Høve-flokken
Notater
Treff 3,151 til 3,200 av 4,930
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 3151 | Peder Jensen Schjelderup var født i Bergen 7. september 1571 som sønn av biskop Jens Schielderup og danskfødte Susanne Lennertsdatter. Den 11. september samme år ble han døpt, og han døde 27. september 1646 i Trondheim. I sine unge år kom han i Bergens latinskole, men da faren døde i 1582, ble han sendt til biskop Jørgen Erichson i Stavanger, som var gift med Peders eldste søster Adriane, og han fortsatte skolegangen der. De tre siste av sine skoleår gikk han på latinskolen i Sorø pả Sjælland, og ble så i 1593 dimittert derfra til universitetet i København, 22 år gammel. Etter to års studier reiste han til Wittenberg. Der var han i tre år og kom tilbake til Norge i 1598. I 1599 ble han ordinert av Jørgen Erichson til en kapellan-stilling i Mandal hos sokneprest Olaf Sprensen. Seinere fikk han kallet som sokneprest der i september 1604. I prestegjeldets kallsbok fortelles det at Kristian IV i forbindelse med herredagen i Stavanger 1607 overvar en av Peder Schjelderups prekener. Den falt i smak hos kongen, som straks beordret han til København. Der ble han først unevnt som slottsprest til Frederiksborg, men allerede før han kunne tiltre stillingen, ble han 15. februar 1608 kalt til sokneprest ved Vår Frue Kirke i København. Det var professorene ved universitetet som hadde kallsrett til dette gode embetet. Schjelderops kallelse skal ha skjedd etter påbud fra kongen. I femten år virket han i soknekallet som var det fornemste i Danmark, og som automatisk omfattet hele presteverdigheten i hovedstaden. Han var også prost i Sokkelunds Herred. Magistergraden tok han i 1608. Magister Peder Schjelderops kallsbrev til biskop i Nidaros er datert 8. oktober 1622, og mortensdag den 11. november samme år ble han, 51 år gammel, vigslet av Hans Resen, biskop pa Sjælland. Til Norge skal han vare kommet i begynnelsen av 1623. Biskop Schjelderup har sannsynligvis vært en velviljens mann. Hans samarbeid med lensherrer og domkirkekollegiet var preget av god fordragelighet. En redegjørelse som er gjort om biskopen og de kirkelige forhold i Trondhjems stift i hans tid, tyder på at han ikke har skuffet i de forventninger Kristian IV hadde da Schjelderup ble innsatt i embetet etter sin forgienger Anders Arrebo, som i 1622 av kanskje noe strenge dommere ble dømt og avsatt på grunn av "forargeligt" levnet. Det skyldes visstnok biskopens innberetning til myndighetene i København etter en visitasreise i Nord-Norge at man i 1630-årene ble oppmerksom på at der fantes en etnisk minoritet i landet som for en stor del stod utenfor den kristne kirke. Det ble da gitt Schjelderup instruks om at samene i likhet med nordmenn ellers skulle undervises og holdes til Guds ord. Dette var en stor og vanskelig oppgave og er innledningen til finnemisjonen. Han fikk i gang misjonsarbeidet, først blant samene i Trøndelag, men der var stor mangel på prester, og de som fantes, var ofte dårlig utdannet for sin gjerning. Det var også i Schjelderups tid (1629) kommet bestemmelse om at prestene skulle ha avlagt teologisk embedseksamen. Snart kom der også krav om dimisspreken (prekenprøve) som avslutning på utdannelsen. Dette gjorde neppe prestemangelen mindre, og det viste seg lenge umulig å oppfylle disse kravene. Hans kristne forkynnelse kan kanskje ha vært hans sterkeste side hvis en kan dømme etter den anerkjennelse han i så måte fikk i Danmark i sine yngre år. Når det gielder å utøve innflytelse i samfunnet forøvrig, ser det ut til at han i stor grad overlot slikt til andre geistlige og verdslige i byen og sin handgangne helper Anders Helkand, en 'skrivedreng' han hadde fra sine år i København, og som later til å ha vært ganske aktiv. Dette kan vel i noen monn skyldes bispens lange visitasreiser rundt om i stiftet, som nok har tatt en vesenlig del av hans tid og arbeidskraft. Det kan nevnes at i hans tid ble (1637) Trondhjems Vaisenhus for gutter stiftet av byens geistlighet og råd. Elever som der viste gode anlegg, fikk adgang til den lærde skole. Likeså ble Trondhjems Tugthus opprettet. Det ble også kalt Verkhuset, og var den gang særlig tiltenkt unge kvinner. Det var på ingen måte noen straffeanstalt. Det ser imidlertid ikke ut til at han hadde spesielt lykkelig hand og økonomi til å holde sine kirker i god stand og ellers fremme biskopens autoritet. Det må til dette sies at det i hans dager var svært vanskelige tider med sterkt reduserte inntekter til bispestolen og stadige ekstra skatter til kongens kasse og dertil uår både på land og sjø. Folk døde av sult flere steder i bispedømmet. I Troms var det fraflytting fra mange av fiskefeltene til nye og bedre felt utenfor Finnmark. Og der kom klager til kanselliet om prester som misbrukte sine kall til egen fordel – også fra annekssognet under Trondenes, biskopens personlige kall. Det ble hevdet at man på grunn av avfolkning i værene ikke maktet å betale sine prester og holde kirkene ved like. Bispen gjorde imidlertid, likesom hans forgjengere, uavkortet krav på tiende både fra prestene og kirkene og forlangte offer, som var 1 pund (6 kg) tørrfisk, av hver bonde og halv pund av hver husmann for året. Våren 1642 mottok han en alvorlig påminnelse fra København om sine plikter. Han fikk pålegg om straks å reparere de kirkene han hadde innkomster fra og ansvaret for – det vil si Lødingen og Trondenes med de mange annekskirkene – og se til at prestene fikk sitt nødtørftige underhold. Denne skarpe påtalen gjorde at han fant det nødvendig å dra til København og gi sin fremstilling av situasjonen. Han utformet et omfattende forsvarsskrift, datert 22. september 1642, hvor han forklarer og imøtegår ankepunktene som var reist mot han. Han gjør oppmerksom på de ting han har fått i stand, og nevner at kirkenes brøstfeldighet hovedsakelig skyldes hans forgjengere, samt at hans inntekter er blitt halvert på grunn av de dårlige tidene. Det har derfor ikke vært mulig å rette på det som manglet. Det er sannsynlig at han i København har bedt om avskjed fordi han har følt seg sliten i sitt virke og av påkjenningene med de lange og strabasiøse reisene i forbindelse med visitaser fra Trøndelag i sør til Finnmark i nord. Som sogneprest til Trondenes skulle han ta et opphold der hvert tredje år. Han nevner at han har tjent «in ministerio» i 43 år og henviser til sin alderdom «som snarligen kunne påføre svaghed». Han var da 71 år gammel. Det er også sannsynlig at han i det øyeblikk så en mulighet til å få sin sønn Jørgen som etterfølger om han da trakk seg tilbake. At en geistlig embetsmann tok avskjed fra embedet mens han ennå levde, var en sjeldenhet i de dager. Når man ikke hadde krefter til å ivareta sine forretninger, var det vanlig å få utnevnt en som gjerne fikk seg til et håp om senere og kunne overta. Dette mener man også biskop skal ha ønsket. Det heter i en opptegnelse at han «resignerede ikke fuldkommen, men søgte for sin Søn, som var Prest i Størdalen? Det er mulig at han allerede hadde begynt å føle noe av den svakhet han antydet i København. Han trengte en stav og støtte seg til og fikk seg en representativ sådan, med innlagte arbeider av messing og perlemor og en sølvholk med navnet sitt pågravert. Han døde fire år etter. Staven gikk i arv til sønnen Jørgen. Hans familievåpen har et fredelig motiv og viser ei hand som byr fram tre stiliserte roser. Det er også blitt brukt av seinere slektsledd. Biskop Peder har sannsynligvis i likhet med sin fader, biskop Jens Schjelderup i Bergen, hatt en viss interesse for legevitenskap. Han korresponderte i flere år med en dansk professor i faget, Ole Worm, og kunne fortelle om noen kuriøse kasus, så som at en tannløs oldning i sine seineste år hadde fått noen nye tenner i frammunnen. Men han hadde ellers neppe noen større kyndighet i medisinen. Peder var gift to ganger, første gang i 1601 med Anne Nielsdatter, født cirka 1584, død 1612, datter av lagmann i Mandal Niels Lauritsen og Randi Nielsdatter Holck. Der skal ha vært tre sønner og tre døtre i dette ekteskapet, som varte til 1612 da Anne døde. Av disse kjennes fem barn. I sitt andre ekteskap ble han i 1622 gift med Gidske Hermansdatter Lange, datter av borgermester i Flensborg, Herman Lange. Hun døde cirka 1640. I dette ekteskapet var det sannsynligvis fem barn. | Schjelderup, Peder Jensen (88175628)
|
| 3152 | Peder Jensen vokste opp på Sørstu Rognes. Han tok over gården etter foreldrene. Han var gift med Berit Jensdatter fra Folstad på Støren, de fikk 10 barn, men 6 døde som barn. Det var sønnen Peder Pedersen som tok over gården. | Rognes, Peder Jensen (69237600)
|
| 3153 | Peder Johnsen ble bare 12 år. | Svardal, Peder Johnsen (I2940)
|
| 3154 | Peder Johnsen døde bare 22 uker gammel. | Svardal, Peder Johnsen (I2938)
|
| 3155 | Peder Johnsen fikk en sønn med Ingeborg Zakariasdatter utenfor ekteskap og måtte dermed skrifte i Soknedal kirke 5. august 1736: "for leyermaal med Ingebor Zachariasdatter". Peder ble gift i Singsås og var bruker på Nordstu' Hermo i Singsås, men de er i følge Singsåsboka ikke oppført som døde i Singsås, og det antas at de har flyttet fra bygda. | Brubakk, Peder Johnsen (I3076)
|
| 3156 | Peder Johnsen var født på Hestflått i Budalen. Han tok over gården etter faren. Han var gift med Siri Larsdatter fra Enlien i Budalen. De fikk 4 barn. | Hestflått, Peder Johnsen (78548598)
|
| 3157 | Peder Klemmetsen Høstland, f 13.11.1851 i Bjørnør, d 07.06.1892 i Høstlandet. Gift 10.07.1878 med Berit Lorentsdatter, f 01.05.1854 i Bjørnør, d 21.05.1928 (kreft) på Stamnes. Peder tok over gården Høstlandet etter foreldrene. Peder og Berit fikk 6 barn. Datteren Alladine Berntine Pedersdatter, f 13.05.1879, d 01.06.1961, tok over bruket etter foreldrene. Hun gav bruket videre til sønnen Sverre som dreiv fra 1940–1977. I dag (pr. 1999) er det hennes sønn Harald som er eier og driver av gården. | Skjervøy Høstland, Peder Mikael Klemmetsen (85374169)
|
| 3158 | Peder Klemmetsen vokste opp på gården Grøtan på Hølonda. Peder kom til Hammer Frammigård i Buvika da han giftet seg i 1674 med enka der, Gunhild. Han tok da over bygselen av gården og var bruker til 1711. Peders første kone døde i 1701 og han giftet seg II i 1703 med Karen Andersdatter, f 1671, d 1704. De hadde 2 barn (tvillinger) som døde ved fødselen. Stamfar til Grøt-folket Faren til Peder, Klemmet, er stamfar til det senere Grøt-folket, og ellers en stor del av folket i Nedre Gauldalen og Skaun. I tiden til Klemmet var disse drenger på gården: Ola, Gudmund, Gunnar, og John Eriksen, som stilte som soldat i 1644. I 1645 satt enka etter Klemmet med gården. Hun var født i 1603, og hadde disse voksne personene med seg: Johans, Maren og Ingeborg – trolig barn. Hun ble gift på nytt da Klemmet døde og den nye mannen, Esten, står oppført som bruker fra 1647–1656. Enka og Esten hadde ein dreng som het Lars. Det ser ut til at mora satt med gården etter at Esten døde for sønnen Per Klemmetsen tok ikke over gården før ca. 1667. Gården Grøtan synes, ved siden av Nestuggu Eid, å vere eldste ættegården i bygda. Klemmet «Grøtom» nevnes i 1600 og fra han stammer det senere Grøt-folket og mange med dem. Etterkommerne er spredd over hele nedre Gauldalen og Buvika og Skaun, og ellers utover landet og til Amerika. 1600-talet rommer bare to generasjonar – Klemmet og Per. Klemmet-navnet kom bort på Grøtan, men levde lenge i utgreiningene av slekta. Fiske og fangst har nok her som ellers omkring de store vannene på Hølonda lokket boreiseren. Benna og Grøtvatnet må ha spilt en viktig rolle som eksistensgrunnlag gjennom tiden. Når det gjelder jordvegen, har Grøtan alltid vært regnet for beste gården i bygda. Grøtan har gitt Grøtvatnet (212 m.o.h.) navn, likedan som Skjegstad gav navn til Skjegstadvatnet og Gaustad til Gaustadvatnet. Det eldste navnet på Grøtvatnet er borte. Ei arm av vannet bærer navnet Broka, men det er neppe det gamle sjønavnet. Broka kommer trolig av brok, småfisk. Grøtan er grensegård mot Melhus og Horg. Slike gårder hadde lett for å komme i grensestrid med de utabygds naboene om merke og utgardsgjerding. Under tinget på Foss i Horg i 1806 gjorde Grøt-mannen og mennene på Nordtømme i Horg en forlikskontrakt. G.nr. 4. Hammer Frammigård. Den gamle skyld for hele Hammer var 5 spann. Sålenge det var to bruk var denne her den minste part på 2 spann. Etter 1715, da 3 spanns-bruk var denne her den minste part på 2 spann. Etter 1715, da 3 spanns-gården ble delt i to, ble Frammigard den største og kom først i matrikkelen med nr. 269. Etter 1869 er over halvparten av Hammer med i g.nr. 4. Om leilendinger før 1600 se innledningen til Hammer. Først etter 1610 vet vi med sikkerhet navn på brukere som hører denne gard til. Den første heter Anders, samme navn som han i 1521, uten at vi vil strekke noen slutning av det. Utenom navnet er Anders ukjent, som så mange av sine samtidige. At neste bruker Jon er sønn, er nesten bare ren gjetning. Han har en sønn Anders og mulig en datter Gunhild. Kona til nestemann heter Gunhild Jonsdatter og mannen selv John Pedersen. Trolig er det hans sønn Peder som flytter til Bortn i Flå omkring 1674 og er stamfar til slekta Bortn som kjøpte Froan utafor Frøya og styrte der med bortimot kongelig velde nesten ned til vår tid. Etter at Jon var død, gifter Gunhild seg med Peder Grøtan fra Hålonda. Nå vet vi sikkert at det er samme ætt vi har på garden fram til 1760. Da dør i ung alder Peder Johnsen, sønnesønn til Peder Grøtan, og enke Katerina gifter seg med Jens Eggen fra Melhus. Mens Jens var bygselmann var det at de militære begynte å kaste sine øyne på garden. Ved kongelig reskript av 2. september 1791 blir garden utlagt til sjøfsgard for kaptein Myhlenphort. Ved åstedssak 18. februar året etter Peder og Gunhild fikk 4 barn: 1. John Pedersen d.e. Hammer, døpt 01.1675, døde samme år, begravet 25.07.1675. 2. Klemmet Pedersen Hammer, f 1678, d 08.1707. Soldat 1701. 3. Ingeborg Pedersdatter Hammer, f 1676, d 02.1758. Gift I i 1714 med enkemann Ulve Nilsen, f 1662, d 09.1726, leilending Snøfugl Vestre, gård 34. Gift II i 1727 med Henrik Pedersen, f 1697, d 05.1759. Ingeborg og Ulve fikk 3 barn, men bare datteren Gunhild vokste opp. 4. John Pedersen d.y. Hammer, f 1686, d 1751. Leilending på Hammer etter faren. Gift med Anne Larsdatter. | Grøtan Hammer, Peder Klemmetsen (7331866)
|
| 3159 | Peder Kristensen var plassmann i Storøyen under Hustøft i Soknedal fra 1752. Faren til Peder var første husmann i Storøyen. Peder fikk festebrev på plassen i 1752 fra hr. Niels Tønder. Peders sønn, Trond Pedersen, fikk festebrev fra Lorentz Wittrup. Det sies at skinnfellmakeryrket hadde tradisjon i Storøyen gjennom flere generasjoner. Peders oldebarn, Trond Pedersen (f 1848, d 1920), ble den siste skinnfellmakeren i Storøyen. | Øyen, Peder Kristensen (I105)
|
| 3160 | Peder Lauritsen Krabbe (1596–1686) var en velkjent person på Nordmøre. Han var sogneprest og prost på Nordmøre, men også salmedikter og trelasthandler. Det er skrevet en hel del om ham. Han var ikke bare prost og sogneprest, men en svært fremgangsrik og velhavende trelasthandler som eide flere sagbruk på Møre-kanten. | Krabbe, Peder Lauritsen (78876019)
|
| 3161 | Peder Mentzen Darre var sønn av domprost og viserektor ved katedralskolen i Trondheim, Mentz Christophersen Darre. Hans forfedre er av den gamle norske familien Darre hvor en Thorer Darre forekommer allerede i 1197 som kong Sverres sysselmann i Nordfjord. Han ble drept av baglerne. Peders mor var Maren Pedersdatter Schjelderup, datter av biskop Peder Schjelderup i Trondheim. Peder var nok tenkt til noe større enn å bli prest ved det aller minste kirkesognet i "Nordlandene", men skjebnen ville det anderledes. I 1659 var Peder 26 år gammel og kom som personellkapellan til sognepresten i Gildeskål, Stephen Hansen Soop. Peder ble gift med hans nest eldste datter, Magdalene Stephensdatter. Peder var kapellan der i 16 år til han i 1675 fikk Gildeskål sognekall etter svigerfaren da han døde. Som kapellan fikk nok Peder bedre betingelser enn som var vanlig. Han ble forpakter av selve lensherregården på Inndyr, og gården ble da kalt "Kapellangården" av bygdefolket. Kapellangården lå under "Inndyr-godset" som var eid av en rik danske, Joachim Irgens. Irgens døde i 1678 og i 1681 ble godset solgt til kjøpmann Thomas Hammond i Trondheim som var morfar til legatstifteren Thomas Angell. 10 år senere ble godset innløst av kronen (Kongen). Kapellangården hadde en matrikkulskyld av 16 og 3/4 vogsleie, og hadde større matrikkul enn prestegården som var på 10 vogsleier. Hr. Peder Mentzen skildres som en dyktig prest og nidkjær sjelesørger, men han var også en framifra dugande gårdbruker og korndyrker av stort format. Han hadde en besetning på 3 hester, 40 kyr, 6 ungfe, 30 sauer og geiter. Og utseden 32 tønner blandakorn (bygg og havre) og en kornavling på 70 til 90 tønner. Han hadde 13 voksne mannspersoner som gårdsdrenger. En må dog regne med at endel av disse var halvårsdrenger, det vil si at de var kapellanens leikarer under Lofotfisket, hvilket den tid var vanlig. Regner en kvinnene med, kan en anta en tjenerstab på ca. 30 personer. En ser også at to gamle veltjente gårdsdrenger hadde sin alderdomspensjon pâ Kapellangården, «åd sit nådsens brød», som det heter. Tar en kvinnekjønnet med kan en nok regne med det dobbelte. En kan trygt gå ut fra at hr. Peder Mentzen Darre fortsatte som forpakter, iallfall for en del av gården, også etter at han i 1675 ble sogneprest i Gildeskål, for i 1701 finner en at lensherregården var delt i 5 forpaktningsbruk, hvor det største var Avlsgård for sogne-presten i Gildeskål, Hans Mathiasen Bruun (Peders svigersønn), forpakterne av de 2 andre største brukene het Johan Larsen og Elias Hansen. Gildeskål gamle kirke ble antent av et lynnedslag en uværsnatt i 1710 og alt som var brennbart ble lagt i aske. Det eneste som ble reddet var et maleri av den tidligere presten Peder Mentzen Darre og en gammel alterduk fra katolsk tid. Peders fødselsdato var anført på maleriet, 27. januar 1633. Det var Peders svigersønn, Hans Mathiasen, som var sogneprest da. Han sørget for at det ble reist ny kirke på Inndyr. | Darre, Peder Mentzen (I3240)
|
| 3162 | Peder og Brita ble gift omkring 1605. I «Skanke ätten» av Roger de Robelin føres følgende som mulige barn med henvisning til arkivet over «Martin Laurentii ättlingar»: Ca. 1585: Märta. 1595: Lars, øversteløytnant, død 1652. Ca. 1596: Ingeborg. Martinus Laurenti var Britas far, men ovennevnte barn kan neppe være hennes barn. Peder ble lensmann senest år 1600: «Hoff. Er lensman, fri» (RA, KA Jämtl. handl. vol 1:2, tionderegister 1600/01) og var fremdeles lensmann i 1632. Han var videre handelsmann (landsköpman). Han er benevnt «Erlig Mand Peder Jensön paa Hof» i mai 1604. 16.01.1626 benevnes han «Erlig och Welacht Mand, Peder Jenssön i Hoff, lensmand i Hackaas Tinglaug». Peder anklaget fogden Hans Paulsson for at denne fradømte ham Oldberg «i hans umyndige aar, den Tid hand vaar it barn». (Brev der Jacob Trolle stemmer herr Patrik å komme til Trondheims rådstue 06.06.1597 for å svare inn for kongens råd angående en gård Oldberg i Näs.) 17.04.1603 bevitner og besegler han (seglet mangler) en kjøpekontrakt mellom Peder Olsson i Salom og Nils Jörgensson [Skanke]. Han er vitne samme med Jens Michelssen [Svan] og Peder i Håkangård i 1623. Kristian IV anså at jämtene hadde opptrått foræderiskt under den såkalte Baltzarfeiden i Kalmarkrigen 1611 - 1613. Den som hadde svoret den svenske kongen tro- og huldskap ble derfor fratatt sin odelsjord ved refsen i 1613. Jämtland ble også fratatt sine spesielle privilegier i 1614. De ble fratatt sitt landskapssegl, som ble sendt til København. Kristian IV synes å ha vist en spesiell uvilje mot jämtene som holdt seg i mange år etter Kalmarkrigen. Denne uvilje avspeiles i kongens svarbrev på alle klagemål og stadige bønner om skattelettelser fra de hardt prøvede jämtene. I stedet fikk jämtene flere byrder, opprettelse av en norsk hær, krigen mot keiseren og utskrivninger til bergverksbedriftene, spesielt kopperverket i Kvikne. Peders setesgård var Hov som han arvet etter sin far og som han overtok før 1599. Han eide den ene halvdelen og arrenderte den andre som hadde blitt inndratt til kronen i 1613 etter Baltzar-feiden. Peder utløste sine søstre Karin (24.07.1628) og Gulov (04.08.1628). Peder eide Oldberg i Näs som han overlot til sin svigersønn, Olof Olofsson [Oldberg]. Han eide også jordegods i Östnär i 1620 såvel som i 1644. Jon Einersson hadde pantsatt sin gård i Östnär til Peder Jensson i Hov for 36 dlr. og denne nektet senere Jon å innløse gården igjen. Peder drev Einer ifra seg med skjellsord slik at Jon gikk derfra gråtende. Peder solgte senere gården til andre. Skanke-ætten og adelen Kong Christian IV av Danmark utferdet i 1591 en plakat om den norske adelens privilegier som ble fornyet av kong Fredrik III i 1648. Jämtland hadde en politiskt utsatt stilling under det danske «Adelsvældens» tid (1536 - 1660) fram til freden i Brömsebro i 1645 da Danmark måtte avstå Jämtland til Sverige. Dette til tross levde jämtlandsslekten under relativt gode økonomiske vilkår på sine hovedgårder. Flere ættemedlemmer var betrodde lensmenn, lagrettemenn, handelsmenn og prester. Etter at Jämtland ble en svensk provins i 1645 har flere ættemedlemmer vært riksdagsmenn i «bondeståndet». Jämtlands-ættens frelse ble opprettholdt etter ridderen Örjan Karlsson på Hov i hvert fall til og med hans sønnesønns sønnesønn, lensmannen Jens Pedersson. Etter hans død ble frelset bekreftet av lensherren, Jens Tilufsen Bielke, for hans enke og barn på Hackås skatteting i 1583. Den lave levealderen til slektens hovedmenn på setesgården Hov under annen halvdel av 1500-tallet, og bestrafningen av Jämtland etter Baltzarfeiden i 1613, synes å ha bidratt til at slektens adelsskap fikk mindre betydning. Ved kongehyldningen i Oslo i 1591 var Peder umyndig, vi vet derfor intet om slektens stilling ved denne tid. https://tore-nygaard.com/trondelag/1102.htm Roger de Robelin: Skanke ätten, side 39. Roger de Robelin: Skanke ätten, side 21-22, 38-40. | Skancke, Peder Jönsson (I725)
|
| 3163 | Peder Olsen ble gift i 1727 med Berit Halvorsdatter Horg, f 1705, d 1728. De var innerstfolk på Horg, gnr 210, bnr 1. | Bredlie, Peder Olsen (2700443)
|
| 3164 | Peder Olsen f 1735, tok over ene halvparten, Nordistuen, av gården Enodden etter foreldrene i 1771. Han ble gift 01.04.1765 i Budal kirke med Guri Jensdatter Storbudal. De fikk 13 barn. | Enodd, Peder Olsen (I1497)
|
| 3165 | Peder Olsen Hugdal fra Haukdalsmoen, f 1875, d 1953, småbruker og arbeidsformann ved Telegrafverket. Barnløst ekteskap med Fransvis. | Hugdal, Peder Olsen (59403258)
|
| 3166 | Peder Olsen var fra Langørgen plass på Byneset. Hans foreldre var Ole Iversen (f 1828) og Randi Johansdatter (f 1827). Peder emigrerte til Amerika i 1881, 25 år gammel. Han giftet seg ca. 1889 med Marit. I 1900 jobbet han som "Iron Ore Miner" i Ishpeming og eide huset de bodde i. | Langørgen, Peder Olsen (90375342)
|
| 3167 | Peder Olsen vokste opp på gården Valset i Buvika. Han og broren Arnt tok over en halvpart hver av farsgården i 1721. Peder ble første leilending på Valset Nordre og Arnt på Valset Søndre. Peder forlot gården allerede i 1728, mulig på grunn av sykdom. Han døde i 1738 i fattige kår. Da han gikk fra fikk han ordnet en plass under gården hvor han og familien bodde. Da Peder gikk i fra kom hans søster, Marie Olsdatter og mannen Ingebrigt Evensen inn som brukere. De dreiv gården fra 1727–1755. Ingebrigt fikk skjøte på kongens part i gården 25. mars 1751. Han solgte gården videre 1 måned senere, men fortsatte å drive gården til 1755. Barn: 1. Guru Pedersdatter Valset, f 1713. Gift med Ole Ellevsen, flyttet til Levanger. 2. Ingeborg Pedersdatter Valset, f 1715. Gift med Brynjulf Matsen Einan, husmann på Sim, Skaun. 3. Kirsten Pedersdatter Valset, f 1716. Gift med Johan Arntsen Meistad, Børsa. 4. Randi Pedersdatter Valset, f 1720. Gift med Even Olsen Kvammen, Melhus. 5. Brynhild Pedersdatter Valset, f 1723. Gift med Anders Bjørnsen Eidsmo, husmann i Ven, Skaun. De var husmannsfolk på Eidsmoækra i Skaun. 6. Eli Pedersdatter Valset, f 1725. Gift med husmann Peder Andersen Eidsmo, Skaun. (Odds 3 x tippoldemor.) 7. John Pedersen Valset, f 1728, d 11.1730. 8. Marie Pedersdatter Valset, f 1731, d 09.1731. 9. Berit Pedersdatter Valset, f 1732. Gift med Anders Andersen Dålågrova. 10. John Pedersen Valset, døpt 8/1 1736, bodde i Skaun, død før 1765, 2 sønner. | Valset, Peder Olsen (I538)
|
| 3168 | Peder Örjansson var född omkring 1515. Han var länsman i Hackås och benämns år 1546 också lagrättsman. Hustruns namn var Kirstin, enligt min källa sannolikt dotter till Nils Björnsson och hans hustru Sigrid i Enånger (X). Kristin ”levde enka” 1554 och hövitsmannen över Jämtland Jens Tillufsen Bielke ”tog henne och hennes barn i sitt hägn för deras gods och penningar i Hof”. Peders son Jens Pedersson var född omkring 1540 och länsman i Hackås 1568-1583. Hustrun hette Gullov Mogensdotter. Deras son Peder/Per Jensson född omkring 1570 blev alltså Brita Mårtensdotters make. Han var länsman liksom fadern och bodde på fädernegården, som han ägde endast till hälften. Han arrenderade den andra halvan, som blivit indragen till kronan 1613 efter Baltzarfejden. | Skancke, Peder Örjansson (I729)
|
| 3169 | Peder Pedersen Onsøyen, f 1689, d 1751 på Klefstad. Gift i 1715 med Guri Eriksdatter Klefstad, f 1684 på Klefstad, d 1773. | Onsøyen, Peder Pedersen (93877907)
|
| 3170 | Peder Pedersen vokste opp på Sørstu' Rognes. Han var nest yngst av 10 barn, men 6 av søsknene døde som barn, så det var bare to brødre og ei søster som vokste opp. Peder tok over gården etter foreldrene. Han giftet seg i 1893 med Marit Martinsdatter Bjerkseth, de fikk 3 døtre: 1. Berit Pedersdatter, f 1893, d 1958, tok over gården etter foreldrene. 2. Anna Pedersdatter, f 1895, d 1916, ugift. 3. Emma Pedersdatter, f 1897, d 1903. | Rognes, Peder Pedersen (81486075)
|
| 3171 | Peder Schjelderup var biskop i Trondheim fra 1622–1642. | Schjelderup, Peder Jensen (88175628)
|
| 3172 | Peder Sevaldsen vokste opp på gården Høstad Søndre på Bynset. Han ble gift i 1797 med Anna Iversdatter Kongsvik, f 1770 på Kongsvik, d 1851 på Megård. Peders far, Sevald Pedersen, kjøpte Megårdan i 1782 og familien flyttet dit. Peder tok over Megård i 1802, faren døde året før. Han ordnet kår til sin stemor Randi Jensdatter. | Høstad, Peder Sevaldsen (46381947)
|
| 3173 | Peder Steffensen vokste opp på Enodden sammen mora og stefaren, Asbjørn Engebregtsen. Mora var visstnok fra Storbudal og kom til Enodden da hun giftet seg med gårdsgutten der. Hvem faren til Peder var er uvisst bortsett fra at han het Steffen og sannsynligvis var fra Støren. Steffen-navnet var nytt i Budalen før det kom til Odden. Opphavet var nok fra Støren og hang lenge ved på kirkestedet Enodden. Peder Steffensen er nevnt som «drengkarl» på gården i Folketellingen 1701. Men etter han giftet seg i 1726 med den mye yngre Kari Larsdatter, f 1703, d 1772, av den gjeve Storbudals-slekta, fikk han bygsel på Enodden. Gården var da kommet i hendene på stiftsskriver Morten Wiumb, han var ei tid bygselrådig til de fleste gårdene i sognet. Før Peder giftet seg hadde han en datter, Else Pedersdatter, med Gunhild Rasmusdatter Stensås, f ca. 1670, d 1738, fra Soknedal. Else var født 1703 og døpt 10.06.1703 i Soknedal kirke. Peder giftet seg sommeren 1726 med Kari Larsdatter Storbudal. De fikk en datter, Kjersti f 1732 og en sønn, Steffen f 1727. Peder Steffensen døde i 1733, 53 år gammel. Kona gikk ikke lenge i enkestanden, året etter giftet hun seg med Ole Bersvendsen f 1703 på Solberg i Soknedal. Kari Larsdatter og Ole Ingebrigtsen døde begge i oktober 1771 og ble gravlagt samme dagen. Skiftet etter dem viser velstand. Det var 2 hester, 14 voksne kreaturer samt småfe, sauer og geiter. Det var to stuer med nevertak, hest- og kustall (fjøs), kornlåve, mat- og klæbur, badstue, et eldhus med dårlig tak, småfehus for sau og geit samt ei smie av stein med jordtak. Ved skiftet ble gården delt mellom halvbrødrene Steffen Pedersen og Peder Olsen. Peder og Gunhild fikk en datter: Else Pedersdatter Enodd, f 1703 og døpt 10.06.1703 i Soknedal kirke. Gunhild Rasmusdatter Stensås, f ca. 1670, d 1738, fra Soknedal. Gift 27.12.1725 med Peder Sivertsen Sundlisæter, f 1700, d 1777, fra Soknedal. Bodde på Sundlisæter. De fikk 4 barn. Kari og Peder fikk to barn Steffen Pedersen Enodd, f 1727, d 1804. Tok over ene halvparten, Nordistuen, av gården Enodden etter mora og stefaren i 1771. Steffen var gift I 29.06.1756 i Budal kirke med Marit Estensdatter Refset (f 1728, d 1757) og II 17.06.1762 i Budal kirke med Ingeborg Olsdatter Lillebudal (f 1732, d før 1801). Steffen og Marit fikk en sønn. Marit ble begravet samme dag som sønnen ble døpt 14.08.1757, så hun døde nok i barsel. Steffen og Ingeborg fikk 5 barn. Kjersti Pedersdatter Enodd, f 1732, d 06.1768. Gift 14.06.1753 med enkemann John Hansen Svardal, bondefolk på Svardal. (Margits 3 x tippoldemor.) Kari og Ole fikk to sønner Peder Olsen Enodd, f 1735, d 25.10.1811. Tok over ene halvparten, Sørstuen, av gården Enodden etter foreldrene i 1771. Gift 01.04.1765 i Budal kirke med Guri Jensdatter Storbudal, f ca. 1743, d 1805. De fikk 13 barn. Bersvend Olsen Enodd, f 1738, d 07.02.1785. Gift 02.07.1766 i Soknedal kirke med Marit Olsdatter Økdal, f 1745, d 1797. Bondefolk på Nordgård Osøyen i Singsås. De fikk 3 barn. Gården Enodden er første gang registrert i "Schatt-Register 1626". I "Jordebog 1667" var det Peders stefar sin onkel, Peder Joensen, som bygslet Enodden av Christopher Caspersen. Peders stefar, Asbjørn Engebretsen, tok over bygselen etter sin onkel omkring 1690. Bosetning på Enodden siden slutten av 1500-tallet: Gården ligger 499 meter over havet på odden som dannes der den strie Ena renner ut i den mer rettløpende Bua. Åker og eng ligger østvendt med tidlig sol renning. Mot sør verner skogåser mot sønnavinden, vestover mot Ena var det engløkker i eldre tider. En er på trygg grunn når en tidfester bosettingen på Enodden til slutten av 1500. Kløvveiene fra sør, der også mange langveisfarende kom, tok seg over elvevad i Endalen uten å passere Enodden. Men ut gjennom tidene flyttet elvevadene seg lenger nord mot Odden, og senere igjen brufar som var lett bytte i flomtider, men med årene mer stabile så ferdselen økte så Enodden ble det mest laglige samlingssted for budalingene både i ørk og helg. Det var et eldgammelt samkvem til grenda på østsida av Bua. Over høydene på østsida var det den korteste kirkeveien til Singsås. Det var også samkvem mot grend og bygdelag i vest. Men det var ofte vanskelig i vår og regnflom å ta seg over elvevad og svakspente brufar. Sætra utsatt for bjørn: Enodden var den eneste gården i Støren-Budal som i Jordebog 1667 skattet for «Settervold i Alminding». Først på 1700 har fogden anført «3 læs høe» til fôring. Sæteren var sørmed Fiskbekken i Endalen. Senere igjen er de ved Oddvollen lenger opp. De måtte flytte pga bjørnen, er det sagt. Ble Armfeldtsoldatene skremt? l ei militær legdrulle fra 1709 er Enodden, Enlid og Brubakken pliktig til å ruste ut en soldat. Armfeldts soldater som herjet på gårdene vest for Ena i 1718, kom aldri til Enodden, ifølge det en har viten om. Folkene hadde gjemt seg sør i marka med gods og dyr. Det fortelles at ei gammel ugift kvinne «løsse Kvindfolck» var igjen på gården. Hun sto på en bakkekam og huja og vinket til fienden, da de var på nordtur ved Hestflått. | Enodd, Peder Steffensen (I1183)
|
| 3174 | Peder tok over Aspvika etter faren da mora døde i 1832. Til faren måtte Peder svare kår. Det besto av fôr til ei ku og to småfe samt ett mål åker. Peder tok selv kår i 1854 og gjorde avtale med den nye brukeren, Kristian Peter Pedersen, om å beholde den minste stua. Fjøs og løe skulle han føre opp selv, men med rett til å ha kreaturene i fjøset over sommeren. Peder skulle ha brygga og plass i naustet og overlot hesten til den nye brukeren mot en godtgjørelse på 6 spd. og fri kjøring. Kåret til Peder og Ingeborg skulle utgjøre 1/6 av jordbruksarealet. Året etter kjøpet gjorde Kristian og Peder avtale om fordelinga av husene. Kristian skulle ha den største stua, fjøset og vedskottet. Kårfolket skulle svare en dags gjeting i uka og gjeting hver fjerde søndag. Til jord skulle kårfolket ha Fjøsåkeren og Stueåkeren. De skulle ha fritt brensel men bare slikt som ikke var tjenlig til bygningsmaterialer. Kårfolket kunne ta tømmer til de kårhusa de trengte og litt lauv til fôr. Peder døde som fattiglem i Granåsen i 1888 og Ingeborg på Røytvoll samme året. | Aspvik, Peder Olsen (I1664)
|
| 3175 | Peder tok over gården Onsøyen på Byneset etter foreldrene. Ifølge ekstraskatten i 1765 ser det ut til at Peder bygslet gården en kort tid før han overga gården til sin bror John, og flyttet til Frøset. Gift i 1759 med enke Marit Olsdatter, f 1712 i Stadsbygd, d 1783 på Hanger Nerigård. | Onsøyen, Peder Johnsen (84349600)
|
| 3176 | Peder tok over gården Storrøsæter etter sin far i 1769. Peders farfar er første bruker fra slekta på Storrøsæter. Navnet på gården tyder på at Storrøsæter en gang var sæter under Storrø. Gården ligger 532 meter over havet og den grenser opp mot Storrøsvaldet i nordvest, Svartdalsvaldet i øst og Sætergården i Hauka (Soknedal) i vest. De første navngitte personene på gården, Jens Storrøsvoll og Kjersti, nevnes i forbindelse med Koppskatten 1645. Det er sannsynlig at Jens var en yngre sønn fra Storrø som fikk slå seg ned her. I 1657 er Kjersti enke og hun skatter for ti storfe, fem sauer og tre geiter. Det bodde berggeseller her i gruvetida, og gården leverte trekull og setteved. Farfaren til Peder, Peder Iversen Storrøsæter (f 1671, d 1743), kom med krav på 14 courantdaler etter at Håkkådalsgruva ble nedlagt. Farfaren var også ute for Armfeldts soldater da de herjet gårdene på vei tilbake til Sverige – og er nevnt som forarmet etter plyndringene og fritatt for den Påbudne Krigsskatt i 1720. Peders far, Iver Pedersen (f 1705, d 1772), viste at han var formuende da han fikk kjøpt gården av den mektige rådmann Hans Hornemann i 1738 for 50 riksdaler. På nabogårdene var folk fremdeles leilendinger, og Hornemann rådde både for gården og kvantumsag i Svarbekken. Når de i Storrøsæter skulle få vann til kvernhuset sitt ble det ofte krangel med sagmesteren, som ikke fikk nok vann til saga. Under vårtinget på Vinsnes i 1781 ble Peders mor, Ingeborg Zakariasdatter (f 1707, d1789) stevnet av etatsrådinne Hornemann for å ha ruinert sagdammen i Svara. Folkene på Storrøsæter måtte da love bot og bedring. Han døde bare 36 år gammel og beskrives som han var med skral helse. | Storrøsæter, Peder Iversen (I90)
|
| 3177 | Peder var bonde i Nordistu Svardal i Budal. Peder døde 8. oktober 1860, 59 år gammel, i Nordistu Svardal, Budal. Han ble gravlagt 4. november 1860 fra Budal kirke. Peder hadde et barn med Guri Ellingsdatter Solem før han giftet seg med Kari Johnsdatter. Det var Elling Pedersen Solem, født 1830. Peder vokste opp på gården Bakken i Budalen. Peders familie hadde da drevet Bakken siden hans tippoldefar kom fra Kirkvoll i Singsås og startet som bruker der i 1676. Det var Peders bror, Johan, som tok over Bakken da faren ga den fra seg – og det er direkte etterkommere av ham som fortsatt eier (pr. 2005). Peder var 32 år da han giftet seg med Kari Johnsdatter Svardal (23 år) 1. juli 1833 i Budal kirke. Da de giftet seg satt Peder med en tredjedel av Systu' Haugen på Rognes. Det nye bruket ble kalt Haugengjerdet og han var bruker der fra 1833 til 1843. Han hadde kjøpt delen av Svend Pedersen som fikk problemer med å forsvare gjelda han hadde på gården. I 1835 svarte Peder skoletoll med 20 skilling som gårdmann, men skjøte på Haugengjerdet fikk han først i juni 1842. Da hadde Peder forlengst fått del i husene i Systu' og han eide halvparten i Systu'-låven helt til husene ble flyttet til ny tomt. Peder hadde gitt 433 spesidaler for gårdparten. Senere solgte Peder Haugengjerdet til en Ole Jensen Rognes som kom dit i 1850-årene og tok over. Peder kjøpte Svardal Nordistu (Svarheim) i 1843 etter at enka, Ingeborg Iversdatter (f Solem 1784, d 1857), som satt der ikke klarte å beholde gården da mannen, Lars Olsen Svardal (f 1780, d 1836) døde i 1836. Kjøpesummen var 460 speciedaler og det fulgte en andel i Budal kirke. Ved delingen av Svardal i 1810 hadde Lars Olsen tatt over Nordistu. Lars var bror til vår direkte ane John Olsen Svardal (f 1777, d 1856) som tok over andre halvparten (Systu Svardal). Lars var til å begynne med av måtelig framferd, men med årene ble han en "tverdriver" som ruinerte alt så ingen av en stor barneflokk fant utvei for å holde på gården. Kari og Peder fikk 9 barn: Ellev Pedersen Svardal, f 1832, d 1834. Ellev Pedersen d.y. Svardal, f 1835, d 1910. (Margits morfar.) John Pedersen Svardal, f 1837, d 1838. Gunhild Pedersdatter Svardal, f 1838, d 1882. Bosted Svardalsås, Budal. John Pedersen Svardal, f 1841, d 1911. Gift 1887 med Randi Knutsdatter Stenbro, f 1851 (Soknedal), d 1916. Marit Pedersdatter Svardal, f 1842, d 1865. Anne Pedersdatter Svardal, f 1845, d 1847. Johan Pedersen Svardal, f 1847, d 1847. Ane Pedersdatter Svardal, f 1849, d 1864. | Bakken Svardal, Peder Ellevsen (I80)
|
| 3178 | Peder var bruker i Kalvika fra 1628–1679. Hvem Peder i Kalvika var gift med vites ikke. Han betalte kvegskatt for 5 kyr i 1628. I 1645 betalte han koppskatt for seg sjøl, kona og tausa Anne, Peder hadde i følge kvegskattelista for 1657 1 hest, 7 kyr, 5 geiter og 5 sauer. Da Peder ga fra seg delte han Nordgården mellom sønnene Jens og Bendik. Jens tok over bruk 1 og Bengt bruk 2. Peder hadde 8 barn: Doret, d ca. 1660. Flyttet til Bøkestad, Bindalen. Rasmus, f ca. 1637, d ca. 1697. Flyttet til Bøkestad, Bindalen. Eli, d før 1691. Flyttet til Vikestad, Bindalen. Marit, d 1729, g I 1690 m Ole Nilsen Tomaslia Velfjord, g II 1722 m Steffen Johansen. Bosted Saus Velfjord, Bindalen. Ingen barn. Nils, f ca. 1647, d ca. 1728. Reppa, Bindalen. Johannes, f ca. 1651, d ca. 1691 ugift på Lilleval, Nærøy. Jens, f ca. 1653, d ca. 1729. Tok over Kalvika, bruk 1 Nordgården, etter faren i 1680. Bendik, f ca. 1655, d 1719. Tok over bruk 2 i Kalvika etter faren i 1680. | Kalvik, Peder (I2270)
|
| 3179 | Peder var det 6. barnet til Ole Meldahl Angel ref. Ministerialbok for Skjervøy 1781–1817. I et notat i bispearkivet sies det at en av sogneprest Angells sønner drev en liten handel i Løksundet. Det måtte da være Peder Christian Angell som bodde på Hellnes i Løksundet og i andre oppgaver ble titulert fisker og gårdbruker. Han var f 1786 og var gift med Susanne Margrethe Klæboe. I prost Schjelderups skrivelse, som er gjengitt foran, heter det om sogneprest Meldahl Angell at han hadde en datter i 1789, det var Rebekka Marie Urbye Angell, som var f 1786. Det tredje barn som levde opp til voksen alder, var Benjamin Mathias Angell som var f 1796 og senere ble boende på Strømsnes i Kvænangen. Disse tre barna til sogneprest Meldahl Angell har stor etterslekt. | Angell, Peder Christian (I2677)
|
| 3180 | Peder var født på Lena, Melhus. Flyttet til Bjørnør sammen familien. Han ble gift 21.11.1847 i Osen med Marit Andersdatter Klefstad fra Melhus. De flyttet tilbake til Melhus og var bondefolk på Voll i Melhus og dreiv der til Peder døde. | Stavholt, Peder Pedersen (I511)
|
| 3181 | Peder vokste opp på Borten Øvre. Han var bare 7 år da faren døde og mora giftet seg på nytt i 1669 med en John (Joen) og han tok over gården sammen mora fra 1670–1690. Da stefaren døde i 1690 tok Peder over gården og dreiv til han døde i 1705. Han betalte 6 skilling i kvernskatt det året han tok over. I 1689, året før Peder tok over ble Borten Øvre tillagt rytterkvarter. Det betydde at gården var pålagt å skaffe innkvartering, forsyninger og muligens også hester til kavaleriet i militæret. Dette var en del av den økonomiske og militære organiseringen i Danmark-Norge, der bønder og gårdeiere måtte bidra til forsvaret ved å gi husly og mat til soldater og hester. I manntallet 1701 var Peder 40 år og fortsatt bruker. Nevnt var også sønnene Anders (18 år) og Nils (12 år). Døtrene var som kjent ikke nevnt i manntallet. Ved skiftet etter Peder i 1706 var det intet til deling. Gården ble delt i to like deler og Peders halvbror Peder Johnsen Borten overtok det ene bruket. Og det var han som ble ute for svenskene i 1718 da de ribbet gårdene oppover dalen. Skadetaksten kom på nesten 180 dlr. Ved skifte etter ham i 1736 var det 72 dlr. til deling. Han var gift med Ingeborg Olsdatter Haltbrekken, f 1679. De hadde ingen barn og jeg kjenner ikke til at vår slekt har hatt brukere på Borten etter dette. Rygh mener at gårdsnavnet Borten, og bekkenavnet Bortna, kan være avledet fra det gamle plantenavnet burkn, dvs bregne. De opprinnelige Borten-gårdene omfattet Borten Øvre, Borten Nedre og Gråbakken. Den øvre gården ble delt i to bruk i 1706. Gårdene lå rundt samme tun til 1860-årene der «Fautgarden» fremdeles ligger. Da ble «Øverborten» flyttet dit den nå er (pr. 1974). Den nedre gården var alt fra 1647 delt i to bruk, «Oppstu'u» og «Frammigard», som også lå på samme tun til 1920-årene, da «Oppstu'u» ble flyttet ut på «Teigan», hvor Gråbakken hadde ligget til 1814. Peder og Gunhild fikk 6 barn Anders Pedersen Borten, f 1683, d 1750. Gift med Guru Evensdatter (f 1680, d 1755). Husmannsfolk på Knullen under Øverborten. Nils Pedersen Borten, f 1689. Kari Pedersdatter Borten, f 1694, d Horgøyen 1768. Gift I 1716 med enkemann Esten Ellevsen Horgøyen, f 1686, d 1719. Gift II 1720 med Kristoffer Brynjulvsen, f Bybot 1686, d 1764. Marit Pedersdatter Borten, f 1695, d 1728. Gift med Sivert Benjaminsen Ler. Gjertrud Pedersdatter Borten, f 1700, d 1767. Gift 1736 med Brynjulv Mortensen Dahl, f Bybot 1700. John Pedersen Borten, f 1704, død ung. | Borten, Peder Andersen (I1253)
|
| 3182 | Peder vokste opp på gården Fremstu i Haukdalen, Støren. Peder var 15 år da Armfeldtsoldatene plyndret gården. De gjorde en grundig jobb da de kom i 1718. Peders far, John Eriksen, møtte opp med en lang liste over ting de hadde tatt, da skadetakstene skulle avgjøres på tinget i 1719. De hadde reist med korn og malt, mel og kjøtt, ost og smør, sild og andre matvarer, skinnfeller og gangklær. Men det var heller ikke så liketil å miste 42 lass høy midt på vinteren. Alt i alt hadde svenskene røvet for 70 riksdaler, men John sto seg såpass bra at han klarte ut med krigsskatten han var pålagt i 1719. Så gården ser ut til å ha gitt en forholdsvis brukbar avkastning etter datidens målestokk. Like etter Armfeldts plyndringer tok Peders bror, Ole Johnsen, over Fremstu. Han var gift med Kjersti Bjørnsdatter, men de hadde ingen barn. Dermed tok de til seg Peders søstersønn Rolf Johnsen fra Nordstu på Folstad som «sytning». Han bygslet på vårparten 1745 og sørget for kår til Ole og Kjersti. Peder dro ut av bygda og i 1730 kjøpte han halvparten av gården Lerånd (gård nr 21) i Buvika. Gården ble delt 3 år tidligere, i 1727, da John Johnsen Dragset fra Sokndal bygslet halvparten. John Dragset ble ikke lenger enn til 1730 på Lerånd. Det fortelles at Peder Johnsen Hugdal betalte kjøpesummen 143 riksdaler kontant. Det er sikkert riktig, for i tingbok og pantebok er det ikke tinglyst noe pantebrev. Den gode Peder gir seg ikke med å kjøpe bare én gård. Han kjøper også Klett i 1742 og Solstad i Skaun 1747. Og i 1763 får han sine to sønner Ole og Even anbrakt som eiere av Saltnes Øvre. Datteren Brynhild ble gift på Husaby, Berit på Snøfugl og Marit i Seter, øvre. Det så ut som Per og hans pengeskreppe hadde gap dypt nok til å sluke hele bygda. Men sterk nok rygg til å bære de gode dager hadde ikke hans mannlige etterkommere. Idag (1980) må det letes med lupe om en skal finne deres besittelse i bygda. Den kloke forvalter Peder Hugdal kunne overlate gården udelt til sin eldste sønn John. John delte på sine gamle dager gården mellom sine tre sønner: Eldste sønn Peder fikk halvparten, Nils og Ingebrigt hver en fjerdepart. Da Ingebrigt giftet seg til gård på Husaby, overtok Peder hans part. Denne "Per"-parten fikk løpenr. 41. Odelsarvingen John, fikk overta de tre firedeler av sin oldefars eiendom, men i 1853 solgte han gården til sin nabo Anders Toresen. Med så gjort var sagaen ute for nr. 41. Peder og Ingeborg fikk 9 barn. To av barna, Arnt og Brynhild, døde sommeren 1942, bare 7 og 4 år gamle. Det var uår i Vest-Europa og mye tyder på at Norge var hardest rammet. I 1742 var det dobbbelt så mange døde i forhold til fødte i Trøndelag. Uår førte til epidemier og bl.a. herjet det barnekopper i Trøndelag. I kirkeboka står det ikke noe om dødsårdsaken, men det var nok konsekvensen av uårene som rammet familien: Mer om dette: https://www.michaeljournal.no/article/2014/03/Sult-eller-sykdom- | Hugdal Lerånd, Peder Johnsen (I514)
|
| 3183 | Peder vokste opp på Nord-Enlien i Budal. Han kom til Bortistu' Hovin i Horg da han giftet seg 20.06.1760 med enke Berit Estensdatter Hovin, f 1730, d 10.01.1808. De var bondefolk i Bortistu' Hovin og fikk en sønn, Auden Pedersen Hovin, f 1761, d 27.03.1851. Peders kone, Berit, var fra Sørstu' Refset på Rognes. Hun kom til Bortistu' Hovin da hun giftet seg I med John Olsen Hovin 28.05.1753 i Horg kirke. John døde i 1759. Barnløst ekteskap. | Enlid, Peder Audensen (I3049)
|
| 3184 | Peder vokste opp på Sørstu' Rognes. Han var det eldste barnet til Ole Andersen Rognes og Kari Olsdatter Røttum. Han tok over gården etter foreldrene. Peder var gift 3 ganger, I i 1775 i Støren kirke med Gjertrud Jensdatter Skjærli, de fikk 3 barn. II 04.04.1781 i Støren kirke med Barbro Pedersdatter Soknes, de fikk 5 barn. III 28.12.1791 i Støren kirke med Berit Steffensdatter Moe, de fikk 6 barn. | Rognes, Peder Olsen (37947744)
|
| 3185 | Peder vokste sannsynligvis opp på Lillebudal hvor hans far satt som bruker. Peder var tidlig i 30-årene da faren døde og han tok over gården. Når kvegskatten skulle betales i 1657 var faren til Peder død og det var mora til Peder, Guri, som svarte for den. På gården til enka var det da 12 storfe, 20 sauer og 6 geiter og betaler 1 daler 1 ort 8 skilling til kongens kasse. Fra å være klostergods med tiende til Singsås kirke var det nå kongens fogd som var bygselrådig. Det er ukjent hvem kona til Peder var, men de var bondefolk på Peders hjemgård Lillebudal. Prestenes Mandtall 1664–66 «på mandkiøn udi Singsaas Annex» var et av de siste verv som den alderstyngede prelat Anders Bernhoft var pålagt bar preg av hastverk. Da angis Peder Ellevsen som bruker og det er nok riktig. Han var født 1624 og trolig sønn til Elluf. Det er også nevnt en husmann, Inbrekt 41 år. Først på 1600, i Schatt-Register 1626, var det «Elluf på denne Boedahl» (sannsynligvis Ellevs far). Det var også han som utredet Koppskatten 1645. Fra å være klostergods med tiende til Singsås kirke var det da kongens fogd som var bygselrådig. I Manntallet 1701 var det Peders sønn, Ole Pedersen, som hadde bygselen på Lillebudal. Han var nevnt som dragon og etter tradisjonen en av de mange fra disse bygdelag som var utskrevet til forsvaret mot Armfeldt høsten 1718. Fra samme året var Ole borte fra gården og sønnen Ellev Pedersen hadde da tatt over som leilending på Lillebudal. Lillebudal nevnt allerede i 1489 De gårdene som har navneform som selve bygda er av de eldste i Budalen. Og Lillebudal med gårdsvald på begge dalsider er som en saga av elde. I gamle dokumenter finnes navnet så tidlig som i 1489. Gårdsnavnet er skrevet på forskjellig vis ned gjennom tidene. Det heter Lilleboedal 1489. Lillebuedall 1645 og Lillebuedahl først på 1700. I de eldste tidene var det stor ferdsel til og fra bygder «sørom fjellet». Og i katolsk tid pilegrimsvandring til Hellig Olavs dyrking i Nidaros. Hvilesteder for slike farende, med inngjerdet løkker for ride- og kløvhest, var under erkebispens signing og beskyttelse. Slik også her på Budalsvaldet. Og for bispens setesvein Eirik på Vinsnes var ikke veien så lang over høydene til Budalen for å kreve og byde til orden. Opprinnelig var det en hvilebod der. Når så ferdselen økte, hva den faktisk gjorde i seinmiddelalder, kom en større bod noen spydkast lenger sør på flaten. Derav Lille- og Storbudal. Dette er hva sagnet sier. | Lillebudal, Peder Ellevsen (I1171)
|
| 3186 | Peder, døpt 4/2 1714, døde 5 år gammel i 1719. | Hammer, Peder Johnsen (22678534)
|
| 3187 | Peder, f ca. 1645. Han nevnes som mulig sønn til Johannes og Eli i Nordgården Sørtømme. Peder var bruker på Nordgården Sørtømme ei tid, men han døde trolig forholdsvis ung. Broren Oluf tok over som bruker på slutten av 1670-tallet. I 1692 ble skylda for Nordgården redusert til nesten det halve. Årsaken var mest sannsynlig skadeflom. Peder var muligens gift med ei Dordi som levde ennå i 1709. De hadde trolig barna: 1) Randi, f ca. 1670. Se Sør-Evjen. 2) Ragnhild, f ca. 1675, d 1695. 3) Johan, f 1675. Soldat i 1701 og bosatt hos søstera i Sør-Evjen. | Sørtømme, Peder Johannesen (I1092)
|
| 3188 | Per Altsen døde ugift 1764. Han hadde en sønn, Ola, f. 1754, med Siri Olsdatter Krokstad, Nergård. | Melling, Per Altsen (37316454)
|
| 3189 | Per Andersen vokste opp på gården Eidsmo i Skaun. Det var stor velstand på gården Per vokste opp på. Hans forfedre hadde da drevet Eidsmo gjennom 5 generasjoner og de hadde nok sett for seg at dette skulle fortsette. Den første kjente brukeren på Eidsmo var Per «paa Essmo» og var Per Andersen sin tipp-tippoldefar. Per «paa Essmo» svarte 1 daler i skipsskatt i 1557. Men det hjalp lite for Per sin far at han – og generasjonene før ham – hadde drevet godt. Da gården ble solgt i 1757 til offiseren Knut Seiersted flyttet han inn og Pers familie som bygslet gården måtte flytte ut. Det var sognepresten i Melhus, Peder Lycke, som solgte gården til kaptein Seiersted for 500 rdr. Lycke hadde selv kjøpt gården på krongodsauksjonen i 1728. Da de måtte flytte ut tok Pers far over husmannsplassen Eidsmoækra under gården til kårbruk. Faren Anders døde der i 1760. Per var da 34 år og hadde selv stiftet familie. Han dreiv husmannsplassen inntil han kjøpte Oppigård Øver-Rian i Børsa. Per kom til Oppigård i 1768 og dreiv gården til 1788, da tok sønnen Anders over. I tiden til Per Andersen og sønnen Anders på Oppigård Øver-Rian hadde Oppigårds-folket en sterk posisjon i bygda – og de var betegnet som velstandsfolk. Per og sønnen Anders var begge underoffiserer. Per kjøpte bruket av Lorents Ernstsen i 1768 for 527 rdr. Lorents hadde tatt opp pantelån av Carsten Schødt for 450 rdr. Denne pantobligasjonen tok Per Andersen over. Fra 1776 hørte den til St. Jørgens Huus. Da Pers sønn, sersjanten Anders Persen tok over bruket i 1790 for 500 rdr., var lånet 300 rdr. Pers barnebarn, Petter Andersen og kona Siri Hermodsdatter var også en del av bygdearistokratiet, men satt egentlig i stor gjeld. Gift I i Buvika 1750 med Eli Persdatter Valset. Hun var taus på Storset, søster til Kirsti Meistad, Rønningen. Gift Il 1801 med enke Siri Ivarsdatter, f ca. 1726, d 1811, som kom fra Hanberg. Barn, alle i første ekteskap: 1. Berit Persdatter, f 1752, gift I med Rasmus Haldorsen Vollan, II med enkemann Ingebrigt Nilsen Meistad, Nergård, III med enkemann Tord Nilsen Rihafellen. 2. Eli Persdatter, f på Eidsmoækra 1758, gift med Ola Sjursen Eggan, Framigården. 3. Kari Persdatter, f ca. 1764, gift med Jørn Ivarsen Eggan. Se Vollan. 4. Anders Persen, f 1767, tok over bruket. 5. Maren Persdatter, f 1769. 6. Petter Persen, f 1772, d 12.11.1829. | Eidsmo Rian, Per Andersen (I1899)
|
| 3190 | Per Arntsen tok over gården Brenne, gnr 9 bnr 1, etter faren i 1821 og drev til 1850. Da tok Pers sønn Arnt over. Per var gift med Anna Ottesdatter fra nabogården Lutdal. De fikk 6 barn: Arnt Persen f 1821, d 1860. Anne Marta Storsve Mettee Hellmyr Maria Aunan Ingeborg Anna Rasmus | Brenne, Per Arntsen (I2069)
|
| 3191 | Per Ellevsen Fokset, f 1708. Gift med enke Brynhild Altsdatter Mellingseter, Nergård, og kom dit. Barnløst ekteskap. | Fokset, Per Ellevsen (24118464)
|
| 3192 | Per Ellevsen var fra Krigsvoll i Singsås. Han tok tidlig over ene halvparten av farsgården etter faren og fra sist i 1670-årene satt han med hele gården. Konas navn er ukjent, kun omtalt som "enken". Han var den mest velstående mannen i Singsås, og var lensmann. Han kjøpte opp flere gårder av Christoffer Casparsen Schøller fra Gjølme i 1668, bl.a. Krigsvollen og Bakken i Budalen. Bakken solgte han til broren Johan i 1676. Han var aldri bosatt på noen av gårdene. I skiftet etter Per Ellevsen var det 310 rdr. i arv. | Kirkvold, Per Ellevsen (I1301)
|
| 3193 | Per Ellevsen var fra Sørgården Singsås. Hans mor var søster til bondekona på Villmannsøya i Singsås, Guri Persdatter. Guri var gift med Jens Jensen Digre og de var barnløse. De tok derfor til seg Per Ellevsen og han kom som sytning til Villmannsøya. Per tok over bygselen på gården før 1697 for da var det skifte etter tanta og onkelen hadde dårlig helse og «sengeliggende». Per Ellevsen kjøpte gården av Randulf-familien ca. 1708, dvs det de eide, 1 øre 18 marklag. Men Ålen kirke skulle fortsatt ha landskyldparten sin. I 1719 kom det inn et klageskriv fra Randulf til stiftsamtmannen, der han sa at Per «sine belovede Løfter og Contragt ei vil hilde». Men det ble ordnet forlik og gården ble fremdeles brukerens eiendom. Per Ellevsen ble kalt med Kirkvold-navnet utover til 1695, og sønnen Ellev ga en gang opp at han var født i Kirkvoll. Det er ikke funnet noen sammenheng, men han var av Kirkvold-folket, og i slekt med lensmannen der. Men Pers datter Guri Persdatter ble gift med Ellev Johansen Bakken og hans far kom fra Kirkvoll, så svigerfaren til Per Ellevsen var i allefall av Kirkvold-folket. Per ble gift i 1690 med ei Gunhild Kristoffersdatter. Hun var det som kom til bygda med Kristoffer-navnet. Opphavet til navnet Villmannsøyen kommer fra han som dreiv gården før Per Ellevsen, Jens Johnsen Villmann, f 1588, d 1670 (min 7 x tippoldefar på min farsside). Navnet «Villmann» stammer fra at Jens var en av sønnene til John Halvarsen Digre, d ca. 1607. John og flere av sønnene var kjent som berserker i bygda, og skapte mye ufred. Per og Gunhild fikk 5 barn: Ellev «Persa» Persen Villmannsøyen, f ca. 1692, d 1767. Tok over farsbruket da broren Ola ga fra seg gården omkring 1730. Marit Persdatter Villmannsøyen, f ca. 1694. Guri Persdatter Villmannsøyen,K225 f 1696. Gift med Elev Johansen Bakken i Budalen. Ola Persen Villmannsøyen, f 1699. Tok over gården etter sin far og dreiv ei tid og ga fra seg gården omkring 1730, visstnok av økonomiske årsaker. Kristoffer Persen Villmannsøyen, f 1700, d 1756. Jfr. Nesse (Søgården). | Singsås Villmannsøyen, Per Ellevsen (I1055)
|
| 3194 | Per Eriksen bodde på Oppdal og var gift med Ingeborg Charlotte Olsdatter Haugen (f 20.02.1912, d 11.10.1996) fra Støren. Da han døde er han innført som Peder Storrø. | Storrø, Per Eriksen (31635228)
|
| 3195 | Per Eriksen døde knapt 3 år gammel. | Storrø, Per Eriksen (80234724)
|
| 3196 | Per Hansen, f ca. 1672, d 1736. Gift med Marit Sjursdatter, se Finn-Viggja (Teigen). Teigen på Viggja var det lokale navnet på opphavsbruket, Finn-Viggja, og fulgte denne halvparten av Øver-Viggja helt til flyttingen av husene til Teigen. Denne flyttingen skjedde før jordskiftet i 1870-åra. Husene på Oppigård Viggja ble flyttet etter at et leirras tok med seg en del av dem. I matrikkelarbeidet fra 1723 blir det sagt om Teigen at «denne gaard tager aarlig Skade af Elvebrud» og husene på bruket var allerede den gangen flyttet to ganger av den grunn. Kanskje de allerede da var kommet til Teigen. Opp igjennom tida klaget Villmanns-karene tidt og ofte for «elvebrud» og fikk ved kongelig resolusjon i 1787 satt ned skylden på bruket, slik at den ble halvert, til 1/2 spann. Men det nye matrikkelverket som kom i 1838, satte igjen tvillingbrukene Teigen og Oppigård jevnhøyt i skyld. Villmanns-folket etablerte seg etter hvert i Ner-Viggja. Fra 1680-åra og utover spredte de seg på de fleste bruk og plasser, men Teigen ble hovedbasen deres. Det var Per Hansen som hadde bygsel på dette bruket. Da Per døde i 1763 fikk hans sønn, Jonas Persen Villmann, f 1720, d 1799, skjøte på bruket av kansellieråd Henrich Hornemann for 600 dlr. Stie Tonsberg Schøller fikk da bruket i pant for 450 dlr. På denne tiden ble også andre Viggja-bruk solgt fra Reins klosters gods. | Villmann, Per Hansen (87694282)
|
| 3197 | Per Jensen dreiv Nordgården Vinsnes sammen broren Erlend. De tok over etter at broren Knut Jensen døde, før 1640. Knut hadde tatt over gården etter faren. Per Jensen var lensmann etter vennen Oluf Knutsen i Sørgården Vinsnes. I 1657 hadde «Per lensmann» en buskap på 16 storfe og 10 småfe, mens Erlend hadde 3 småfe mindre. Per Jensen og kona, som trolig het Ingeborg, ble gift mellom 1633–1635. Etter Per Jensen og Erlend Jensen tok sønnen til Per, Per Persen (f 1639, d før 1700), over hele Nordgården Vinsnes. Etterkommerne til Erlend kom bort fra gården. Fra gården Vinsnes er det aner både på Margits mor- og farside. Anene kan spores helt tilbake til 1573 – og med litt større usikkerhet tilbake til 1520. Kilde her er Singsåsboka, bind 3, side 223. I 1573 fikk Per Jensens farfar, Oluf Knutsen (f ca. 1550, d før 1590), bygsel på gården av kong Fredrik II. Fra samme år ble Vinsnes innlemmet i det store krongodset, der krona (Staten) var jorddrott (eier av jorda). Dette var en følge av Reformasjonen i 1537 hvor alle kirkelige adelsgods ble ekspropriert av kongen. Fra denne tid er det mulig å skille gårdpartene i Sørgården og Nordgården. Oluf satt som bruker på Nordgården – og etter ham har gården gått fra far til sønn til Per Jensen (f 1603, d ca. 1660) ble bruker. Pers besteforeldre Olav og Gjartru er stamfedre til de senere Vinsnes-slektene, og folk flest i Øvre Gauldalen, og mange ellers utover landet og i Amerika. Mye av ære og høyverdighet arvet Olav fra de gamle på Vinsnes – og ble som «Eirek setesvein» mektigste mannen i området. Olav var klokker og dekn (medhjelper til presten), og muligens lensmann. I tillegg var han bruker på Vinsnes og i 1580 nevnes han som bygsler av kongens gårder Øyænn og Osøya. Per Knutsen på Singsås var bror til Olav. På Vinsnes var det lese- og skrivedyktige folk, klokker og lensmann. Der var det tingstad og de omgikk både skriver og fut. De var også de eneste i bygda som i 1661 hadde fått overdratt pantet i gården fra Selio Marselis (en stor finansmann på den tiden) til seg selv og dermed kunne løse inn begge brukene. Klokkeren Ola Jensen i Sørgården og lensmannen Per Persen i Nordgården var dermed selveiere. De eide 1 spann 2 øre 6 marklag og hadde bygselretten til hele gården, 2 spann. Per Jensen og Ingeborg hadde i alle fall sønnene: 1. Hans Persen Vinsnes, f 1636, d ung. 2. Per Persen Vinsnes, f 1639, d før 1700, tok over hele Nordgården Vinsnes etter faren og onkelen Erlend. (Margits 4 x tipp-oldefar.) 3. Knut Persen Vinsnes, f 1652, levde enda i 1701, men trolig død ugift. | Vinsnes, Per Jensen (I1279)
|
| 3198 | Per Jensen var født på Singsås i Trøndelag. Per og broren Ole var de føste av Villmann-familien som kom til Viggja. Det er sannsynlig at Ola flyttet til Børsa en periode for det var en «Ola Johnsson Øyen, kanskje fra Singsås» som er registrert som driver av gården Hammer i Børsa fra 1661–1663. Fra 1663 var det Olas bror, Per Jensen, som tok over gården. Ola tok over gården etter at Sven Mogensen (Monsson) gav seg som bygselmann etter 40 år på Hammer. Sven Mogensen var sønn til Mogens Flak som finnes et annet sted i slektsoversikten. Hans Jensen dreiv gården Naustan i Børsa fra 1677 til han døde, senest 1679. Enka Ingeborg og barna flyttet da til Viggja. Hun kom til bruket Ner-Viggja (Nestu Viggja) som visstnok hadde ligget øde et tiår omkring 1680. kom til Viggja i sin bror Han var den første av Villmann-familien som kom til Børsa. Senere kom også broren Hans til Viggja. Han bosatte seg i Øver-Viggja. G. m. Gjertrud Ellevsdt. Kirkvoll fra Singsås, f. ca. 1647, d. 1716, som var g. II m. Erik Jensson. Per var driver av gården Hammer i Børsa fra 1664 til han døde omkring 1687. Da giftet kona seg på nytt og fortsatte drifta av gården. I 1664 ble bygselen på Hammer gitt til «Isach Wildmand» for 30 rdr., som da var «en megit dyrleit gaard». Samme året tok presten opp manntal, og førte Per Villmann som bruker der. En rimelig forklaring på dette kunne vært at det var Per og ikke Isak som fikk bygsel i 1664, men da Per senere fikk en sønn som han kalte Isak, er navnet på bygsleren fra 1664 trolig riktig. Isak må være død like etter at han bygsla, slik at broren Per tok over. Isak nevnes ikke ellers i lensregnskapet. Per og Gjertrud fikk 11 barn: 1. Jens Persen Hammer, f ca. 1667, d 1716. Gift med Ingeborg Arntsdatter. Se Jensgården på Viggja. 2. Florenta Persdatter Hammer, f 1669. Gift og bodde på Smøla. 3. Liv Persdatter Hammer, f 1670. Underoffiser, bodde i Skjærlia i Støren. 4. Hans Persen Hammer, f 1672. Bodde på Holmen på Smøla. 5. Johannes Persen Hammer, f 1674. Bodde på Smøla. 6. Kari Persdatter Hammer, f ca. 1674, d 1752. Gift med Hans Ingebrigtsen Engan i Singsås. 7. Ellev Persen Hammer, f ca. 1675. Bodde på Smøla. 8. Persdatter Hammer, dødfødt datter i 1677. 9. Kirsti Persdatter Hammer, f 1677, d 1760. Gift med Ingebrigt Eliasson Rødsløkken i Singsås. 10. Isak Persen Hammer, f ca. 1685. Bodde i Trondheim. 11. Per Persen Hammer, f ca. 1687, d 1718. Trolig oppkalt etter sin far som da var død. Gift med Randi Jensdatter Kjerrem. Se Æle. 1688–1716 Gjertrud Ellevsdatter, f ca. 1647, d 1716, enke etter Per Jensen Villmann på Hammer. Gift II med Erik Jensen Hanberg, f ca. 1667, d 1746, som var gift II med Gjertrud Persdatter. Barn: 1. Jens Eriksen Hammer, f. ca. 1690, g. 1717 m. Marit Johansdatter Ljøkleiv. Bodde på Ofstad, seinare på Stensås i Melhus. Barn: Johan, f på Ofstad 1718. 2. Marit Eriksdatter Hammer, død før 1747, gift 1719 med Hans Olsen. Bodde på Viggja da de giftet seg. Hans kom i «Slaveriet» i Trondheim. De hadde to sønner – Jens og Hans – som begge levde i 1747 og som morbroren Jens Stensås da var formynder for. _____ | Digre Villmann, Per Jensen (I1292)
|
| 3199 | Per Jensen vokste opp på gården Lefstad i Skaun. Gården ble delt omkring 1730 og denne gårdparten fikk navnet Sørgård Lefstad. Per giftet seg i 1748 og tok samme året over Sørgården etter faren som tok seg ut kår. Per og kona Andi Larsdatter Syrstad fikk bare 3 år sammen. Hun døde i 1751 og han holdt straks skifte etter henne av bl.a. 3 hester, 1 føll, 2 kyr, 3 kviger, 2 okser og 5 sauer. Per giftet seg på nytt i 1752 med enka på gården Hoset, Berit Andersdatter Hoset (født på Sørgård Krokstad ca. 1710, d 1784). Han flyttet da til Hoset, der de økonomiske kårene var bedre. Det var Pers søskenbarn, Simen Johnsen fra Lisbetsetra, f ca. 1722, død på Mo 1769, som tok over Sørgården. Han dreiv fra 1752–1767. Pers barn i 1. ekteskap, begge født på Lefstad: 1. Marit, f 1748. Gift med Anders Olsen, tok over Hoset. 2. Sjur, f 1749, d 1750. Barn i 2. ekteskap: Jens, f 1754. | Lefstad Hoset, Per Jensen (I2630)
|
| 3200 | Per Jensen, f ca. 1693. Gift med Kari Sjursdatter Rossmohaugen i Børsa og kom dit. | Hammer Villmann, Per Jensen (7335594)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2026.
Redigert av Per Otto Høve.