Høve-flokken
Notater
Treff 4,801 til 4,850 av 5,047
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 4801 | Sophia Mentzdatter Ravensborg var datter av rådmann i Trondheim, Mentz von Ravensborg. | Ravensborg, Sophia Mentzdatter (79314512)
|
| 4802 | Sophie Henriksdatters fødselsår er ukjent, antagelig ca. 1620–1625, hun døde 1683. Den 23/11 1683 er hennes skifte begynt pa «hjemstedet Gjelvangen i Trondhjem». Efter Hornemans optegnelser i Statsarkivet skal hun være datter av Henrik, Henriksson Dinclow, sogneprest i Nesna, født 1619, død 1681. Men dette stemmer ikke med årstallene. Derimot er der en annen teori angående hennes foreldre, hvilken nok er den riktige. I «Familien Bernhoft» side 255 heter det at: «Sophie Henriksdatter Dinclow var søster av presten Henrik Henriksson Dinclow i Nesna, og datter av Henrik Dinclow, tollvaktmester i Trondhjem, født ca. 15.5.. død 16.. og hustru Benedicte Hansdtr. Bernhoft» der var en datter av familien Bernhofts stamfar: Hans Andersen Bernhoft f ca. 1550, død 1619 som sogneprest til Frue Kirke i Trondhjem. Og videre i samme kilde: «Sophie Dinclow var først gift med: Hans Carstensen, død 1655, ingen barn, og blev da giengiftet med Mathias Hansson Bruun, død 1677. I hans skifte kalles han ogsi Mathias «Gilvangen». Navnet formentlig efter hans gård. Iflg. en meddelelse var «Gildevangen» en gård ovenfor «bakkene» i Trondhjem og skal ha ligget rett i vest for det nuværende Hotel d'Angletere, hvor en smal gate, Gjelvangveiten, minner om den. En gildehall har tidligere stått der. Mathias Hanssen Bruun var visselig beslegtet med Bernt Bruun født 1661, der i 1701, 40 år gammel, var Kirurg pà Røros Verk. Han hadde sønnen Mathiam 15 år gl. i 1701, og gikk på skole i Trondhjem. Samme år bodde Organist og Kirkeverge Johanes Bruun, 32 år gl., pa Røros på gården Brevik.» Bestefar av Biskop Johan Nordahl Bruun. Videre heter det i samme opptegnelser av Hornemann, om Sophie Bruun født Dinclow, «…at hun som enke gjenopbyggede sin gård i Trondhjem efter ildebranden 19/4–1681. Da hun døde i 1683, arvede hver av sønnene 312 riksdaler. Blandt andet efterlod hun sig 4 sølvkander, vegtig 85 lod, 83 lod, 38 lod og en 30 lod.» (85 lod = 1.275 kg) Et av disse sølvkrus eller kanner, vite å ha vært i hennes sønn Hans M. Bruuns og hans etterkommeres eie like inntil 1832, da det ble solgt på en auksjon etter Hans P. Brunns enke somm døde i 1831. Dette sølvkruset hadde inskripsjonen: «Mathias Hanssøn Bruun Sophie Henriksdatter Dinclow, 1662» og ble på nevnte auksjon kjøpt av (Zahl i Kjerringøy?) og på en auksjon etter Zahl i 1901, skal samme sølvkrus blitt innkjøpt til Nordenfjelddske Kunstindustrimuseum i Trondhjem. Sophies bror, Henrik Dinclow, blev som sogneprest til Nesna, gift i 1648 med enken etter sogneprest Nils Krabbe til Nesna, vortil han kom som residerende kapellan. Og da Dinclow var blitt sogneprest, kom i 1673 den bekjente Petter Dass som personellkapellan hos ham, hvor han var inntil han i 1689 blev sogneprest i Alstahaug. Da Henrik Dinclow døde i 1681, skrev Petter Dass et sørgedikt over ham, som begynner så: «Her hviler vor Dinclowius, Den værdig og wællærde, Han som et skinnend Verdens Lijus, Guds Menighed regjerde. I Trondhjem er hans fødested, der er hans blodsforvandte, - - - Han skrev sig inn til atestats, Da han sig dygtig kjendte, - - - Han stod sig bra og fik Laudats, den han og vel fortjente, - - - Hvad er din raad, hvem en som vil, din sjugdom sig antage? Den dig til forne plaster gav er nu alt død og borte. Hvor tidt han lod paa dig sin cur, foruten løn spendere.» Sophie og Mathias hadde tre sønner: 1. Hans Mathiasen, f 03.05.1658. 2. Henrik Mathiasen, f 1661, d 24.03.1732. 3. Andreas Mathiasen, f 1663. | Dinclow, Sophie Henriksdatter (I3099)
|
| 4803 | Sophie Randulf, f 1734, d 1781. Gift med Niels Herman Henriksen Celius Brønlund. | Randulf, Sofie Hermansdatter (4572262)
|
| 4804 | Source created by http://RecordSeek.com | Kilde (51411712)
|
| 4805 | Sovnet inn på Øya Helsehus i Trondheim kl. 08.30. Dødsårsaken var blodpropp i høyre fot og lungebetennelse som førte til hjertestans. | Olsen, Elisabeth (I26)
|
| 4806 | Står oppført som Pike da datteren Johanna ble født i 1796. Fra Fjellvik, Leka, Trøndelag. | Fjellvik, Kirsten Einersdatter (I2498)
|
| 4807 | Steen giftet seg 19.11.1696 i Nidarosdomen med Årsille Olsdatter. Far til Augustinus (Meldahl) fra Meldahl. | Meldahl, Steen Melchiorsen (I3258)
|
| 4808 | Steen, f 1696, døde samme år. Gutten var oppkalt etter soknepresten i Meldal, bror til sin farmor. | Evjen, Steen Halvorsen (62488808)
|
| 4809 | Steffen ble gift i 1759 med Jodda Rasmusdatter. De bodde på Melby-gjerdet, men flytta ut, visstnok til Orkdalen. De hadde 2 barn: Berit, f 1760, gift med Ola Persen Semsåsen. Ingeborg, f 1763. | Melling, Steffen Altsen (16167159)
|
| 4810 | Steffen ble gift I i 1749 med Berit Iversdatter fra Fremstu Bones, f 1727. De fikk 2 barn. Deres sønn Iver ble sinnsyk, levde i 1785. Datteren Ingeborg ble gift I med Ole Olsen fra Langørjan i Buvika og II med Lars Larsen Waldum. De var husmannsfolk under Mo. Ole Olsen var av slekta til Odd Høve. Steffen ble gift II i 1759 med Marit Larsdatter Rogstad. Arnt og Marit var bondefolk på Mosand. De fikk 13 barn. | Moe, Steffen Arntsen (I1273)
|
| 4811 | Steffen døde ung. | Krokstad, Steffen Andersen (26883512)
|
| 4812 | Steffen Estensen er fra gården Mosand. Kilder viser at vår slekt har hatt tilhold der siden før 1612, da fikk Ingebrigt 5 daler for en hvit okse han leverte til Trondheim gård. Ingebrigt er Steffens farfar. I lange tider var Mo tingstedet i bygda, og tinglaget bar da også navnet «Mou thinglag», slik vi finner det i lensregnskapene fra 1612. Det var en naturlig samlingsplass på de store sandslettene der elvene Gaula og Sokna møtes og bygda er bredest mellom åsene. Gårdsnavn som Mo, i gammelnorsk Mór, kan gå langt tilbake. Funnet av et økseblad tyder på at rydningen kan ha gått for seg allerede i det 6. århundre (etter vår tidsregning), da formen på øksebladet er karakteristisk for den eldre periode av jernalderen. Gravhauger og andre faste fortidsminner kan være gått tapt under flommene som har herjet grenda gjennom utlange tider. Sagnet beretter at det etter Svartedauden i 1349 røyk bare på én plass mellom Trondheim og Røros. Det var på Mo. Der sto ei jente og vasket håret sitt julekvelden. «Om e ska alene være, så ska e kroppen min ære», sa jenta. Da kom det en finn. Jenta slapp ham inn, og finnen ga seg til på Mo. Det sies at Mosand-gården opprinnelig lå rett ut for Mosmælen i nærheten av nabogården. Det var flommen som i slutten av 1700-tallet tvang gårdsfolket til å rive husene og flytte lenger sør for å være på tryggere grunn. Steffen Estensen tok over gården Mosand etter faren omkring 1690. De var leilendinger for det var Domkirken som eide hele grenda, helt til leilendingene kjøpte gårdene i 1840-årene. I de tidene han tok over hadde Gaula herjet slik at skylda på gården ble satt ned til ett spann. Faren Esten sier i søknaden om å få avfelling, at «flommene hadde brutt vekk det meste av åkerjorda og likeste slåttenget hans i en lengde av 818 alen, og der han før avla seksti lass får han ikke lenger en håndfull høy». Da Steffen var i sin velmakt gikk det tre tauser på gården, og lønna var lik for dem alle. Det var 6 ort og klær i årslønn. Men så døde Steffen i 1715, og i oktober året etter var Siri gift igjen med Peder Olsen. I 1718 ble de hjemsøkt av karolinerne som herjet på gården. På tinget i 1719 opplyser Peder at soldatene stakk med: 16 øonner bygg, 12 tønner havre, 2 tønner havremel, 36 lass høy, 1 hest, 3 kyr, 4 sauer, 7 skinnfeller, 8 bolster, 8 vog kjøtt, 1 jernharv og 1 vog jern. I tillegg brente de opp skigard og kornstaur for å ha noe å varme seg på, og de tok med seg gårdsredskapen de kom over. De norske troppene tok også sin del, om det ikke var så mye som det svenskene stakk med. Steffens bror drept av en annen bror Steffen hadde hele 7 brødre. Faren Esten hadde et helt regiment av sønner, hele åtte i tallet. Esten tenkte vel ikke da han selv satt som lagrettesmann i saken mot en som hadde drept bror sin, at han selv skulle få oppleve samme tragedie på nært hold. Men slik gikk det. En godværsdag i slåttonna kom den yngste sønnen Knut (f 1665) i skade for å slå ihjel en bror med høyriva. Knut rømte til Sverige og kom aldri mer tilbake til Moe-grenda. Han slo seg ned i Jämtland i Sverige. Siri og Steffen fikk 6 barn Marit Steffensdatter Moe, f 1690, d 1691. Esten Steffensen Moe, f 1692, d 1752. Gift med Katrine Clementzdatter. Husmannsfolk på Mosmælen. Kirsten Steffensdatter Moe, f 1695, d 1695. Arnt Steffensen Moe, f 1699, d 1699. Arnt Steffensen Moe, K98 f 1702, d 1787. (Margits tipp-tippoldefar.) Kirsten Steffensdatter Moe, f 1703, d 1715. | Moe, Steffen Estensen (I1270)
|
| 4813 | Steffen fikk en sønn, Peder Steffensen, utenfor ekteskap ca. 1680 med Berit Larsdatter fra Storbudal. Fram til da var Steffen et ukjent navn i Budalen og det antas at han var fra Støren, for der var Steffen-navnet i bruk. Men jeg har ingen flere opplysninger om Steffen. Berit og Steffen fikk en sønn Peder Steffensen Enodd, f ca. 1680, d 1733. Før Peder giftet seg hadde han en datter, Else Pedersdatter, med Gunhild Rasmusdatter Stensås, f ca. 1670, d 1738, fra Soknedal. Else var født 1703 og døpt 10.06.1703 i Soknedal kirke. Peder giftet seg sommeren 1726 med Kari Larsdatter Storbudal. De fikk en datter, Kjersti f 1732 og en sønn, Steffen f 1727. | _____, Steffen (I1219)
|
| 4814 | Steffen Kjeldsen, f ca. 1677, d 1748 på Elset. Gift i 1713 med Anne Bentsdatter Rye, f ca. 1694 på Rye, d 1776 på Elset. | Vorset, Steffen Kjeldsen (95271163)
|
| 4815 | Steffen Olsen ble gift med søskenbarnet Siri Knutsdatter i 1760. De dreiv Oppigård Solstad fra 1755–1789. | Solstad, Steffen Olsen (75627806)
|
| 4816 | Steffen Olsen, f 1708. Det heter at han ble «innkjøpt til Hospitalet». | Vorset, Steffen Olsen (92912748)
|
| 4817 | Steffen Pedersen tok over ene halvparten av gården Enodden etter mora og stefaren i 1771. Gården ble delt mellom halvbrødrene Steffen Pedersen og Peder Olsen. Steffens del ble kalt Nordistuen og Peders del Sørstuen (Systu'). Steffen var gift I 29.06.1756 i Budal kirke med Marit Estensdatter Refset (f 1728, d 1757) og II 17.06.1762 i Budal kirke med Ingeborg Olsdatter Lillebudal (f 1732, d før 1801). Steffen og Marit fikk en sønn. Marit ble begravet samme dag som sønnen ble døpt 14.08.1757, så hun døde sikkert i barsel. Steffen og Ingeborg fikk 5 barn. | Enodd, Steffen Pedersen (I1185)
|
| 4818 | Steffen var bruker på hele trespannsbruket Nergård Solstad fra 1629–1635. Da han døde giftet kona seg på nytt med Ola Altsen og da ble gården delt i to halvparter. Ola Altsen tok over den ene halvparten, Me-Solstad (Innstu og Garden), og den andre halvparten, Nergård (Stu'u og Berget), var det en Ola Larsen som tok over. | Solstad, Steffen (I2621)
|
| 4819 | Steffen var gift 2 ganger. Gift I med Randi Rasmusdatter Midtli, f 1766, d 02.12.1809, fra Soknedal. Gift II med Gunhild Iversdatter. | Bones, Steffen Andersen (32760781)
|
| 4820 | Steffen vokste opp på Me-Solstad som foreldrene drev. Steffen tok over Me-Solstad etter stefaren Arngrim. Steffen var gift to ganger, navnet på første kona er ikke kjent. De fikk en sønn som ble født før 1665 for da fikk han en sønn med sin andre kone. Steffen var enkemann da han giftet seg II ca. 1665 med Randi Olsdatter. Han var bonde på Me-Solstad i Skaun fra 1661–1717. Steffen døde i 1717 på Me-Solstad, da han var 81 år gammel. Hans første kone døde før 1665, vel 52 år før ham. Hans andre kone Randi Olsdatter døde i 1700, 17 år før ham. Solstad og nabogården Krokstad er de største gårdsområdene i Skaun. De er sentrale gårder og omfavner et stort utmarksområde mot Hølonda og Skognkjølen. Solstad var en udelt gård fram til omkring 1520, da ble gården delt i Nergård, 3 spann, og Oppigård, 1 spann 1 øre 22 marklag. Opplysninger fra matrikler og skifter gir et innblikk i driften av gården gjennom tidene. I matrikkelen fra 1667 ble det anslått at Me-Solstad kunne fø 8 melkekyr, med en avling på 5 tønner bygg og 25 tønner havre. I 1723 viser registreringene en buskap på 2 hester, 6 kyr, 4 ungdyr, 7 sauer og 2 griser. Avlingen var da 5 tønner bygg og 20 tønner havre. Da mora til Steffen ble enke første gang omkring 1635 ble Nergården Solstad delt i to halvparter. Kort tid etter giftet hun seg for andre gang med faren til Stefffen, Ola Altsen. Han tok over bygselen ca. 1635 på den fradelte delen av gården, Me-Solstad (Innstu’ og Garden), og den andre halvparten, Nergård (Stu’u og Berget), var det en Ola Larsen som overtok. Foreldrene til Steffen drev Me-Solstad fra 1636 til faren døde i 1654. Da giftet mora, Ingrid, seg for tredje gang, og hennes nye mann, Arngrim Olsen, tok over drifta sammen Ingrid fra 1655. Sannsynligvis døde Arngrim i 1660 for året etter tok Steffen over Me-Solstad etter stefaren. Steffen drev gården i perioden 1661–1717. Mora til Steffen, Ingrid, ble veldig gammel og gravla tre ektemenn før hun takket for seg, 106 år gammel, ifølge Skaunaboka. To av sønnene til Steffen, Anders og Ola d.y., ble gift med to søstre fra gården Melan i Skaun. Steffen og hans første kone (navn ukjent) fikk 1 sønn : Anders Steffensen Solstad, d 1740. Gift i 1708 med Kari Haftorsdatter fra Melan, f ca. 1672, d 1756. De var bondefolk på Sørgård Krokstad fra 1708–1743, da tok sønnen Haftor Andersen over. Steffen og Randi fikk 5 barn: 1. Ola Steffensen d.e. Solstad, f 1665, d 1749. Gift 1700 med enka etter Arnt Sjursen på Otterstad, Marit Jensdatter Meistad Otterstad. Ola drev Otterstad fra 1700–1739. De fikk 4 barn. 2. Ola Steffensen d.y. Solstad, f 1667, d 1719. Tok over bygselen på gården etter faren, men han døde etter bare et par år som driver av gården. Gift med Ingeborg Haftorsdatter Melan, f ca. 1690, d 1772. Barnløst ekteskap. Da Ola døde giftet enka seg på nytt og drev gården videre. 3. Berit Steffensdatter Solstad, f ca. 1682, d 1751. Gift 1713 med Alt Persen Melling, f ca. 1685, d 1742. Bondefolk i Mellingan i Skaun. De fikk 3 barn. 4. Ingrid Steffensdatter Solstad, f ca. 1685, d 1719. Gift med Henrik Andersen Krokstad, f ca. 1687, d 1763, fra Nergård Krokstad. Han tok over gården etter sin far. 5. Guru Steffensdatter Solstad, f ca. 1688. Hjemme i 1719. | Solstad, Steffen Olsen (I373)
|
| 4821 | Steffen, f ca. 1694, d 1764 på Skjøstad. Gift I i 1720 med Anne Olsdatter Skjøstad, f ca. 1685 på Skjøstad, d 1725. Gift II i 1726 med Guru Andersdatter Gaustad, f ca. 1692 på Gaustad, d 1778 på Skjøstad. Steffen Hansen overtok bygselen av Skjøstad til våronna i 1721. Man finner ham også i tiendelistene for 1756: Steffen fødde 5 kyr og korntiende svartes med 12 merker rug, 1 1/2 t. havre og 1/2 t. bygg. | Berg, Steffen Hansen (79377315)
|
| 4822 | Steffens første kone finner jeg ikke navnet på, men de fikk en sønn. Sannsynligvis døde hun før 1665 for da fikk Steffen barn med sin andre kone. | Første Kone (I377)
|
| 4823 | Sten Svendsen ble født ca. 1595, eller i de siste 10 år på 1500-tallet som det står i «Gard og grendeliv i Budalen». Det er ikke kjent hvem foreldrene var eller hvor han vokste opp. Han var gift med Kjersti. Han var bonde på Sør-Enlien (Nigarda) i Budalen. Sten døde ca. 1670 på Sør-Enlien, da han var omkring 75 år gammel. Sten er den første navngitte brukeren man med sikkerhet kan si drev gården Sør-Enlien (Nigarda). Han var bruker der fra ca. 1620 til etter 1667. Sør-Enlien ryddet på slutten av 1400-tallet Sør-Enlien (gnr. 192) ligger på vestsiden av elva Ena, i et område med mye einer. Dette kan ha sammenheng med navnet på både dalføret og Enlien-gårdene. Endalen er trang og bratt fra Brubakken og sørover mot Enlien. Ved Enlien blir dalen bredere, med slake og sørvendte lier. Kornet modnet ofte der, og gården fikk tidlig egen flomkvern. Sør-Enlien ligger 540 meter over havet. I gamle dager var det vadested over elva der, og mye ferdsel gikk gjennom området. Senere ble det bygd bru lenger nord. På begynnelsen av 1600-tallet betalte gården årlig skatt i form av tre skjepper halvbygg og andre varer. Dette var i tiden til Sten Svendsen, den første kjente brukeren av gården. Han ble født i 1590-årene. Den første rydningsmannen som bygde årestue og dyrket jord der på slutten av 1400-tallet, var da for lengst død. Ved en befaring i 1670 ble gårdens grenser beskrevet slik: mot øst elva Ena, mot sør Solumsvoll, mot nord Brubakkvaldet og mot vest helt opp til snaufjellet. Selv om jorda er gammel og gården har høy alder, er det ikke funnet historiske gjenstander av betydning på gården. Området har vid utsikt og sol gjennom hele året, slik det ofte blir i dalfører som vender nord–sør. I lensregisteret fra 1620 og koppskatten fra 1645 nevnes bare Sten Enlid og kona Kjersti på gården. Hvem som først eide jorda, vet man ikke. I jordeboka fra 1667 står Erich Blix, rådmann i Trondheim, som eier. Senere overtok stiftskriver Morten Wium. I 1657 betalte Sten Enlid skatt for 14 storfe, 5 geiter og 6 sauer. Han ble da kalt «ødegårdsmann». Det betydde at han drev en del av en gård, for eksempel en fjerdedel eller halvpart. Senere ble han regnet som halvgårdsmann på Enlien. I tillegg til småtiende og arbeidsavgifter måtte gården betale tre skjepper bygg og seks skilling for kvernstedet. I prestemanntallet fra 1664–1666 ble Enlien-gårdene ført samlet, uten navn på brukerne. Sten var en «sterkhelsig kar» – og sønnen ble 100 år Sten Enlid ser ut til å ha vært en sterk og seiglivet mann. Han forsvinner fra listene etter 1667. Sønnen Svend ble enda eldre. Han ble født i 1631 og døde 100 år og 7 måneder gammel. Han er den eldste personen fra Budalen som det finnes sikker kunnskap om. Kona hans het Sirri Pedersdatter, men bakgrunnen hennes er ukjent. De levde i urolige tider. Da Trøndelag var under svensk styre i 1658, ble Svend Stensen Enlid tvunget inn i militærtjeneste og sendt mot Riga gjennom Sverige. En annen mann fra Bonesvoll kom aldri hjem, men Svend klarte å rømme og vende tilbake til Budalen. Som gammel mann opplevde Svend også Armfeldts karolinere i 1718. Soldatene kom til Enlien sent på høsten og tok med seg en hest fra gården, sammen med seletøy og kløvutstyr. Tapet ble verdsatt til seks riksdaler. Sammenlignet med mange andre gårder i området slapp Enlien likevel forholdsvis billig unna. Gården ble derfor ikke regnet som utarmet, men måtte betale den pålagte krigsskatten i 1720 på 48 skilling. Det var velstand på Enlien Sten og kona hadde to sønner som er kjent. Sønnen, Svend, er en av få budalinger som har blitt eldre enn 100 år. Da han døde i 1731 var han 100 år og 7 måneder. Det var en sjelden høy alder på denne tida. Det var Svend som tok over gården etter foreldrene. Boet etter sønnen Svend Stensen, da han døde i 1731, viste velstand etter den tids forhold. Stue med åre og ljore og tilbygd kove, fjøs med lem (for høy i andre etasje), stall og fjøs uten lem, to bur, det ene med sengesval, låve med trøskelem, badstu med ildsted, tømret skjul med ildsted, skjul til brende (ved). Husdyrene var en hest, en stut med horn, en gjelda oksekalv, 8 melkekyr, ei kvige med kalv, 3 ungnaut, 7 sauer og 4 geiter. Sten og Kjersti fikk to sønner (som er kjent) 1. Svend Stensen Enlid, f 11.1630, d 1731, han ble 100 år. Tok over gården etter foreldrene. Gift med Siri Pedersdatter og de fikk 7 barn. I 1658 var Trøndelag okkupert av Sverige og Svend ble utkommandert til Riga for å kjempe for svenskene. Svend ble utkommandert i Anders Munks kompani, sammen med Niels Erichsen Bonesvoll. I august 1658 sto de klare til å marsjere sørover gjennom Sverige til Riga. Niels kom aldri tilbake, men Svend rømte tilbake til Budalen. 2. Halvor Stensen Enlid, f ca. 1640, f 1720. Kaltes Halvor Bergknecht. Første kjente oppsitteren i Sør-Enlien Nordistu, fra 1700. | Enlid, Sten Svendsen (I1208)
|
| 4824 | Stephen var født i Bodin i 1598 som sønn av prost i Bodin, Hans Olufsen Soop. Stephen ble etter sigende ansatt i embedet som sogneprest i Gildeskål etter Sewerin Hveid. Sistnevntes tiltredelsesår i embedet er ukjent. Han ble imidlertid avsatt som sogneprest. Et sagn forteller at presten var drikkfeldig. Han drakk opp altervinen slik at nattverdsgiestene kun fikk hostien (brødet). Presten drakk av kalken mens nattverdsgjestene ikke fikk noe av den. Dette vakte så stor forargelse blant almuen at de klagde til prosten i Bodin. Prosten ga presten en streng irettesettelse, men dette hjalp ikke. Han ble deretter avsatt fra embedet og prostens sønn, Stephen Hansen Soop ble kalt til sogneprest i Gildeskảl i 1622. Ifølge Andreas Erlandsens "Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Tronhjems stift" 1844–1855 så ble Hr. Stephen innskrevet ved Akademiet og dimitert derfra i 1621 med et "berømmeligt Testimonium". Han ble ordinert til sogneprest i Gildeskål den 20. mars 1622. Ordinasjonen fant sted i Trondheim og ble foretatt av biskop Andreas Arrebo som var biskop i Trondheim fra 1618 til 31. juli 1622. Arrebo ble forøvrig også fradømt sitt embete som biskop etter å ha pådradd seg lensherren Tage Andersen Thotts vrede. Fradømmelsen skjedde på et herremøte i Bergen hvor kong Christian IV var personlig tilstede. Bakgrunnen var at han hadde oppført seg uhøvisk med drikk og sang i festlige lag i Trøndelag, blant annet i et bryllup. Man kan lure på om Hr. Stephens sobre og alvorlige personlighet ble farget av den lær-dom det mả ha vært i begynnelsen av sin karriere å komme i kontakt med to kolleger som ble avsatt pga. sin livsførsel. Hr. Stephen var etter alt å dømme av en annen støpning enn de to andre forannevnte prelater (dvs. høyt rangerte personer innen kirken). Han var svært avholdt av folk i Gildeskål. Etter ordinasjonen ble det samlet inn 6 mark tørrfisk fra hver mann i soknet til å dekke utgiftene som han hadde hatt ved ordinasjonern i Trondheim. Mottakelsen i soknet var altså den aller beste. Han var en velstudert, virksom og alvorlig mann. På sine eldre dager sviktet helsen en del, og han var ikke i stand til å bestige prekestolen i Gammelkjerka. Han måtte derfor holde prekenen sittende på en stol foran alteret. Introduksjoner utførte han stående på kne på en skammel. I 1654 fikk han sønnen til sin kollega Hans Lauritsen Blix i Bodø, Hans Hansen Blix til personellkapellan. I 1659 kom personellkapellan Peder Mentzen Darre, sønn av foran nevnte Mentz Christopherson Darre, til Gildeskål. Begge disse kapellanene ble hr. Step-hens svigersønner. Hr. Peder ble også hans etterfølger i kallet. Hr. Stephen var gift med Sara Lauritzdatter Krabbe f 12. januar 1607. Hun var datter av sognepresten i Stangvik på Nordmøre, Lauritz Nielsen Krabbe (død 1619). Hennes bror var således den kjente prosten pa Nordmøre og sogneprest i Aure Peder Lauritzen Krabbe (1596–1686). Om han er det skrevet en hel del. Han var ikke bare prost og sogneprest, men en svært fremgangsrik og velhavende trelasthandler som eide flere sagbruk på Møre-kanten. Stephen sørget for at døtrene ble giftet bort til kondisjonerte og ikke under sin stand. Det viser hvordan presteslektene holdt sammen gjennom giftermål. Alle ble gift med prester, unntatt Stephens yngste datter som ble gift med rikmannen Johan Schrøder fra Arnøy. En kjenner til følgende barn fra ekteskapet mellom Stephen Hansen Soop og Sara Lau-ritzdatter Krabbe: 1) Magdalene Soop som ble gift med sogneprest i Gildeskål, Peder Mentzen Darre (1633–1688). 2) Gertrud Soop, gift med prost Snog, pastor til Vegø. 3) Kirsten Soop, gift med personellkapellan Hans Hansen Blix i Gildeskal. 4) Karen Soop gift med handelsmann og Bergensborger Johan Schrøder fra Arnøy i Gildeskål. Sogneprest Stephen Hansen Soop døde i 1675. Denne trofaste og avholdte prelaten var sogneprest i Gildeskål i hele 53 år. Ingen prest har sittet så lenge i Gildeskål sognekall etter reformasjonen i 1537. Desserre finnes det ikke noe maleri av Hr. Stephen. Epilog Hr. Mentz eldste sonn og Hr. Stephens eldste | Soop, Stephen Hansen (25375399)
|
| 4825 | Størker Vold ble født på slutten av 1500-tallet, sannsynligvis på gården Voll på Støren hvor han nevnes som bruker først på 1600-tallet. Han døde omkring 1652 for da tok sønnen Jens over gården. Aner på Voll tilbake til 1520? Det finnes ingen sikre opplysninger om hvem foreldrene til Størker var, men sporene leder oss langt tilbake i tid. Allerede i Sølvskatten fra 1520 nevnes en mann ved navn Størker som var oppsitter på gården Voll. Nesten førti år senere, i Skipsskatten fra 1559, nevnes nok en Størker på Voll – kanskje var han sønnen hans? Siden navnet Størker er sjeldent, er det fristende å tro at det er en slektslinje som føres videre her. Mye tyder på at vår Størker Vold kan være en direkte etterkommer av den første Størker som ble nevnt i 1520. Først på 1600-tallet var det to brukere på Voll. Den ene var Størker. Han nevnes i lensregnskapene fra 1610 og utover til vi finner ham sammen med de andre voksne på gården i Koppskatten 1645: «Størcker Wold, hans høestrue, Jens Wold, Elli Wold, Berette Wold, Brønild Wold, Olle Wold». Den Jens som nevnes er Størkers sønn som tok over gården ca. 1652. Det er uvisst hvilket slektskap de andre personene har til Størker. På den tiden Størker ga over gården til sønnen Jens Størkersen var det blitt sagbruk i nærheten av gården. Det kunne skjæres tre stabler bord for året på «nedre Rebeck saug», men det var Anders Christophersen Schøller som eide sagbruket, og mennene på Voll fikk bare være med som arbeidshjelp. Men det var litt å henge fingrene i på gården, for i fjøset var det på den tiden over 20 naut og halvparten så mange småfe. Om gården Voll (kilde Støren. Gard og grend I, s 11–12) Voll hører til de eldste gårdene på Støren. Både gårdsnavnet og ulike jordfunn forteller dette. I 1811 fortelles det at det var to gravhauger på gården. I den ene ble det funnet et sverd med bagle og senere er det også funnet en spydspiss og et økseblad. Gaula har gjennom tidene herjet og gravd bort begge haugene og dermed fjernet alle faste fortidsminner som kunne fortalt om rydding i gammel tid. Voll er et naturnavn som skriver seg fra gressrike sletter der feet trives og bosettingen kan gå helt tilbake til eldre jernalder (500 år fvt til 500 år evt). Flommene i Gaula har vært en stadig trussel mot åker og eng, og det store leirfallet i 1345 da Kvasshylla like i nærheten raste ut, ødela mye i grenda. I 1698 er det oppsitterne selv som ordlegger seg i et brev om tilstanden, og da heter det om Gaula at den har gjort dem «stoer og ubodelig skade». Det gamle fellestunet lå lengst sør i grenda i nærheten av Klevstubekken som kommer fra Kvennvatnet. Men så grov elva seg innpå til gårdsfolket så det ene av brukene måtte komme seg unna. De flyttet nærmere Haga bru og bygde opp igjen alt sammen på den gamle «Vårvollen». Omsider måtte nok en huslyd bryte opp, og de flyttet over elva til den gamle «Volløya» der det hadde vært husmenn engang for lenge siden. Den tredje gården som gikk under navnet «Litjstu» ble liggende igjen på de gamle tomtene til Gaula tok bit for bit av åkerjorda, og krigshendingene i 1940 gjorde ende på husene som sto igjen. I gammel tid var «Våttån» på Vollberga en kjent vardeplass, og der gårdene lå rundt det gamle fellestunet lunet de bratte bergryggene godt for nordvesten. Der kan en fremdeles finne varmekjære vekster som hassel og alm. | Vold, Størker Størkersen Junior (I1387)
|
| 4826 | Størker Vold er nevnt som oppsitter på gården Voll i sølvskatten 1520. Sølvskatten fra 1520 gir oss det første kjente navnet på folk som bodde på Voll. Den gangen var det Størker og Torsten som var oppsittere der. De betalte skatt ikke bare for seg selv, men også på vegne av personer som var umyndige. Begge var leilendinger, og gården tilhørte nok Bakke kloster. I skipsskatten 1559 figurerer også en Størker på Voll, dette er sannsynligvis sønnen til Størker Vold. Men omkring 1590 het brukeren på gården Knut. Det var sammengifte og nært slektskap mellom folket på de to gamle gårdene som nevnes i lensregnskapene først på 1600-tallet. | Vold, Størker (I1389)
|
| 4827 | Susanne Lennertsdatter var antakelig født ca. 1520 eller noe seinere. Hun døde sannsynligvis før 1583. Susanne var trolig pleiedatter eller stedatter av professor i medisin ved universitetet i København, Peter Capeteyn, som senere ble nevnt som hennes mann Jens Schjelderups svigerfar. Om Susanne har man ikke mange opplysninger, men som bispinne hørte hun til overklassen og deltok i de kondisjonertes liv i byen. Hennes og mannens navn går igjen i flere slektsledd. Hvor mange barn Susanne og Jens fikk, vet man ikke sikkert, men Absalon Pedersen har i alle fall omtalt de fleste. 1. Adriane, f 1548 el. 1555, d ca. 1599. 2. Daniel var eldre enn broren Torbern og var død før Torbern ble gravlagt i 1563. 3. Kathrine, d før mars 1563. 4. Torbern, f 03.07.1562, d 07.03.1563. 5. Otto, f 25.02.1565, d 23.10.1566. 6. Jens, f 28.06.1569, d etter 1572. 7. Peder, f 07.091571, d 27.09.1646. 8. Marien, var muligens født etter 1572. 9. Ellin, har vært nevnt som et av barna. 10. Christen, f 1574, d 1622, sogneprest i Søgne. Kanskje var han fostersønn. | Mietens, Susanne Lennertsdatter (59951728)
|
| 4828 | Sven Johnsen Forset, f 1656, d 1715. Gift med enke Randi Sivertsdatter Asgard. Ingen barn. | Forset, Sven Johnsen (44462039)
|
| 4829 | Svend Andersen tok over Lisbetsetra da mora døde. Det var Svends mor som er opphavet til navnet på setra. Svend drev bruket fra ca. 1645 til ca. 1677. Da tok datteren, Marit, over. Hun var gift med Sjur Knutsen som var oppfostret på et av brukene på Byasetra. Da Svend tok over i 1645 var det registrert 15 personer på Byasetra og det var 3 bruk. I 1657 var det registrert 2 bruk, 2 hester, 9 kyr/ungnaut, 3 sauer og 2 geiter på Lisbetsetra. Også i 1667 var det 2 bruk og avlingen var 20 tønner havre, men det var bare 4 personer på setra. I 1660-årene svarte Svend 6 skilling i kvernskatt og Lisbetsetra var registrert som «vissere til Korn» enn det andre Byaseter-bruket. Brukene ligger 250–300 moh. Økende folkemengden på 1500-tallet førte til mangel på dyrkajord og den gamle setra til gården By i sør- og sørvestskråningene mot Venåsvannet ble derfor bosatt og skilt ut som egen gård. Allerede i 1610 var det to Byaseter-bruk. Det ene fikk senere navnet Lisbetsetra. Tidlig på 1600-tallet var Anders og Lisbet brukere på den ene parten av Byaseteren (Lisbetsetra). Om Lisbet Byaseteren (som hun ble kalt) var noe utenom det vanlige, vites ikke, men folkefantasien tok opp henne og gården i diktningen sin, og satte de inn i en lokal sagnkrets, som spant på seg mer og mer. At hun fortsatt vandrer rundt på Lisbetsetra er en av «sannhetene». I de første 1700-årene stod Lisbetseter-folket høyt på rangstigen i bygda, og var knyttet til det gamle Sims-folket og Bya-folket. Svend og Gunhild fikk 1 barn (som er kjent): Marit Svendsdatter Lisbetseter,K329+335+1179 f ca. 1655, d 1729. Tok over Lisbetsetra da faren døde og drev til 1720. Gift med Sjur Knutsen, f ca. 1647, d før 1727. (Odds 4 x tippoldemor.) | Lisbetseter, Svend Andersen (I1375)
|
| 4830 | Svend er en av få budalinger som har blitt eldre enn 100 år. Da han døde i 1731 var han 100 år og 7 måneder. Det var en sjelden høy alder på denne tida. I 1658 var Trøndelag okkupert av Sverige og Svend ble utkommandert til Riga for å kjempe for svenskene. Svend ble utkommandert i Anders Munks kompani, sammen med Niels Erichsen Bonesvoll. I august 1658 sto de klare til å marsjere sørover gjennom Sverige til Riga. Niels kom aldri tilbake, men Svend rømte tilbake til Budalen. To mannsaldere senere, i 1718, satt han hjemme i Enlien og så at Armfeldts karolinere kom og tok en hest med kløvtøy og sele fra stallen. Skadetaksten etter besøket var 6 riksdaler. Likevel slapp de lett unna, slik at de må utrede Krigsskatten i 1720 med 48 skilling. Svend Stensen var en driftig kar. Boet etter Svend Stensen viste velstand etter den tids forhold. Stue med åre og ljore og tilbygd kove, fjøs med lem (for høy i andre etasje), stall og fjøs uten lem, to bur, det ene med sengesval, låve med trøskelem, badstu med ildsted, tømret skjul med ildsted, skjul til brende (ved). Husdyrene var en hest, en stut med horn, en gjelda oksekalv, 8 melkekyr, 1 kvige med kalv, 3 ungnaut, 7 sauer og 4 geiter. Svend var gift med Siri Pedersdatter og de fikk 7 barn. | Enlid, Svend Stensen (I1209)
|
| 4831 | Svend Gjertsen Busch var ifølge eldre slektsopptegnelser født 12. mai 1645. Han var ifølge Schønings beretning «Handels-Tiener» på Buschholmen i 1659, ennå bare femten år gammel, hvis opptegnelsene om hans fødselsdata er riktige. Men ungdommen kom tidlig i praksis i de tider. Svend Gjertsen Busch var sønn av Gjert Hansen Busch’s og fortsetter slekten i Trondhjem. Etter tidens faste oppkallingsregler har han, med døpenavnet Svend, neppe vært eldste sønn. Han skulle i så fall ha hett Hans, men om dette foreligger ingen eksakte opplysninger lenger. Han har nok hatt sin første læretid som haldelsmann på Buschholmen. Han ble senere kjøpmann i Trondheim. Schøning omtaler ham med tittelen Auctions-Directeur, og denne klingende tittel kom også hans eldste sønn og dennes eldste sønn igjen, til å bære. I tredje generasjon ble tittelen endret til skifteforvalter. Svend Gjertsen var gift tre ganger. Hans første hustru, Johanne Ditlevsdatter, var enke etter borger i Trondheim, John Helm som det holdtes skifte etter 07.10.1673. Han giftet seg II 16.05.1690 med Mette Marcusdatter Angell, f 1673, d 27.03.1697, datter av kjøpmann i Trondheim, Marcus Nissen Angell og hustru Cathrine Hansdatter Jerne. Svend giftet seg III med Anna Elisabeth Rasmusdatter Finne, datter av sogneprest til Gloppen i Nordfjord, Ramus Pedersen Finne og hustru Anna Jensdatter Schreuder. | Busch, Svend Gjertsen (I2305)
|
| 4832 | Svend Hansen kjennes bare ved navn. | Busch, Svend Hansen (I2296)
|
| 4833 | Svend Hansen vokste opp på Gimsen. Bodde på Sømhovd da han døde, bare 30 år. | Gimsen Sømhovd, Svend Hansen (I1603)
|
| 4834 | Svend Jakobsen var fra gården Storbudal. Han tok over Nordstuen Storbudal fra 1722. Han var gift med Guri Jensdatter fra Vinsnes. De fikk 6 barn: Dordi Svendsdatter Storbudal, f 1710, d 1773. Gift med Per Olsen Forseth. Guri Svendsdatter Storbudal, f 1715, d 1751. Gift med Ole Pedersen Vinsnes. Jakob Svendsen Storbudal, f 1718, d 1787. Gift med Marit Pedersdatter Vinsnes, f 1714. Ingeborg Svendsdatter Storbudal, f 1720, d 1764. Gift med Per Pedersen Vinsnes. Marit Svendsdatter Storbudal, f ca. 1724 (kan være en forveksling med Marit Larsdatter f ca. 1740 i Sørstuen). Jens Svendsen Storbudal, f 1725, d 1802. Eier og bruker fra 1751. | Storbudal, Svend Jakobsen (64006592)
|
| 4835 | Svend Johansen, f 1718. Festet plassrom på hjemplassen Langørghagen (Langørjhåggån) sammen med broren Gunder i 1761. | Langørgen, Svend Johansen (57883742)
|
| 4836 | Svend Larsen tok over bygselen i Storbudal Sørstuen etter faren. Faren døde i 1711, men Svend hadde sikkert tatt over før den tid. Svend var bruker til han døde, før 1720. Kona het Kirsti og det er ikke kjent hvor hun kom fra. Det er uvisst om Svend levde da Armfeldtsoldatene raidet gården på senhøsten 1718. I 1720 var han død for da satt enka Kirsti som ansvarlig for gården. Hun var «forarma» når det var snakk om betaling av Krigsskatt etter Armfeldttoget, så hun slapp vel å betale. Etter matrikkelen 1723 er gårdens situasjon beskrevet slik: «Middelmådig lettvunden og frostlendig markajord, uviss til korn. Utsæd: 1 tønne bygg. Det høstes 35 lass høy. Det er 2 hester, 7 melkkyr, 6 ungnaut, 8 sauer og 3 geiter på gården. Sæter i heimrøsta – og for ei engløkke i allmenningen skattes 12 skilling årlig til futen. Det er flomkvern i lag med Nordstuen.» Storbudal ble delt i Sørstuen og Nordstuen en gang på 1600-tallet. Og faren til Svend og hans bror, Jakob, hadde hver sin gård. Brukerrekken på Storbudal Sørstuen er uklar i slutten av 1600. Det virker som denne slekta var på flyttefot. Så i manntallet 1701 var det Lars Svendsen (Svend sin far) som var bruker på Sørstuen. Ved inngifte og blodblanding går de samme navn igjen både på sverd- og spinnesiden. Faren til Svend var nok en yngre bror til Jakob Svendsen, f 1636, d ca. 1710, som var bruker på Storbudal Nordstu. Fra disse to Svendsønner er det mer greit å følge slektene på Storbudal. Storbudal, midt i ferdselsleia I følge Budalsboka har vår slekt aner på gården Storbudal til Svend Storbudal (Svend Larsens farfar) som var bruker fra før 1645 til før 1657. Denne Svend er stamfar både til Margits far Ole Eliasen Aunøien og Margits mor Marit Ellevsdatter i 9 slektsledd. Budal (gnr 173) nevnes første gang i de skriftlige kildene i 1489. Da er gården delt i Storbudal og Lillebudal. En kjel med sølvmynter i Budalsfossen Storbudalen er sannsynligvis det opprinnelige bruket, og Sømark forteller at der regjerte sagnfiguren Ketil Budala. Det skal lenge ha stått igjen et par stolper fra buret hans i Budalslia og det fortelles at han senket en kjel med sølvmynter i Budalsfossen. En som er oppkalt etter han, skal finne igjen kjelen og leve i stor rikdom! Slike myter og sagn var med å gi budalingene forestillingen om et felles opphav i ei fjern fortid, og et sterkt samhold var nødvendig i ei tid da kampen om naturressursene var hard. Det var stadig tvister med nabobygdene om rettighetene i marka. Så sent som i 1818 klaget Storbudal til fogden på at bøndene fra Bogen i Singsås hadde slått seg til med sæter midt i «heimrøsta». Storbudal ligger midt i ferdselsleia mellom det østafjeldske og Trøndelag. Budbringere, kremmere, geistlige og verdslige med følgesvenner, alle som hadde ærend over fjellet, var innom gårdstunet der. Ja, i katolsk tid kom også grupper med pilgrimer som skulle til St. Olavs skrin i Nidaros. Storbudal hadde høy landskyld og jordveien er holdt for være den mest årsikre i Budalen. Åker og eng er dyplendt, og det milde værdraget fra sør merkes godt. Landskylda ble først utredet i smør, huder og skinn, og på 1600-tallet skulle Storbudal utruste en soldat sammen med Krigsvoll og to Busetgårder. Gården hadde kvern og kvantumsag i elva. _____ Svend og Kirsti hadde flere barn. 3 er kjent: 1. Randi Svendsdatter Storbudal, f 1706, d 1793. Gift I 05.10.1732 i Soknedal kirke med Peder Olsen Lien (Midtlia), f 1694, d 1749, Soknedal. De fikk 7 barn. Gift II 11.06.1750 med Ole Johansen Østhusløkken, f 1720, d 1792, Soknedal. De fikk 1 datter. 2. Lars Svendsen Storbudal, født 1708, død 87 år. Tok over Sørstuen Storbudal etter foreldrene, han tok til som leilending i ung alder. Kona var Marit Ellevsdatter, trolig fra Lillebudal, født 1715, død 80 år. 3. Brynhild Svendsdatter Storbudal, f ca. 1713, d 1786. Gift 10.07.1738 i Soknedal kirke med Ole Johnsen Lien (f 1711, d før 1786) fra Sørlia (Kåsen) i Soknedal. Gravlagt 13.08.1786 som Brønille Svendsdat. Staverløchen, 73 år. De fikk 8 barn. | Storbudal, Svend Larsen (I1224)
|
| 4837 | Svend Mogensen Hammer fra Børsa er sannsynligvis bror av Oluf og Arent Flak. Han var lagrettemann i en sak mot to av brødre sine på gården Flak på Byneset. Svend Mogensen satt i 40 år fra 1620–1660 som bygselmann på gården Hammer i Børsa. På et ting i 1659 ble det opplyst at han var «en udleffuet mand som sig eller ingen kan vere tienlig och haffuer ingen hielp». Han var skyldig vel 12 daler i skatt, og kunne greie å skaffe 9 daler. To år senere fikk "Ola Jonsson Øyen, kanskje fra Singsås" – bygselen, men døde visstnok like etter, da det etter landkommisjonen 1661 var enke som satt med gården. Svend levde ennå i 1662, men skatta da som husmann på Hammer. Den Ola som nevnes som ny bruker er sannsynligvis Ola Jensen Villmannsøyen og sønn til Jens Johnsen Digre Villmann som finnes et annet sted i slektsoversikten. | Hammer, Svend Mogensen (38227440)
|
| 4838 | Svend Sjursen ble gift 1715 (forlovet 07.04.1715) med Marit Andersdatter Eggen i Orkdalen og kom dit. | Lisbetseter, Svend Sjursen (I1372)
|
| 4839 | Svend Storbudal nevnes som første kjente bruker fra vår slekt på gården Storbudal. Han var leilending fra før 1645 til før 1657. Budal-gårdene nevnes første gang i de skriftlige kildene i 1489. Da var gården delt i Storbudal og Lillebudal. På 1600-tallet ble Storbudal delt i Sørstuen og Nordstuen. Kanskje var det Svend som delte opp gården for hans to sønner Jakob og Lars ble brukere på hver sin gård. Jakob i Nordstuen og Lars som bruker i Sørstuen. Den eldste sønnen, Jakob Svendsen nevnes som bruker fra før 1664 til han døde i 1710. I manntallet 1701 var sønnen Lars Svendsen bruker i Storbudal, sannsynligvis da i Sørstuen. Ved inngifte og blodblanding går de samme navn igjen både på sverd- og spinnesiden, men Lars Svendsen var nok en yngre bror til Jakob Svendsen. Fra disse to Svendsønner er det mer greit å følge slektene på Storbudal – og begge er stamfedre til Margit. Svend Storbudal, er stamfar både til Margits far og mor. Sølvmynter i Budalsfossen Storbudal er sannsynligvis det opprinnelige hovedbruket, og Sømark forteller at der regjerte sagnfiguren Ketil Budala. Det skal lenge ha stått igjen et par stolper fra buret hans i Budalslia og det fortelles at han senket en kjel med sølvmynter i Budalsfossen. En som er oppkalt etter han, skal finne igjen kjelen og leve i stor rikdom! Slike myter og sagn var med å gi budalingene forestillingen om et felles opphav i ei fjern fortid, og et sterkt samhold var nødvendig i ei tid da kampen om naturressursene var hard. Det var stadig tvister med nabobygdene om rettighetene i marka. Så sent som i 1818 klager Storbudal til fogden på at bøndene fra Bogen i Singsås har slått seg til med sæter midt i «heimrøsta». Storbudal midt i ferdselsleia Storbudal ligger midt i ferdselsleia mellom det østafjeldske og Trøndelag. Budbringere, kremmere, geistlige og verdslige med følgesvenner, alle som hadde ærend over fjellet, var innom gårdstunet der. I katolsk tid kom også grupper med pilgrimer som skulle til St. Olavs skrin i Nidaros. Storbudal hadde høy landskyld og jordveien er holdt for være den mest årsikre i Budalen. Åker og eng er dyplendt, og det milde værdraget fra sør merkes godt. Landskylda ble først utredet i smør, huder og skinn, og på 1600-tallet skulle Storbudal utruste en soldat sammen med Krigsvoll og to Busetgårder. Gården hadde kvern og kvantumsag i elva. Svend og kona fikk 2 sønner (som er kjent): Jakob Svendsen, f ca. 1636, d ca. 1710. Tok over Storbudal Nordstuen etter sin far. Lars Svendsen, f ca. 1649, d ca. 1711. Tok over Storbudal Sørstuen. | Storbudal, Svend (I1222)
|
| 4840 | Svend var gift med Berit Olsdatter Mellingseter. Se Husbyskora i Skaun. | Skauan, Svend Pålsen (5619612)
|
| 4841 | Sverre var bankkasserer fra Sandnessjøen da han giftet seg med Margit. Da han døde var han disponent for Helgelandske Dampskipsselskap. Der hadde han vært i over 30 år, først som kontorsjef og de siste 12–13 årene som disponent. Sverre fikk et illebefinnende under et Oslo-besøk rett før jul, men reiste tilbake til Sandnessjøen. Han fikk et tilbakefall og ble sendt til Oslo hvor han ble operert, men livet stod ikke til å redde. I følge dødsannonsen hadde de 2 barn: Odd, gift med Magnhild. Børge, gift med Bjørg. | Rattsø, Sverre (5599331)
|
| 4842 | Syffuer nevnes som sønn til Oluf Sjursen på Saltnes. Han døde sannsynligvis omkring 1680 | Saltnes, Sivert Olsen (76835424)
|
| 4843 | Synnøve (Sønnov) Ellevsdatter Fokset, f 1703. Gift med Simen Johnsen Sim. | Fokset, Synnøve Ellevsdatter (98656524)
|
| 4844 | Synnøve Halvorsen (f 12.08.1907 i Trondheim, d 22.01.1992 samme sted), datter av salgssjef Ivar Halvorsen og Thora Sliper. | Halvorsen, Synnøve (9417124)
|
| 4845 | Søbor var født på Frøset. Gift med Ole Larsen Aune, f 1659, d 1733 på Aunet. De var bondefolk på gården Aunet på Byneset. De fikk 6 barn. | Frøset, Søbor Olufsdatter (86323941)
|
| 4846 | Søren Pedersen Gamst var kjøpmann og lensmann på Loppa. Han giftet seg med Margrete Torbensdatter, datter av Torben Reiersen og Gunella Pedersdatter. Søren Pedersen Gamst ble født i 1658, sannsynligvis i landsbyen Gamst i dengang Ribe kommune. Ribe regnes som nordens eldste by med historie tilbake til 700-tallet. Byen ligger nå i Esbjerg kommune i Region Syddanmark, Danmark. I tillegg til kjøpmannsvirksomheten var Søren også underfogd til 3. juli 1721. Søren Pedersen døde etter 1721 i Loppa, Finnmark. Søren Pedersen Gamst og Margrete Torbensdatter hadde 9 barn, etter hva som er kjent fra eldre opptegnelser og Kirkeboken for Loppa: Peder Sørensen Gamst, f 1680 Torben Sørensen Gamst, f 1682, d 1769 Reier Sørensen Gamst, f 1684, d 06.02.1756 Søren Sørensen Gamst, f 1686 Henrik Sørensen Gamst, f 1688 Hans Sørensen Gamst, f 1690, d. 1758 Knut Sørensen Gamst, f 1693, d. 1748 Jørgen Sørensen Gamst, f 1695, d 14.03.1757 Anne Catrine Sørensdatter Gamst, f 1698 | Gamst, Søren Pedersen (I3234)
|
| 4847 | Søster til brødrene Henrik og Jørgen som dreiv handel fra Vallan i Kvænangfjorden fram til midten av 1730-tallet. Informasjonen om Ellen Jensdatter Stabrun er hentet fra MyHeritage-siden til "halvorsen Web Site" og er ikke kontrollert i forhold til fødselsdata, bosted og død. Men i følge boken Fjordfolket i Kvænangen er det sannsynlig at Jens Jensen Stabrun var far til sønnene Henrik Jensen og Jørgen Jensen – og datteren Ellen Jensdatter. Det finnes muligens også tre søsken til: Christen f 1690, Jens f 1696 og Nils f 1697. | Stabrun, Ellen Jensdatter (I2666)
|
| 4848 | Tarald Sivertsen vokste opp på Nordistu' Rogstad, Støren. Tarald og kona Margrete satt først som husmannsfolk under Rogstad, men tok over Utstu' Grytdal etter at Margretes bror Peder døde. | Rogstad, Tarald Sivertsen (97466214)
|
| 4849 | Teklas foreldre var Ingebrigt Sivertsen, f Seter 1760, døde 15/2 1839 og Marit Eriksdatter f 1761?, døde mars 1815. De bodde på plassen Bakken under Saltnes i Buvika. Tekla var gift I 1824 i Buvika med enkemann Kristoffer Johnsen Sim, f ca. 1781, d 1841. Hun var hans tredje kone og kom til Simsgrinden da hun giftet seg med Kristoffer. De var plassfolk i Simsgrinden i Skaun og fikk 4 barn: 1) Ingeborg, f 1825, d 1833. 2) Marit, f 1829, gm Ola Toresen Aremsneset i Lensvika. Kom igjen som enke og bodde på By i 1900. 3) Randi, f 1833, flyttet til Trondheim i 1862. Barn: Ingeborg, f 1859 (far: Sivert Olsen Dalsåsen), oppfostret i Lia, g 1883 m Martin Pålsen Grønning fra Stadsbygda. 4) Ingebrigt, f 1836. Tekla var gift II 1857 med John Eriksen og de var plassfolk i Simsgrinden. Tekla var søster til Karen Uvåsløkken (døpt 10.03.1793, konfirmert 1807) og søskenbarnet til Tekla Storset. | Saltnesbakken, Tekla Ingebrigtsdatter (I2224)
|
| 4850 | Tekst bearbeidet av ChatGPT: Østhus Østhus er det gamle matrikkelnummeret 369 med gammel skyld på 1 spann. I dag er gården registrert som gnr. 99, bnr. 1 med skyld på 5,97 mark. Navnet har gjennom tidene vært skrevet både Øfsthus og Østhus, og uttalen har vært «æffstus». I eldre kilder finner vi skrivemåtene Østhus (1590), Østhuus (1607), Orhus (1620), Øffsthuus (1664) og Østhuus i flere matrikler fram til 1723. Ifølge Oluf Rygh betyr navnet «den øverste gården», avledet av det gamle navnet Øfstahus. Han mente at navnet måtte forstås som den øverste av flere deler av en eldre gård. Amund Helland påpekte senere at navnet ikke kommer av «øst», men av Efsti eller Øfsti, som betyr «øverst». Det eldste navnet kan derfor ha vært Efstihus eller Efsthus. Et gammelt sagn forteller at Øfsthus opprinnelig var en del av storgården Vagnhella eller Vagnill. I 1672 skrev Joen Erikson Jamt ned opplysninger fra Arne Thoresøn Hasselbraut, 86 år gammel, og Arne Bersvendsen Solberg, 84 år. De fortalte at Øfsthus var ryddet og bygd i deres fedres tid, og at de hadde kjent mennene som først bygde gården. Rydningsmannen skal ha hett Vevlich på Øfsthus. Gården må derfor være ryddet etter omkring 1530. Den samme mannen, Weglich på Østhus, betalte skapsskatt i 1559 som fullgårdsmann. I 1590 svarte gården leidang med 6 mark smør og et halvt pund mel. I 1607 la Erik to skjepper korn i tiende. I 1610 betalte han 10 daler i skatt, og i 1620 én ort i kvernskatt. Erik står fortsatt som fullgårdsmann i leilendingsskatten i 1630 med 20 daler, men samme år nevnes også ødegårdsmannen Erich på Lille-Østhus med 1 daler. Da koppskatten ble innført, er følgende personer oppført på Østhus: Erich, hans hustru, Sire, Olle og Ingebore. I tillegg nevnes husmannen Kiersten samt Erich og Ingri. Hver person betalte 8 skilling, slik fullgårdsfolk var pålagt. I 1650 var gården kommet under Herr Niels Støren. Kvegskatten i 1657 viser at Erich eide 11 hester, 4 kyr, 4 geiter, 4 sauer og svin, og betalte 1 riksdaler og 4 skilling i skatt. Olle hadde 9 hester og kyr, 3 geiter, 4 sauer og svin, med skatt på 3 ort og 10 skilling. Fra denne tiden ser det ut til at gården var delt i to bruk, begge under prestebolet på Støren. Også Matrikkelen fra 1667 viser to bruk med samme skyld, et halvt spann hver. Sannsynligvis var Hans Bjørnsen bruker på den ene halvparten fra 1660-årene til sønnen Ole Hansen tok over tidlig på 1700-tallet. Sønnen giftet seg i 1702 og var nok med å drive gården da. Hans var godt opp i 60-årene da. Da skoskatten ble innført i 1711, hadde Ole Hansen både dreng og tjenestejente på gården. Drengen fikk 6 riksdaler og 2 ort i årslønn, mens tjenestejenta fikk 2 riksdaler. I 1712 betalte Hans Bjørnsen krigsskatt, men i dagskattlisten fra 1713 står han oppført som forarmet og fritatt for skatt. Han var trolig kårmann på Østhusbruket da. Under Armfeldts felttog i 1718 tok soldatene forsyninger hos ham, og skaden ble taksert til 5 riksdaler, 2 ort og 8 skilling på vårtinget året etter. Da stod han oppført på bruket sammen med sønnen Ole. I 1718 var det bare én bruker på Østhus, Ole Hansen, da karolinerne kom til gårds. På vårtinget i mars 1719 ble den samlede skaden taksert til 28 riksdaler og 8 skilling. Ole Hansen Østhus brukte hele spannet av Østhus gård i 1720. Ved matrikkelframlegget i 1723 var det enken som sto som bruker av gården. | Østhus, Hans Bjørnsen (I158)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2026.
Redigert av Per Otto Høve.