvatnet må ha spilt en viktig rolle som eksistensgrunnlag gjennom tiden. Når det gjelder jordvegen, har Grøtan alltid vært regnet for beste gården i bygda. Grøtan har gitt Grøtvatnet (212 m.o.h.) navn, likedan som Skjegstad gav navn til Skjegstadvatnet og Gaustad til Gaustadvatnet. Det eldste navnet på Grøtvatnet er borte. Ei arm av vannet bærer navnet Broka, men det er neppe det gamle sjønavnet. Broka kommer trolig av brok, småfisk. Grøtan er grensegård mot Melhus og Horg. Slike gårder hadde lett for å komme i grensestrid med de utabygds naboene om merke og utgardsgjerding. Under tinget på Foss i Horg i 1806 gjorde Grøt-mannen og mennene på Nordtømme i Horg en forlikskontrakt. G.nr. 4. Hammer Frammigård. Den gamle skyld for hele Hammer var 5 spann. Sålenge det var to bruk var denne her den minste part på 2 spann. Etter 1715, da 3 spanns-bruk var denne her den minste part på 2 spann. Etter 1715, da 3 spanns-gården ble delt i to, ble Frammigard den største og kom først i matrikkelen med nr. 269. Etter 1869 er over halvparten av Hammer med i g.nr. 4. Om leilendinger før 1600 se innledningen til Hammer. Først etter 1610 vet vi med sikkerhet navn på brukere som hører denne gard til. Den første heter Anders, samme navn som han i 1521, uten at vi vil strekke noen slutning av det. Utenom navnet er Anders ukjent, som så mange av sine samtidige. At neste bruker Jon er sønn, er nesten bare ren gjetning. Han har en sønn Anders og mulig en datter Gunhild. Kona til nestemann heter Gunhild Jonsdatter og mannen selv John Pedersen. Trolig er det hans sønn Peder som flytter til Bortn i Flå omkring 1674 og er stamfar til slekta Bortn som kjøpte Froan utafor Frøya og styrte der med bortimot kongelig velde nesten ned til vår tid. Etter at Jon var død, gifter Gunhild seg med Peder Grøtan fra Hålonda. Nå vet vi sikkert at det er samme ætt vi har på garden fram til 1760. Da dør i ung alder Peder Johnsen, sønnesønn til Peder Grøtan, og enke Katerina gifter seg med Jens Eggen fra Melhus. Mens Jens var bygselmann var det at de militære begynte å kaste sine øyne på garden. Ved kongelig reskript av 2. september 1791 blir garden utlagt til sjøfsgard for kaptein Myhlenphort. Ved åstedssak 18. februar året etter Peder og Gunhild fikk 4 barn: 1. John Pedersen d.e. Hammer, døpt 01.1675, døde samme år, begravet 25.07.1675. 2. Klemmet Pedersen Hammer, f 1678, d 08.1707. Soldat 1701. 3. Ingeborg Pedersdatter Hammer, f 1676, d 02.1758. Gift I i 1714 med enkemann Ulve Nilsen, f 1662, d 09.1726, leilending Snøfugl Vestre, gård 34. Gift II i 1727 med Henrik Pedersen, f 1697, d 05.1759. Ingeborg og Ulve fikk 3 barn, men bare datteren Gunhild vokste opp. 4. John Pedersen d.y. Hammer, f 1686, d 1751. Leilending på Hammer etter faren. Gift med Anne Larsdatter. | Grøtan Hammer, Peder Klemmetsen (7331866)
|
| 3144 | Peder Kristensen var plassmann i Storøyen under Hustøft i Soknedal fra 1752. Faren til Peder var første husmann i Storøyen. Peder fikk festebrev på plassen i 1752 fra hr. Niels Tønder. Peders sønn, Trond Pedersen, fikk festebrev fra Lorentz Wittrup. Det sies at skinnfellmakeryrket hadde tradisjon i Storøyen gjennom flere generasjoner. Peders oldebarn, Trond Pedersen (f 1848, d 1920), ble den siste skinnfellmakeren i Storøyen. | Øyen, Peder Kristensen (I105)
|
| 3145 | Peder Lauritsen Krabbe (1596–1686) var en velkjent person på Nordmøre. Han var sogneprest og prost på Nordmøre, men også salmedikter og trelasthandler. Det er skrevet en hel del om ham. Han var ikke bare prost og sogneprest, men en svært fremgangsrik og velhavende trelasthandler som eide flere sagbruk på Møre-kanten. | Krabbe, Peder Lauritsen (78876019)
|
| 3146 | Peder Mentzen Darre var sønn av domprost og viserektor ved katedralskolen i Trondheim, Mentz Christophersen Darre. Hans forfedre er av den gamle norske familien Darre hvor en Thorer Darre forekommer allerede i 1197 som kong Sverres sysselmann i Nordfjord. Han ble drept av baglerne. Peders mor var Maren Pedersdatter Schjelderup, datter av biskop Peder Schjelderup i Trondheim. Peder var nok tenkt til noe større enn å bli prest ved det aller minste kirkesognet i "Nordlandene", men skjebnen ville det anderledes. I 1659 var Peder 26 år gammel og kom som personellkapellan til sognepresten i Gildeskål, Stephen Hansen Soop. Peder ble gift med hans nest eldste datter, Magdalene Stephensdatter. Peder var kapellan der i 16 år til han i 1675 fikk Gildeskål sognekall etter svigerfaren da han døde. Som kapellan fikk nok Peder bedre betingelser enn som var vanlig. Han ble forpakter av selve lensherregården på Inndyr, og gården ble da kalt "Kapellangården" av bygdefolket. Kapellangården lå under "Inndyr-godset" som var eid av en rik danske, Joachim Irgens. Irgens døde i 1678 og i 1681 ble godset solgt til kjøpmann Thomas Hammond i Trondheim som var morfar til legatstifteren Thomas Angell. 10 år senere ble godset innløst av kronen (Kongen). Kapellangården hadde en matrikkulskyld av 16 og 3/4 vogsleie, og hadde større matrikkul enn prestegården som var på 10 vogsleier. Hr. Peder Mentzen skildres som en dyktig prest og nidkjær sjelesørger, men han var også en framifra dugande gårdbruker og korndyrker av stort format. Han hadde en besetning på 3 hester, 40 kyr, 6 ungfe, 30 sauer og geiter. Og utseden 32 tønner blandakorn (bygg og havre) og en kornavling på 70 til 90 tønner. Han hadde 13 voksne mannspersoner som gårdsdrenger. En må dog regne med at endel av disse var halvårsdrenger, det vil si at de var kapellanens leikarer under Lofotfisket, hvilket den tid var vanlig. Regner en kvinnene med, kan en anta en tjenerstab på ca. 30 personer. En ser også at to gamle veltjente gårdsdrenger hadde sin alderdomspensjon pâ Kapellangården, «åd sit nådsens brød», som det heter. Tar en kvinnekjønnet med kan en nok regne med det dobbelte. En kan trygt gå ut fra at hr. Peder Mentzen Darre fortsatte som forpakter, iallfall for en del av gården, også etter at han i 1675 ble sogneprest i Gildeskål, for i 1701 finner en at lensherregården var delt i 5 forpaktningsbruk, hvor det største var Avlsgård for sogne-presten i Gildeskål, Hans Mathiasen Bruun (Peders svigersønn), forpakterne av de 2 andre største brukene het Johan Larsen og Elias Hansen. Gildeskål gamle kirke ble antent av et lynnedslag en uværsnatt i 1710 og alt som var brennbart ble lagt i aske. Det eneste som ble reddet var et maleri av den tidligere presten Peder Mentzen Darre og en gammel alterduk fra katolsk tid. Peders fødselsdato var anført på maleriet, 27. januar 1633. Det var Peders svigersønn, Hans Mathiasen, som var sogneprest da. Han sørget for at det ble reist ny kirke på Inndyr. | Darre, Peder Mentzen (I3240)
|
| 3147 | Peder og Brita ble gift omkring 1605. I «Skanke ätten» av Roger de Robelin føres følgende som mulige barn med henvisning til arkivet over «Martin Laurentii ättlingar»: Ca. 1585: Märta. 1595: Lars, øversteløytnant, død 1652. Ca. 1596: Ingeborg. Martinus Laurenti var Britas far, men ovennevnte barn kan neppe være hennes barn. Peder ble lensmann senest år 1600: «Hoff. Er lensman, fri» (RA, KA Jämtl. handl. vol 1:2, tionderegister 1600/01) og var fremdeles lensmann i 1632. Han var videre handelsmann (landsköpman). Han er benevnt «Erlig Mand Peder Jensön paa Hof» i mai 1604. 16.01.1626 benevnes han «Erlig och Welacht Mand, Peder Jenssön i Hoff, lensmand i Hackaas Tinglaug». Peder anklaget fogden Hans Paulsson for at denne fradømte ham Oldberg «i hans umyndige aar, den Tid hand vaar it barn». (Brev der Jacob Trolle stemmer herr Patrik å komme til Trondheims rådstue 06.06.1597 for å svare inn for kongens råd angående en gård Oldberg i Näs.) 17.04.1603 bevitner og besegler han (seglet mangler) en kjøpekontrakt mellom Peder Olsson i Salom og Nils Jörgensson [Skanke]. Han er vitne samme med Jens Michelssen [Svan] og Peder i Håkangård i 1623. Kristian IV anså at jämtene hadde opptrått foræderiskt under den såkalte Baltzarfeiden i Kalmarkrigen 1611 - 1613. Den som hadde svoret den svenske kongen tro- og huldskap ble derfor fratatt sin odelsjord ved refsen i 1613. Jämtland ble også fratatt sine spesielle privilegier i 1614. De ble fratatt sitt landskapssegl, som ble sendt til København. Kristian IV synes å ha vist en spesiell uvilje mot jämtene som holdt seg i mange år etter Kalmarkrigen. Denne uvilje avspeiles i kongens svarbrev på alle klagemål og stadige bønner om skattelettelser fra de hardt prøvede jämtene. I stedet fikk jämtene flere byrder, opprettelse av en norsk hær, krigen mot keiseren og utskrivninger til bergverksbedriftene, spesielt kopperverket i Kvikne. Peders setesgård var Hov som han arvet etter sin far og som han overtok før 1599. Han eide den ene halvdelen og arrenderte den andre som hadde blitt inndratt til kronen i 1613 etter Baltzar-feiden. Peder utløste sine søstre Karin (24.07.1628) og Gulov (04.08.1628). Peder eide Oldberg i Näs som han overlot til sin svigersønn, Olof Olofsson [Oldberg]. Han eide også jordegods i Östnär i 1620 såvel som i 1644. Jon Einersson hadde pantsatt sin gård i Östnär til Peder Jensson i Hov for 36 dlr. og denne nektet senere Jon å innløse gården igjen. Peder drev Einer ifra seg med skjellsord slik at Jon gikk derfra gråtende. Peder solgte senere gården til andre. Skanke-ætten og adelen Kong Christian IV av Danmark utferdet i 1591 en plakat om den norske adelens privilegier som ble fornyet av kong Fredrik III i 1648. Jämtland hadde en politiskt utsatt stilling under det danske «Adelsvældens» tid (1536 - 1660) fram til freden i Brömsebro i 1645 da Danmark måtte avstå Jämtland til Sverige. Dette til tross levde jämtlandsslekten under relativt gode økonomiske vilkår på sine hovedgårder. Flere ættemedlemmer var betrodde lensmenn, lagrettemenn, handelsmenn og prester. Etter at Jämtland ble en svensk provins i 1645 har flere ættemedlemmer vært riksdagsmenn i «bondeståndet». Jämtlands-ættens frelse ble opprettholdt etter ridderen Örjan Karlsson på Hov i hvert fall til og med hans sønnesønns sønnesønn, lensmannen Jens Pedersson. Etter hans død ble frelset bekreftet av lensherren, Jens Tilufsen Bielke, for hans enke og barn på Hackås skatteting i 1583. Den lave levealderen til slektens hovedmenn på setesgården Hov under annen halvdel av 1500-tallet, og bestrafningen av Jämtland etter Baltzarfeiden i 1613, synes å ha bidratt til at slektens adelsskap fikk mindre betydning. Ved kongehyldningen i Oslo i 1591 var Peder umyndig, vi vet derfor intet om slektens stilling ved denne tid. https://tore-nygaard.com/trondelag/1102.htm Roger de Robelin: Skanke ätten, side 39. Roger de Robelin: Skanke ätten, side 21-22, 38-40. | Skancke, Peder Jönsson (I725)
|
| 3148 | Peder Olsen f 1735, tok over ene halvparten, Nordistuen, av gården Enodden etter foreldrene i 1771. Han ble gift 01.04.1765 i Budal kirke med Guri Jensdatter Storbudal. De fikk 13 barn. | Enodd, Peder Olsen (I1497)
|
| 3149 | Peder Olsen Hugdal fra Haukdalsmoen, f 1875, d 1953, småbruker og arbeidsformann ved Telegrafverket. Barnløst ekteskap med Fransvis. | Hugdal, Peder Olsen (59403258)
|
| 3150 | Peder Olsen var fra Langørgen plass på Byneset. Hans foreldre var Ole Iversen (f 1828) og Randi Johansdatter (f 1827). Peder emigrerte til Amerika i 1881, 25 år gammel. Han giftet seg ca. 1889 med Marit. I 1900 jobbet han som "Iron Ore Miner" i Ishpeming og eide huset de bodde i. | Langørgen, Peder Olsen (90375342)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2026.
Redigert av Per Otto Høve.