Høve-flokken
Notater
Treff 4,501 til 4,550 av 4,737
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 4501 | Sogneprest i Herøy 1652-1716. | Falch, Melchior Michelsen (I3285)
|
| 4502 | Sogneprest i Leksvik | Røg, Søren Christophersen (I3248)
|
| 4503 | Sogneprest i Meldal fra 1680, 1693 Dalernes Prosti, Forfatter og prost i Meldalen, Sogneprest. | Melchior Augustinusen (I3246)
|
| 4504 | Solau Andersdatter, f 1728, d 1776 på Gaustad Tomasstu. Gift i 1766 med Tomas Tomasen Overby, f 1713 på Overby, d 1802 på Gaustad Tomasstu. | Esp, Solau Andersdatter (53170784)
|
| 4505 | Solau Olsdatter vokste opp på Berg Mortenstu. Hun var eneste barnet til Oluf Johnsen Berg og tok over gården Berg Mortenstu på Byneset etter faren. Hvem Solau's mor var vites ikke. Solau var gift med Tore Olufsen fra nabogården Berg Torgerstu, og de fikk 5 barn. Solau's far er den første kjente brukeren fra min slekt på Mortenstu. Ifølge prestemanntallet i 1664–66 var Oluf Johnsen leilending på gården med skyld 1 spand 1 øre, hvorav 1 spand lå under Trondhjems Hospital – og Kongen og Ørlandet kirke eide 12 marklag hver. Fra da Oluf tok over ble gårdsgrensene og landskylda mer stabile. Oluf Johnsen satt fremdeles med gården i 1683, så det må være etter den tid at han ga gården videre til sin datter, Solau. | Berg, Solau Olsdatter (20315254)
|
| 4506 | Solaug ble gift ca. 1713 med enkemann Ole Ingebrigtsen og kom til Vigdal. De fikk en datter, Kirsti, f 1714, d 1737, som sannsynligvis er oppkalt etter Oles første kone. Datteren døde ugift. | Solaug (76373088)
|
| 4507 | Som enke Siri Volden, 75 år | Voll, Siri Andersdatter (I642)
|
| 4508 | Som Joen Hugdals barn (navnet mangler i kirkeboka) | Hugdal, Berit Johnsdatter (I426)
|
| 4509 | Som sine søsken vokste også Anders Andersen opp på Hanger Markaplass under Hanger Nerigård i Mebygda på Byneset. Senere flyttet han til Østersund, hvor han fikk en sønn med Jonetta Pedersson (32 år), Paul Axel Oscar, født 21. november 1885 i Brunflo. På dette tidspunktet var han registrert som arbeider under navnet Anders Andersson Hanger. Den 7. november 1886 giftet Anders seg med Jonetta, og sammen fikk de tre barn til: Olga Maria, f 10.02.1887, d 19.06.1887 i Østersund, Olga Mathilde, f 8.06.1888, og Augusta, f 4.08.1889, d 25.11.1889. Ifølge svenske kilder flyttet familien videre til Hommelvik den 10. april 1891. Året etter, den 13. juli 1892, emigrerte Anders Hanger til USA. Han var da 37 år og ugift og reiste via Sverige med skipet Juno, med reisemål Ishpeming, Michigan. Overfarten gikk via Liverpool, hvor han den 20. juli 1892 gikk om bord på skipet Ohio, som ankom Philadelphia. De to gjenlevende barna, Axel og Olga Mathilde, emigrerte også med faren. Dampskipet Juno tilhørte Wilson Line of Hull, England og fraktet passasjerer fra Norge til England, hovedsakelig til Hull, hvor de gikk om bord i tog videre til andre britiske havner før overfarten til Amerika. I USA etablerte Anders seg i Ishpeming, Michigan, og den 15. april 1899 giftet han seg med Emily Lee, også kjent som Emily Kinsman. Hun var 26 år gammel, født i Michigan av engelske foreldre, men foreldrenes navn er ikke oppgitt. Vielsen ble utført av pastor Jens? A. Eliassen, og forloverne var Peter Olson og Marit Olson, hvor Marit var Anders’ søster. På dette tidspunktet var Anders 43 år og registrert som gruvarbeider (miner), med sine foreldre oppgitt som Andrew Hanger (Anders Andersen Hanger) og Lora Johnson (Lava Johnsdatter). Ved folketellingen i 1900 bodde Anders, nå registrert som Andrew Hanger (44 år), sammen med sin kone Emily (28 år, født ca. 1873) og tre barn. Han hadde to barn fra sitt tidligere ekteskap, Paul Axel Oscar Hanger (15 år, født 21. november 1885 i Sverige) og Olga M. Hanger (11 år, også født i Sverige). Emily hadde en sønn fra et tidligere forhold, Thomas Hanger (8 år, født juli 1892 i England). Familien bodde sammen, men Anders og Emily fikk ingen felles barn. Det er sannsynlig at Anders døde som enkemann nær 69 år gammel. Dødsattesten oppgir hans mor som Olive Johnson og far som Andrew Hanger. Han arbeidet hele livet som gruvarbeider, og han døde kl. 08:00 om morgenen etter å ha blitt behandlet av lege de siste to dagene. Han ble begravd den 19. september 1924. | Hanger, Anders Andersen (I1576)
|
| 4510 | Som sønn av Michel Hoxeggen (Høgsteggen). Faren skrev seg for dette på det tidspunktet, men var vokst opp i Nord-i-Nordistu i Haukdalen. | Moum, Ole Mikkelsen (I287)
|
| 4511 | Son of Claus Corneliussen Gaas and Maren Eriksdatter Gaas. Husband of Gertrud Svendsdatter; Lucie Nielsdatter Balg and Kristine Jørgensdtr. Parelius. Father of Erik Jensen Parelius; Hans Jensen Parelius; Claus Jensen Parelius; Jørgen Jensen Parelius; Oluf Jensen Parelius and 11 others. Brother of Cornelius Claussen; Peder Claussen; Jørgen Claussen; Dorothea Clausdatter; Elise Clausdatter and 1 other. Half brother of Hans Clausen Gaas and Erik Clausen Gaas. | Parelius Gaas, Jens Klausen (I2321)
|
| 4512 | Son of Svend Andersen and Maren Hansdatter. Brother of Maren Svendsdatter; Gertrud Svendsdatter and Ingeborg Svendsdatter. Hans var sogneprest på Inderøy. | Hans Svendsen (I2318)
|
| 4513 | Sophia Mentzdatter Ravensborg var datter av rådmann i Trondheim, Mentz von Ravensborg. | Ravensborg, Sophia Mentzdatter (79314512)
|
| 4514 | Sophie Henriksdatters fødselsår er ukjent, antagelig ca. 1620–1625, hun døde 1683. Den 23/11 1683 er hennes skifte begynt pa «hjemstedet Gjelvangen i Trondhjem». Efter Hornemans optegnelser i Statsarkivet skal hun være datter av Henrik, Henriksson Dinclow, sogneprest i Nesna, født 1619, død 1681. Men dette stemmer ikke med årstallene. Derimot er der en annen teori angående hennes foreldre, hvilken nok er den riktige. I «Familien Bernhoft» side 255 heter det at: «Sophie Henriksdatter Dinclow var søster av presten Henrik Henriksson Dinclow i Nesna, og datter av Henrik Dinclow, tollvaktmester i Trondhjem, født ca. 15.5.. død 16.. og hustru Benedicte Hansdtr. Bernhoft» der var en datter av familien Bernhofts stamfar: Hans Andersen Bernhoft f ca. 1550, død 1619 som sogneprest til Frue Kirke i Trondhjem. Og videre i samme kilde: «Sophie Dinclow var først gift med: Hans Carstensen, død 1655, ingen barn, og blev da giengiftet med Mathias Hansson Bruun, død 1677. I hans skifte kalles han ogsi Mathias «Gilvangen». Navnet formentlig efter hans gård. Iflg. en meddelelse var «Gildevangen» en gård ovenfor «bakkene» i Trondhjem og skal ha ligget rett i vest for det nuværende Hotel d'Angletere, hvor en smal gate, Gjelvangveiten, minner om den. En gildehall har tidligere stått der. Mathias Hanssen Bruun var visselig beslegtet med Bernt Bruun født 1661, der i 1701, 40 år gammel, var Kirurg pà Røros Verk. Han hadde sønnen Mathiam 15 år gl. i 1701, og gikk på skole i Trondhjem. Samme år bodde Organist og Kirkeverge Johanes Bruun, 32 år gl., pa Røros på gården Brevik.» Bestefar av Biskop Johan Nordahl Bruun. Videre heter det i samme opptegnelser av Hornemann, om Sophie Bruun født Dinclow, «…at hun som enke gjenopbyggede sin gård i Trondhjem efter ildebranden 19/4–1681. Da hun døde i 1683, arvede hver av sønnene 312 riksdaler. Blandt andet efterlod hun sig 4 sølvkander, vegtig 85 lod, 83 lod, 38 lod og en 30 lod.» (85 lod = 1.275 kg) Et av disse sølvkrus eller kanner, vite å ha vært i hennes sønn Hans M. Bruuns og hans etterkommeres eie like inntil 1832, da det ble solgt på en auksjon etter Hans P. Brunns enke somm døde i 1831. Dette sølvkruset hadde inskripsjonen: «Mathias Hanssøn Bruun Sophie Henriksdatter Dinclow, 1662» og ble på nevnte auksjon kjøpt av (Zahl i Kjerringøy?) og på en auksjon etter Zahl i 1901, skal samme sølvkrus blitt innkjøpt til Nordenfjelddske Kunstindustrimuseum i Trondhjem. Sophies bror, Henrik Dinclow, blev som sogneprest til Nesna, gift i 1648 med enken etter sogneprest Nils Krabbe til Nesna, vortil han kom som residerende kapellan. Og da Dinclow var blitt sogneprest, kom i 1673 den bekjente Petter Dass som personellkapellan hos ham, hvor han var inntil han i 1689 blev sogneprest i Alstahaug. Da Henrik Dinclow døde i 1681, skrev Petter Dass et sørgedikt over ham, som begynner så: «Her hviler vor Dinclowius, Den værdig og wællærde, Han som et skinnend Verdens Lijus, Guds Menighed regjerde. I Trondhjem er hans fødested, der er hans blodsforvandte, - - - Han skrev sig inn til atestats, Da han sig dygtig kjendte, - - - Han stod sig bra og fik Laudats, den han og vel fortjente, - - - Hvad er din raad, hvem en som vil, din sjugdom sig antage? Den dig til forne plaster gav er nu alt død og borte. Hvor tidt han lod paa dig sin cur, foruten løn spendere.» Sophie og Mathias hadde tre sønner: 1. Hans Mathiasen, f 03.05.1658. 2. Henrik Mathiasen, f 1661, d 24.03.1732. 3. Andreas Mathiasen, f 1663. | Dinclow, Sophie Henriksdatter (I3099)
|
| 4515 | Sophie Randulf, f 1734, d 1781. Gift med Niels Herman Henriksen Celius Brønlund. | Randulf, Sofie Hermansdatter (4572262)
|
| 4516 | Source created by http://RecordSeek.com | Kilde (51411712)
|
| 4517 | Sovnet inn på Øya Helsehus i Trondheim kl. 08.30. Dødsårsaken var blodpropp i høyre fot og lungebetennelse som førte til hjertestans. | Olsen, Elisabeth (I26)
|
| 4518 | Står oppført som Pike da datteren Johanna ble født i 1796. Fra Fjellvik, Leka, Trøndelag. | Fjellvik, Kirsten Einersdatter (I2498)
|
| 4519 | Steen giftet seg 19.11.1696 i Nidarosdomen med Årsille Olsdatter. Far til Augustinus (Meldahl) fra Meldahl. | Meldahl, Steen Melchiorsen (I3258)
|
| 4520 | Steen, f 1696, døde samme år. Gutten var oppkalt etter soknepresten i Meldal, bror til sin farmor. | Evjen, Steen Halvorsen (62488808)
|
| 4521 | Steffen ble gift i 1759 med Jodda Rasmusdatter. De bodde på Melby-gjerdet, men flytta ut, visstnok til Orkdalen. De hadde 2 barn: Berit, f 1760, gift med Ola Persen Semsåsen. Ingeborg, f 1763. | Melling, Steffen Altsen (16167159)
|
| 4522 | Steffen ble gift I i 1749 med Berit Iversdatter fra Fremstu Bones, f 1727. De fikk 2 barn. Deres sønn Iver ble sinnsyk, levde i 1785. Datteren Ingeborg ble gift I med Ole Olsen fra Langørjan i Buvika og II med Lars Larsen Waldum. De var husmannsfolk under Mo. Ole Olsen var av slekta til Odd Høve. Steffen ble gift II i 1759 med Marit Larsdatter Rogstad. Arnt og Marit var bondefolk på Mosand. De fikk 13 barn. | Moe, Steffen Arntsen (I1273)
|
| 4523 | Steffen døde ung. | Krokstad, Steffen Andersen (26883512)
|
| 4524 | Steffen Estensen er fra gården Mosand. Kilder viser at vår slekt har hatt tilhold der siden før 1612, da får Ingebrigt 5 daler for en hvit okse han leverte til Trondheim gård. Ingebrigt er Steffens farfar. I lange tider var Mo tingstedet i bygda, og tinglaget bar da også navnet «Mou thinglag», slik vi finner det i lensregnskapene fra 1612. Det var en naturlig samlingsplass på de store sandslettene der elvene Gaula og Sokna møtes og bygda er bredest mellom åsene. Gårdsnavn som Mo, i gammelnorsk Mór, kan gå langt tilbake. Funnet av et økseblad tyder på at rydningen kan ha gått for seg allerede i det 6. århundre (etter vår tidsregning), da formen på øksebladet er karakteristisk for den eldre periode av jernalderen. Gravhauger og andre faste fortidsminner kan være gått tapt under flommene som har herjet grenda gjennom utlange tider. Sagnet beretter at det etter Svartedauden i 1349 røyk bare på én plass mellom Trondheim og Røros. Det var på Mo. Der sto ei jente og vasket håret sitt julekvelden. «Om e ska alene være, så ska e kroppen min ære», sa jenta. Da kom det en finn. Jenta slapp ham inn, og finnen ga seg til på Mo. Det sies at Mosand-gården opprinnelig lå rett ut for Mosmælen i nærheten av nabogården. Det var flommen som i slutten av 1700-tallet tvang gårdsfolket til å rive husene og flytte lenger sør for å være på tryggere grunn. Steffen Estensen tok over gården Mosand etter faren omkring 1690. De var leilendinger for det var Domkirken som eide hele grenda, helt til leilendingene kjøpte gårdene i 1840-årene. I de tidene han tok over hadde Gaula herjet slik at skylda på gården ble satt ned til ett spann. Faren Esten sier i søknaden om å få avfelling, at «flommene hadde brutt vekk det meste av åkerjorda og likeste slåttenget hans i en lengde av 818 alen, og der han før avla seksti lass får han ikke lenger en håndfull høy». Da Steffen var i sin velmakt gikk det tre tauser på gården, og lønna var lik for dem alle. Det var 6 ort og klær i årslønn. Men så døde Steffen i 1715, og i oktober året etter var Siri gift igjen med Peder Olsen. I 1718 ble de hjemsøkt av karolinerne som herjet på gården. På tinget i 1719 opplyser Peder at soldatene stakk med: 16 øonner bygg, 12 tønner havre, 2 tønner havremel, 36 lass høy, 1 hest, 3 kyr, 4 sauer, 7 skinnfeller, 8 bolster, 8 vog kjøtt, 1 jernharv og 1 vog jern. I tillegg brente de opp skigard og kornstaur for å ha noe å varme seg på, og de tok med seg gårdsredskapen de kom over. De norske troppene tok også sin del, om det ikke var så mye som det svenskene stakk med. Steffens bror drept av en annen bror Steffen hadde hele 7 brødre. Faren Esten hadde et helt regiment av sønner, hele åtte i tallet. Esten tenkte vel ikke da han selv satt som lagrettesmann i saken mot en som hadde drept bror sin, at han selv skulle få oppleve samme tragedie på nært hold. Men slik gikk det. En godværsdag i slåttonna kom den yngste sønnen Knut (f 1665) i skade for å slå ihjel en bror med høyriva. Knut rømte til Sverige og kom aldri mer tilbake til Moe-grenda. Han slo seg ned i Jämtland i Sverige. Siri og Steffen fikk 6 barn Marit Steffensdatter Moe, f 1690, d 1691. Esten Steffensen Moe, f 1692, d 1752. Gift med Katrine Clementzdatter. Husmannsfolk på Mosmælen. Kirsten Steffensdatter Moe, f 1695, d 1695. Arnt Steffensen Moe, f 1699, d 1699. Arnt Steffensen Moe, K98 f 1702, d 1787. (Margits tipp-tippoldefar.) Kirsten Steffensdatter Moe, f 1703, d 1715. | Moe, Steffen Estensen (I1270)
|
| 4525 | Steffen fikk en sønn, Peder Steffensen, utenfor ekteskap ca. 1680 med Berit Larsdatter fra Storbudal. Fram til da var Steffen et ukjent navn i Budalen og det antas at han var fra Støren, for der var Steffen-navnet i bruk. Men jeg har ingen flere opplysninger om Steffen. | _____, Steffen (I1219)
|
| 4526 | Steffen Kjeldsen, f ca. 1677, d 1748 på Elset. Gift i 1713 med Anne Bentsdatter Rye, f ca. 1694 på Rye, d 1776 på Elset. | Vorset, Steffen Kjeldsen (95271163)
|
| 4527 | Steffen Olsen ble gift med søskenbarnet Siri Knutsdatter i 1760. De dreiv Oppigård Solstad fra 1755–1789. | Solstad, Steffen Olsen (75627806)
|
| 4528 | Steffen Olsen, f 1708. Det heter at han ble «innkjøpt til Hospitalet». | Vorset, Steffen Olsen (92912748)
|
| 4529 | Steffen Pedersen tok over ene halvparten av gården Enodden etter mora og stefaren i 1771. Gården ble delt mellom halvbrødrene Steffen Pedersen og Peder Olsen. Steffens del ble kalt Nordistuen og Peders del Sørstuen (Systu'). Steffen var gift I 29.06.1756 i Budal kirke med Marit Estensdatter Refset (f 1728, d 1757) og II 17.06.1762 i Budal kirke med Ingeborg Olsdatter Lillebudal (f 1732, d før 1801). Steffen og Marit fikk en sønn. Marit ble begravet samme dag som sønnen ble døpt 14.08.1757, så hun døde sikkert i barsel. Steffen og Ingeborg fikk 5 barn. | Enodd, Steffen Pedersen (I1185)
|
| 4530 | Steffen tok over Nergård Solstad etter Arngrim som kan ha vært stefaren hans. Han dreiv det i perioden 1661–1717. Han var enkemann da han giftet seg med Randi Olsdatter. | Solstad, Steffen Olsen (I373)
|
| 4531 | Steffen var gift 2 ganger. Gift I med Randi Rasmusdatter Midtli, f 1766, d 02.12.1809, fra Soknedal. Gift II med Gunhild Iversdatter. | Bones, Steffen Andersen (32760781)
|
| 4532 | Steffen, f ca. 1694, d 1764 på Skjøstad. Gift I i 1720 med Anne Olsdatter Skjøstad, f ca. 1685 på Skjøstad, d 1725. Gift II i 1726 med Guru Andersdatter Gaustad, f ca. 1692 på Gaustad, d 1778 på Skjøstad. Steffen Hansen overtok bygselen av Skjøstad til våronna i 1721. Man finner ham også i tiendelistene for 1756: Steffen fødde 5 kyr og korntiende svartes med 12 merker rug, 1 1/2 t. havre og 1/2 t. bygg. | Berg, Steffen Hansen (79377315)
|
| 4533 | Sten er den eldste brukeren man med sikkerhet kan si dreiv gården Sør-Enlid (Nigarda). Han var bruker der fra ca. 1620 til etter 1667. Han var gift med ei Kjersti født før 1620. Hun har jeg ikke mer informasjon om. Sten og kona hadde to sønner som er kjent. Sønnen, Svend, er en av få budalinger som har blitt eldre enn 100 år. Da han døde i 1731 var han 100 år og 7 måneder. Det var en sjelden høy alder på denne tida. Det var Svend som tok over gården etter foreldrene. Boet etter Svend Stensen, da han døde i 1731, viste velstand etter den tids forhold. Stue med åre og ljore og tilbygd kove, fjøs med lem (for høy i andre etasje), stall og fjøs uten lem, to bur, det ene med sengesval, låve med trøskelem, badstu med ildsted, tømret skjul med ildsted, skjul til brende (ved). Husdyrene var en hest, en stut med horn, en gjelda oksekalv, 8 melkekyr, ei kvige med kalv, 3 ungnaut, 7 sauer og 4 geiter. Hvem som dreiv gården etter Svend døde har jeg ikke opplysninger om. Det er mulig den kom ut av slekta allerede da, men i allefall fra 1759. Da tok gårdsjenta Sirri Olsen (f 1677, d 1760) og mannen hennes, Colbanus Sjursen (f 1703, d 1763), over bruket. Colbanus, eller Kølben som han kaltes i dagligtale, kom fra Soknedalen og var av gammel bergmannsætt. Han hadde med smiekunsten til Enlien, en tradisjon Ingebrigt Iversen førte videre mot slutten av århundret. Han var en av de siste i Budalen som lagde jern av myrmalm, og smidde alt fra grove plogjern til små, velforma beslag. Det fortelles at ingen kunne herde råjernet bedre enn han, slik at det vart «bett» i eggjernet. Tarald Olsen fikk kjøpt gården i 1761, men velstanden raknet på kort tid. Da han døde i 1778 ble gården solgt på tvangsauksjon. Fra bygdeboka for Budalen finner vi følgende om gården Sør-Enlid (Nigarda): «Endalen er trang og berglendt fra Brubakken og sørover mot Enlien. Her vider dalen seg ut med slakke, sørvendte lier. Kornet ble ofte modent i Enlien, og gården fikk tidlig flomkvern. Tre skjepper bygg er en del av skatten Sten Enlien utreder i 1667. Sør-Enlid ligger 540 meter over havet, og fra gammelt var det elvevad og stor ferdsel. Senere ble det bygd bru lenger nord.» | Enlid, Sten Svendsen (I1208)
|
| 4534 | Stephen var født i Bodin i 1598 som sønn av prost i Bodin, Hans Olufsen Soop. Stephen ble etter sigende ansatt i embedet som sogneprest i Gildeskål etter Sewerin Hveid. Sistnevntes tiltredelsesår i embedet er ukjent. Han ble imidlertid avsatt som sogneprest. Et sagn forteller at presten var drikkfeldig. Han drakk opp altervinen slik at nattverdsgiestene kun fikk hostien (brødet). Presten drakk av kalken mens nattverdsgjestene ikke fikk noe av den. Dette vakte så stor forargelse blant almuen at de klagde til prosten i Bodin. Prosten ga presten en streng irettesettelse, men dette hjalp ikke. Han ble deretter avsatt fra embedet og prostens sønn, Stephen Hansen Soop ble kalt til sogneprest i Gildeskảl i 1622. Ifølge Andreas Erlandsens "Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Tronhjems stift" 1844–1855 så ble Hr. Stephen innskrevet ved Akademiet og dimitert derfra i 1621 med et "berømmeligt Testimonium". Han ble ordinert til sogneprest i Gildeskål den 20. mars 1622. Ordinasjonen fant sted i Trondheim og ble foretatt av biskop Andreas Arrebo som var biskop i Trondheim fra 1618 til 31. juli 1622. Arrebo ble forøvrig også fradømt sitt embete som biskop etter å ha pådradd seg lensherren Tage Andersen Thotts vrede. Fradømmelsen skjedde på et herremøte i Bergen hvor kong Christian IV var personlig tilstede. Bakgrunnen var at han hadde oppført seg uhøvisk med drikk og sang i festlige lag i Trøndelag, blant annet i et bryllup. Man kan lure på om Hr. Stephens sobre og alvorlige personlighet ble farget av den lær-dom det mả ha vært i begynnelsen av sin karriere å komme i kontakt med to kolleger som ble avsatt pga. sin livsførsel. Hr. Stephen var etter alt å dømme av en annen støpning enn de to andre forannevnte prelater (dvs. høyt rangerte personer innen kirken). Han var svært avholdt av folk i Gildeskål. Etter ordinasjonen ble det samlet inn 6 mark tørrfisk fra hver mann i soknet til å dekke utgiftene som han hadde hatt ved ordinasjonern i Trondheim. Mottakelsen i soknet var altså den aller beste. Han var en velstudert, virksom og alvorlig mann. På sine eldre dager sviktet helsen en del, og han var ikke i stand til å bestige prekestolen i Gammelkjerka. Han måtte derfor holde prekenen sittende på en stol foran alteret. Introduksjoner utførte han stående på kne på en skammel. I 1654 fikk han sønnen til sin kollega Hans Lauritsen Blix i Bodø, Hans Hansen Blix til personellkapellan. I 1659 kom personellkapellan Peder Mentzen Darre, sønn av foran nevnte Mentz Christopherson Darre, til Gildeskål. Begge disse kapellanene ble hr. Step-hens svigersønner. Hr. Peder ble også hans etterfølger i kallet. Hr. Stephen var gift med Sara Lauritzdatter Krabbe f 12. januar 1607. Hun var datter av sognepresten i Stangvik på Nordmøre, Lauritz Nielsen Krabbe (død 1619). Hennes bror var således den kjente prosten pa Nordmøre og sogneprest i Aure Peder Lauritzen Krabbe (1596–1686). Om han er det skrevet en hel del. Han var ikke bare prost og sogneprest, men en svært fremgangsrik og velhavende trelasthandler som eide flere sagbruk på Møre-kanten. Stephen sørget for at døtrene ble giftet bort til kondisjonerte og ikke under sin stand. Det viser hvordan presteslektene holdt sammen gjennom giftermål. Alle ble gift med prester, unntatt Stephens yngste datter som ble gift med rikmannen Johan Schrøder fra Arnøy. En kjenner til følgende barn fra ekteskapet mellom Stephen Hansen Soop og Sara Lau-ritzdatter Krabbe: 1) Magdalene Soop som ble gift med sogneprest i Gildeskål, Peder Mentzen Darre (1633–1688). 2) Gertrud Soop, gift med prost Snog, pastor til Vegø. 3) Kirsten Soop, gift med personellkapellan Hans Hansen Blix i Gildeskal. 4) Karen Soop gift med handelsmann og Bergensborger Johan Schrøder fra Arnøy i Gildeskål. Sogneprest Stephen Hansen Soop døde i 1675. Denne trofaste og avholdte prelaten var sogneprest i Gildeskål i hele 53 år. Ingen prest har sittet så lenge i Gildeskål sognekall etter reformasjonen i 1537. Desserre finnes det ikke noe maleri av Hr. Stephen. Epilog Hr. Mentz eldste sonn og Hr. Stephens eldste | Soop, Stephen Hansen (25375399)
|
| 4535 | Størker Vold ble født på slutten av 1500-tallet, sannsynligvis på gården Voll på Støren hvor han nevnes som bruker først på 1600-tallet. Han døde omkring 1652 for da tok sønnen Jens over gården. Aner på Voll tilbake til 1520? Det finnes ingen sikre opplysninger om hvem foreldrene til Størker var, men sporene leder oss langt tilbake i tid. Allerede i Sølvskatten fra 1520 nevnes en mann ved navn Størker som var oppsitter på gården Voll. Nesten førti år senere, i Skipsskatten fra 1559, nevnes nok en Størker på Voll – kanskje var han sønnen hans? Siden navnet Størker er sjeldent, er det fristende å tro at det er en slektslinje som føres videre her. Mye tyder på at vår Størker Vold kan være en direkte etterkommer av den første Størker som ble nevnt i 1520. Først på 1600-tallet var det to brukere på Voll. Den ene var Størker. Han nevnes i lensregnskapene fra 1610 og utover til vi finner ham sammen med de andre voksne på gården i Koppskatten 1645: «Størcker Wold, hans høestrue, Jens Wold, Elli Wold, Berette Wold, Brønild Wold, Olle Wold». Den Jens som nevnes er Størkers sønn som tok over gården ca. 1652. Det er uvisst hvilket slektskap de andre personene har til Størker. På den tiden Størker ga over gården til sønnen Jens Størkersen var det blitt sagbruk i nærheten av gården. Det kunne skjæres tre stabler bord for året på «nedre Rebeck saug», men det var Anders Christophersen Schøller som eide sagbruket, og mennene på Voll fikk bare være med som arbeidshjelp. Men det var litt å henge fingrene i på gården, for i fjøset var det på den tiden over 20 naut og halvparten så mange småfe. Om gården Voll (kilde Støren. Gard og grend I, s 11–12) Voll hører til de eldste gårdene på Støren. Både gårdsnavnet og ulike jordfunn forteller dette. I 1811 fortelles det at det var to gravhauger på gården. I den ene ble det funnet et sverd med bagle og senere er det også funnet en spydspiss og et økseblad. Gaula har gjennom tidene herjet og gravd bort begge haugene og dermed fjernet alle faste fortidsminner som kunne fortalt om rydding i gammel tid. Voll er et naturnavn som skriver seg fra gressrike sletter der feet trives og bosettingen kan gå helt tilbake til eldre jernalder (500 år fvt til 500 år evt). Flommene i Gaula har vært en stadig trussel mot åker og eng, og det store leirfallet i 1345 da Kvasshylla like i nærheten raste ut, ødela mye i grenda. I 1698 er det oppsitterne selv som ordlegger seg i et brev om tilstanden, og da heter det om Gaula at den har gjort dem «stoer og ubodelig skade». Det gamle fellestunet lå lengst sør i grenda i nærheten av Klevstubekken som kommer fra Kvennvatnet. Men så grov elva seg innpå til gårdsfolket så det ene av brukene måtte komme seg unna. De flyttet nærmere Haga bru og bygde opp igjen alt sammen på den gamle «Vårvollen». Omsider måtte nok en huslyd bryte opp, og de flyttet over elva til den gamle «Volløya» der det hadde vært husmenn engang for lenge siden. Den tredje gården som gikk under navnet «Litjstu» ble liggende igjen på de gamle tomtene til Gaula tok bit for bit av åkerjorda, og krigshendingene i 1940 gjorde ende på husene som sto igjen. I gammel tid var «Våttån» på Vollberga en kjent vardeplass, og der gårdene lå rundt det gamle fellestunet lunet de bratte bergryggene godt for nordvesten. Der kan en fremdeles finne varmekjære vekster som hassel og alm. | Vold, Størker Størkersen Junior (I1387)
|
| 4536 | Størker Vold er nevnt som oppsitter på gården Voll i sølvskatten 1520. Sølvskatten fra 1520 gir oss det første kjente navnet på folk som bodde på Voll. Den gangen var det Størker og Torsten som var oppsittere der. De betalte skatt ikke bare for seg selv, men også på vegne av personer som var umyndige. Begge var leilendinger, og gården tilhørte nok Bakke kloster. I skipsskatten 1559 figurerer også en Størker på Voll, dette er sannsynligvis sønnen til Størker Vold. Men omkring 1590 heter brukeren på gården Knut. Det var sammengifte og nært slektskap mellom folket på de to gamle gårdene som nevnes i lens-regnskapene først på 1600-tallet. | Vold, Størker (I1389)
|
| 4537 | Susanne Lennertsdatter var antakelig født ca. 1520 eller noe seinere. Hun døde sannsynligvis før 1583. Susanne var trolig pleiedatter eller stedatter av professor i medisin ved universitetet i København, Peter Capeteyn, som senere ble nevnt som hennes mann Jens Schjelderups svigerfar. Om Susanne har man ikke mange opplysninger, men som bispinne hørte hun til overklassen og deltok i de kondisjonertes liv i byen. Hennes og mannens navn går igjen i flere slektsledd. Hvor mange barn Susanne og Jens fikk, vet man ikke sikkert, men Absalon Pedersen har i alle fall omtalt de fleste. 1. Adriane, f 1548 el. 1555, d ca. 1599. 2. Daniel var eldre enn broren Torbern og var død før Torbern ble gravlagt i 1563. 3. Kathrine, d før mars 1563. 4. Torbern, f 03.07.1562, d 07.03.1563. 5. Otto, f 25.02.1565, d 23.10.1566. 6. Jens, f 28.06.1569, d etter 1572. 7. Peder, f 07.091571, d 27.09.1646. 8. Marien, var muligens født etter 1572. 9. Ellin, har vært nevnt som et av barna. 10. Christen, f 1574, d 1622, sogneprest i Søgne. Kanskje var han fostersønn. | Mietens, Susanne Lennertsdatter (59951728)
|
| 4538 | Sven Johnsen Forset, f 1656, d 1715. Gift med enke Randi Sivertsdatter Asgard. Ingen barn. | Forset, Sven Johnsen (44462039)
|
| 4539 | Svend Andersen tok over Lisbetsetra da mora døde. Svend dreiv bruket fra ca. 1645 til ca. 1677. Da tok datteren, Marit, over. Hun var gift med Sjur Knutsen. | Lisbetseter, Svend Andersen (I1375)
|
| 4540 | Svend er en av få budalinger som har blitt eldre enn 100 år. Da han døde i 1731 var han 100 år og 7 måneder. Det var en sjelden høy alder på denne tida. I 1658 var Trøndelag okkupert av Sverige og Svend ble utkommandert til Riga for å kjempe for svenskene. Svend ble utkommandert i Anders Munks kompani, sammen med Niels Erichsen Bonesvoll. I august 1658 sto de klare til å marsjere sørover gjennom Sverige til Riga. Niels kom aldri tilbake, men Svend rømte tilbake til Budalen. To mannsaldere senere, i 1718, satt han hjemme i Enlien og så at Armfeldts karolinere kom og tok en hest med kløvtøy og sele fra stallen. Skadetaksten etter besøket var 6 riksdaler. Likevel slapp de lett unna, slik at de må utrede Krigsskatten i 1720 med 48 skilling. Svend Stensen var en driftig kar. Boet etter Svend Stensen viste velstand etter den tids forhold. Stue med åre og ljore og tilbygd kove, fjøs med lem (for høy i andre etasje), stall og fjøs uten lem, to bur, det ene med sengesval, låve med trøskelem, badstu med ildsted, tømret skjul med ildsted, skjul til brende (ved). Husdyrene er en hest, en stut med horn, en gjelda oksekalv, åtte melkekyr, ei kvige med kalv, tre ungnaut, sju sauer og fire geiter. | Enlid, Svend Stensen (I1209)
|
| 4541 | Svend Gjertsen Busch var ifølge eldre slektsopptegnelser født 12. mai 1645. Han var ifølge Schønings beretning «Handels-Tiener» på Buschholmen i 1659, ennå bare femten år gammel, hvis opptegnelsene om hans fødselsdata er riktige. Men ungdommen kom tidlig i praksis i de tider. Svend Gjertsen Busch var sønn av Gjert Hansen Busch’s og fortsetter slekten i Trondhjem. Etter tidens faste oppkallingsregler har han, med døpenavnet Svend, neppe vært eldste sønn. Han skulle i så fall ha hett Hans, men om dette foreligger ingen eksakte opplysninger lenger. | Busch, Svend Gjertsen (I2305)
|
| 4542 | Svend Hansen vokste opp på Gimsen. Bodde på Sømhovd da han døde, bare 30 år. | Gimsen Sømhovd, Svend Hansen (I1603)
|
| 4543 | Svend Jakobsen var fra gården Storbudal. Han tok over Nordstuen Storbudal fra 1722. Han var gift med Guri Jensdatter fra Vinsnes. De fikk 6 barn: Dordi Svendsdatter Storbudal, f 1710, d 1773. Gift med Per Olsen Forseth. Guri Svendsdatter Storbudal, f 1715, d 1751. Gift med Ole Pedersen Vinsnes. Jakob Svendsen Storbudal, f 1718, d 1787. Gift med Marit Pedersdatter Vinsnes, f 1714. Ingeborg Svendsdatter Storbudal, f 1720, d 1764. Gift med Per Pedersen Vinsnes. Marit Svendsdatter Storbudal, f ca. 1724 (kan være en forveksling med Marit Larsdatter f ca. 1740 i Sørstuen). Jens Svendsen Storbudal, f 1725, d 1802. Eier og bruker fra 1751. | Storbudal, Svend Jakobsen (64006592)
|
| 4544 | Svend Johansen, f 1718. Festet plassrom på hjemplassen Langørghagen (Langørjhåggån) sammen med broren Gunder i 1761. | Langørgen, Svend Johansen (57883742)
|
| 4545 | Svend Larsen tok over bygselen i Storbudal Sørstuen etter faren og var bruker til han døde, før 1720. Kona het Kirsti, det er alt en vet om henne. Det er ikke kjent hvor hun kom fra. Det er uvisst om Svend levde da Armfeldtsoldatene raidet gården på senhøsten 1718. I 1720 var han død for da satt enka Kirsti som ansvarlig for gården. Hun var «forarma» når det var snakk om betaling av Krigsskatt etter Armfeldttoget, så hun slapp vel å betale. Etter matrikkelen 1723 er gårdens situasjon beskrevet slik: «Middelmådig lettvunden og frostlendig markajord, uviss til korn. Utsæd: 1 tønne bygg. Det høstes 35 lass høy. Det er 2 hester, 7 melkkyr, 6 ungnaut, 8 sauer og 3 geiter på gården. Sæter i heimrøsta – og for ei engløkke i allmenningen skattes 12 skilling årlig til futen. Det er flomkvern i lag med Nordstuen.» Storbudal ble delt i Sørstuen og Nordstuen en gang på 1600-tallet. Og faren til Svend og hans bror, Jakob, hadde vær sin part. Brukerrekken på Storbudal Sørstuen er uklar i slutten av 1600. Det virker som denne slekta var på flyttefot. Så i folketellingen 1701 var det Lars Svendsen (Svend sin far) som var bruker på Sørstuen. Ved inngifte og blodblanding går de samme navn igjen både på sverd- og spinnesiden. Faren til Svend var nok en yngre bror til Jakob Svendsen, f 1636, d ca. 1710, som var bruker på Storbudal Nordstu. Fra disse to Svendsønner er det mer greit å følge slektene på Storbudal. I følge Budalsboka har vår slekt aner på gården Storbudal til Svend Storbudal (Svend Larsens farfar) som var bruker fra før 1645 til før 1657. Svend er stamfar både til Margits far Ole Eliasen Aunøien og Margits mor Marit Ellevsdatter i 9 slektsledd. Storbudal, midt i ferdselsleia Budal (gnr 173) nevnes første gang i de skriftlige kildene i 1489. Da er gården delt i Storbudal og Lillebudal. Storbudalen er sannsynligvis det opprinnelige bruket, og Sømark forteller at der regjerte sagnfiguren Ketil Budala. Det skal lenge ha stått igjen et par stolper fra buret hans i Budalslia og det fortelles at han senket en kjel med sølvmynter i Budalsfossen. En som er oppkalt etter han, skal finne igjen kjelen og leve i stor rikdom! Slike myter og sagn var med å gi budalingene forestillingen om et felles opphav i ei fjern fortid, og et sterkt samhold var nødvendig i ei tid da kampen om naturressursene var hard. Det var stadig tvister med nabobygdene om rettighetene i marka. Så sent som i 1818 klager Storbudal til fogden på at bøndene fra Bogen i Singsås har slått seg til med sæter midt i «heimrøsta». Storbudal ligger midt i ferdselsleia mellom det østafjeldske og Trøndelag. Budbringere, kremmere, geistlige og verdslige med følgesvenner, alle som hadde ærend over fjellet, var innom gårdstunet der. Ja, i katolsk tid kom også grupper med pilgrimer som skulle til St. Olavs skrin i Nidaros. Storbudal hadde høy landskyld og jordveien er holdt for være den mest årsikre i Budalen. Åker og eng er dyplendt, og det milde værdraget fra sør merkes godt. Landskylda ble først utredet i smør, huder og skinn, og på 1600-tallet skulle Storbudal utruste en soldat sammen med Krigsvoll og to Busetgårder. Gården hadde kvern og kvantumsag i elva. _____ Svend og Kirsti hadde flere barn. 3 er kjent: Randi Svendsdatter, f 1706, d 1793. Gift I 05.10.1732 i Soknedal kirke med Peder Olsen Lien (Midtlia), f 1694, d 1749, Soknedal. De fikk 7 barn. Gift II 11.06.1750 med Ole Johansen Østhusløkken, f 1720, d 1792, Soknedal. De fikk 1 datter. Lars Svendsen, født 1708, død 87 år. Tar til som leilending i ung alder. Kona var Marit Ellevsdatter, trolig fra Lillebudal, født 1715, død 80 år. Brynhild Svendsdatter, f ca. 1713, d 1786. Gift 10.07.1738 i Soknedal kirke med Ole Johnsen Lien (f 1711, d før 1786) fra Sørlia (Kåsen) i Soknedal. Gravlagt 13.08.1786 som Brønille Svendsdat. Staverløchen, 73 år. De fikk 8 barn. | Storbudal, Svend Larsen (I1224)
|
| 4546 | Svend Mogensen Hammer fra Børsa er sannsynligvis bror av Oluf og Arent Flak. Han var lagrettemann i en sak mot to av brødre sine på gården Flak på Byneset. Svend Mogensen satt i 40 år fra 1620–1660 som bygselmann på gården Hammer i Børsa. På et ting i 1659 ble det opplyst at han var «en udleffuet mand som sig eller ingen kan vere tienlig och haffuer ingen hielp». Han var skyldig vel 12 daler i skatt, og kunne greie å skaffe 9 daler. To år senere fikk "Ola Jonsson Øyen, kanskje fra Singsås" – bygselen, men døde visstnok like etter, da det etter landkommisjonen 1661 var enke som satt med gården. Svend levde ennå i 1662, men skatta da som husmann på Hammer. Den Ola som nevnes som ny bruker er sannsynligvis Ola Jensen Villmannsøyen og sønn til Jens Johnsen Digre Villmann som finnes et annet sted i slektsoversikten. | Hammer, Svend Mogensen (38227440)
|
| 4547 | Svend Sjursen ble gift 1715 (forlovet 07.04.1715) med Marit Andersdatter Eggen i Orkdalen og kom dit. | Lisbetseter, Svend Sjursen (I1372)
|
| 4548 | Svend Storbudal nevnes som første kjente bruker fra vår slekt på gården Storbudal. Han var leilending fra før 1645 til før 1657. Budal-gårdene nevnes første gang i de skriftlige kildene i 1489. Da var gården delt i Storbudal og Lillebudal. På 1600-tallet ble Storbudal delt i Sørstuen og Nordstuen. Kanskje var det Svend som delte opp gården for hans to sønner Jakob og Lars ble brukere på hver sin gård. Jakob i Nordstuen og Lars som bruker i Sørstuen. Den eldste sønnen, Jakob Svendsen nevnes som bruker fra før 1664 til han døde i 1710. I manntallet 1701 var sønnen Lars Svendsen bruker i Storbudal, sannsynligvis da i Sørstuen. Ved inngifte og blodblanding går de samme navn igjen både på sverd- og spinnesiden, men Lars Svendsen var nok en yngre bror til Jakob Svendsen. Fra disse to Svendsønner er det mer greit å følge slektene på Storbudal – og begge er stamfedre til Margit. Svend Storbudal, er stamfar både til Margits far og mor. Sølvmynter i Budalsfossen Storbudal er sannsynligvis det opprinnelige hovedbruket, og Sømark forteller at der regjerte sagnfiguren Ketil Budala. Det skal lenge ha stått igjen et par stolper fra buret hans i Budalslia og det fortelles at han senket en kjel med sølvmynter i Budalsfossen. En som er oppkalt etter han, skal finne igjen kjelen og leve i stor rikdom! Slike myter og sagn var med å gi budalingene forestillingen om et felles opphav i ei fjern fortid, og et sterkt samhold var nødvendig i ei tid da kampen om naturressursene var hard. Det var stadig tvister med nabobygdene om rettighetene i marka. Så sent som i 1818 klager Storbudal til fogden på at bøndene fra Bogen i Singsås har slått seg til med sæter midt i «heimrøsta». Storbudal midt i ferdselsleia Storbudal ligger midt i ferdselsleia mellom det østafjeldske og Trøndelag. Budbringere, kremmere, geistlige og verdslige med følgesvenner, alle som hadde ærend over fjellet, var innom gårdstunet der. Ja, i katolsk tid kom også grupper med pilgrimer som skulle til St. Olavs skrin i Nidaros. Storbudal hadde høy landskyld og jordveien er holdt for være den mest årsikre i Budalen. Åker og eng er dyplendt, og det milde værdraget fra sør merkes godt. Landskylda ble først utredet i smør, huder og skinn, og på 1600-tallet skulle Storbudal utruste en soldat sammen med Krigsvoll og to Busetgårder. Gården hadde kvern og kvantumsag i elva. Svend og kona fikk 2 sønner (som er kjent): Jakob Svendsen, f ca. 1636, d ca. 1710. Tok over Storbudal Nordstuen etter sin far. Lars Svendsen, f ca. 1649, d ca. 1711. Tok over Storbudal Sørstuen. | Storbudal, Svend (I1222)
|
| 4549 | Svend var gift med Berit Olsdatter Mellingseter. Se Husbyskora i Skaun. | Skauan, Svend Pålsen (5619612)
|
| 4550 | Sverre var bankkasserer fra Sandnessjøen da han giftet seg med Margit. Da han døde var han disponent for Helgelandske Dampskipsselskap. Der hadde han vært i over 30 år, først som kontorsjef og de siste 12–13 årene som disponent. Sverre fikk et illebefinnende under et Oslo-besøk rett før jul, men reiste tilbake til Sandnessjøen. Han fikk et tilbakefall og ble sendt til Oslo hvor han ble operert, men livet stod ikke til å redde. I følge dødsannonsen hadde de 2 barn: Odd, gift med Magnhild. Børge, gift med Bjørg. | Rattsø, Sverre (5599331)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2025.
Redigert av Per Otto Høve.