Høve-flokken
Notater
Treff 4,751 til 4,800 av 4,973
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 4751 | Sten Svendsen ble født ca. 1595, eller i de siste 10 år på 1500-tallet som det står i «Gard og grendeliv i Budalen». Det er ikke kjent hvem foreldrene var eller hvor han vokste opp. Han var gift med Kjersti. Han var bonde på Sør-Enlien (Nigarda) i Budalen. Sten døde ca. 1670 på Sør-Enlien, da han var omkring 75 år gammel. Sten er den første navngitte brukeren man med sikkerhet kan si drev gården Sør-Enlien (Nigarda). Han var bruker der fra ca. 1620 til etter 1667. Sør-Enlien ryddet på slutten av 1400-tallet Sør-Enlien (gnr. 192) ligger på vestsiden av elva Ena, i et område med mye einer. Dette kan ha sammenheng med navnet på både dalføret og Enlien-gårdene. Endalen er trang og bratt fra Brubakken og sørover mot Enlien. Ved Enlien blir dalen bredere, med slake og sørvendte lier. Kornet modnet ofte der, og gården fikk tidlig egen flomkvern. Sør-Enlien ligger 540 meter over havet. I gamle dager var det vadested over elva der, og mye ferdsel gikk gjennom området. Senere ble det bygd bru lenger nord. På begynnelsen av 1600-tallet betalte gården årlig skatt i form av tre skjepper halvbygg og andre varer. Dette var i tiden til Sten Svendsen, den første kjente brukeren av gården. Han ble født i 1590-årene. Den første rydningsmannen som bygde årestue og dyrket jord der på slutten av 1400-tallet, var da for lengst død. Ved en befaring i 1670 ble gårdens grenser beskrevet slik: mot øst elva Ena, mot sør Solumsvoll, mot nord Brubakkvaldet og mot vest helt opp til snaufjellet. Selv om jorda er gammel og gården har høy alder, er det ikke funnet historiske gjenstander av betydning på gården. Området har vid utsikt og sol gjennom hele året, slik det ofte blir i dalfører som vender nord–sør. I lensregisteret fra 1620 og koppskatten fra 1645 nevnes bare Sten Enlid og kona Kjersti på gården. Hvem som først eide jorda, vet man ikke. I jordeboka fra 1667 står Erich Blix, rådmann i Trondheim, som eier. Senere overtok stiftskriver Morten Wium. I 1657 betalte Sten Enlid skatt for 14 storfe, 5 geiter og 6 sauer. Han ble da kalt «ødegårdsmann». Det betydde at han drev en del av en gård, for eksempel en fjerdedel eller halvpart. Senere ble han regnet som halvgårdsmann på Enlien. I tillegg til småtiende og arbeidsavgifter måtte gården betale tre skjepper bygg og seks skilling for kvernstedet. I prestemanntallet fra 1664–1666 ble Enlien-gårdene ført samlet, uten navn på brukerne. Sten var en «sterkhelsig kar» – og sønnen ble 100 år Sten Enlid ser ut til å ha vært en sterk og seiglivet mann. Han forsvinner fra listene etter 1667. Sønnen Svend ble enda eldre. Han ble født i 1631 og døde 100 år og 7 måneder gammel. Han er den eldste personen fra Budalen som det finnes sikker kunnskap om. Kona hans het Sirri Pedersdatter, men bakgrunnen hennes er ukjent. De levde i urolige tider. Da Trøndelag var under svensk styre i 1658, ble Svend Stensen Enlid tvunget inn i militærtjeneste og sendt mot Riga gjennom Sverige. En annen mann fra Bonesvoll kom aldri hjem, men Svend klarte å rømme og vende tilbake til Budalen. Som gammel mann opplevde Svend også Armfeldts karolinere i 1718. Soldatene kom til Enlien sent på høsten og tok med seg en hest fra gården, sammen med seletøy og kløvutstyr. Tapet ble verdsatt til seks riksdaler. Sammenlignet med mange andre gårder i området slapp Enlien likevel forholdsvis billig unna. Gården ble derfor ikke regnet som utarmet, men måtte betale den pålagte krigsskatten i 1720 på 48 skilling. Det var velstand på Enlien Sten og kona hadde to sønner som er kjent. Sønnen, Svend, er en av få budalinger som har blitt eldre enn 100 år. Da han døde i 1731 var han 100 år og 7 måneder. Det var en sjelden høy alder på denne tida. Det var Svend som tok over gården etter foreldrene. Boet etter sønnen Svend Stensen, da han døde i 1731, viste velstand etter den tids forhold. Stue med åre og ljore og tilbygd kove, fjøs med lem (for høy i andre etasje), stall og fjøs uten lem, to bur, det ene med sengesval, låve med trøskelem, badstu med ildsted, tømret skjul med ildsted, skjul til brende (ved). Husdyrene var en hest, en stut med horn, en gjelda oksekalv, 8 melkekyr, ei kvige med kalv, 3 ungnaut, 7 sauer og 4 geiter. Sten og Kjersti fikk to sønner (som er kjent) 1. Svend Stensen Enlid, f 11.1630, d 1731, han ble 100 år. Tok over gården etter foreldrene. Gift med Siri Pedersdatter og de fikk 7 barn. I 1658 var Trøndelag okkupert av Sverige og Svend ble utkommandert til Riga for å kjempe for svenskene. Svend ble utkommandert i Anders Munks kompani, sammen med Niels Erichsen Bonesvoll. I august 1658 sto de klare til å marsjere sørover gjennom Sverige til Riga. Niels kom aldri tilbake, men Svend rømte tilbake til Budalen. 2. Halvor Stensen Enlid, f ca. 1640, f 1720. Kaltes Halvor Bergknecht. Første kjente oppsitteren i Sør-Enlien Nordistu, fra 1700. | Enlid, Sten Svendsen (I1208)
|
| 4752 | Stephen var født i Bodin i 1598 som sønn av prost i Bodin, Hans Olufsen Soop. Stephen ble etter sigende ansatt i embedet som sogneprest i Gildeskål etter Sewerin Hveid. Sistnevntes tiltredelsesår i embedet er ukjent. Han ble imidlertid avsatt som sogneprest. Et sagn forteller at presten var drikkfeldig. Han drakk opp altervinen slik at nattverdsgiestene kun fikk hostien (brødet). Presten drakk av kalken mens nattverdsgjestene ikke fikk noe av den. Dette vakte så stor forargelse blant almuen at de klagde til prosten i Bodin. Prosten ga presten en streng irettesettelse, men dette hjalp ikke. Han ble deretter avsatt fra embedet og prostens sønn, Stephen Hansen Soop ble kalt til sogneprest i Gildeskảl i 1622. Ifølge Andreas Erlandsens "Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Tronhjems stift" 1844–1855 så ble Hr. Stephen innskrevet ved Akademiet og dimitert derfra i 1621 med et "berømmeligt Testimonium". Han ble ordinert til sogneprest i Gildeskål den 20. mars 1622. Ordinasjonen fant sted i Trondheim og ble foretatt av biskop Andreas Arrebo som var biskop i Trondheim fra 1618 til 31. juli 1622. Arrebo ble forøvrig også fradømt sitt embete som biskop etter å ha pådradd seg lensherren Tage Andersen Thotts vrede. Fradømmelsen skjedde på et herremøte i Bergen hvor kong Christian IV var personlig tilstede. Bakgrunnen var at han hadde oppført seg uhøvisk med drikk og sang i festlige lag i Trøndelag, blant annet i et bryllup. Man kan lure på om Hr. Stephens sobre og alvorlige personlighet ble farget av den lær-dom det mả ha vært i begynnelsen av sin karriere å komme i kontakt med to kolleger som ble avsatt pga. sin livsførsel. Hr. Stephen var etter alt å dømme av en annen støpning enn de to andre forannevnte prelater (dvs. høyt rangerte personer innen kirken). Han var svært avholdt av folk i Gildeskål. Etter ordinasjonen ble det samlet inn 6 mark tørrfisk fra hver mann i soknet til å dekke utgiftene som han hadde hatt ved ordinasjonern i Trondheim. Mottakelsen i soknet var altså den aller beste. Han var en velstudert, virksom og alvorlig mann. På sine eldre dager sviktet helsen en del, og han var ikke i stand til å bestige prekestolen i Gammelkjerka. Han måtte derfor holde prekenen sittende på en stol foran alteret. Introduksjoner utførte han stående på kne på en skammel. I 1654 fikk han sønnen til sin kollega Hans Lauritsen Blix i Bodø, Hans Hansen Blix til personellkapellan. I 1659 kom personellkapellan Peder Mentzen Darre, sønn av foran nevnte Mentz Christopherson Darre, til Gildeskål. Begge disse kapellanene ble hr. Step-hens svigersønner. Hr. Peder ble også hans etterfølger i kallet. Hr. Stephen var gift med Sara Lauritzdatter Krabbe f 12. januar 1607. Hun var datter av sognepresten i Stangvik på Nordmøre, Lauritz Nielsen Krabbe (død 1619). Hennes bror var således den kjente prosten pa Nordmøre og sogneprest i Aure Peder Lauritzen Krabbe (1596–1686). Om han er det skrevet en hel del. Han var ikke bare prost og sogneprest, men en svært fremgangsrik og velhavende trelasthandler som eide flere sagbruk på Møre-kanten. Stephen sørget for at døtrene ble giftet bort til kondisjonerte og ikke under sin stand. Det viser hvordan presteslektene holdt sammen gjennom giftermål. Alle ble gift med prester, unntatt Stephens yngste datter som ble gift med rikmannen Johan Schrøder fra Arnøy. En kjenner til følgende barn fra ekteskapet mellom Stephen Hansen Soop og Sara Lau-ritzdatter Krabbe: 1) Magdalene Soop som ble gift med sogneprest i Gildeskål, Peder Mentzen Darre (1633–1688). 2) Gertrud Soop, gift med prost Snog, pastor til Vegø. 3) Kirsten Soop, gift med personellkapellan Hans Hansen Blix i Gildeskal. 4) Karen Soop gift med handelsmann og Bergensborger Johan Schrøder fra Arnøy i Gildeskål. Sogneprest Stephen Hansen Soop døde i 1675. Denne trofaste og avholdte prelaten var sogneprest i Gildeskål i hele 53 år. Ingen prest har sittet så lenge i Gildeskål sognekall etter reformasjonen i 1537. Desserre finnes det ikke noe maleri av Hr. Stephen. Epilog Hr. Mentz eldste sonn og Hr. Stephens eldste | Soop, Stephen Hansen (25375399)
|
| 4753 | Størker Vold ble født på slutten av 1500-tallet, sannsynligvis på gården Voll på Støren hvor han nevnes som bruker først på 1600-tallet. Han døde omkring 1652 for da tok sønnen Jens over gården. Aner på Voll tilbake til 1520? Det finnes ingen sikre opplysninger om hvem foreldrene til Størker var, men sporene leder oss langt tilbake i tid. Allerede i Sølvskatten fra 1520 nevnes en mann ved navn Størker som var oppsitter på gården Voll. Nesten førti år senere, i Skipsskatten fra 1559, nevnes nok en Størker på Voll – kanskje var han sønnen hans? Siden navnet Størker er sjeldent, er det fristende å tro at det er en slektslinje som føres videre her. Mye tyder på at vår Størker Vold kan være en direkte etterkommer av den første Størker som ble nevnt i 1520. Først på 1600-tallet var det to brukere på Voll. Den ene var Størker. Han nevnes i lensregnskapene fra 1610 og utover til vi finner ham sammen med de andre voksne på gården i Koppskatten 1645: «Størcker Wold, hans høestrue, Jens Wold, Elli Wold, Berette Wold, Brønild Wold, Olle Wold». Den Jens som nevnes er Størkers sønn som tok over gården ca. 1652. Det er uvisst hvilket slektskap de andre personene har til Størker. På den tiden Størker ga over gården til sønnen Jens Størkersen var det blitt sagbruk i nærheten av gården. Det kunne skjæres tre stabler bord for året på «nedre Rebeck saug», men det var Anders Christophersen Schøller som eide sagbruket, og mennene på Voll fikk bare være med som arbeidshjelp. Men det var litt å henge fingrene i på gården, for i fjøset var det på den tiden over 20 naut og halvparten så mange småfe. Om gården Voll (kilde Støren. Gard og grend I, s 11–12) Voll hører til de eldste gårdene på Støren. Både gårdsnavnet og ulike jordfunn forteller dette. I 1811 fortelles det at det var to gravhauger på gården. I den ene ble det funnet et sverd med bagle og senere er det også funnet en spydspiss og et økseblad. Gaula har gjennom tidene herjet og gravd bort begge haugene og dermed fjernet alle faste fortidsminner som kunne fortalt om rydding i gammel tid. Voll er et naturnavn som skriver seg fra gressrike sletter der feet trives og bosettingen kan gå helt tilbake til eldre jernalder (500 år fvt til 500 år evt). Flommene i Gaula har vært en stadig trussel mot åker og eng, og det store leirfallet i 1345 da Kvasshylla like i nærheten raste ut, ødela mye i grenda. I 1698 er det oppsitterne selv som ordlegger seg i et brev om tilstanden, og da heter det om Gaula at den har gjort dem «stoer og ubodelig skade». Det gamle fellestunet lå lengst sør i grenda i nærheten av Klevstubekken som kommer fra Kvennvatnet. Men så grov elva seg innpå til gårdsfolket så det ene av brukene måtte komme seg unna. De flyttet nærmere Haga bru og bygde opp igjen alt sammen på den gamle «Vårvollen». Omsider måtte nok en huslyd bryte opp, og de flyttet over elva til den gamle «Volløya» der det hadde vært husmenn engang for lenge siden. Den tredje gården som gikk under navnet «Litjstu» ble liggende igjen på de gamle tomtene til Gaula tok bit for bit av åkerjorda, og krigshendingene i 1940 gjorde ende på husene som sto igjen. I gammel tid var «Våttån» på Vollberga en kjent vardeplass, og der gårdene lå rundt det gamle fellestunet lunet de bratte bergryggene godt for nordvesten. Der kan en fremdeles finne varmekjære vekster som hassel og alm. | Vold, Størker Størkersen Junior (I1387)
|
| 4754 | Størker Vold er nevnt som oppsitter på gården Voll i sølvskatten 1520. Sølvskatten fra 1520 gir oss det første kjente navnet på folk som bodde på Voll. Den gangen var det Størker og Torsten som var oppsittere der. De betalte skatt ikke bare for seg selv, men også på vegne av personer som var umyndige. Begge var leilendinger, og gården tilhørte nok Bakke kloster. I skipsskatten 1559 figurerer også en Størker på Voll, dette er sannsynligvis sønnen til Størker Vold. Men omkring 1590 heter brukeren på gården Knut. Det var sammengifte og nært slektskap mellom folket på de to gamle gårdene som nevnes i lens-regnskapene først på 1600-tallet. | Vold, Størker (I1389)
|
| 4755 | Susanne Lennertsdatter var antakelig født ca. 1520 eller noe seinere. Hun døde sannsynligvis før 1583. Susanne var trolig pleiedatter eller stedatter av professor i medisin ved universitetet i København, Peter Capeteyn, som senere ble nevnt som hennes mann Jens Schjelderups svigerfar. Om Susanne har man ikke mange opplysninger, men som bispinne hørte hun til overklassen og deltok i de kondisjonertes liv i byen. Hennes og mannens navn går igjen i flere slektsledd. Hvor mange barn Susanne og Jens fikk, vet man ikke sikkert, men Absalon Pedersen har i alle fall omtalt de fleste. 1. Adriane, f 1548 el. 1555, d ca. 1599. 2. Daniel var eldre enn broren Torbern og var død før Torbern ble gravlagt i 1563. 3. Kathrine, d før mars 1563. 4. Torbern, f 03.07.1562, d 07.03.1563. 5. Otto, f 25.02.1565, d 23.10.1566. 6. Jens, f 28.06.1569, d etter 1572. 7. Peder, f 07.091571, d 27.09.1646. 8. Marien, var muligens født etter 1572. 9. Ellin, har vært nevnt som et av barna. 10. Christen, f 1574, d 1622, sogneprest i Søgne. Kanskje var han fostersønn. | Mietens, Susanne Lennertsdatter (59951728)
|
| 4756 | Sven Johnsen Forset, f 1656, d 1715. Gift med enke Randi Sivertsdatter Asgard. Ingen barn. | Forset, Sven Johnsen (44462039)
|
| 4757 | Svend Andersen tok over Lisbetsetra da mora døde. Svend dreiv bruket fra ca. 1645 til ca. 1677. Da tok datteren, Marit, over. Hun var gift med Sjur Knutsen. | Lisbetseter, Svend Andersen (I1375)
|
| 4758 | Svend er en av få budalinger som har blitt eldre enn 100 år. Da han døde i 1731 var han 100 år og 7 måneder. Det var en sjelden høy alder på denne tida. I 1658 var Trøndelag okkupert av Sverige og Svend ble utkommandert til Riga for å kjempe for svenskene. Svend ble utkommandert i Anders Munks kompani, sammen med Niels Erichsen Bonesvoll. I august 1658 sto de klare til å marsjere sørover gjennom Sverige til Riga. Niels kom aldri tilbake, men Svend rømte tilbake til Budalen. To mannsaldere senere, i 1718, satt han hjemme i Enlien og så at Armfeldts karolinere kom og tok en hest med kløvtøy og sele fra stallen. Skadetaksten etter besøket var 6 riksdaler. Likevel slapp de lett unna, slik at de må utrede Krigsskatten i 1720 med 48 skilling. Svend Stensen var en driftig kar. Boet etter Svend Stensen viste velstand etter den tids forhold. Stue med åre og ljore og tilbygd kove, fjøs med lem (for høy i andre etasje), stall og fjøs uten lem, to bur, det ene med sengesval, låve med trøskelem, badstu med ildsted, tømret skjul med ildsted, skjul til brende (ved). Husdyrene var en hest, en stut med horn, en gjelda oksekalv, 8 melkekyr, 1 kvige med kalv, 3 ungnaut, 7 sauer og 4 geiter. Svend var gift med Siri Pedersdatter og de fikk 7 barn. | Enlid, Svend Stensen (I1209)
|
| 4759 | Svend Gjertsen Busch var ifølge eldre slektsopptegnelser født 12. mai 1645. Han var ifølge Schønings beretning «Handels-Tiener» på Buschholmen i 1659, ennå bare femten år gammel, hvis opptegnelsene om hans fødselsdata er riktige. Men ungdommen kom tidlig i praksis i de tider. Svend Gjertsen Busch var sønn av Gjert Hansen Busch’s og fortsetter slekten i Trondhjem. Etter tidens faste oppkallingsregler har han, med døpenavnet Svend, neppe vært eldste sønn. Han skulle i så fall ha hett Hans, men om dette foreligger ingen eksakte opplysninger lenger. Han har nok hatt sin første læretid som haldelsmann på Buschholmen. Han ble senere kjøpmann i Trondheim. Schøning omtaler ham med tittelen Auctions-Directeur, og denne klingende tittel kom også hans eldste sønn og dennes eldste sønn igjen, til å bære. I tredje generasjon ble tittelen endret til skifteforvalter. Svend Gjertsen var gift tre ganger. Hans første hustru, Johanne Ditlevsdatter, var enke etter borger i Trondheim, John Helm som det holdtes skifte etter 07.10.1673. Han giftet seg II 16.05.1690 med Mette Marcusdatter Angell, f 1673, d 27.03.1697, datter av kjøpmann i Trondheim, Marcus Nissen Angell og hustru Cathrine Hansdatter Jerne. Svend giftet seg III med Anna Elisabeth Rasmusdatter Finne, datter av sogneprest til Gloppen i Nordfjord, Ramus Pedersen Finne og hustru Anna Jensdatter Schreuder. | Busch, Svend Gjertsen (I2305)
|
| 4760 | Svend Hansen kjennes bare ved navn. | Busch, Svend Hansen (I2296)
|
| 4761 | Svend Hansen vokste opp på Gimsen. Bodde på Sømhovd da han døde, bare 30 år. | Gimsen Sømhovd, Svend Hansen (I1603)
|
| 4762 | Svend Jakobsen var fra gården Storbudal. Han tok over Nordstuen Storbudal fra 1722. Han var gift med Guri Jensdatter fra Vinsnes. De fikk 6 barn: Dordi Svendsdatter Storbudal, f 1710, d 1773. Gift med Per Olsen Forseth. Guri Svendsdatter Storbudal, f 1715, d 1751. Gift med Ole Pedersen Vinsnes. Jakob Svendsen Storbudal, f 1718, d 1787. Gift med Marit Pedersdatter Vinsnes, f 1714. Ingeborg Svendsdatter Storbudal, f 1720, d 1764. Gift med Per Pedersen Vinsnes. Marit Svendsdatter Storbudal, f ca. 1724 (kan være en forveksling med Marit Larsdatter f ca. 1740 i Sørstuen). Jens Svendsen Storbudal, f 1725, d 1802. Eier og bruker fra 1751. | Storbudal, Svend Jakobsen (64006592)
|
| 4763 | Svend Johansen, f 1718. Festet plassrom på hjemplassen Langørghagen (Langørjhåggån) sammen med broren Gunder i 1761. | Langørgen, Svend Johansen (57883742)
|
| 4764 | Svend Larsen tok over bygselen i Storbudal Sørstuen etter faren. Faren døde i 1711, men Svend hadde sikkert tatt over før den tid. Svend var bruker til han døde, før 1720. Kona het Kirsti og det er ikke kjent hvor hun kom fra. Det er uvisst om Svend levde da Armfeldtsoldatene raidet gården på senhøsten 1718. I 1720 var han død for da satt enka Kirsti som ansvarlig for gården. Hun var «forarma» når det var snakk om betaling av Krigsskatt etter Armfeldttoget, så hun slapp vel å betale. Etter matrikkelen 1723 er gårdens situasjon beskrevet slik: «Middelmådig lettvunden og frostlendig markajord, uviss til korn. Utsæd: 1 tønne bygg. Det høstes 35 lass høy. Det er 2 hester, 7 melkkyr, 6 ungnaut, 8 sauer og 3 geiter på gården. Sæter i heimrøsta – og for ei engløkke i allmenningen skattes 12 skilling årlig til futen. Det er flomkvern i lag med Nordstuen.» Storbudal ble delt i Sørstuen og Nordstuen en gang på 1600-tallet. Og faren til Svend og hans bror, Jakob, hadde hver sin gård. Brukerrekken på Storbudal Sørstuen er uklar i slutten av 1600. Det virker som denne slekta var på flyttefot. Så i manntallet 1701 var det Lars Svendsen (Svend sin far) som var bruker på Sørstuen. Ved inngifte og blodblanding går de samme navn igjen både på sverd- og spinnesiden. Faren til Svend var nok en yngre bror til Jakob Svendsen, f 1636, d ca. 1710, som var bruker på Storbudal Nordstu. Fra disse to Svendsønner er det mer greit å følge slektene på Storbudal. Storbudal, midt i ferdselsleia I følge Budalsboka har vår slekt aner på gården Storbudal til Svend Storbudal (Svend Larsens farfar) som var bruker fra før 1645 til før 1657. Denne Svend er stamfar både til Margits far Ole Eliasen Aunøien og Margits mor Marit Ellevsdatter i 9 slektsledd. Budal (gnr 173) nevnes første gang i de skriftlige kildene i 1489. Da er gården delt i Storbudal og Lillebudal. En kjel med sølvmynter i Budalsfossen Storbudalen er sannsynligvis det opprinnelige bruket, og Sømark forteller at der regjerte sagnfiguren Ketil Budala. Det skal lenge ha stått igjen et par stolper fra buret hans i Budalslia og det fortelles at han senket en kjel med sølvmynter i Budalsfossen. En som er oppkalt etter han, skal finne igjen kjelen og leve i stor rikdom! Slike myter og sagn var med å gi budalingene forestillingen om et felles opphav i ei fjern fortid, og et sterkt samhold var nødvendig i ei tid da kampen om naturressursene var hard. Det var stadig tvister med nabobygdene om rettighetene i marka. Så sent som i 1818 klaget Storbudal til fogden på at bøndene fra Bogen i Singsås hadde slått seg til med sæter midt i «heimrøsta». Storbudal ligger midt i ferdselsleia mellom det østafjeldske og Trøndelag. Budbringere, kremmere, geistlige og verdslige med følgesvenner, alle som hadde ærend over fjellet, var innom gårdstunet der. Ja, i katolsk tid kom også grupper med pilgrimer som skulle til St. Olavs skrin i Nidaros. Storbudal hadde høy landskyld og jordveien er holdt for være den mest årsikre i Budalen. Åker og eng er dyplendt, og det milde værdraget fra sør merkes godt. Landskylda ble først utredet i smør, huder og skinn, og på 1600-tallet skulle Storbudal utruste en soldat sammen med Krigsvoll og to Busetgårder. Gården hadde kvern og kvantumsag i elva. _____ Svend og Kirsti hadde flere barn. 3 er kjent: 1. Randi Svendsdatter Storbudal, f 1706, d 1793. Gift I 05.10.1732 i Soknedal kirke med Peder Olsen Lien (Midtlia), f 1694, d 1749, Soknedal. De fikk 7 barn. Gift II 11.06.1750 med Ole Johansen Østhusløkken, f 1720, d 1792, Soknedal. De fikk 1 datter. 2. Lars Svendsen Storbudal, født 1708, død 87 år. Tok over Sørstuen Storbudal etter foreldrene, han tok til som leilending i ung alder. Kona var Marit Ellevsdatter, trolig fra Lillebudal, født 1715, død 80 år. 3. Brynhild Svendsdatter Storbudal, f ca. 1713, d 1786. Gift 10.07.1738 i Soknedal kirke med Ole Johnsen Lien (f 1711, d før 1786) fra Sørlia (Kåsen) i Soknedal. Gravlagt 13.08.1786 som Brønille Svendsdat. Staverløchen, 73 år. De fikk 8 barn. | Storbudal, Svend Larsen (I1224)
|
| 4765 | Svend Mogensen Hammer fra Børsa er sannsynligvis bror av Oluf og Arent Flak. Han var lagrettemann i en sak mot to av brødre sine på gården Flak på Byneset. Svend Mogensen satt i 40 år fra 1620–1660 som bygselmann på gården Hammer i Børsa. På et ting i 1659 ble det opplyst at han var «en udleffuet mand som sig eller ingen kan vere tienlig och haffuer ingen hielp». Han var skyldig vel 12 daler i skatt, og kunne greie å skaffe 9 daler. To år senere fikk "Ola Jonsson Øyen, kanskje fra Singsås" – bygselen, men døde visstnok like etter, da det etter landkommisjonen 1661 var enke som satt med gården. Svend levde ennå i 1662, men skatta da som husmann på Hammer. Den Ola som nevnes som ny bruker er sannsynligvis Ola Jensen Villmannsøyen og sønn til Jens Johnsen Digre Villmann som finnes et annet sted i slektsoversikten. | Hammer, Svend Mogensen (38227440)
|
| 4766 | Svend Sjursen ble gift 1715 (forlovet 07.04.1715) med Marit Andersdatter Eggen i Orkdalen og kom dit. | Lisbetseter, Svend Sjursen (I1372)
|
| 4767 | Svend Storbudal nevnes som første kjente bruker fra vår slekt på gården Storbudal. Han var leilending fra før 1645 til før 1657. Budal-gårdene nevnes første gang i de skriftlige kildene i 1489. Da var gården delt i Storbudal og Lillebudal. På 1600-tallet ble Storbudal delt i Sørstuen og Nordstuen. Kanskje var det Svend som delte opp gården for hans to sønner Jakob og Lars ble brukere på hver sin gård. Jakob i Nordstuen og Lars som bruker i Sørstuen. Den eldste sønnen, Jakob Svendsen nevnes som bruker fra før 1664 til han døde i 1710. I manntallet 1701 var sønnen Lars Svendsen bruker i Storbudal, sannsynligvis da i Sørstuen. Ved inngifte og blodblanding går de samme navn igjen både på sverd- og spinnesiden, men Lars Svendsen var nok en yngre bror til Jakob Svendsen. Fra disse to Svendsønner er det mer greit å følge slektene på Storbudal – og begge er stamfedre til Margit. Svend Storbudal, er stamfar både til Margits far og mor. Sølvmynter i Budalsfossen Storbudal er sannsynligvis det opprinnelige hovedbruket, og Sømark forteller at der regjerte sagnfiguren Ketil Budala. Det skal lenge ha stått igjen et par stolper fra buret hans i Budalslia og det fortelles at han senket en kjel med sølvmynter i Budalsfossen. En som er oppkalt etter han, skal finne igjen kjelen og leve i stor rikdom! Slike myter og sagn var med å gi budalingene forestillingen om et felles opphav i ei fjern fortid, og et sterkt samhold var nødvendig i ei tid da kampen om naturressursene var hard. Det var stadig tvister med nabobygdene om rettighetene i marka. Så sent som i 1818 klager Storbudal til fogden på at bøndene fra Bogen i Singsås har slått seg til med sæter midt i «heimrøsta». Storbudal midt i ferdselsleia Storbudal ligger midt i ferdselsleia mellom det østafjeldske og Trøndelag. Budbringere, kremmere, geistlige og verdslige med følgesvenner, alle som hadde ærend over fjellet, var innom gårdstunet der. I katolsk tid kom også grupper med pilgrimer som skulle til St. Olavs skrin i Nidaros. Storbudal hadde høy landskyld og jordveien er holdt for være den mest årsikre i Budalen. Åker og eng er dyplendt, og det milde værdraget fra sør merkes godt. Landskylda ble først utredet i smør, huder og skinn, og på 1600-tallet skulle Storbudal utruste en soldat sammen med Krigsvoll og to Busetgårder. Gården hadde kvern og kvantumsag i elva. Svend og kona fikk 2 sønner (som er kjent): Jakob Svendsen, f ca. 1636, d ca. 1710. Tok over Storbudal Nordstuen etter sin far. Lars Svendsen, f ca. 1649, d ca. 1711. Tok over Storbudal Sørstuen. | Storbudal, Svend (I1222)
|
| 4768 | Svend var gift med Berit Olsdatter Mellingseter. Se Husbyskora i Skaun. | Skauan, Svend Pålsen (5619612)
|
| 4769 | Sverre var bankkasserer fra Sandnessjøen da han giftet seg med Margit. Da han døde var han disponent for Helgelandske Dampskipsselskap. Der hadde han vært i over 30 år, først som kontorsjef og de siste 12–13 årene som disponent. Sverre fikk et illebefinnende under et Oslo-besøk rett før jul, men reiste tilbake til Sandnessjøen. Han fikk et tilbakefall og ble sendt til Oslo hvor han ble operert, men livet stod ikke til å redde. I følge dødsannonsen hadde de 2 barn: Odd, gift med Magnhild. Børge, gift med Bjørg. | Rattsø, Sverre (5599331)
|
| 4770 | Syffuer nevnes som sønn til Oluf Sjursen på Saltnes. Han døde sannsynligvis omkring 1680 | Saltnes, Sivert Olsen (76835424)
|
| 4771 | Synnøve (Sønnov) Ellevsdatter Fokset, f 1703. Gift med Simen Johnsen Sim. | Fokset, Synnøve Ellevsdatter (98656524)
|
| 4772 | Synnøve Halvorsen (f 12.08.1907 i Trondheim, d 22.01.1992 samme sted), datter av salgssjef Ivar Halvorsen og Thora Sliper. | Halvorsen, Synnøve (9417124)
|
| 4773 | Søren Pedersen Gamst var kjøpmann og lensmann på Loppa. Han giftet seg med Margrete Torbensdatter, datter av Torben Reiersen og Gunella Pedersdatter. Søren Pedersen Gamst ble født i 1658, sannsynligvis i landsbyen Gamst i dengang Ribe kommune. Ribe regnes som nordens eldste by med historie tilbake til 700-tallet. Byen ligger nå i Esbjerg kommune i Region Syddanmark, Danmark. I tillegg til kjøpmannsvirksomheten var Søren også underfogd til 3. juli 1721. Søren Pedersen døde etter 1721 i Loppa, Finnmark. Søren Pedersen Gamst og Margrete Torbensdatter hadde 9 barn, etter hva som er kjent fra eldre opptegnelser og Kirkeboken for Loppa: Peder Sørensen Gamst, f 1680 Torben Sørensen Gamst, f 1682, d 1769 Reier Sørensen Gamst, f 1684, d 06.02.1756 Søren Sørensen Gamst, f 1686 Henrik Sørensen Gamst, f 1688 Hans Sørensen Gamst, f 1690, d. 1758 Knut Sørensen Gamst, f 1693, d. 1748 Jørgen Sørensen Gamst, f 1695, d 14.03.1757 Anne Catrine Sørensdatter Gamst, f 1698 | Gamst, Søren Pedersen (I3234)
|
| 4774 | Søster til brødrene Henrik og Jørgen som dreiv handel fra Vallan i Kvænangfjorden fram til midten av 1730-tallet. Informasjonen om Ellen Jensdatter Stabrun er hentet fra MyHeritage-siden til "halvorsen Web Site" og er ikke kontrollert i forhold til fødselsdata, bosted og død. Men i følge boken Fjordfolket i Kvænangen er det sannsynlig at Jens Jensen Stabrun var far til sønnene Henrik Jensen og Jørgen Jensen – og datteren Ellen Jensdatter. Det finnes muligens også tre søsken til: Christen f 1690, Jens f 1696 og Nils f 1697. | Stabrun, Ellen Jensdatter (I2666)
|
| 4775 | Tarald Sivertsen vokste opp på Nordistu' Rogstad, Støren. Tarald og kona Margrete satt først som husmannsfolk under Rogstad, men tok over Utstu' Grytdal etter at Margretes bror Peder døde. | Rogstad, Tarald Sivertsen (97466214)
|
| 4776 | Teklas foreldre var Ingebrigt Sivertsen, f Seter 1760, døde 15/2 1839 og Marit Eriksdatter f 1761?, døde mars 1815. De bodde på plassen Bakken under Saltnes i Buvika. Tekla var gift I 1824 i Buvika med enkemann Kristoffer Johnsen Sim, f ca. 1781, d 1841. Hun var hans tredje kone og kom til Simsgrinden da hun giftet seg med Kristoffer. De var plassfolk i Simsgrinden i Skaun og fikk 4 barn: 1) Ingeborg, f 1825, d 1833. 2) Marit, f 1829, gm Ola Toresen Aremsneset i Lensvika. Kom igjen som enke og bodde på By i 1900. 3) Randi, f 1833, flyttet til Trondheim i 1862. Barn: Ingeborg, f 1859 (far: Sivert Olsen Dalsåsen), oppfostret i Lia, g 1883 m Martin Pålsen Grønning fra Stadsbygda. 4) Ingebrigt, f 1836. Tekla var gift II 1857 med John Eriksen og de var plassfolk i Simsgrinden. Tekla var søster til Karen Uvåsløkken (døpt 10.03.1793, konfirmert 1807) og søskenbarnet til Tekla Storset. | Saltnesbakken, Tekla Ingebrigtsdatter (I2224)
|
| 4777 | Tekst bearbeidet av ChatGPT: Østhus Østhus er det gamle matrikkelnummeret 369 med gammel skyld på 1 spann. I dag er gården registrert som gnr. 99, bnr. 1 med skyld på 5,97 mark. Navnet har gjennom tidene vært skrevet både Øfsthus og Østhus, og uttalen har vært «æffstus». I eldre kilder finner vi skrivemåtene Østhus (1590), Østhuus (1607), Orhus (1620), Øffsthuus (1664) og Østhuus i flere matrikler fram til 1723. Ifølge Oluf Rygh betyr navnet «den øverste gården», avledet av det gamle navnet Øfstahus. Han mente at navnet måtte forstås som den øverste av flere deler av en eldre gård. Amund Helland påpekte senere at navnet ikke kommer av «øst», men av Efsti eller Øfsti, som betyr «øverst». Det eldste navnet kan derfor ha vært Efstihus eller Efsthus. Et gammelt sagn forteller at Øfsthus opprinnelig var en del av storgården Vagnhella eller Vagnill. I 1672 skrev Joen Erikson Jamt ned opplysninger fra Arne Thoresøn Hasselbraut, 86 år gammel, og Arne Bersvendsen Solberg, 84 år. De fortalte at Øfsthus var ryddet og bygd i deres fedres tid, og at de hadde kjent mennene som først bygde gården. Rydningsmannen skal ha hett Vevlich på Øfsthus. Gården må derfor være ryddet etter omkring 1530. Den samme mannen, Weglich på Østhus, betalte skapsskatt i 1559 som fullgårdsmann. I 1590 svarte gården leidang med 6 mark smør og et halvt pund mel. I 1607 la Erik to skjepper korn i tiende. I 1610 betalte han 10 daler i skatt, og i 1620 én ort i kvernskatt. Erik står fortsatt som fullgårdsmann i leilendingsskatten i 1630 med 20 daler, men samme år nevnes også ødegårdsmannen Erich på Lille-Østhus med 1 daler. Da koppskatten ble innført, er følgende personer oppført på Østhus: Erich, hans hustru, Sire, Olle og Ingebore. I tillegg nevnes husmannen Kiersten samt Erich og Ingri. Hver person betalte 8 skilling, slik fullgårdsfolk var pålagt. I 1650 var gården kommet under Herr Niels Støren. Kvegskatten i 1657 viser at Erich eide 11 hester, 4 kyr, 4 geiter, 4 sauer og svin, og betalte 1 riksdaler og 4 skilling i skatt. Olle hadde 9 hester og kyr, 3 geiter, 4 sauer og svin, med skatt på 3 ort og 10 skilling. Fra denne tiden ser det ut til at gården var delt i to bruk, begge under prestebolet på Støren. Også Matrikkelen fra 1667 viser to bruk med samme skyld, et halvt spann hver. Sannsynligvis var Hans Bjørnsen bruker på den ene halvparten fra 1660-årene til sønnen Ole Hansen tok over tidlig på 1700-tallet. Sønnen giftet seg i 1702 og var nok med å drive gården da. Hans var godt opp i 60-årene da. Da skoskatten ble innført i 1711, hadde Ole Hansen både dreng og tjenestejente på gården. Drengen fikk 6 riksdaler og 2 ort i årslønn, mens tjenestejenta fikk 2 riksdaler. I 1712 betalte Hans Bjørnsen krigsskatt, men i dagskattlisten fra 1713 står han oppført som forarmet og fritatt for skatt. Han var trolig kårmann på Østhusbruket da. Under Armfeldts felttog i 1718 tok soldatene forsyninger hos ham, og skaden ble taksert til 5 riksdaler, 2 ort og 8 skilling på vårtinget året etter. Da stod han oppført på bruket sammen med sønnen Ole. I 1718 var det bare én bruker på Østhus, Ole Hansen, da karolinerne kom til gårds. På vårtinget i mars 1719 ble den samlede skaden taksert til 28 riksdaler og 8 skilling. Ole Hansen Østhus brukte hele spannet av Østhus gård i 1720. Ved matrikkelframlegget i 1723 var det enken som sto som bruker av gården. | Østhus, Hans Bjørnsen (I158)
|
| 4778 | Terry L. Hanson var født 18.09.1946. I følge gravsteinen var han gift og hadde barn: «Loving dad and husband». Jeg har ikke funnet disse, men fra hans søskenbarn Craig har jeg fått info om at han hadde to barn: en datter og en sønn; Steve Bakken som ble valgt til borgermester i Bismarck i juni 2018 (kilde The Bismarck Tribune 13.06.2018). Under Vietnamkrigen var Terry sersjant i luftforsvaret (US AirForce). | Hanson, Terry L (19423308)
|
| 4779 | This extracted record was used to create this person in Family Tree. | Kilde (37273482)
|
| 4780 | This extracted record was used to create this person in Family Tree. | Kilde (40226393)
|
| 4781 | This extracted record was used to create this person in Family Tree. | Kilde (19094962)
|
| 4782 | Thomas Angell (født 29. desember 1692, død 19. september 1767) var kjøpmann og legatstifter i Trondheim. Sammen med sin bror Lorentz Angell forvaltet han formuen til familien Angell, som hørte til en velstående handelsslekt med røtter i Syd-Slesvig. Som følge av en familiestrid testamenterte han sin del av familieformuen til allmennyttige formål i Trondheim. Til forvaltningen av midlene ble Thomas Angells Stiftelser opprettet. Slekt Thomas Angell ble født i Trondhjem som sønn av kanselliråd Albert Angell og Sara Thomasdatter Hammond. På morssiden nedstammet han fra England. Mens farssiden kom fra landskapet Angeln i Syd-Slesvig, som på dette tidspunkt var del av Helstaten. Hans bestefar Lorentz Mortensen Angell etablerte seg som handelsmann og rådmann i Trondheim, og Thomas Angells far Albert Lorentzen Angell førte familiens handelshus videre. Han var også borgermester og senere magistratspresident i Trondheim. Handelshuset drev en omfattende virksomhet, både innenfor handel, finans, rederi og trelastproduksjon. I tillegg eide familien store jordområder i Midt-Norge og landrettigheter i Lofoten. Familien kjøpte også opp andeler i Røros kobberverk. Ved Albert Angells død ble et sidekapell til Nidarosdomen (Johanneskapellet) omgjort til gravkapell for familien og fikk etter hver navnet Det Angellske gravkapell. Liv Thomas Angell fikk utdanning som teolog i København. Da han var ferdig utdannet, foretok han en større reise sammen med broren sin. Han besøkte flere byer i Danmark, Nederland, Belgia og Tyskland og var i kontakt med mange av handelsforbindelsene til faren. Stefaren til Angell-brødrene døde i 1721 og brødrene overtok sammen forvaltningen av hver sin halvpart av familiens formue. Det ble en viss arbeidsdeling mellom de to, der Thomas ble økonomen og forretningsføreren mens Lorentz tok seg av det politiske liv og virke. Thomas Angell var ugift og bodde lenge sammen med broren Lorentz og hans familie. Da Lorentz døde gikk hans brors formue ved hans datter, Karen Angell til historikeren Suhm. Seks år før hans død kom det til et brudd med brorens familie, og Thomas Angell flyttet inn i Thomas Angells gård. Memoarforfatterinnen Conradine Dunker har en fornøyelig skildring av årsaken til dette. Bygården ble reist i Kongens gate 1, på samme tomt der Norges Banks bygning ble reist på 1800-tallet. Thomas Angell døde i 1767 og ble gravlagt i familiekrypten under Johanneskapellet inne i Nidarosdomen, hvor hans gravstein var en av de få som fikk bli liggende etter den store restaureringen på 1800- og 1900-tallet. Thomas Angells stiftelser Bruddet med familien førte til at Thomas Angell bestemte seg for å testamentere bort sin formue til byens fattige, og testamentet ble ført i pennen og underskrevet 28. september 1762. Den 1. januar 1767 ble Thomas Angells Stiftelser opprettet. Dagens bybilde Midt på 1800-tallet fikk Thomas Angell oppkalt en gate etter seg. Thomas Angells gate følger den tidligere Casperveita, som ble utvidet etter bybrannen i 1841. Den løper vestover fra Cicignons plass og Krambugata i øst mot Munkegata i vest med flere tilstøtende gater og veiter. Ved slutten av 1800-tallet ble det reist et monument over Thomas Angell, som står vis-à-vis Thomas Angells stiftelse. | Angell, Thomas Albertsen (I2815)
|
| 4783 | Thomas Arild var gift med Martha Bull Andersdatter Borch, Øksfjord. Deres sønn Kristian Fredrik Arild, f 1754, ble gift 1786 med Abel Cathrine Gamst, f 1762. De ble boende på Ravelseid, hvor Christian døde i 1820 og hun i 1832. RESIDENCE: Bosatt på Langslett, Skjervøy, Troms OCCUPATION: Husmann (1764) BIRTH: ABT 1725, Skjervøy, TR BURIAL: (1788: Husmann i Moursund, Skjervøy) ____ Thomas Arild og Martha Bull Andersdatter Borch viet 5/11 1758. Lenke: SATØ, Skjervøy sokneprestkontor, H/Ha/Haa/L0001kirke: Ministerialbok nr. 1, 1748-1780, s. 105, høyre. Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070607650183 ____ Thomas Arild døde i 1788 og ble gravlagt 6. juni 1788. Lenke: SATØ, Skjervøy sokneprestkontor, H/Ha/Haa/L0002kirke: Ministerialbok nr. 2, 1781-1817, s. 264-265 Brukslenke for sidevisning: https://media.digitalarkivet.no/kb20070607650332 Han er der oppgitt å være 56 år, dvs. født i 1732, men det har jo ofte vist seg at det ikke alltid stemmer med virkelig fødselsår. Alderen ved død i kirkeboken kan ha vært feil. | Arild, Thomas Christensen (I2659)
|
| 4784 | Thomas Christensen Arild, som var lensmann i Skjervøy tinglag, var født 1661 og det opplyses i folketellingen for 1701 at han da bodde på Valan. Derfra dreiv han handel de siste årtiene av 1600-tallet. Thomas var den første norske handelsmann som dreiv handel i Kvænangen. I sitt eie hadde Arild «—en Brendevins Pande med hielm og Piber og en Bryge Kiel», og det sier oss litt om hva han handlet med. Dessuten var han også lensmann i Skjervøy tinglag, det var kanskje derfor han var bevæpnet med hele tre kårder og tre geværer. Fiskeoppkjøper, lensmann og spritselger i en og samme person – dette var mannen som skulle representere myndighetene og norsk kultur i Kvænangen. Hvordan det gikk vet vi ikke, men da kona døde tok han med seg både geværene og brennevinsspanna og flyttet bort fra Valan. Kvænangen var nå uten fast handel og denne muligheten benyttet brødrene Henrik og Jørgen Jensen Stabrun seg av. De slo seg ned på Valan rundt 1700 og drev småhandel i fjorden. Stabrun-brødrene var fra Trondhjem og ble av sin samtid kalt uteliggere. De startet sin karriere med å seile nordover hver sommer og gikk etter hvert over til å ligge vinteren over i Kvænangen for å handle. Rundt 1730 forflyttet de seg til Kviteberg, kanskje for å komme enda nærmere sine kunder. Thomas var gift med Elisabeth Christensdatter Heggelund, Skjervøy, og de hadde to sønner: Christen Arild, f 1690 og Jørgen Arild, f 1694. Et skjøte fra 1718 viser at Jens Refdal solgte til Sr Pemer Nilsen hus på Valanhamn som før hadde tilhørt Thomas Arild. | Arild, Thomas Christensen (53424611)
|
| 4785 | Thomas Hammond, d ca. 1682, var fra England. Han innvandret i 1650-årene fra England til Trondheim med trelasteksport til England som basis. Han giftet seg ca. 1662 med Elisabeth Henriksdatter Sommerschield, d 1682. De hadde 8 barn, to av barna er kjent: 1. Sara Thomasdatter, f 1672, d 1717. 2. Johan Thomasen Hammond, f ca. 1674, d ca. 1722, kjøpmann i Trondheim. Gift 1697 med Sophie Humfredsdatter Brüghmann, f 1673, d 05.05.1751.De fikk 14 barn. | Hammond, Thomas (36187784)
|
| 4786 | Thomas Henriksen var bruker i Granbostad fra 1677–1728. Thomas kom til Granbostad i 1677 og var først gift med Magli Johnsdatter. Leidangsytelsen var i Thomas sin tid 2 1/4 mark smør og 4 1/2 mark mjøl. Han betalte 6 sk, i kvernskatt. Etter at Magli var død, ble det holdt arveskifte etter henne i 1692. Pengeverdien av boet ble satt til 55 rd. Da utgiftene var trekt fra, var det igjen 33 rd. Av kreaturer fantes det 5 kyr, og ei av kyrne var bortleid. Ellers var det en okse og ei kvige. Dessuten var det to andre ungnaut. En hest var verdsatt til 4 rd. Ellers var det 8 sauer og 8 geiter. I boet fantes en del småredskap. Vi ser her at gården var på størrelse med de fleste andre gårdene i Åbygda. Tomas giftet seg på nytt i 1692 med Anne Johansdatter, født på Tilrem, d ca. 1743. Han oppga i 1711 at han hadde en dreng som fikk 2 ort i halvåret i lønn. Ifølge skogtakseringa i 1723 hadde gården skog til bygningstømmer og brennved. På gården var det ei bekkekvern. På gården var det nå 1 hest, 6 kyr, 2 ungnaut og 12 småfe. Utsæden var på 6 mark rug, 1 tønne blandkom og 2 1/2 tønne havre. Høyavlinga var på 33 sormmerlass. I arveoppgjøret som ble holdt i 1728 etter at Thomas var død, var det ingenting til overs. Ole Johannesen var første gang gift med enka etter Tomas Halvorsen, Anne Johansdatter. Han var i 1738 innstemna for å ha nekta øvrigheta pliktig skyss. Alle leilendinger og husmenn hadde på den tid skyssplikt når øvrigheta hadde behov for det. Thomas og Magli fikk 3 barn: 1. Halvor, f ca 1672. Se Horstad G:4. 2. Doret, d ca. 1730, gift med Jørgen. Se Åbjøra B:3. 3. Bodil, d ca. 1710. Se Aune 1:2. Thomas og Anne fikk 3 barn: 1. Johan, f 1701. 2. Ole, d før 1743. 3. Malene. | Granbostad, Thomas Halvorsen (85853888)
|
| 4787 | Thomas kom sammen foreldrene fra Torne Lappmark i Nord-Sverige i 1743 og bosatte seg på Lillestrømmen i Kvænangen. Like utenfor Lillestrømmen lå finnerydningen Årøya. Den ene av de to oppsitterne der het John Andersen (Elisabeths 4 x tipp-oldefar) og hadde to døtre. Anna, den eldste, var gift til Nordreisa. Den andre het Aasel og hun ble gift med Thomas Henriksen som derved fikk rettigheter til de ressurser som samene på Årøya disponerte. At kvænene i Lillestrømmen faktisk utnyttet disse rettighetene, viser skiftet etter Thomas sin far Henrik Thomasens som døde i 1776. Han etterlot seg 3 laksegarn, 3 småseigarn, 2 nisegarn og 1 sildegarn. Gjennom sitt ekteskap slapp Thomas unna bygselavgifter og skatteplikt, som «Bøgdelap» kunne han skjerme seg bak de rettigheter og friheter som svigerfaren fremdeles oppebar for finnerydningen på Årøya. Og skulle fogden betvile hans samiske fasade, så var det som vi skal se, kofter nok på stabburet for den som ville være same. Også kvænene ville gjerne kle seg som folk flest, og i Kvænangen betydde det at de tok kofta i bruk. Den samiske kofta var det vanlige plagg både til hverdag og fest, og kvænene tok snart etter. Klæsdrakten skilte dem derfor ikke særlig fra deres samiske naboer — noe de vel trolig heller ikke var særlig interessert i så lenge de opprettholdt en bygselfri tilværelse på samenes finnerydninger. Og kanskje var gamle Henrik, som selv kom fra Torne Lappmark et sted, ikke så aldeles ukjent hverken med kofta eller samisk språk hjemmefra. Thomas og den yngre broren Ole ble boende i Lillestrømmen i lag med gamle Henrik. I 1755 døde svigerfaren på Årøya og etterlot seg 3 kyr, 8 sauer, 2 geiter, en «— gammel Ottring» og et par vadmelskufter. I lag med en saueskinnsmudd, en sjå og et stabbur, utgjorde dette verdier for 29 riksdaler. Fem år seinere ble Henrik og Thomas utsatt for innbrudd og gjennom de påfølgende rettsforhandlinger får vi en mulighet til å sammenligne deres økonomiske standard med «Søefinnen» på Årøya. Hele tre stabbur måtte til for å huse de verdier som Henrik og sønnen Thomas hadde samlet gjennom livet. Henrik eide to av dem, og uti hundedagene 1760 ble han frastjålet: «20 riksdaler i penger, 1 Sølv-Bælte (bestaaende af 29 Støkker, med Spænde) 3 Sølvskeer, En uforfærdiget Klædes Kofte, En græne, Et Revskind, 2 1/2 pund Smør, 6 Bolker Snøre, 6 Par Komag Soler af Koe og Sælskind, 30 Faareoste, Et Læder Bælte, En Tindflaske, En tind Tallerken, To Katuns Hals tørklæder, 2 mark Tobak, 2 Fruentimmer Hals-Klude og 3 alen lærred.» Det tredje stabburet var eid av sønnen Thomas Henriksen, og der forsvant: «2 hviide Vadmels Kofte (en med grøn Klædes-Arm og en med røed Klædes Kantning) en røed Klædes Kofte (med blaae Klædes Arm) 5 alen Vadmel, Et Skiørt, En Vog Mehl, 6 alen Lærred, Et par Blaa Klædes boxer og en bolk Snøre.» Til sammen utgjorde dette omkring 40 riksdaler, det tilsvarte verdien av 10 kyr. Foruten dette kommer så hus, båter og redskap som de eide. Buskapen har heller ikke vært liten, Henrik etterlot seg 30 sauer, 3 kyr og 2 geiter da han døde som «gammal og hielpeløs» i 1776. Skiftet etter han lød på 64 riksdaler. Av disse opplysningene ser vi at livet i det indre av Kvænangen har kastet bra av seg for de kvænske innflytterne i Lillestrømmen, ihvertfall svært mye bedre enn hva som var tilfelle på finnerydningen Årøya. I 1756 fikk Aasel og Thomas sin første sønn. Han ble ikke oppkalt etter morfaren på Årøya som var død året i forveien, slik skikken kanskje skulle tilsi. De kalte han Henrik etter hans kvænske farfar som fremdeles levde i beste velgående og han ble døpt i det gamle finnekapellet på Sekkemo av misjonæren Niels Berg. At gammel-Henrik fremdeles var i sin velmakt, viser den reisen han foretok seks år seinere med reinskyss langs den gamle vinterveien fra Kvænangsbotn til vintertinget i Kautokeino. Det var februar måned, Henrik var 74 år gammel og ville kreve erstatning for det tyveri han og sønnen var utsatt for. | Lillestrømmen, Thomas Henriksen (I2586)
|
| 4788 | Thomas Thomasen var gift 3 ganger: I i 1738 med Guru Hansdatter Berg, f 1702 på Berg Jensstu Snauan, d 1763. II i 1766 med Solau Andersdatter Esp, f 1728 på Esp, d 1776 på Thomasstu. III i 1777 med Karen Johnsdatter Mule, f 1740 på Mule Larsgård, d 1804. | Overby, Thomas Thomasen (73992807)
|
| 4789 | Thomas var lensmann i Skjervøy. Han var født og oppvokst i Djupvik i Lyngen, snakket flytende samisk og var en tjenestetro herre. I boken Fjordfolket i Kvænangen omtales en sak hvor enka etter sjøsamen Josef Mikkelsen i Sørkjosen i Burfjord mistet alt hun hadde da mannen døde rundt 1770. Etter at handelsmann og Trondheimsborger H. P. Giæver og hans kollegaer hadde fremmet sine krav var boet fallitt og enka eiendomsløs. Men før handelsmannen fikk sitt sørget Gamst for å ta ut eiendeler til seg og sine. | Gamst, Thomas Torbensen (I2668)
|
| 4790 | Thomas vokste opp på Hjellnes i Kvænangen hvor foreldrene levde av gården og fiske. Thomas var 4 år da faren omkom under uvær på sjøen: "Stormvind kastede den Baad han førte, at da den nedfaldt, Knuste den hans Houved". Thomas bodde hjemme på Hjellnes ved folketellingen i 1865 og jobbet som "løskarl". Han bodde fortsatt hjemme da han traff Berit som han giftet seg med. Thomas dreiv fiske og traff Berit på sine turer innom Dunvika på Spildra hvor Berit bodde. En dag ble hun med over fjorden og de etablerte seg etterhvert på Rødberg i Kvænangen. Thomas og Berit giftet seg 05.11.1871. Hun var 22 år gammel da og han 24 år. I 1875 var de leilendinger på Rødberg. Berit og Thomas hadde sønnen Henrik og en pleiedatter og tjenestepike i husholdet. Thomas dreiv med fiske og på plassen hadde de 2 kyr, 1 kalv, 11 lam og 3 geiter. Familien ble boende på Røberg og ved folketellingen i 1895 hadde de kjøpt gården og var selveiere. Alle barna bodde fortsatt hjemme og i tillegg hadde de en dreng og to tjenestepiker. De var registrert som samer og Berit snakket norsk og samisk, men Thomas var samisktalende. Ved folketellingen i 1900 var dagligspråket i hjemmet norsk. | Hjellnes Rødberg, Thomas Henriksen (I116)
|
| 4791 | Thomasine Henriette Lie (født 26. desember 1833, død oktober 1907 i Stavern) giftet seg med sin fetter Jonas Lie i 1859 og påvirket hans forfatterskap gjennom hele livet. Thomasine Lie var datter av prokurator Michael Strøm Lie og Ingeborg Birgitte Møinichen, og grandtante til maleren Jonas Lie (1880-1940). Hun vokste opp i Dahlmanngården i Øvrebyen på Kongsvinger. Hun var søsteren Erika (gift Nissen) sin første pianolærerinne. | Thomasine Henriette (I2463)
|
| 4792 | Thor vokste opp i Trondheim, i Tordenskiolds gt. 15. Han giftet seg 23.07.1966 med Aslaug Helene Bjørnli. Han hadde ei datter, Laila, fra et ekteskap. Da han giftet seg jobbet han som ekspeditør, hun var hjemmeværende. Han jobbet på Obs til han døde. Da han døde var han forlovet med Ellinor Bergquist. Hun hadde en datter, Trude, fra et tidligere forhold. | Hammervold, Thor (I1851)
|
| 4793 | Thora var fra Frosta. Hun giftet seg med enkemann Peter Marius og de fikk 5 barn. | Juberg, Thora (23689439)
|
| 4794 | Tidlig på 1600-tallet var Anders Andersen og kona Lisbet brukere på den ene parten av Byaseteren (Lisbetsetra). Bruket var blitt delt i to i 1610. Anders og Lisbet dreiv Lisbetsetra fra ca. 1610 til han døde i 1623. Lisbet fortsatte som driver og satt med bruket fra 1623, og så lenge hun levde. Hun levde ennå i 1645. De hadde ein sønn, Svend, som siden tok over bruket. Navnet på bruket er etter Lisbet. Om Lisbet Byaseteren (som hun ble kalt) var noe utenom det vanlige, vites ikke, men folkefantasien tok opp henne og gården i diktingen sin, og satte de inn i en lokal sagnkrets, som spant på seg mer og mer. At det spøker på Lisbetsetra er en av «sannhetene». Lisbet og Anders hadde en sønn (som er kjent) Svend Andersen Lisbetseter, f ca. 1604, d 1677. Gift med Gunhild, f 1612, d 1695. | Lisbetseter, Anders Andersen (I1484)
|
| 4795 | Tjener i Horsberg, Bindalen i 1801? | Smedvika, Ellen Steffensdatter (I2523)
|
| 4796 | Tjener i Kallvika, Bindalen i 1801? | Smedvika, Anne Steffensdatter (I2524)
|
| 4797 | Tjente hos kjøpmann Brandt i Trondheim 1794. Barn: Even Olsen, f 1788 med Ove Evensen Løhre. | Eggen, Dorthe Andersdatter (I2264)
|
| 4798 | Tjente på gården Skjetne i Viggja i 1701. Gift 1708, utflyttet 1708? | Valset, Paul Olsen (I2035)
|
| 4799 | Tjente på Moan i 1825. Bodde i Lien (Midtlia) i Soknedal da hun døde. | Moum, Marit Eriksdatter (74832192)
|
| 4800 | Tok over Aunet etter foreldrene. Gift 01.05.1895 med Ingeborg Olsdatter Lereggen (f 1868, d 25.04.1908). | Beset Aunet, Ole Larsen (80088640)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2026.
Redigert av Per Otto Høve.