Høve-flokken
Notater
Treff 51 til 100 av 4,528
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 51 | Agathe ble født ca. 1676. Alderen er beregnet ut fra at da "Agathe Hestflaaten" døde i 1751 var alderen oppgitt til 75 år. | _____, Agathe Pedersdatter (I3005)
|
| 52 | Albert Lortenzen Angell (født 4. november 1660, død 13. september 1705) var en norsk godseier, kjøpmann og embetsmann. Han var borgermester i Trondhjem, og kongen utnevnte ham til kanselliråd. Angell ble født i Trondhjem som sønn av kjøpmann Lorentz Mortensen Angell (1626–97) og Margrete Hansdatter Puls (1631–70). Han ble innskrevet ved Universitetet i København i 1678, men tok ingen eksamen. Han etablerte seg i stedet som kjøpmann i Trondhjem, og giftet seg i 1689 med den 17-årige Sara Hammond, som var av velstående, engelsk kjøpmannsslekt. Albert kjøpte flere sagbruk og ble en av de største trelasthandlerne i Trondhjem. Han eide også jord- og skogeiendommer, og hadde aksjer i Røros Kobberverk. Da Albert døde i 1705, drev enka forretningene videre. Albert ble bisatt i Angelslektens gravkrypt i Nidarosdomen. De fikk 7 barn hvorav "velgjøreren" Thomas Angell var en av dem. | Angell, Albert (Albrigt) Lorentzen (I2795)
|
| 53 | Albert Olaf Hansen Søpstad ble født 30.11.1880 på Nypan i Leinstrand. Han ble døpt i Leinstrand kirke den 20.02.1881. Han var det første barnet til Hans Altsen Olstad Søpstad, f 18.12.1818, d 01.04.1895, og Berit Andersdatter Hanger, f 30.06.1861, d 27.01.1927. Han hadde to brødre (Karl Marius Hansen Søpstad, f 19.10.1884, d 07.01.1885, Karl Marius Hansen Søpstad, f 11.04.1886, d 1939) og to søstre (Hansdatter Søpstad, f 12.05.1883, d 12.05.1883, Oline Hansdatter Søpstad, f 05.12.1888, d 15.04.1931). Da Albert var 14 år gammel, døde hans far, Hans Altsen. Han var 46 år gammel da mora Berit Andersdatter døde. Albert giftet seg 21.10.1907 i Støren kirke med Gurine Nilsdatter Vollum, f 19.12.1886, d 12.04.1962. Han var 26 år gammel da og Gurine 20 år gammel da. Han hadde seks barn med Gurine Nilsdatter Vollum: Borghild Søpstad, f 10.01.1908, d 01.10.1950, Gunvor Søpstad, f 09.10.1910, d 07.09.1980, Normann Søpstad, f 22.04.1914, d 11.10.1984, Arne Søpstad, f 09.07.1916, d 12.12.1990, Hilmar Søpstad, f 08.04.1921, d 19.09.1998, Arvid Søpstad, f 26.01.1923, d 27.05.1923. Albert døde 30.06.1964 på Melhus, 83 år gammel. Gravlagt 06.07.1964, Melhus kirke. Hans kone Gurine Nilsdatter døde 12.04.1962, 2 år før ham. Albert Olaf ble født utenfor ekteskap og står oppført i kirkeboka som «uægte» født. Albert sin mor var «Pige Berit Andersdatter», 19 år, og faren var «Gift mand Hans Altsen Søbstad», 61 år. Faren til Albert, Hans Altsen, var fortsatt gift med sin første kone, Kirsti Benjaminsdatter fra Ølsholm i Buvika, da han fikk barn med Berit. Kirsti døde vel et år senere, 15.01.1882, 73 år gammel. Det var 42 års aldersforskjell mellom Alberts foreldre. Kanskje var Berit i tjeneste hos Hans og kona? Da Albert ble født var hans bosted oppgitt til Nypan, så han og mora bodde der inntil de flyttet til Søraunet under Saupstad, sannsynligvis vinteren 1882. Albert ble døpt 20.02.1881 og faddere var: Randi Jensdatter Søbstad, Karoline Nilsdatter Søbstad, Ole Olsen Søbstad, Johannes Olsen Søbstad og Peder N. Søbstad. Selv om det var veldig stor aldersforskjell fortsatte forholdet mellom Albert sine foreldre – og de giftet seg høsten 1883. Det er sannsynlig at Berit flyttet inn hos Hans på Søraunet da Hans sin kone døde. Våren 1883 fødte Berit et dødfødt barn og hadde da bosted Søraunet. De bodde fortsatt på Søraunet da de giftet seg 31.10.1883. Ved folketellingen i 1891 står Albert Olaf oppført som «besøgende» hos mormora, Lava Johnsdatter Hanger, på Hangerhagen (bnr 43b) på Byneset. Lava er oppført som husmannsenke med jord. Albert Olaf er 11 år da og muligens bodde han hos mormora en tid? Ved konfirmasjon 21. april 1895 i Melhus kirke oppgis at han er født på Søraunet i Leinstrand (stemmer ikke med opplysningene da han ble født, se over) og nåværende bopel er plassen Nypsletten på Seneppen (Sør-Nypan), Leinstrand. Karakter i kristendomskunnskap 3, det samme i orden og oppførsel. Alberts far, Hans Altsen, døde 3 uker før konfirmasjonen, 76 år gammel, av «brystsykdom». Albert var da 14 år og søsknene 8 og 6 – og mora ble alene om å forsørge barna. I boet etter faren var det ikke mye hjelp å få for en familie som allerede var understøttet av fattigvesenet: «Boets forfatning: Eier gårdparten Nypsletten, hvorpå skylder såmeget, at det kun vil komme boet til gode ca. 300 kr. Eier dessuten løsøre av tarveligste slags. Fattigvesenet har delvis understøttet familien.» Alberts mor hadde ingen mulighet til å forsørge familien og Albert og søsknene ble satt bort på gårder i den gang Leinstrand kommune. Dette var datidens måte å hjelpe familier som var understøttet av fattigvesenet. Jeg er usikker på hvor Albert bodde før jeg finner ham i folketellingen i 1900. Da var han 20 år og bodde på gården Brubakk (gnr 115, bnr 2) på Melhus og hans familiestilling er «Losjerande, høyrer til familien», og yrket hans er «Dagarbeider ved gårdsbrug». Det kan tyde på at han har vært plassert der for flere år siden og at han fortsatt har bopel der. Hun som driver gården er gårdmannsenke Magnhild Larsdatter Brubak, 48 år. Hun driver skysstasjon og jordbruk og har to døtre på 12 og 13 år. Hvor lenge Albert bodde hos enka på Brubakken er uvisst, men i 1907 bodde han på Eggen i Melhus og dreiv som smed. Da han giftet seg med «tjenestepige» Gurine Nilsdatter fra Soknedal 21.10.1907 titulerte han seg som smed og bosted Eggen i Melhus. Gurine bodde på Nyløkkja Nedre under Fossum i Soknedal. Forlovere var Alberts bror Karl Hansen Søbstad og smed Ole J. Søberg. I 1908 ble deres første datter født, Borghild, og i 1910 kom nr. to, Gunvor. Da datteren Gunvor ble født bodde de i Fagerlia på Melhus og Albert jobbet som smed. Ved folketellingen i 1910 (registrert 01.12) bodde de fortsatt i Fagerlia (gnr 94, bnr 4, husstand 2), men da var Gurine registrert som: «Hustru til en smed som er utvandret til Amerika». I husstanden var det også ei tjenestejente/barnepike, Anne Simonsdatter Varmbo, 14 år, fra Melhus. I 1908 emigrerte Alberts bror, Karl, til USA. Det fristet nok også den unge familien å dra etter. Albert reiste derfor over alene i august 1910 – og planen var at Gurine og jentene skulle følge etter. Også Alberts søster, Oline, skulle reise sammen med dem. I 1911 sendte Albert et postkort til søsteren fra Wardner i Britisk Columbia. Der jobbet han som smed og hovslager en periode – og lønna var 90 $ pr. mnd. Byen lå i en lang dal med et større vassdrag og terrenget lignet på norsk landskap. Men Oline ble stormforelsket og forlovet med Petter Høve før de skulle dra, og det endret hennes reiselyst. Dette førte til at Gurine ikke ville reise alene med jentene over «Dammen» – og Amerika-billettene ble returnert. Mens Albert var i USA besøkte han sin bror, Karl, som jobbet i jernbanebyen Proctor i nærheten av Duluth i Minnesota. Han jobbet også en tid i Britisk Columbia i Canada og derfra sendte han et postkort til søsteren Oline i 1911. Albert returnerte til hjemlandet jula 1912. I februar 1914 var han fadder til søsteren Olines datter, Klara, og høsten 1915 fadder til Olines sønn, Herman. Gurine hadde sannsynligvis flyttet tilbake til hjemplassen sin med jentene mens Albert var i Amerika. For i april 1914 da de fikk sønnen Normann var familien bosatt på Nyløkkja Nedre under Fossum i Soknedal. Det samme var de i 1916 da sønnen Arne ble født. Begge sønnene ble døpt i Soknedal kirke. Ved folketellingen i 1920 hadde de flyttet til Lunheim (gnr 30, bnr 16) i Melhus. Albert oppgav at han dreiv egen smedvirksomhet og hadde leid arbeidshjelp. Han hadde ingen bierhverv. Videre at han hadde oppholdt seg i Amerika fra 1910 til 1913. Sønnen Hilmar ble født i 1921 og famiilien var da bosatt på Lunheim, Melhus. De fikk også en sønn til i 1923, Arvid, men han døde bare 4 mndr. gammel. I 1927 kjøpte Albert ei tomt, kalt Lilleheimen, som var utskilt fra Gimsengan på Melhus. Tomta lå opprinnelig under Sjefsgården på Gimse og var først solgt til plassen Israelsstu. Albert kjøpte tomta av Anders Gafseth for 300 kroner. I følge en artikkel i Arbeider-Avisa 07.04.1931 var Albert formann i Melhus arbeideridrettslag på det tidspunktet. Da annonsertes det årlige Vassfjellrennet som idrettslaget arrangerte. Ved idrettslagets 50-års jubileum i 1948 var Albert nevnt som en av to æresmedlemmer (ref. Nationen 10.03.1948, s 7). Albert Olaf etablerte seg med smie på Melhus. Smedforretningen vokste til en av de største virksomhetene på Melhus i følge hans sønnesønn Arngrim Søpstad. Det var Alberts sønn Normann som førte virksomheten videre. 26. august 1940 står det i avisa Trøndelagen (s 6) at smia til Albert Søpstad ble skyldt på elva av en storflom i Gaula: «Elva grov unna jorda og tok smia hans Albert Søpstad». Dalføret var offer for en katastrofeflom som gjorde skader for millioner på veier, jernbane og flere mennesker omkom. Da Albert fylte 80 år stod følgende i Arbeiderbladet 29.11.1960: «Smed Albert Søpstad, Melhus, fyller 80 år onsdag 30. november. Han er født i Leinstrand og startet 1913 egen smedforretning i Soknedal, der han var første formann i Soknedal nedre arbeiderlag og medlem av herredsstyret 1915. Siden flyttet han til Melhus der han var medlem av herredsstyret 1920–22. Søpstad er æresmedlem i Melhus Idrettslag, der han har vært formann og styremedlem i flere år.» Albert og Gurine fikk 7 barn, yngstemann døde som spebarn. Det var sønnen Hilmar som tok over eiendommen etter foreldrene i 1952. ___ | Søpstad, Albert Olaf Hansen (I1049)
|
| 54 | ALBERT OLAF HANSEN SØPSTAD was born on 30.11.1880 on Nypan in Leinstrand. He was baptized in Leinstrand church on 20.02.1881. He was the first child of Hans Altsen Olstad Søpstad, b 18.12.1818, d 01.04.1895, and Berit Andersdatter Hanger, b 30.06.1861, d 27.01.1927. He had two brothers (Karl Marius Hansen Søpstad, b 19.10.1884, d 07.01.1885 and Karl Marius Hansen Søpstad, b 11.04.1886, d 01.06.1939) and two sisters (Hansdatter Søpstad, b 12.05.1883, d 12.05.1883 and Oline Hansdatter Søpstad, b 05.12.1888, d 15.04.1931). Albert also had a half-brother, Johan Herman Ludvigsen Værnes, b 05.12.1888, d 18.11.1931, whom the mother had with Ludvig Olsen Værnes. In addition, Albert had 3 half-brothers from his father's first marriage – and a son from a relationship out of wedlock, see page 17. Albert was 14 years old, when his father, Hans Altsen, died. Albert was 46 years old when his mother Berit Andersdatter died. Albert married 21.10.1907 in Støren church to Gurine Nilsdatter Vollum, b 19.12.1886, d 12.04.1962. He was 26 and Gurine 20 at the time. He had six children with Gurine: Borghild Søpstad, b 10.01.1908, d 01.10.1950, Gunvor Søpstad, b 09.10.1910, d 07.09.1980, Normann Søpstad, b 22.04.1914, d 11.10.1984, Arne Søpstad, b 09.07.1916, d 12.12.1990, Hilmar Søpstad, b 08.04.1921, d 19.09.1998 and Arvid Søpstad, b 26.01.1923, d 27.05.1923. Albert died on 30.06.1964 at Melhus, aged 83. Buried 06.07.1964, Melhus church. His wife Gurine died on 12 April 1962, 2 years before him. Albert’s father was 42 years older than Albert’s mother Albert Olaf was born out of wedlock and is listed in the church register as «illegitimate» born. Albert's mother was «Girl Berit Andersdatter», 19 years old, and his father was «Married man Hans Altsen Søbstad», 61 years old. Hans then was a farmer on Søraunet in Saupstad. Albert's father, Hans Altsen, was still married to his first wife, Kirsti Benjaminsdatter, when he had a child with Berit. Kirsti died about a year later, 15.01.1882, aged 73. There must have been a special relationship between Albert's parents, due to the age difference, Albert 60 and Berit 18 when she became pregnant. Perhaps Berit was Hans and his wife’s «tjeneste-jente» on Søraunet when she became pregnant? When Albert was born, his place of residence was Nypan. Albert and his mother lived there until they moved to Søraunet, probably in the winter of 1882. Albert was baptized on 20 February 1881 and the sponsors were: Randi Jensdatter Søbstad, Karoline Nilsdatter Søbstad, Ole Olsen Søbstad, Johannes Olsen Søbstad and Peder N. Søbstad. I assume that Albert lived with his mother on the Nypan farm as long as his father's wife was alive. She died in the winter of 1882 and then they probably moved into Søraunet where Albert's father lived. In the autumn of 1882, Albert's mother became pregnant and in May 1883 she gave birth to a stillborn child. Although there was a very large age difference, the relationship between Albert's parents continued – and they married on 31 October 1883. Albert's father bought Søraunet for 265 Spd. ($ 106) in 1867. In 1887 he sold the farm and bought the property Nypsletten and the family moved there. Albert was 7 years old then and his brother Karl was 1 year old. The year after they moved there, Albert's sister Oline was born. Albert's father then titled himself «Cobbler and Landowner». On the Nypsletten there were only a couple of acres for potato land, no grazing rights or other rights. Therefore, the family depended on the additional income the father was able to obtain as a cobbler to get by. When Albert's father died, it became difficult for the family to manage In the 1891 census, Albert is listed as a «visitor» with his maternal grandmother, Lava Johnsdatter Hanger, on Hangerhagen in Byneset. Lava had recently become a widow and is listed as a «widow with land». Albert was 11 years old then and possibly he lived with his grandmother for a while? Albert was confirmed on 21 April 1895 in Melhus church, he lived at Nypsletten on Leinstrand. He got grade 3 in Christian knowledge, the same in Order and behaviour. Albert's father, Hans Altsen, died 3 weeks before the confirmation, aged 76, of «chest disease». Albert was 14 at the time and his siblings 8 and 6 – and the mother was left alone to support the children. From the inheritance from Albert's father, there was little to manage for a family that was already supported by the social welfare service: «The constitution of the estate: The owner of Nypsletten, who owes so much that the estate will only benefit approx. NOK 300,-. The furniture and fixtures were worn and unusable. The social welfare service has partially supported the family.» Albert and his siblings were accommodated Alone, Albert's mother had great difficulty supporting the family. At that time, it was mainly family or neighbors who could help when you got into Berit's situation. Albert's mother had no one, her father was dead and her mother and siblings had emigrated to America. Another common option was to remarry. So when Albert's mother met a handsome fellow from Stjørdal in the autumn after she became a widow, it gave hope that they would manage. The handsome fellow was Ludvig Olsen Værnes (b 07.03.1859, d 26.06.1916), a divorced watchmaker. They got engaged and he moved in with Berit on Nypsletten – and in the autumn of 1896, Albert's mother became pregnant. On 16 May 1897, she gave birth to their son Johan Herman Ludvigsen (Albert's half-brother). But Ludvig was not to be trusted. Berit’s husband to-be left her and the family found themselves in a hopeless situation. Albert's mother was unable to support the children herself. The authorities took her children away from her – and she became deeply depressed. In the summer of 1898, the district doctor decided that she had to be admitted to Rotvold asylum. Albert and the siblings were accommodated on farms in the area, which was the way of helping families that were supported by the social welfare service at the time. I am unsure where Albert lived until I find him in the 1900 census. He was then 20 years old and lived on the farm Brubakk (gnr 115, bnr 2) in Melhus and his family status was «Loser, belongs to the family», and his occupation was «Day worker at farm». This may indicate that he was accommodated at Brubakk several years ago – and that he still resided there. It was the farmer's widow Magnhild Larsdatter Brubak, aged 48, who ran the farm. She also ran a shuttle station and had two daughters aged 12 and 13. Albert finds love How long Albert lived with the widow at Brubakken is unknown. In 1907 he had moved to Eggen in Melhus and worked as a blacksmith. When he married «tjenestepige» Gurine Nilsdatter from Soknedal on 21 October 1907, he worked as a blacksmith and lived at Eggen in Melhus. Gurine lived at Nyløkkja Nedre in Soknedal. Groomsmen were Albert's brother Karl Hansen Søpstad and blacksmith Ole J. Søberg. In 1908, their first daughter, Borghild, was born, and two years later, Gunvor was born. In 1910 they lived in Fagerlia (gnr 94, bnr 4, household 2) at Melhus and Albert worked as a blacksmith. In the 1910 census (registered 01.12) they had the same address, but then Gurine was registered as: «Wife of a blacksmith who has emigrated to America». In the household there was also a maid/nanny, Anne Simonsdatter Varmbo, aged 14, from Melhus. The dream of America In 1908, Albert's brother, Karl, emigrated to America. It probably also affected Albert's young family, who planned to follow. Albert therefore traveled alone to America in August 1910 – and the plan was for Gurine and their two daughters to follow. Albert's sister, Oline, was also going to travel with them. In 1911, Albert sent a postcard to his sister from Wardner in British Columbia, Canada. There he worked as a blacksmith and farrier for a period – and the salary was $90 per month. The town was located in a valley with a large watercourse and the terrain resembled the Norwegian landscape. But Oline fell head over heels in love and got engaged to Petter Høve before they were due to emigrate, and that changed her desire to travel. This led to Gurine not wanting to travel alone with the girls across «The Pond» – and the tickets to America were returned. While Albert was in the United States, he visited his brother, Karl, who worked in the railroad town of Proctor near Duluth, Minnesota. You can read more about Albert's stay in America in his memoirs on the next page. Albert returned to Norway at Christmas 1912. In February 1914 he was godfather to his sister Oline's daughter, Klara, and in autumn 1915 godfather to Oline's son, Herman. Albert starts a blacksmith business While Albert was in America, Gurine and their daughters moved to her homestead in Soknedal. In April 1914, when they had their son Normann, the family was living on Nyløkkja Nedre in Soknedal. The property was located at Gurine's homestead. In 1916 they had a son, Arne, who was baptized in Soknedal church. While they lived in Soknedal, Albert started a blacksmith business. He was also elected to the municipal council for a short period. In 1920 they had moved to Lunheim (gnr 30, bnr 16) in Melhus. Their son Hilmar was born in 1921 while they were living on Lunheim. They also had a son in 1923, Arvid, but he died aged just 4 months. In 1927, Albert bought a plot of land, called Lilleheimen, which was separated from the farm Gimsengan in Melhus. The plot originally belonged to «Sjefsgården» in Gimse. Albert bought the plot of land from Anders Gafseth for NOK 300 ($30). According to Adresseavisen 03.10.1929 (page 4) the municipal council in Melhus decided on 27.09.1929 to give Albert a guarantee of NOK 2,500,- ($ 250) «For the construction of a new workshop in Grillheim». According to an article in Arbeider-Avisa on 07.04.1931, Albert was chairman of Melhu's workers' sports club at the time. At the sports club's 50th anniversary in 1948, Albert was mentioned as one of two honorary members (ref. Nationen 10.03.1948, p 7). Albert established a blacksmith shop in Melhus. The business grew into one of the largest enterprises at Melhus according to his grandson Arngrim Søpstad. At most there were 30–35 employees in the forge. Albert's son Normann ran the business after Albert. On 26 August 1940 it was stated in the newspaper Trøndelagen (p 6) that Albert Søpstad’s forge was damaged by a major flood in Gaula and washed away in the river: «The river washed away the soil and took Albert Søpstad's forge». The whole district was the victim of a catastrophic flood that caused millions of Norwegian kroner in damage to roads, railways and farms – and several people died. When Albert turned 80, the following appeared in the newspaper Arbeiderbladet on 29 November 1960: «Blacksmith Albert Søpstad, Melhus, turns 80 on Wednesday 30 November. He was born in Leinstrand and started his own blacksmith shop in Soknedal in 1913, where he was the first chairman of the Soknedal labor club and a member of the town board in 1915. He then moved to Melhus where he was a member of the town board 1920–22. Søpstad is an honorary member of Melhus Sports Club, where he has been chairman and board member for several years.» Their son Hilmar inherited the property from his parents in 1952. Albert and Gurine had 7 children, the youngest died as an infant. Albert and Gurine had 6 children 1. Borghild Søpstad, b 10.01.1908, d 01.10.1950. Born on Nyløkkja Nedre in Soknedal. Married in Melhus church on 01.08.1936 to Harald Johnsen, b 12.03.1904, d 01.12.1980. Lived in Narvik, Norway. They had a son Sverre Albert. Borghild was baptized in Melhus church and the sponsors were Gurine's parents and two siblings – and Albert's two siblings: «Husmann Nils O. Vollum af Soknedalen and wife Gjertrud Arntsdatter, bachelor Ingebrigt Nilsen Vollum, girl Ingeborg Nilsdatter Vollum, bachelor Karl Hansen Søbstad and girl Oline Hansdatter Søbstad». 2. Gunvor Søpstad, b 09.10.1910, d 07.09.1980. Born on Fagerlia in Melhus. Married to Anders Langland, b 13.07.1910, d 09.11.1966, from Melhus. Lived on Sneppen, Søberg in Melhus. They had 3 daughters Anne Marie, Gurine and Astrid Johanne. Gunvor was baptized in Melhus church and the sponsors were: Kari and Henrik Tisløv, Marie and Johannes Karlgård, Anne Løre and Olav Vollum. 3. Normann Søpstad, b 22.04.1914, d 11.10.1984. Born on Nyløkkja Nedre in Soknedal. Married to Oline Larsdatter Størdahl, b 07.09.1917, d 16.11.2009, from Flå. Normann took over his father's blacksmith business at Melhus. They had two sons, Ola Normann and Annar Olaf. Normann was baptized in Soknedal church and sponsors were Nils Olsen and Gjertrud Arntsdatter Vollum. 4. Arne Søpstad, b 09.07.1916, 12.12.1990. Born on Nyløkkja Nedre in Soknedal. Married to Katrine Undlien, b 27.08.1912, d 26.06.1978, from Melhus. Lived at Strindheim in Trondheim. They had two sons Arngrim and Geir Anton. Arne was baptized in Soknedal church and sponsors were Nils Nilsen Vollum and Anna Arntsdatter Fossum. 5. Hilmar Søpstad, b 08.04.1921, d 19.09.1998. Born on Lunheim, Melhus. Commercial officer Hilmar was married on 26.06.1948 to shopkeeper Gerd Lovise Holm, born 12.08.1928, d 26.06.2016, from Melhus. Lived on Lilleheimen in Gimse which he took over from his father in 1952. They had 3 sons Arnstein, Jan Roar and Bjørn Gunnar. Hilmar was baptized in Melhus church and sponsors were Ingebrigt Løre and his wife Anna, Even Sveum, Gjertrud Vollum, Ola Brækås and Ingeborg Sveum. 6. Arvid Søpstad, b 26.01.1923, d 27.05.1923. Born on Melhus, died only 4 months old. Arvid was baptized in Melhus church on 29 March 1923 and the sponsors were Ola Olsen Indset and his wife Sigrid, Olaf O. Aune and his wife Tora. ___ | Søpstad, Albert Olaf Hansen (I1049)
|
| 55 | Albert Søpstad's memoirs from his stay in America Albert left Norway on July 21, 1910 and returned December 18, 1912. 21 July 1910 I said goodbye to Norway and the home I had just built. My destination was the United States, where my brother had emigrated 2 years ago. Among my family I met a lot of opposition, but with help from a good friend I managed to get the ticket. Then the family and my wife were left with the refrain: «You will never see him again». – But in trust to a Good Templar mark on my chest I traveled safely. There is not much to tell about the journey. After leaving Trondheim by coastal boat to Stavanger, I went across the North Sea to Hull. From there by train across England to Liverpool where I had to wait in four days for the America Line's new ship «Empres of England». Then the journey to Quebec in Canada began. In the middle of the Atlantic, we met the sister ship «Empres of Ireland». There were two magnificent ships, and they passed so close to each other that we greeted each other with song and loud cheers. Among us who traveled from Stavanger, there were many Swedes and Finns – and during our stay in Liverpool we were merged into a family and we ate at the same table. Every night there was dancing in the hotel's basement. As we approached Quebec the «goats» had to be separated from the «sheep», no one was going to the same place, and we had to separate. We said goodbye with a handshake and thanked the entourage that was scattered everywhere. Only a few took the same train for a distance, and then said goodbye again. I later met some of my traveling companions in different places. The train journey was a snail-like and boring journey and we had to change trains several times. My destination was White Earth in North Dakota, where I finally arrived on August 12. There I met a short and powerfully fellow, who I could see from a long distance was John Ke's(?) brother from Norway. We were welcomed and I greeted from acquaintances in Norway. Then we drove 12 miles out to the farm and I ate my first dinner in North Dakota. As soon as I put on my overalls, it was time to start working at the grain field. John's wife Maria made good food as it was made in Verdal: waffles and sour cream, pork and eggs. But I had to work on the field for 5 hours at a time before I got food, so I had a ravenous appetite when it was time to eat. The working hours were a bit long in the beginning, but in this way everything went so easily and the time flew by quickly. When the harvest was finished, threshing began, which took place like this: The steam engine was placed in the middle of the field and fired with straw. To feed this there were usually 10 two-horse wagons. These wagons could also be used to transport the grain to the storage house. The «threshing gang» could move from farm to farm until everything was finished, almost by Christmas. I had nothing more to do in North Dakota, had to go to Duluth, Minnesota, where the hiring offices for the forest camps was located. Outside Smith's Salon there were notice boards where vacant jobs were posted: «Blacksmith's wanted», «Teamsters wanted» (= horse drivers, stable boys), «40 dollars a month» etc. The time was so close to Christmas that I decided to spend Christmas with my brother, who worked in the railroad town of Proctor, 10 miles from Duluth. I surprised him, he didn't know I was in America. We had a pleasant Christmas there. I had to tell news from Norway and he about himself in the two years that had passed. This ironworks town consisted of 200 men with its own cinema. But if you wanted to experience something bigger, you had to go to Duluth. We passed the time with various strength exercises, mostly wrestling. Karl trained for the championship in the North West, which he later won. I got a lot of hard thorns during that treatment. But at that age I put up with a good deal of this. The time passed quickly, I had to go to Duluth to find a job. I was lucky, I got hired as a blacksmith by two Swedes who worked together, nice guys. I stayed there until May and had good days and easy work. In Duluth I met a young man from Norway who had not written to his relatives since he left them many years ago. The reason was that he had fallen victim to the alcohol. As a Good Templar, I could do nothing but make an attempt with the unfortunate man. I helped him write home and at the same time I wrote to my wife about Per. His parents were very happy when they heard our plans for the return trip to Norway, which were as follows: In order to raise money for a return ticket, we decided to go to Canada and do forestry work. Time passed and in May everyone traveled into Duluth. I had to stay behind and fix equipment for the next season, but these three days were fateful! When I arrived I met a staggering drunken figure who exclaimed: «There is no rescue for me!» I told him what we had agreed: «There will be salvation for you! Tomorrow morning you and I will be ready to travel according to plan, take heart! And meet me!» But – no Per was to be found and I must admit that of all my defeats in life this was one of the biggest. I still proudly and happily wore the Good Templar badge as my salvation on such occasions of lost happiness. I had a mission to perform for my own family that was more important. This Per, whom I fought not to fall, and whom I later heard died by drowning, grieved me greatly. When I returned to North Dakota I had secured the right to «Homestead». Then I could pick up my family, who had been sent tickets and money for the travel. However, my sister Oline's fate had changed, she apostatized, she had been betrothed. And then my family's fate was decided by my wife. She could not dare to travel across the Pond with two little ones. Likewise, an old Norwegian-American advised her not to travel alone. And I had to cancel the tickets. During my stay in White Earth, I helped build the town's power plant for electricity. It was built of concrete. This meant that the mortar had to be carried in boxes and emptied into the foundation. Peter Nerset, owner of the city's largest manufactory, inspected the work and was a great prankster. I used my old hat from Norway and as soon as I was about to empty the mortar box he knocked my old hat off so it fell into the foundation. I pretended nothing and emptied the box and my hat was buried. Afterwards I went into his shop and took out a valuable hat for the loss of my hat. He has since told many times how I lost my old hat from Norway. When the work in the town was over, it was time to begin the harvest and threshing, which lasted until November. And the next goal was the great forests of British Columbia. In the meantime, my brother Karl had come up to North Dakota and leased a farm from O. Karlgard, who then returned to Norway. I remember when he ploughed, he used two large oxen, at that time most oxen were used for that kind of traction. Two oxen could pull as four horses. I made the trip through Montana across the Canadian border through Saskatchewan to Alberta. One night on the train between these states, I suddenly woke up hearing the famous Norwegian song: «By Italy's plains my cradle stood». I jumped up and greet the songbirds. They were two Norwegian sailors who were going to the Pacific Coast for salmon fishing. It was a great time for me to hear Norwegian voices. But the idyll did not last long, I had to say goodbye to them at the first stop, Wardner, which is located in a long valley with a large watercourse. The terrain is similar to the Norwegian. Along this, «Canadian Pacific» had forest campsites. In camp 1 I was allowed to start as a helper, but the blacksmith discovered that I was usable as a blacksmith and I was employed in camp 2, and got full salary as blacksmith 90 dollars a month. I wasn't there for long, then I was moved to camp 3 which consisted of only large pine forest and I was there for most of the summer. I should have been a draftsman so From there I went up to the State of Alberta. The capitol of Alberta is Calgary, where I met my cousin John Kvamen. He wanted to go west to the «Great Northern» railway station. I had little desire for this, but he wanted me along and treated me to a ticket. My main goal was to get home for Christmas. We stopped in a tunnel where we both worked as drill smiths. But John could not stand there either, but set off. This was the last time I saw him, he had got restlessness in his blood. I was there for 13 weeks. We were 9 blacksmiths who worked there, mostly machine drilling. A neighbor from Norway and a friend of mine was living in Waukorer(?), so I wanted to visit him immediately. He operated as a builder, bought plots of land and built houses which he sold and did good business. The town was still almost a newly built town at the time, and I returned eastward, back to Calgary where I got a job 10 miles from the city. But the job was not easy, I had to shoe large 12 quarter horses that were used to pull large wagons. These horses were just trapped on the prairie, almost wild and dangerous to shoe on the loose. That job was short-lived. I toiled with this for a couple of weeks and then I returned to North Dakota to take a couple of months of work on the same farm I started on 2 1/2 years ago. Regarding my family, my task in America certainly failed. I had to travel back to Norway again with great uncertainty about what the future would be like. But still I could go back and take my family with me. I then said goodbye to the kindest people I have ever met and prepared to go home. If I had continued to live there I could have been a rich man. After I left, oil wells were discovered, so then I had to return home and bring my family over to the United States. The trip back to Norway was not a pleasant trip. I chose the same line, the Cunard line. I said goodbye to my brother, who was the very last because he died of a stroke, only 53 years old. The emigrant train to New York was completely crowded with all kinds of nations and convicts chained to their guards. The train was unhealthy and nauseous with a strong draft and I caught a bad cold. Nor did I get better from sitting and waiting for directions to accommodation. In the end I had to turn to a Polis, to conjure up lodging for the night, which was not of the best. The first I did the morning I left was to go to «Handelsbanken» and deliver all my cash. And then I boarded the boat to Liverpool, then across England with train to Hallifax. The boat over the Pond was an old rye «Garmania» and there I caught the after-effects of my cold. I had to see the doctor on board who did a throat rinse and I was cured in just a couple of days. As a travel companion I got Iver Mosand from Soknedal, who traveled home ___ | Søpstad, Albert Olaf Hansen (I1049)
|
| 56 | Albert Søpstads håndskrevne memoarer fra oppholdet i USA (Avskrift med modifisert språk er gjort av Per Otto Høve) Oppholdet varte fra 21. juli 1910 til 18. desember 1912. Albert Søpstads memoarer fra oppholdet i Amerika Albert reiste 21. juli 1910 og kom tilbake 18. desember 1912. Den 21. juli 1910 tok jeg avskjed med Norge og hjemmet jeg nettopp hadde bygd. Reisemålet var USA hvor min bror hadde reist til for 2 år siden. Jeg møtte veldig motstand i min familie, men fikk god hjelp av en kamerat med billetten. Så ble familien og min kone stående igjen med omkvedet: «Di ser ham aldri mere». – Men jeg hadde et Godtemplar-merke på brystet og i tillit til dette reiste jeg trygt. Om reisen er det ikke så mye å fortelle. Etter å ha forlatt Trondheim med kystbåt til Stavanger dro jeg derfra over Nordsjøen til Hull. Derfra med tog over England til Liverpool. Etter å ha ligget der i 4 døgn og ventet på Amerikalinjens nye båt «Empres of England» startet turen til Quebec i Canada. Midt ute på Atlanteren møtte vi søsterskipet «Empres of Ireland». Det var 2 prektige skip, og de passerte så nær hverandre at vi hilste på hverandre med sang og kraftige hurrarop. Av dem som var med fra Stavanger var det mange svensker og finner – og under vårt opphold i Liverpool ble vi smeltet sammen til en familie hvor vi spiste ved samme bord. Hver kveld var det dans i hotellets kjeller. Da vi nærmet oss Quebec måtte bukkene skilles fra fårene, ingen skulle på samme sted, og vi måtte skilles. Vi tok farvel med håndtrykk og takket for følget som ble spredt til alle steder. Bare noen få tok det samme toget et stykke, og så farvel igjen. Enkelte av mine reisefeller traff jeg senere på forskjellige steder. Togreisen var en snegleaktig og kjedsommelig reise med mye togbytting. Mitt bestemmelsessted var White Earth i Nord-Dakota, der var jeg endelig framme den 12. august. Der ble jeg møtt av en kraftig undersætsig kar, som jeg på lang avstand kunne se var John K’s bror fra Norge. Vi hilstes og jeg hilste fra Norge og så kjørte vi 12 engelske mil ut til farmen hvor jeg spiste min første Dinner i Nord-Dakota. Så fort jeg fikk på meg overalsen, var det å gå i åkeren og skjakke korn. Johns kone Maria, brukte god Verdals-kost: vafler og rømme, grisekjøtt og egg. Men jeg måtte trave i åkeren i 5 timer i ett, før jeg fikk mat; så jeg hadde en glupende apetitt når det ble mattid. Jeg syntes arbeidstida var noe lang til å begynne med, men fikk på denne måten alt til å gå så lett og tida fløy fort i vei. Når harvesten var forbi begynte treskinga, som foregikk på denne måten: dampmaskina ble plassert midt i åkeren og ble fyrt med strå. For å mate denne var det vanligvis 10 to-hesters vogner. Disse vognene kunne også brukes til å kjøre kornet som randt ut av butselvegta og ble kjørt til lagringshuset. Denne treskegjengen kunne flytte fra farm til farm helt til alt var ferdig, nesten til jul. Jeg hadde ikke mer å gjøre i Nord-Dakota, måtte til Duluth i Minnesota hvor hyrekontorene til skogscampene lå. På veggen utenfor Smiths Salon var det hyretavler hvor ledige jobber var slått opp: «Blacksmith's wanted», «Teamsters wanted» (merknad: hestekjørere, stallgutter), «40 dollars a month» osv. Men tiden var så nære innpå jul at jeg bestemte å holde jul sammen med min bror som arbeidet i jernbanebyen Proctor, 10 mile fra Duluth. Jeg overrasket ham, han visste ikke at jeg var kommet til Amerika. Og der hadde vi en trivelig jul. Jeg måtte fortelle nytt ifra Norge og han om seg i den tiden som var gått, 2 år. Denne jernverksbyen besto av 200 mann med egen kino. Men skulle man oppleve noe større måtte man til Duluth. Vi fordrev tiden med forskjellige kraftøvelser, for det meste bryting. Karl trente til mesterskapet i Nordvesten som han også vant. Jeg fikk mange harde tørn under den behandlingen. Men i denne tiden tålte jeg en god del av slikt. Men tiden gikk fort. Jeg måtte til Duluth for å hyre meg ut, og da var jeg heldig. Jeg fikk hyret meg ut som smed hos to svensker som dreiv i fellesskap, snille karer. Var der helt ut til i mai og hadde gode dager, lett arbeid. Der fikk jeg som køye-kompis, en ung mann fra Norge som ikke hadde skrevet hjem til sine pårørende siden han forlot dem for mange år siden. Grunnen var, han var blitt offer for alkoholen. Jeg som var Godtemplar kunne ikke annet enn å gjøre et forsøk med den ulykkelige. Jeg fikk ham til å skrive hjem og samtidig skrev jeg til min kone om at jeg hadde råket på Per. Gleden ble stor hos foreldrene når de fikk høre hvilke planer vi hadde lagt for hjemreise som var denne: Vi skulle til Canada på skogsarbeid og tjene opp til gammelland-billett. Tiden gikk og mai kom med oppbud om slutt på denne vinteren. Alle reiste inn til Duluth, men jeg måtte stå igjen og fikse redskap til neste sesong, disse tre dagene var ulykken! Da jeg kom møtte jeg en sjanglende fordrukken skikkelse som utbrøt: «Det er ingen redning for meg!» Jeg svarte at «Det skal bli redning for deg! I morgen tidlig skal du og jeg stå reiseferdige etter planen, fatt mot! Og møt meg!» Men – ingen Per var å finne og jeg må innrømme at av alle mine nederlag i livet var dette et av de største. Men Godtemplarmerket bar jeg likevel stolt og lykkelig som min redning ved slike anledninger om tapt lykke. Jeg hadde en misjon å utføre for min egen familie som var mer viktig. Men denne Per, som jeg kjempet for ikke å falle, og som jeg senere hørte omkom ved drukning, bedrøvet meg meget. Da jeg kom tilbake til Nord-Dakota hadde jeg sikret meg retten til «Homested». Da kunne jeg hente over familien min som hadde fått tilsendt billetter og reisepenger. Imidlertid hadde min søsters skjebne blitt forandret, hun falt fra, hun var blitt forlovet. Og da ble min families skjebne avgjort av min kone. Hun våget ikke å reise over havet med to små. Selv en gammel norsk-amerikaner frarådde henne å reise. Og jeg måtte ta billettene tilbake. Under mitt opphold i White Earth var jeg med og bygde byens kraftverk for elektrisitet av betong. Dette lå slik til at mørtelen måtte bæres i kasser, og styrtes i fundamentet. Peter Nerset, eier av byens største manufaktur, sto og inspiserte og var en stor spilloppmaker. Jeg brukte min gammellands-hatt og med det samme jeg skulle styrte kassen fiket han til min gammellands-hatt så den falt i gruven. Jeg lot som ingenting og tømte kassen så hatten ble begravet. Etterpå gikk jeg inn på butikken og tok meg ut en verdifull lue for tapet av hatten min. Denne episoden har han fortalt mange ganger, hvordan det gikk med min hatt fra gamlelandet. Når arbeidet i byen var slutt, var det å begynne med harvesten og treskinga som varte til ut i november. Og neste mål var britisk Colombias store skoger. Imens var min bror Karl kommet opp til Nord-Dakota og rentet seg en farm av O. Karlgard som da reiste hjem til Norge. Jeg husker når han pløyde, han brukte to store okser, det var i denne tiden brukt mest okser til den slags trekkraft. To slike okser kunne trekke for fire hester. Jeg tok turen gjennom Montana over grensen til Canada gjennom Saskatchewan til Alberta. En natt jeg lå på toget mellom disse statene våknet jeg brått da jeg hørte den berømte sangen: «Ved Italiens sletter min vugge der sto». Jeg var ikke sen om å sprette opp og hilse på sangfuglene, det var to norske sjøgutter som skulle til Stillehavskysten på laksefiske. Dere må tro det var høytid for meg dette, å få høre norske stemmer. Men idyllen varte ikke lenge, jeg måtte ta avskjed med dem på første stopp, Wardner, som ligger i en lang dal og et større vassdrag. Langs dette hadde «Canadian passific» skogscamper, og terrenget er likt det norske. I camp 1 fikk jeg begynne som hjelper, men smeden oppdaget at jeg var brukbar som smed og jeg ble ansatt i camp 2, og full lønn som smed 90 dollar «a month». Jeg var ikke så lenge der, så ble jeg flyttet til camp 3 som besto av bare stor furuskog og der var jeg stordelen av sommeren. Jeg skulle ha vært tegner så jeg kunne ha illustrert vogn Derfra dro jeg opp til staten Alberta, hovedstaden i Alberta er Calgary, der traff jeg mitt søskenbarn John Kvamen. Han ville vestover på jernbaneanlegget «Great Northern». Jeg hadde liten lyst til dette, men for å føye ham måtte jeg bli med, da han spanderte billetten. Mitt hovedformål var å komme hjem til jul. Vi stoppet i en tunnell hvor vi arbeidet som bor-smeder begge to. Men John kunne ikke stå der heller, men satte avsted. Dette var siste gang jeg så ham, han hadde fått uroa i blodet. Jeg var der i 13 uker. Vi var 9 smeder, 4 innslag, mest maskinboring. Jeg visste at det var en kamerat, en nabo i fra Norge i Waukorer(?), så jeg fikk lyst til å se om ham med det samme. Han dreiv som byggmester, kjøpte tomter og bygde hus som han solgte og gjorde bra forretning. Byen var ennå på det nærmeste en nybyggby på den tiden, og jeg vendte nesen mot øst, tilbake til Calgary hvor jeg fikk jobb på ei Stritkorlinje(?) 10 mile fra byen. Men det var ingen lett jobb å sko disse store 12 kvart hestene som ble brukt til å trekke noen store gredingvogner(?). Disse hestene var nettopp fanget på prærien og nesten ville og livsfarlige å sko på fri hånd. Den jobben ble kort. Jeg sleit med denne et par uker og så vendte jeg tilbake til Nord-Dakota for å ta et pa Min oppgave i Amerika ble forsåvidt mislykket med hensyn til min familie. Jeg måtte dra tilbake til Norge igjen med uvisshet om en usikker fremtid. Men jeg kunne enda reise tilbake og ta dem med. Jeg tok så avskjed med de snilleste menneskene jeg har møtt og forberedte meg på hjemreise. Om jeg hadde fortsatt å leve der kunne jeg ha vært en rik mann. Etter jeg reiste ble det oppdaget oljekilder, så da måtte jeg ha reist hjem og hentet familien over til USA. Tilbakereisen til Norge var ingen trivelig tur. Jeg valgte den samme linjen, Cunard-linjen. Og så tok jeg det siste farvel med min bror, som også ble det aller siste i det han døde av slag, kun 53 år gammel. Emigranttoget til New York, som var helt overfyldt av alle slags nasjoner og straffanger som var lenket til sine voktere. Og usunt og kvalmt med sterk gjennomtrekk og jeg pådro meg en sterk forkjølelse. Jeg ble heller ikke bedre av å sitte og vente på anvisning til losji. Til slutt måtte jeg henvende meg til en Polis, til å trylle frem losji for natten, som ikke var av det beste. Det første jeg gjorde morgenen før jeg dro var å gå til Handelsbanken og tømme meg for kontanter. Og så gikk jeg ombord i båten som skulle gå til Liverpool, så over England til Hallifaks. Båten jeg skulle reise med var en gammel rugg «Garmania» og på denne fikk jeg etterveer av min forkjølelse som jeg fikk under reisen til New York. Jeg måtte søke legen ombord som foretok en strupeskylling og jeg ___ | Søpstad, Albert Olaf Hansen (I1049)
|
| 57 | Albrigt var født i Åkvika på Dønna. Han var handelsmann på Gildeskål i Nordland hvor han døde. | Angell, Albrigt Rasmussen (I2733)
|
| 58 | Albrikt ble bare 7 år gammel. | Albrikt Christian Martin Alexandersen (I2648)
|
| 59 | Alder oppgitt til 66 år | Haugen, Zakarias Hansen (I1193)
|
| 60 | Alder oppgitt til 72 år | Koth, Gunhild Olsdatter (I1204)
|
| 61 | Alder oppgitt til 73 år | Haugen, Hans Olsen (I1203)
|
| 62 | Alder oppgitt til 75 år | _____, Agathe Pedersdatter (I3005)
|
| 63 | Alder oppgitt til 79 år | Hestflått, Anders Johnsen (I2989)
|
| 64 | Alder: 0 | Langfjæra, Ole Jakobsen (I3114)
|
| 65 | Alder: 0 | Langfjæra, Johan Bernt Jakobsen (I3115)
|
| 66 | Alder: 0 | Langfjæra, Mathias Jakobsen (I3117)
|
| 67 | Alder: 0 | Langfjæra, Christianna Jakobsdatter (I3119)
|
| 68 | Alder: 0 | Langfjæra, Ellen Gjertine Jakobsdatter (I3116)
|
| 69 | Alder: 0 | Langfjæra, Mathias Jakobsen (I3118)
|
| 70 | Alder: 0 | Langfjæra, Berit Marta Jakobsdatter (I3113)
|
| 71 | Alder: 0 | Langfjæra, Margrete Jakobsdatter (I3112)
|
| 72 | Alder: 22 | Moe, Siri Arntsdatter (I57)
|
| 73 | Alder: 22-23 | Staberg, Alt Jørgensen (I2824)
|
| 74 | Alder: 25-26 | Grøtheim, Anne Nilsdatter (I3132)
|
| 75 | Alder: 27-28 | Bredlie, Ole Halvorsen (I2688)
|
| 76 | Alder: 35-36 | Staberg, Jørgen Olsen (I2821)
|
| 77 | Alder: 36-37 | Bjørgan, John Ivarsen (I2473)
|
| 78 | Alder: 37-51 år | Svend Andersen (I2315)
|
| 79 | Alder: 38-39 | Bjørgan, Simen Ivarsen (I2474)
|
| 80 | Alder: 42 | Søpstad, Oline Hansdatter (I24)
|
| 81 | Alder: 42-43 | Staberg, Marit Jørgensdatter (I2825)
|
| 82 | Alder: 44 | Langfjæra, Ole Jakobsen (I3114)
|
| 83 | Alder: 55-56 | Grøtheim, Henrik Nilsen (I3137)
|
| 84 | Alder: 57-58 | Vollan, Marit Haldorsdatter (I2477)
|
| 85 | Alder: 63 | Langfjæra, Berit Marta Jakobsdatter (I3113)
|
| 86 | Alder: 66-67 | Bredli, Peder Halvorsen (I2687)
|
| 87 | Alder: 67-68 | Stornæve, Erik Olsen (I3340)
|
| 88 | Alder: 68-69 | Halsen, Knut Johnsen (I3110)
|
| 89 | Alder: 74 | Høve, Ole Andersen (I22)
|
| 90 | Alder: 76 | Langfjæra, Christianna Jakobsdatter (I3119)
|
| 91 | Alder: 76 | Langfjæra, Ellen Gjertine Jakobsdatter (I3116)
|
| 92 | Alder: 76 | Boldich, Prost I Sønderborg Johannes (I3085)
|
| 93 | Alder: 76-77 | Langfjæra, Margrete Jakobsdatter (I3112)
|
| 94 | Alder: 79-80 | Forberg, Barbro Johnsdatter (I2822)
|
| 95 | Alder: 80-81 | Grøtheim, Nils Nilsen (I3134)
|
| 96 | Alder: 85-86 | Bjørgan, Elling Andersen (I2475)
|
| 97 | Alder: ABOUT 48-49 | Krokstad, Haftor Andersen (I2626)
|
| 98 | Alder: ABOUT 73-74 | Krokstad, Berit Andersdatter D.E. (I2625)
|
| 99 | Alder: ABOUT 83-84 | Melan, Kari Haftorsdatter (I2623)
|
| 100 | Alder: ABOUT 89-90 | Krokstad, Berit Andersdatter D.Y. (I2624)
|
Sidene drives av The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0.5, skrevet av Darrin Lythgoe © 2001-2024.
Redigert av Per Otto Høve.