Høve-flokken

Treff 601 til 650 av 4,913

#	Notater	Linket til
601	Cesilie Lovise (kalt Lovise) Jakobsdatter, f 1851, gift 1873 med Fredrik Henriksen Sæter. Neste bruker på b.nr. 2. Gjennom DNA-treff med deres oldebarn Per Kristian Angen har jeg funnet følgende opplysninger: Cesilie og Fredrik fikk en datter Karoline Margrethe, f 28.08.1880 i Sætervika, d 24.11.1954 i Sætervika i Osen. Karoline fikk en sønn Sverre Angen, f 27.01.1920 i Osen, d 27.06.1985 i Trondheim.	Sæter, Cesilie Lovise Jakobsdatter (99248714)
602	Charles ble gift 13.08.1915 i Hennepin, Minnesota, med Caroline A. Bassett, f 08.1890 i Wisconsin, d ca. 1950 Santa Clara, California. Caroline hadde franske foreldre. Ved folketellingen i 1920 hadde de fått en sønn, George f 1917. Charles jobbet som "Salesman" hos "Tent and Awn Co". Charles sin mor Gurine, 57 år, bodde hos dem i Minneapolis Ward 5, Hennepin. I 1925 fikk de en sønn, Sherman, i januar, men på sommeren mistet de sin frste sønn, George ble bare 9 år gammel. Familien hadde da flyttet til San Francisco. I 1930 bodde de fortsatt i San Francisco hvor de leide leilighet i Howard Street 58, hus 2500, leilighet 159, leia var $30 pr mnd. Han jobbet som møbelselger. De hadde fått enda en sønn, Sherman Stewart 5 år, men sønnen Charles som da ville vært 13 år nevnes ikke. 1940 bodde de i 1005 So van Ness Ave, San Francisco, A D 23, San Francisco. De fikk 2 barn i følge Hanger Family Tree på Ancestry: 1. George Hanger, f 1917. 2. Sherman Stewart Hanger, f 14.01.1925, d 29.03.2017, gift med La Verne Rita Guillemard, f 04.12.1924, d 23.03.2000, har et barn som lever, Sandra A. Hanger, f 09.1949.	Hanger, Charles (93653200)
603	Chat GPT ⸻ ???? Fakta om Berit og Haftor Aunan ????‍♀️ Berit Ingebrigtsdatter • Født: ukjent • Død: før 1723 på Synner-Aunan, Skaun • Foreldre: ukjent • Gift I ca. 1660 med Tor Einarsen Aunan • Gift II ca. 1678 med Haftor Olsen Aunan • Bosted: Synner-Aunan, Skaun • Barn: 4 med Tor, 2 med Haftor ????‍♂️ Haftor Olsen Aunan • Født: ca. 1653, trolig på Hølonda • Død: etter 1723 på Synner-Aunan, Skaun • Foreldre: faren het Ole, mor ukjent • Søsken: Mikkel Olsen Mellingseter og Nils Olsen Konstad, begge på Hølonda • Gift ca. 1678 med enka Berit Ingebrigtsdatter Aunan • Yrke: bonde på Synner-Aunan fra ca. 1678 til 1722 ⸻ ???? Historien om Berit og Haftor Aunan på Synner-Aunan Berit Ingebrigtsdatter dukker opp i kildene omkring midten av 1600-tallet, som kona på Synner-Aunan i Skaun. Hvor hun kom fra, vet ingen sikkert. Men hun må ha vært ei driftig kvinne, for hun ble en sentral skikkelse på gården i flere tiår. Hun giftet seg omkring 1660 med Tor Einarsen Aunan, sønn på gården. Tor var da en ung mann, og det var fortsatt faren, Einar Tomasen, som stod som bruker. Tor og Berit fikk fire barn sammen, men Tor døde før 1678, før han rakk å ta over bygselen. Da stod Berit igjen som enke med fire barn og en aldrende svigerfar. Tida krevde praktiske løsninger, og Berit fant snart en ny ektemann i Haftor Olsen, en kar fra Hølonda som ikke var redd for arbeid. Han var omkring 25 år gammel da de giftet seg, og med giftermålet fikk han ikke bare kone, men også ansvar for gård og stebarn. Einar Tomasen overlot bygselen til Haftor, og dermed var det Haftor og Berit som fra 1678 førte drifta videre på Synner-Aunan. ???? Brannen på gården Et dramatisk vendepunkt kom våren 1689, da gården brant ned til grunnen. Bare et lite hus – trolig ei badstue eller ei torvstue – ble stående igjen. I flere år etterpå søkte Haftor fritak for skatt fordi han måtte bygge alt opp igjen fra grunnen av. Dette var 30 år etter at nabobruket Nord-Aunan hadde brent ned, men alt tyder på at de to gårdene ikke hadde fellestun – ellers ville flammene nok tatt begge. Haftor og Berit fikk reist nye hus og bygde gården opp igjen. I 1723-matrikkelen beskrives Synner-Aunan som et godt drevet bruk med flere husdyr enn naboen: to hester, åtte kyr, seks ungnaut, åtte sauer og fire griser. Det ble sådd bygg, blandkorn og havre, og de holdt melkekyr. På den tiden var Haftor en eldre mann, men gården stod solid etter mange år i hans og Berits hender. Skaunaboka forteller at Synner-Aunan var en gammel slektsgård. Da den ble solgt i 1917, kunne slekta følges 300 år tilbake – med bare ett utenfra: Haftor Olsen, som kom inn i slekta gjennom sitt ekteskap med enka Berit. Sammen sikret de at slekta i Aunan levde videre gjennom flere generasjoner. ⸻ ????‍????‍????‍???? Barna til Berit Ingebrigtsdatter Med Tor Einarsen Aunan (1. ekteskap) 1. Ingebrigt Torsen Aunan, f ca. 1661 Gift med Brønhild Johnsdatter Voll i Melhus, flyttet dit. 2. Ola Torsen Aunan, f ca. 1663 Soldat i 1689, død ung. 3. Randi Torsdatter Aunan, f ca. 1665 Gift med Ola Sjursen Melby, Oppigård i Skaun. 4. Sesil Torsdatter Aunan, f ca. 1667 Gift med Even Arntsen Blokkan på Hølonda. Med Haftor Olsen Aunan (2. ekteskap) 1. Tor Haftorsen Aunan, f ca. 1678, d før 1723 Gift 1701 med Jøran Arntsdatter Dalen. Bodde på Venn, senere i Hermelia i Orkdalen. Barn: • Kari, f 1702 • Marit, f ca. 1704 • Berit, f ca. 1706 • Anne, f ca. 1708, gift med Jørn Fredriksen Eid, Hølonda • Ingrid, f ca. 1711, gift med Esten Olsen Restad, Hølonda (foreldre til Haftor Daløyen i Børsa) • Arnt, f ca. 1712 2. Einar Haftorsen Aunan, f ca. 1680, d 1768 Overtok Synner-Aunan i 1723, drev til 1744. Gift med Guru Haftorsdatter Melan (ca. 1686–1767). Barn: • Ola Einarsen, f ca. 1718, d 1785, tok over gården 1745–1775, gift 1745 med Berit Andersdatter Krokstad (ca. 1717–1807)	Familie: Haftor Olsen Aunan / Berit Ingebrigtsdatter _____ (30519290)
604	ChatGPT: En fortellende slektshistorie om Dorthea Halvorsdatter Løberg og Elias Olsen Aunøien, skrevet i levende stil, men historisk forankret og med bygdebok-tone: ⸻ Dorthea og Elias på Oppi-Melsmoen Langt oppi de bratte bakkene på Rognes lå en liten plass som het Oppi-Melsmoen. Der levde og slet Elias Olsen Aunøien (1813–1892) og Dorthea Halvorsdatter Løberg (1831–1919) – et ektepar som bokstavelig talt bar hjemmet sitt på skuldrene. Elias ble født julaften 1813 på Nordpå-Gjerdet i Rognes. Han vokste opp i enkle kår, som nest eldste sønn av Ole Eliasen og Berit Iversdatter. Da faren døde, vendte Elias hjem for å hjelpe moren med drifta. Han ble en stødig og arbeidsom mann, kjent for å gjøre sin plikt og holde orden i det lille han eide. Dorthea kom fra Vatnet under Nerløberg i Horg – en avsides plass på vestsida av Damvatnet, der stien opp var både bratt og steinete. Hun ble født i 1831 som datter av Halvor Monsen og Marit Larsdatter. Familien ryddet jord, holdt ku og sau, og livnærte seg av fiske og jakt i marka rundt. Det var et liv med slit, men også med utsyn mot vannet og stillheten i skogen. I 1860 giftet Dorthea og Elias seg. Hun flyttet da til Rognes og inn på plassen Aunegjerdet, der Elias bodde sammen med moren. Men gleden ble kortvarig. Forpakteren på Aunøyen, Arnt Henriksen, skulle ta over jorda, og Elias og Dorthea måtte flytte. Da rev de husene, og Elias bar tømmeret på ryggen opp de bratte bakkene til Melsmoen – og satte dem opp igjen på ny grunn. Det var ikke uvanlig den gangen at folk flyttet husene sine – tømmer for tømmer – men det krevde styrke, utholdenhet og en ukuelig vilje. Plassen på Melsmoen ble liten, men liv laga. De hadde ei ku, noen sauer og ei geit. Om somrene slo de gras i Rognesbakkene og drog høyet opp bakker og berg for å sikre dyra vinterfôr. Betalinga for plassen var fjorten dager i slåttonna og seks mål kornskjæring om høsten på Aunøyen. Ekteskapet fikk sine sorger og gleder. Før han møtte Dorthea, hadde Elias et forhold til Siri Kristiansdatter fra Mosløkken, og de fikk datteren Berit i 1842. Fire år senere fikk også Elias’ bror et barn med samme kvinne – og slik ble slektsbåndene tette og uvanlige på Rognes. Elias og Dorthea fikk to barn sammen: 1. Ole Eliasen, født 1860, som siden tok over plassen og senere kjøpte eiendommen «Grøbba». 2. Marit, født 1864, som døde bare seks år gammel. Elias levde til 1892. Han døde hjemme på Melsmoen, nesten åtti år gammel. Dorthea ble boende på plassen til hun var gammel og skrøpelig. Hun døde i 1919, 87 år gammel, forsørget av sønnen. Murene etter husene på både Vatnet og Oppi-Melsmoen kan ennå finnes i marka. De forteller historien om to mennesker som bygde og bar, som skapte et hjem med egne hender – og som levde et liv preget av slit, men også av standhaftighet og kjærlighet til jorda under seg. ⸻ Ønsker du at jeg skriver en oppfølgingsdel om sønnen Ole Eliasen Aunøien og hans etterslekt på “Grøbba” – som en naturlig fortsettelse av slektshistorien?	Aunøien, Elias Olsen (I34)
605	ChatGPT: Her er et bygdebok-preget fortellende kapittel om Marit og Ole, skrevet i samme stil som de lokale gårds- og slektshistoriene fra Gauldalen. Jeg har gjort noen tilpasnonger/korrigeringer for at det skal være nærmere virkeligheten. ⸻ Marit og Ole i «Grøbba» Marit Ellevsdatter Svardal (1871–1937) kom fra Nordistu Svardal i Budalen, en gammel slektsgård hvor familien hadde vært siden 1600-tallet. Faren, Ellev Pedersen, var både bonde og rokkemaker, og Marit vokste opp i et travelt gårdstun med mange søsken og lange arbeidsdager. Som ung ble hun tjenestepike på gården Aune på Rognes – og det var der hun møtte Ole Eliasen Aunøien (1860–1924). Ole kom fra husmannsplassen Oppi-Melsmoen på Aunegjerdet, der faren Elias hadde ryddet jorda og bygd opp et lite bruk. Han var vant med arbeid fra barnsbein av, og lærte seg tidlig både tømmerarbeid og snekkerfaget. Etter noen år som arbeidskar på bygda tok han over plassen etter faren. Da han giftet seg med Marit i 1899, var han 38 år og hun 27. De første årene etter giftermålet drev de Oppi-Melsmoen, men jorda var skrinn og bratt. I 1909 kjøpte de et jordstykke lenger nede mot Gaula og bygde opp småbruket «Grøbba» – navnet hentet fra søkket i terrenget der tunet ble anlagt. Her reiste de stue, fjøs, eldhus og stabbur, og etter hvert ble det et livskraftig bruk med to kyr, noen sauer og seter på Nord-Aunvollene. Ole var en nevenyttig mann og livnærte seg i tillegg som snekker, tømmermann og ryggsekkmaker. Han arbeidet flere år ved Killingdal gruver, og det ble fortalt i bygda at han var oppfinneren av meis-systemet på ryggsekker. Marit styrte hus og heim, oppfostret elleve barn og holdt liv i både folk og fe. Det var et arbeidsomt, men samstemt hushold, og «Grøbba» ble et samlingspunkt for slekt og naboer langs Aunegjerdet. Ved folketellingen i 1910 bodde ti personer i huset – Ole og Marit med barna, Oles mor Dorthea som kårkone, og sønnen Elias fra Oles første ekteskap. I 1912 fikk de lagt inn vann, en sjelden luksus på den tiden. Strøm kom i 1935 og telefon året etter. Da hadde sønnen Arnt allerede tatt over drifta. Han bygde om våningshuset i 1952 og reiste nytt fjøs i 1959 – arbeidet ble ledet av sønnen, som førte slekta videre på bruket. Marit døde i 1937, og Ole før henne i 1924. De fikk elleve barn, og mange av etterkommerne har satt spor etter seg både på Rognes og ellers i Trøndelag. Slektsnavnet Aunøien, som Ole bar videre, har røtter tilbake til husmannsplassene under Aune – trolig avledet av «Øynum» og «Øien», som betyr «flat elvemo» eller «øy-land» langs Gaula. Slik ble «Grøbba» på Aunegjerdet stående som minne om et par som gjorde det beste ut av små jordstykker og lange arbeidsdager – og bygde framtid for slekta med hendene, jorda og samholdet som grunnmur.	Aunøien, Ole Eliasen (I32)
606	ChatGPT: Historien om Ole og Marit i en mer komplett sammenheng med foreldrene. (Med noen redigeringer) _____ Ole og Marit – fra fjellgård og husmannsplass til småbruket i «Grøbba» På slutten av 1800-tallet, da Gauldalen var i ferd med å gå fra gamle driftsformer til en mer moderne tid, vokste to mennesker opp i ulike deler av dalføret – hun i fjellbygda Budalen, han i elvesvingen på Rognes. De skulle siden møtes, slå livene sine sammen og bygge et nytt hjem på et stykke jord de selv ryddet og kalte «Grøbba». Røttene fra fjell og elvedal Marit Ellevsdatter Svardal ble født i 1871 på gården Nordistu Svardal i Budalen. Familien hennes hadde vært bønder på Svardal siden slutten av 1600-tallet. Hun vokste opp i et aktivt gårdstun med mange søsken, der arbeidet gikk fra tidlig morgen til sene kvelder – med kyr, sauer og høy i lader og løer. Faren, Ellev Pedersen Svardal, var både bonde og rokkemaker, en nevenyttig mann som kunne både tre og jord. Mora, Kari Eriksdatter fra Moan ved Ramstadsjøen, kom fra en solid slekt på Støren som hadde gått fra leilendinger til selveiere under kong Carl Johans tid. Hos dem lærte Marit flid og nøysomhet, og ikke minst verdien av å holde fast ved jorda. Da Marit ble voksen, tok hun tjeneste på gården Aune på Rognes. Her, blant åkre og bakker ned mot Gaula, traff hun Ole Eliasen Aunøien, en stille og arbeidsom kar med blikk for både mennesker og handverk. Ole var født i 1860 på husmannsplassen Oppi-Melsmoen på Aunegjerdet. Faren, Elias Olsen, hadde ryddet jorda der med egne hender og levd av det småbruket kunne gi – en ku, noen sauer og geiter – og vedhogst og arbeid for gårdene rundt. Mora, Dorthea Halvorsdatter fra Løberg, var kjent som en stødig kvinne med stor omsorg for både folk og dyr. Det var trange kår, men arbeid og heder sto høyt i kurs. Ole lærte tidlig å bruke både øks og høvel. Han hjalp faren med tømmer, bygde redskap, og hadde et godt øye for hvordan ting kunne gjøres bedre. Da han ble eldre, livnærte han seg som tømmermann og snekker. Han ble også kjent som ryggsekkmaker, og det ble sagt i bygda at han var oppfinneren av det moderne meis-systemet på sekkene – en oppfinnelse fra Rognes som kom mange til gode. Samliv og slit Marit og Ole giftet seg sommeren 1899. Hun kom fra fjellgården i Budalen, han fra husmannsplassen ved Gaula – to ulike verdener, men begge visste verdien av arbeid og jord. De første årene bodde de på Oppi-Melsmoen, der Oles foreldre hadde bygd opp plassen. Her ble de første barna født, og livet gikk sin gang mellom slått, barnegråt, og lukta av ved og fjøs. Men på Melsmoen var det bratte bakker og det var arbeidssomt å drive, og jorda ga lite. I 1909 kjøpte de derfor et lite jordstykke lenger nede mot elva og bygde sitt eget småbruk. Stedet fikk navnet «Grøbba», etter søkket i lendet. De satte opp stue, stabbur, fjøs og eldhus, og de hadde både kyr og sauer på båsen. I 1912 fikk de lagt inn vann – et framskritt som gjorde hverdagen lettere. Ole tok arbeid utenom gården, særlig ved Killingdal gruver, der han var tømmermann. Betalingen var god for tida – 2 kroner og 50 øre dagen. Marit holdt gården i hevd, stelte hus og unger, og hadde likevel tid til å hjelpe til ute. Det var småbrukerlivets rytme – slit og omsorg i like deler. «Grøbba» som livsverk Ved folketellingen i 1910 bodde ti personer i huset – Ole og Marit, barna, Oles mor Dorthea som kårkone, og sønnen Elias fra Oles første ekteskap. Tunet var fullt av liv, og huset bar preg av både gamle og nye tider. De hadde fjøs, seter på Nord-Aunvollene, og drev også Trøplassen. Ole laget ryggsekker og møbler i vintermånedene, og mange av bygdas folk kom til «Grøbba» for å få reparert både utstyr og redskap. Slik levde de gjennom tiår med både nøysomhet og framgang. Barna vokste opp, mange flyttet ut, noen ble på Rognes. «Grøbba» ble stående som et lite sentrum for slekta – et sted der folk visste de kunne finne varme, kaffe og arbeidshender. Ole døde i 1924, 64 år gammel. Marit ble enke i tretten år, men holdt seg på gården til sin død i 1937. Da hadde sønnen Arnt allerede tatt over, og både våningshuset og fjøset ble seinere bygd om og modernisert. Slekta førte bruket videre, og «Grøbba» står den dag i dag som et vitnesbyrd om tida da arbeid, jord og samhold var selve livsgrunnlaget.	Aunøien, Ole Eliasen (I32)
607	Christen Thomasen Arild ble født på Valan i Kvænangen i Troms. Christens mor, Else Christensdatter Heggelund, var av dansk slekt og datter av «Skjærvøykongen», Christian Michelsen Heggelund, som var født i Ebeltoft på Jylland og var tidligere Bergensborger. Da «Skjærvøykongen» døde i 1694 hadde han vært bosatt på Skjervøy i over 30 år og drevet omfattende handel. Hans bo ble takstert til hele 6.300 riksdaler (2022-kr: 45.870.000,-) og besto i stor grad av utestående gjeld hos folk rundt i fjordene. Christens far, Thomas Christensen Arild, var den første norske handelsmann som dreiv handel i Kvænangen. I sitt eie hadde Arild «—en Brendevins Pande med hielm og Piber og en Bryge Kiel». Han var også lensmann i Skjervøy tinglag og det var vel derfor han var bevæpnet med hele tre kårder og tre geværer. Christens far var fiskeoppkjøper, lensmann og spritselger i en og samme person. Kanskje ikke den riktige kombinasjonen for en som skulle representere myndighetene og norsk kultur i Kvænangen. Christen Thomasen ble gift med Kirsten Holgersdatter Oderup Danefær. Hun var barnebarnet til Jacob Nilsen Danefær som ble dansk krigshelt da han gjorde mytteri på et svensk fangeskip som skulle frakte danske fanger fra Sverige til Tyskland. Han kapret skipet og seilte til København hvor han ble mottatt av danskekongen og hedret for sin bragd. Kirsten Holgersdatters far, Holger Jacobsen Danefær, var lensmann og handelsmann på Hamnes i Troms. Ettermælet til Holger er ikke av det beste. Han skulle være en kranglevoren og temmelig vidløftig fyr som i årenes løp laget mange vanskeligheter både for seg selv og andre. Det fortelles at omkvedet var: «Vi får håpe at genene til lensmann Holger ikke har fått for stor plass i etterslekten.» Christen Thomasen og Kirsten Holgersdatter fikk to barn som er nevnt i kirkebøkene: Sissel og Thomas. Sissel Christensdatter ble gift i 1753 med Rasmus Clemetsen Oderup, Rotsund. Thomas Christensen Arild (Trines 4 x tippoldefar) ble gift med Martha Bull Andersdatter Borch, Øksfjord. Da Christen Thomasen døde i 1743, 51 år gammel, hadde han vært klokker i Skjærvøy kirke i 30 år. Hans kone, Kirsten Holgersdatter Danefær, døde i 1769.	Arild, Christen Thomasen (I3317)
608	Christian Michelsen Heggelund «Skjervøykongen» var født i Ebeltoft på Jylland og var tidligere Bergensborger. Da han døde i 1694 hadde han vært bosatt på Skjervøy i over 30 år og drevet omfattende handel. Hans bo ble takstert til 6300 riksdaler og besto i stor grad av utestående gjeld hos folk rundt i fjordene. Han hadde fordringer hos 41 hushold i Kvænangen. Totalt besto befolkningen av ca. 52 hushold (hvorav 5 norske) på den tiden. Det betyr at nesten alle innbyggerne i fjorden sto i bunnløs gjeld til handelsmannen på Skjervøy. Skiftet etter Christen Michelsen Hegelund ble åpnet 11. feb. 1695. Han etterlot seg barna Christen, Michel, Anders, Else, Jørgen, Anne og Christian. De fire eldste var fra ekteskapet med Karen Andersdatter og de tre yngste fra ekteskapet med Maren Jørgensdatter Castens. Han giftet seg (I) med Karen Andersdatter, født ca. 1625. Han giftet seg (II) med Maren Jørgensdatter Castens, født ca. 1635. Barn med Karen Andersdatter: 1. Kristen Christensen Heggelund, født ca. 1650 i Skjervøy i Nord-Troms, død 1695, yrke Sogneprest. 2. Mikkel Christensen Heggelund, født ca. 1655 i Skjervøy i Nord-Troms, yrke Handelsforvalter. 3. Else Christensdatter Heggelund, født ca. 1660 i Skjervøy i Nord-Troms. Hun giftet seg med Thomas Christensen Arild, født ca. 1661 i Valan i Kvænangen. 4. Anders Christensen Heggelund, født 1665 i Skjervøy i Nord-Troms, død 1710, yrke Sogneprest. Barn med Maren Jørgensdatter Castens: 5. Jørgen Christensen Heggelund, født 1682 i Skjervøy i Nord-Troms, yrke Handelsmann på Skervøy. 6. Anne Christensdatter Heggelund, født ca. 1685 i Skjervøy i Nord-Troms. Hun giftet seg med Nils Eriksen, født ca. 1680 i Eidet i Maursund på Skjervøy. 7. Kristian Christensen Heggelund, født 1687 i Skjervøy i Nord-Troms. "SKJERVØYKONGEN" Den første handelsmann på Skjervøy, og den mest markante i handelsstedets historie er uten tvil Christen Michelsen Heggelund fra Æbeltoft i Jylland, som bosatte seg på Skjervøy i 1662. Han var sønn av prest Christian Sørensen Heggelund f 1570 og Karen Jensdatter fra Fyn i Danmark. Christian Michelsen Heggelund ble Bergensborger 15.8.1661, det vil si kjøpmann med handelsborgerskap i Bergen som ga enerett til å drive handelsvirksomhet i et bestemt område. Bergen var Nord-Norges kulturelle og økonomiske sentrum til langt ut på attenhundretallet, selv om også Trondheim fikk privilegier til handel på Nordlandene så tidlig som i 1574. Heggelund bodde først på Hakstein og Lille Taskeby og var på disse plassene et år, men flyttet året etter til Skjervøy. Det skal skytes inn at også Simavåg og Sandvåg gikk under Taskeby lille, og det kan hende at det var på en av disse plassene han først slo seg ned. Han hadde også leiet seg inn i Segelvik i Kvænangen i 1661, hvor han var husmann hos bonden Bjørn. På Skjervøy bygde han opp i alt 28 forskjellige bygninger til folk og fe. Av bygninger oppførte Heggelund en hovedgård i to etasjer, og et våningshus i samme størrelse, fem fiskeboder, et stabbur, et finnestabbur og fire finneboder, fehus av tømmer, høylade, to svinehus, boder, sjåer, smie og naust. Han hadde en stor jekt, en tendring og en fembøring, otringer, seksringer og fem føringsbåter. Hvor mye folk han hadde til å betjene alt dette vet vi ikke, og heller ikke hvor mye penger, utstyr og materialer han hadde med for å få alt dette i sving. Han kan ikke ha flyttet rundt fra sted til sted med heile familien og alt det jordiske godset som han hadde med seg da han kom til Skjervøy. Det mest sannsynlige er at han har vært uten familie i området i ett eller to år før han bestemte seg for å slå seg ned på Skjervøy. Det kan og være det var han som fikk med seg andre dansker til området. Clemet Rasmussen Oderup kom til Havnes omtrent samtidig med at Heggelund kom til Skjervøy. Heggelund kan ha reist tilbake til Danmark og hentet familien og utstyret, eller familien kan ha ventet på han i Bergen. Heggelund, eller ”Skjervøykongen” som han etter hvert ble å hete på folkemunne, fikk fort monopol på all handel i distriktet, og det var få som ikke skylte han penger. Han hadde imidlertid ikke ord på seg for å være en hard inndriver av gjeld, til tross for at Petter Dass i ”Nordlands Trompet” har gjort han udødelig med dette verset: ”Et røgte forleden i landet omdrog At præsten udredning hos kræmmeren tog Og var hannem skyldig en hooben. Naar bonden en skilling paa Alteret gav Sto kræmmeren bag og tog den deraf Dat is na de dyvel to ioopen.” Etter Heggelunds død i 1694 fortsatte hans etterkommere handelen på Skjervøy, men fisket slo fullstendig feil før århundreskiftet, og det ble sagt at hele Nord-Norge var insolvent. Da den nye kirken ble bygget (fullført i 1728) var det ingen handelsmann på stedet. For å markere sin stand, og vel for å vise at han var en gudfryktig mann, ga Heggelund et stort maleri, eller ”Epitafi” til Skjervøy kirke. Bildet viser handelsmannen sjøl, hans to hustruer Karen Andersdatter og Maren Jørgensdatter Kastens og barnene: 1. Christen, 2. Michel, 3. Anders, 4. Jørgen, 5. Christian, 6. Else og 7. Anne Heggelund ga også mange andre ting enn epitafiet til kirken, bl.a. en altertavle, døpefont, m.m., men det meste ble fjernet da kirken ble ombygd i 1878. Flere malerier på tre samt et gammelt skip ble solgt på auksjon. Det eneste man reddet av det som ble kastet ut av kirken var Heggelunds epitafium som kirkesanger Jørgensen i Simavåg kjøpte for 5 kroner, og som skoleinspektør Hagemann fant i 1900 og kjøpte det for 10 kroner. Sogneprest Anton Bøckman fikk bildet som lån i 1930, men det var først etter restaureringen av kirken i 1957 at bildet fikk permanent plass i kirken. Under gravearbeider på området der Heggelund hadde sin forretningsgård er det blant annet funnet en dørhelle med Heggelunds initialer og årstallet 1662, som antakelig er tidspunktet da hovedbygningen ble reist. Under dørhellen ble det funnet en slangeformet gullring merket CHLSNJD. Denne ringen er i de senere år kopiert og lages både i sølv og gull. Både etterkommere av Heggelund, og andre på Skjervøy pryder seg den dag i dag med kopi av denne ringen. Seternesfolket bruker ringen som gave til hverandre ved større jubileum. Etter at Heggelunds handel på Skjervøy var avviklet, gikk det nesten hundre år til det kom fastboende handelsmann på stedet. Det var da Henrich Klæboe Rask fikk kongens gjestgiver- og handelsprivilegium i 1799.	Heggelund, Christian Michelsen (1149492)
609	Christiana Helena Jakobsdatter var født på Flatset på Hadseløya i Vesterålen hvor hun vokste opp. Hennes far var "Nordlandshandler" og hadde handelssted på Flatset. I tillegg hadde han også hus i Trondheim. Christiana var 21 år da hun giftet seg med presten Ole Meldahl Angell som var 37 år da. Han var sogneprest på Skjærvøy. De fikk 4 barn.	Grønbech, Christiana Helena Jakobsdatter (I2676)
610	Christoffer er født på gården Bybot i Flå. Christoffer Brynjulfsen giftet seg i 1720 med enka i Horgøyen, Kari Pedersdatter, og de var bondefolk der til de døde. Kari hadde giftet seg i 1716 med bonden i Horgøyen, Esten Ellevsen (f 1687, d 1719). Men han døde bare 32 år gammel. Mora til Esten, Gjertrud Halvorsdatter Horgøyen var gift med bonden i Horgøyen, Esten Størchersen (f 1644, d 1685). Han var oldebarn til bonde og lensmann Esten Evjen (d ca. 1640) som er tipp-oldefar til Christoffer Brynjulfsen.	Bybot Øyen, Kristoffer Brynjulfsen (I1132)
611	Christopher Bjørnsen Darre var rådmann i Trondheim. I 1625 ble han borgermester i Trondheim. Hans kone var Sophia Mentzdatter Ravensborg som var datter av rådmann i Trondheim, Mentz von Ravensborg. Christopher Bjørnsen, nedstammer fra den gamle norske familien Darre hvor en Thorer Darre forekommer allerede i 1197 som kong Sverres sysselmann i Nordfjord. Han ble drept av baglerne. En annen, Jon Reidarson Darre, satt i "Norges Riges Raad" i 1388 og var høvedsmann pả Bergenshus, senere på Tønsberghus. I 1397 var han med ved instiftelsen av Kalmar-unio-nen hvor de tre nordiske riker, Sverige, Damark og Norge ble slått sammen under en kon-ge, Erik av Pommeren. Dronning Margrethe I var som kjent tilstede der og var den som hadde fått unionen i stand. Jon Reidarson Darre ble av dronning Margrethe opphøyet til Ridder ved denne anledningen.	Darre, Christopher Bjørnsen (77505023)
612	Clemet Rasmusen Oderup var lensmann på Skjervøy. Han giftet seg med Grete Knudsdatter, datter av Knud Hansen og Trine Henriksdatter Hofnagel. Clemet Rasmusen Oderup ble født ca. 1625 i Odense, Danmark. Oderuppene Ikke alle innflytterne baserte sin virksomhet på handel og fiske. Landsdelen manglet fullstendig et administrativt apparat, og noen av danskene satset på dette. Oderup hadde sitt hovedkvarter på Havnnes, og stedet var i mange år administrasjons-sentrer for Skjervøy-området. Clemet Rasmusen Oderup var født i Odense i Danmark og ble Bergens-borger på samme dag som ”Skjervøykongen” i 1661. Han var gift med Grethe Knudsdatter, datter av Knud Hansen på Karlsøy og Trine Hofnagel fra Bergen. Trine var datter til en dansk skolemester som het Henrich Hofnagel som virket i Bergen, og hun var sannsynligvis barnebarn eller niese til den kjente historikeren Michel Hofnagel fra Bergen, som skrev ned dagsaktuelle ting som hendte i Bergen i perioden 1622 til 1664. Hofnagel skrev på høy- og plattysk. Noe er oversatt og gjengitt i ”Norske Magasin II”, ellers er det lite eller ingen informasjon om mannen. Oderuppene var lensmenn i Skjervøy i flere generasjoner. Oderup festet Store- og Lille Follesøy, og i Prestemanntallet 1664–66 er han benevnt som Clemet Rasmusen, Bergens-borger, eier av 2 våger 2pd. jord. Han hadde to drenger til å drive gården. Hans eldste sønn Rasmus var da 6 år. Lensmannsstillingen trådte i kraft i 1665. Follesøy var et godt utgangspunkt til å overta Rotsund eller Havnnes når leiligheten bydde seg. Det skjedde i 1672 da tidligere lensmann Lauritz Nilsen delte gården Havnes med han. Som lensmann hadde Oderup rett til å drive gjestgiveri og vertshus på Havnes. Han hadde ikke handel, men ”hadde sin næring fra sjøen”, hva nå det måtte bety, men selv var han neppe fisker. Oderups to sønner, Rasmus og Knut Oderup bosatte seg på sør Rotsund, og begge var postførere eller postbønder som de ble kalt på den tiden. Rasmus ble lensmann etter sin far og flyttet da til nord Rotsund da denne storgården ble delt. Clemets datter Cecilie giftet seg med Holger Jakobsen Danefær. Clemet var lensmann i Skjervøy fra 1665 til 1693.	Oderup, Clemet Rasmusen (I3230)
613	Conrad vokste opp i Rutland i Nord-Dakota. Hans far, Otto Anderson, var fra Norge og mora, Alvine E., fra Sverige. Familien flyttet til White Earth før 1930. I 1940 bodde Conrad hjemme hos foreldrene i White Earth. Han hadde tre søstre og en bror. Han bodde hjemme til han dro i militæret og tjenestegjorde under 2. verdenskrig fra 25.04.1941–16.06.1945. Giftet seg med Bernice rett etter militærtjenesten. I mai 1950 bodde Conrad og kona i Palermo, Mountrail County i Nord-Dakota. Sønnen Milo var da ett år.	Anderson, Conrad Alton (21625797)
614	Da Anders giftet var han innført som "Finnedrengen" og hun var innført som "Finnepigen" og bodde i "Qvænangen".	Anders Thomasen (I2563)
615	Da Anders Kristoffersen levde i sitt første ekteskap med Randi, gikk det godt med gårdsdriften og de hadde det bra økonomisk. Randi døde i februar 1814 og Anders giftet seg II i 1815 med Siri Pedersdatter Kvam, f ca. 1793 i Strinda, d 1859. Anders og Siri fikk 10 barn og det ble en stor barneflokk å forsørge. Det gikk tilbake med driften av gården, og gjelden økte. Anders og Siri kom i virkelig armod, og en dag begikk han et tyveri av en kvige som gikk på hamning i Oppmarken. Han kom for retten og ble dømt til slaveri på livstid. Navnet "Slave-Anders" fikk han altså etter soningsformen for dommen. Dermed ble han innsatt i Trondhjems Tugthus. Anders hadde vært tukthusfange i mange år, da hans svoger Nils Kristoffersen Høstad tok initiativet til å få ham fri. Han gikk til naboene med en liste til underskrifter på ansøkning om å få Anders frigitt. Fengselsstyret behandlet saken og innvilget ansøkningen, da det ikke hadde vært noe å utsette på hans forhold i fengselstiden. Men, det ble satt en betingelse: Anders skulle forplikte seg til å møte frem ved gudstjenesten i Byneset kirke hver høytidsdag - iført sine fangeklær! Anders kom da tilbake til Byneset, og Nils Høstad hadde sørget for oppholdssted for ham på Mule Tangan, hos Ole Kristoffersen Mule og hustru Randi Nilsdatter, som var Nils K. Høstads datter. Her ble Anders boende til han døde i meget høy alder, og det ble sagt om ham at han var en bra mann, både aktet og avholdt. For alle visste om hans forbrytelse, som var begått da han var i stor nød, og at han hadde mistet sitt gods, sin ære, sin hustru og sine barn for denne handlings skyld. Denne beretningen om "Slave-Anders" er fortalt av Andreas Haugan, som hadde hørt den av eldre folk, og ble nedtegnet av Arnt Frøseth.	Vorset, Anders Kristoffersen "Slave-Anders" (I2233)
616	Da Arnt ble døpt var han innført i kirkeboka som Elias Refsets sønn. Fra sommeren 1793 fikk han avtale på plassen Øya-Aunet under gården Øverøyen, Støren. Gift med Sara Gabrielsdatter, f 1776, d 1858. Plassfolk der til de døde. De fikk 7 barn. Sønnen Gabriel tok over, men han døde våren 1848. Da måtte Arnt Eliasen ordne opp med arbeidsplikten og plassjorda og han satt som plassmann helt til 1854 da sønnesønnen Arnt Gabrielsen tok over.	Granøyen Øyen, Arnt Eliasen (I1316)
617	Da Berit Jakobsdatter giftet seg med Jakob i 1791 var det opplyst at hun var fra Saltvikhavn i Mosvik. Men hun kan ikke være født der fordi hun ikke er registrert som født i Mosvik. Det er nok sannsynlig at hun er innflytter som har hatt opphold i Saltvikhavn da hun giftet seg.	Saltvikhavn, Berit Jakobsdatter (I2168)
618	Da de giftet seg satt Peder med en tredjedel av Systu' Haugen på Rognes. Det nye bruket ble kalt Haugengjerdet og han var bruker der fra 1833 til 1843. Ellev Pedersen bodde de første 8 årene på Haugengjerdet på Rognes. Bruket var en tredjedel av Systu' Haugen på Rognes. Faren var bruker der fra 1833 til 1843, da flyttet familien til Svardal i Budalen. Peder kjøpte Svardal Nordistu (Svarheim) i 1843 etter at enka, Ingeborg Iversdatter (f Solem 1784, d 1857), som satt der ikke klarte å beholde gården da mannen, Lars Olsen Svardal (f 1780, d 1836) døde i 1836. Kjøpesummen var 460 speciedaler og det fulgte en andel i Budal kirke. Ellev var 8 år da de kom til Nordistu Svardal. Ellev tok over Nordistu fra sin far for 250 speciedaler i 1860 og året etter kom det ungkone til gårds, Kari Eriksdatter Moum. Ellev og Kari giftet seg 18. juni 1861. Ellev står oppført som «ungkarl og gaardmand» — og forlovere var Ole Johnsen Svardal og Bersvend Kolbrandsen Dyrvold. Det var ingen kårytelser til foreldrene til Ellev, da de døde i den tiden han tok over gården. Faren til Ellev hadde begynt å flytte husene lenger sør på jordet, og Ellev fortsatte dette arbeidet. Husene var bygd i et langstrakt fellestun. Dette ruvende gårdsanlegget, der flere av gammelhusene ble gjenreist, har stått bevart inntil senere år (pr. 1971). Jordbrukstellinga i 1875 viser at det var 2 hester, 12 melkekyr, 3 ungdyr og 16 sauer på gården. Det ble sådd ei tønne bygg og satt to tønner poteter. Ellev solgte en stor del av skogen til uthogst i 1874, byggmester Digre i Trondheim tok ut tømmeret over en 20 års periode. Ei bekkesag i Svara som Ellev bygde i 1880-åra, og et gammelt kvernhus ble tatt av flommen i 1918. Ellev d.y. var bonde i Nordistu Svardal fra 1860 og dreiv gården til 1890, da overlot han drifta til datteren Anne.. Han var også rokkemaker ved siden av å være gårdbruker. Han døde 8. oktober 1910, 75 år gammel på Svardal. Kari og Ellev fikk 12 barn: Kari Ellevsdatter Svardal, f 1862, d 1943. Gift med Ole Olsen Refset, Støren. Peder Ellevsen Svardal, f 1863, d 1864. Peder Ellevsen Svardal, f 1865, d 1913. Erik Ellevsen Svardal, f 1867, d 1867. Kari Ellevsdatter Svardal d.y., f 1868, d 1925 Erik Ellevsen Svardal, f 1869, d 1916. Gift med Ragnhild Pedersdatter Moaløkken, Budalen. Marit Ellevsdatter Svardal, f 1871, d 1937. (Margits mor.) Ole Ellevsen Svardal i 1874. Gunnhild Ellevsdatter Svardal, f 1875, d 1927. Gift 1899 med John Kristiansen Refset, Støren, f 1867, d 1928. Kirsti Ellevsdatter Svardal, f 1879, d 1889. Anne Ellevsdatter Svardal, f 1881, d 1921. Eier og bruker av Svardal fra 1890. Marit Ellevsdatter Svardal, f 1883, d 1941.	Svardal, Ellev Pedersen d.y. (I78)
619	Da det ble holdt skifte etter moren hans Ragnhild i 1732, kunne ikke faren Elling møte opp, "Formelest af alderdom og medfølgende skrøbelighet". Den eldste sønnen Ole Berg kom i steden, og eiendommem Rogstad ble takstert til 300 riksdaler, sammen med den nye oppgangsag Kjurrubekken (plassbekken). Det var brurasølv på gården, og et par kopparkjeler og tvende lysestaker av messing. I storstua sto en bilegger kakkelovn, og på veggen hang "kongens portrait", begge deler vurdert til 6 riksdaler. Ole giftet seg med Marit Henriksdatter Tilset i Støren kirke 4. feb. 1714. Ole og Marit fikk fire sønner.	Berg Rogstad, Ole Ellingsen (I1924)
620	Da Engebret døde er alderen oppgitt til 96 år i kirkeboka. Engebret og kona Berit er første kjente brukere på Bjørnvoll. Bjørnvoll nevnes første gang i Kvegskatten i 1657. I jordeboka 1667 nevnes ingenting om avlinger, jordavgifta ble utredet i sommerkjerna smør som var anvendelig eksportvare, ved siden av «gråskinn» som er et gammelt navn på ulven. Til langt ut på 1900-tallet ble det utbetalt skuddpremie på ulven som gjennom tidene har vært en trussel for buskapen. Etter at datteren Kjersti Engebretsdatter giftet seg i Støren kirke i 1692 med Lars Audensen i Enlien, ble det folketomt på Bjørnvoll. Gården ble underlagt Nord-Enlid og Engebret og Berit døde som føderådsfolk på Nord-Enlid. Engebret og Berit hadde ei datter som er kjent: Kjersti Engebretsdatter Bjørnvoll, f 1662, d 1739. Gift med Lars Audensen Enlid, f 1659, d 1742, fra Nord-Enlien. Bondefolk på Nord-Enlien i Budalen.	Bjørnvoll, Engebret Bjørnsen (I646)
621	Da faren til Ole døde dreiv han hjemgården Amdal sammen mora og broren John. Ole fikk 1/3 del av bruket og broren John resten. Ole ga fra seg sin part til broren før han tok over nabogården Hongrø omkring 1720. De som dreiv Hongrø klarte ikke å svare for skadene og skattene etter at Armfeldts soldater hadde robbet gården. Ole sin bror, Iver, var også en tid bruker på gården før sønnen til Ole, Arnt Olsen, tok over i 1742. Uvisst hvem kona var, men de fikk 3 barn.	Amdal Hongrø, Ole Arntsen (I633)
622	Da Gurine ble døpt bodde foreldrene på plassen Hauganvald på Frosta. De flyttet senere til Gullberget hvor hun vokste opp.	Gullberg, Gurine Gundersdatter (96566091)
623	Da han ble døpt var han oppført som "Iver Holens sønn". Da han døde står han som "Joen Iversen Løreslykken, 28 år".	Grytdal, John Iversen (343040)
624	Da han ble døpt var han oppført som "Iver Solems sønn". Skal være Iver Holen. Tok over Borstu Grytdal etter faren. Gift 1752 med Kari Evensdatter Refset (f 1731, d 1814) fra Nordstu.	Grytdal, Ole Iversen (31445524)
625	Da hennes første mann, Anders, døde giftet hun seg med Esten Estensen. Esten var enkemann. De tok over og dreiv til de gav plassen over til Kirstis sønn i første ekteskap, Ola Andersen. Esten og Kirsti må ha flyttet ut av bygda. De hadde ingen felles barn.	_____, Kirsti (I809)
626	Da Henrik giftet seg i 1797 bodde han på Berg i Kvænangfjorden. Kona kom fra Karvika. Ved folketellingen i 1801 var han registrert som "Huusbond. Begge i 1ste ægteskab. Bonde og gaarbeboer, lever af jordebrug og fiskerie" på Berg, Valan i Kvænangen, 30 år gammel. Han bodde sammen kona Eli Johannesdatter 28år, og 3 barn: Henrik Henriksen 5 år, Maria Henriksdatter 3 år og Eli Henriksdatter 2 år. Da sønnen Peder ble født hadde familien flyttet til nabogården Sandnes i Kvænangen. Henrik og Eli fikk 6 barn.	Berg, Henrik Pedersen (I2488)
627	Da Hilmar ble født bodde familien på Lunheim, Melhus. Faddere ved dåpen var Ingebrigt Løre og kona Anna, Even Sveum, Gjertrud Vollum, Ola Brækås og Ingeborg Sveum. Hilmar vokste opp på Melhus. I følge Norsk Lysningsblad 10.06.1948 og Adresseavisen giftet handelsbetjent Hilmar seg 26. juni 1948 med butikkdame frk. Gerd Lovise Holm, begge fra Melhus. Faren kjøpte ei tomt, Lilleheimen, under Sjefsgården på Gimse. Hilmar tok over eiendommen etter faren i 1952.	Søpstad, Hilmar (I1100)
628	Da hun ble enke giftet hun seg igjen med Lars Larsen Folstad i Støren kirke. Lars var født i 1765, døpt 2. juni 1695 i Støren kirke. Døde 1777. Gravlagt 12. okt, 1777 Støren kirke. Han var sønn av Lars Larsen Folstad og Gjertrud Olufsdatter. Marit og Lars fikk 6 barn. Lars plasserte sønnene rundt seg som husmenn. Ola d.e. satt i Langøyen - Lars Ryddet plassen Rogstadgjerdet, som Sørstu-Rogstagrinda hette den gang - Anders kom Norant i Rogstadøren - Ola d.y. slo seg ned på Granøyen. Det var håndverkerblod i alle fire, og noen var smeder og andre klokkemakere i den slekta.	Tilset, Marit Henriksdatter (I1931)
629	Da hun døde er alderen oppgitt til 70 år , dvs at hun er født ca. 1654. I Budalsboka er fødselsår oppgitt til 1670.	Hestflått, Siri Johnsdatter (84444448)
630	Da hun giftet seg bodde hun i "Qvænangen" og var innført som "Finnepigen" og mannen Anders som "Finnedrengen".	Ragnhild Lassesdatter (I2564)
631	Da Inger ble døpt var hun ektefødt barn av Guttorm Nilsen og Marit Larsdatter. Faddere var: Hr. Joh. Falch, Nils Nilsen Talvig, Nils NIlsens kone Talvig, Alet Erichsdatter Talvig, Samuel Israelsens kone av Alten. Inger var 65 år og enke ved FT 1801 og ble forsørget av sønnen John Larsen, 26 år. Bosted Lokkarfjord ved Alta. Hvis alderen som er oppgitt stemmer var hun over 1 år da hun ble døpt. Hun hadde barna: Aslak Larsen f 1767 Guttorm Larsen f 1764 Inger Larsdatter f 1762	Inger Guttormsdatter (I3179)
632	Da Lars giftet seg med Inger i 1763 var han oppført som Lars Johnsen, sønn av Jon Larsen Laure?. Jeg har funnet en Lars Johnsen fra Lokkarfjord som døde 9. desember 1800, 82 år gammel, men han er da født ca. 1718 og det stemmer nok dårlig: Talvik sokneprestkontor, SATØ/S-1337/H/Ha/L0006kirke: Ministerialbok nr. 6, 1799-1812, s. 171 Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070608630491	Lars Johnsen (I3178)
633	Da mannen døde flyttet Marit til Vinterlihaugen under Haukdal der sønnen Arnt Nilsen Hugdal (f 1778, d 1821) hadde slått seg ned som husmann.	Amdal, Marit Arntsdatter (I950)
634	Da mannen døde giftet Guru seg på nytt med Arnt Brynjolfsen Åsenhus og de kom til Nerøyen, Støren. Det var stesønnen Ingebrigt Jensen som var bonde i Nerøyen. Guru bodde der fra 1756 til hun døde i 1782.	Solem, Guru Arntsdatter (34195446)
635	Da mannen døde i 1836 var det ingen utvei for Ingeborg til å sitte på gården Nordistu Svardal. Hun ga fra seg skjøte på gården i 1843 til Peder Ellevsen Bakken (f 1801, d 1860) for 460 speciedaler.	Solem, Ingeborg Iversdatter (95577974)
636	Da mora til Gjertru døde i 1741 ble faren rådd på å gi fra seg styringa av Bortistu Folstad til yngre krefter. Gjertrus to brødre døde ung så det ble til at Gjertru fikk ta over. Gjertru var 21 år da hun giftet seg 2. januar 1744 med 34 år gamle Arnt Nilsen fra Borstu på Rogstad i 1744 og de var bondefolk på Folstad. De fikk seks barn. Gjertru døde bare en uke etter at det siste barnet var døpt. Arnt giftet seg på nytt da Gjertru døde med Marit Jensdatter fra nabogården Oppstu. Han var da i femti-åra. Men så døde han i 1773 og den over tjue år yngre Marit kom på at hun skulle gifte seg igjen. Det var Ole Evensen Røttum som allerede året etter holdt bryllup med henne. Men nå gjorde omsider sønnen Arnt fra Marits første ekteskap sine krav gjeldende. Han ville ha et jordsbruk å leve av, og begge parter fant at det var best å skille lag. Gården ble delt i to, men de to familiene bodde under felles tak og hadde samme inngang. Arnt Arntsen bygslet sin part våren 1787 og en befaring forteller at på hans part sto det et nytt fjøs i 1807, mens både låven og stabburet var av eldre dato. Det var i den tida at navnet «Bortistu» festnet seg i daglig tale. Arnt hadde giftet seg i 1792 med Siri Evensdatter fra en plass under Rogstadgårdene, og da hun døde ble han gift med ei Marit Olsdatter. Utpå høsten 1820 tok Arnt kveld for godt. Enken Marit dreiv så Bortistu til stedsønnen Arnt tok fatt.	Folstad, Gjertrud Estensdatter (39753268)
637	Da Valborg døde var alderen oppgitt til 65 år, dermed født ca. 1725	Valborg Mathisdatter (48591053)
638	Dåp 1828 i Vik prestegjeld, Kvamsøy, Sogn og Fjordane: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070523650176.jpg I kirkeboken er følgende innført om foreldrene: "Ungkarl Lars Larsen Kallestad og pige Britha Guttormsdatter Engum, Karlens andet og pigens tredje lejermaal ..." Ole ble koppervaksinert 8. mai 1830. Konfirmert 1843 i Vik prestegjeld, Kvamsøy, Sogn og Fjordane: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070523650423.jpg Karakter kunnskap: Temmelig god Da Ole giftet seg med Oldina Christianne i 1857 oppga han å være ungkar og "selvfosterkarl". Bosted Alteidet i Kvænangen kommune, fødested Wiigs prestegjeld. Fars navn var Lars Larsen. De bodde på Alteidet også når sønnen Lars Johan ble døpt i september 1861. Ved sønnen Bernhards dåp i september 1862 hadde familien flyttet til Stajord ved Nålelv. Ved folketellingen i 1865 for Skjervøy kommune bodde Ole og familien på gården Stajord ved Nålelv. Det var registrert 7 personer på bostedet: Ole Larsen, f 1829. Husfar, gårdbruker, selveier, fisker. Fødested Sogns prestegjeld Borgens Stift. Nasjonalitet: Norsk. Kone: Oldina Alexandersdatter, f 1827 på Skjærvøy. Norsk. Barn: Lars Olsen f 1860, Bernhard Olsen f 1862, Ole Olsen f 1865. Johan Christoffersen, f 1827 i Tønset prestegjeld. Gift fattiglem. Norsk. Elina Christine Olsdatter, f 1856 på Skjærvøy. Ugift. Oppført som Ole Larsens datter, men hun er også Oldinas datter. De bodde fortsatt på Stajord i 1865 da sønnen Ole ble født, men da deres yngste sønn, Andreas, ble født i 1867 hadde de flyttet til Burfjord hvor Ole Laren var oppført som "gårdmann". Ole Larsen døde av hjerteslag 22. oktober 1897 som gift kårmann med bosted Nålelv. Oles fødested var oppgitt som Eggum i Sogn.	Engum Nålelv, Ole Larsen (I2636)
639	Dåpsnavn: Ole Aasæg	Høve, Ole Andersen (I22)
640	Dato for giftemål fra private notater	Familie: Ole Andersen Høve / Kirsti Olsdatter Beset (F8)
641	De ble forlovet 29. juni 1921	Familie: Mogens Johnsen Evjen / Dordi Arntsdatter _____ (F377)
642	De fikk 3 barn.	Tevik, Jostein (25222720)
643	De giftet seg 19. juni 1942 hos byfogden i Trondheim. I kirkeboken for Støren er det oppgitt at de ble velsignet 20.06.1942. Torsdag 4. juni 1942 ble det lyst til ekteskap for snekker Alf Antonsen, Sør-Frøya og Margit Høve, Støren, i Dagsposten, Trondheim. Tirsdag 7. juli ble det kunngjort i samme avis at de hadde giftet seg hos notarius publicus (byfogden) i Trondheim. Forlovere var fisker Gustav Sivertsen, Storhallaren og telefonarbeider Ole Aunøien.	Familie: Alf Jørginus Antonsen / Margit Aunøien (24885950)
644	De hadde 4 barn, 2 jenter og 2 gutter.	Pope, William James Innes (99695116)
645	De har 2 sønner og 2 døtre. Den ene datteren er død, Sharron Lorraine, f 22.06.1944, d 2001. De har 9 barnebarn og 14 oldebarn.	Hostland, Arnold Anton (94104000)
646	Den første brukeren på Skotterø vi får vite navnet på, er Ole eller Olluff i 1607. Han bodde der også i 1630. Ole sin far, Knut Skotterø, var oppsitteren i 1645 fram til 1657. Da hadde han tilsammen 9 kyr og hester, 2 geiter og 3 sauer. Knut døde før 1661 og enka stod for gården. En Arnt Johnsen «Saugbruger» ble nå nevnt som husmann og betalte 1 riksdaler i skatt. Denne Arnt dreiv et sagbruk. Ole Knutsen var husmann i 1664 og det var en Peder som var bruker. En kan gå ut fra at det var Ole som dreiv sagbruket. Ut over på 1700-tallet var det lite skog igjen på Skotterø. Sagbruksvirksomheten hadde ført til at skogen var hogd ut. Skotterø-gårdene ligger midt i Tømmesdalen rundt 9 kilometer fra Hovin sentrum. De to hovedbrukene ligger oppe i lia på høyde med Buklev-gårdene og i nærheten av den gamle ferdselsveien gjennom dalen. Tunene til Skotterø-gårdene har gjennom tidene blitt flyttet noe. En gård ble rundt 1870 flyttet ned i dalbunnen til den nye veien. Dermed oppstod en ny boplass der. Tømmesdalen skole ble bygd nede i dalbunnen på Skotterø-eiendommen. Ole og kona hadde i alle fall to døtre: Mali Olsdatter Skotterø, f 1663, d 04.1751. Gift med bonden på Eid, Fredrik Jørnsen. Bondefolk der. Kirsti Olsdatter Skotterø. Hun er omtalt i Hølondboka i forbindelse med at datteren Anne var tiltalt for å hatt barn med søskenbarnet Jørn Fredriksen Eid. Kirsti ba om en «Lemfeldig Dom» for datteren. Barnet hennes var bare 13 uker og Anne selv var et «Eenfoldig Menniske».	Skotterø, Ole Knutsen (I2820)
647	Den første delinga av Geita - ei halvering - gikk for seg så tidlig som i 1720-åra. Hvor lenge folket på de to bruka bodde på opphavstuftene, vet vi ikke. I seinere delinger og jordskifte er opphavsbustaden kalt Gammelgardstomta med Hommelhåggån. Humledyrkinga gikk helst for seg like ved husene. Ei tid var hver bonde pålagt å ha humlehage (hommelhåggå). Under jordskiftet i 1860 ble Gammelgardstomta og Hommelhåggån lagt til bruket Berget, og opphavsbustaden på Geita lå trolig i området mellom Gardkroken og Rabben, der det også er mest rimelig at husene stod.	Geita, Tor (25721560)
648	Den første kjente brukeren fra vår slekt på Evjen er Esten (d ca. 1650). Esten satt som bruker der i 1620 og han var også lensmann. Han satt trolig i Sør-Evjen. Fire år senere nevnes Halvor Estensen (f 1661, d 1743), som trolig er hans sønn. Halvor tok over etter faren omkring 1624 og var bruker fram til sin død. Esten hadde også en sønn til, Haldor Estensen. Haldor kom til Horgøyen i Horg, sikkert gift med jordtausa der, eller ei enke. Hva kona het er ikke kjent. I 1645 satt Haldor som enkemann og bonde i Horgøyen. Om gårdene på Evjen: Det var flere gårder på Evjen på vestsida av Gaula, 1–3 km sør for Lundamo. All bosetting ligger nå (pr. 1992) nede på elvesletta, men tidligere var det flere boplasser oppe i den til dels bratte dalsida. Der lå også en gammel ferdselsvei. Man kan gå ut fra at Evjen-gården skriver seg fra år 0–800. I høymiddelalderen på 11–1200-tallet var det høyst trolig minst to brukere på gården. Midt på 1300-tallet var det to katastrofer som rammet Gauldalen. Den store skadeflommen i 1345 og svartedøden noen år etter. Man kan gå ut fra at Evjen ble lagt øde etter dette. I Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene er i alle fall Evjen ikke nevnt, men det kan hende at et ark av denne viktige originalkilden var revet ut. De første brukerne som nevnes er i 1521 hvor vi finner Halvor og Asbjørn. Halvor var trolig bonde i Sør-Evjen og Asbjørn på Nord-Evjen, men det kan også ha vært motsatt. Disse to navnene kom til å bli mye brukt på disse to gårdene. Sør-Evjen var den største gården. Dersom en legger skyldverdien til grunn, så var den nesten dobbelt så stor som Nord-Evjen. Sør-Evjen var en av de største gårdene i bygda. Lensmannen i bygda kom fra denne gården. Man kan spore vår slekt på gården tilbake til slutten av 1500-tallet og fram til rundt 1760. Da ble gården delt i Utstu og Oppstu.	Evjen, Esten (I3020)
649	Denne Berit Olsdatter var med som et alternativ som 1 av 8 stk Berit Olsdatter jeg sporet opp i jakten på den riktige. Det viste seg at dette ikke er den Berit Olsdatter som ble gift i 1821 med Anders Larsen Langørgen, f ca. 1800. Følgende opplysninger om Berit ved FT 1801: Født 1795, Bodsbergkleven plass under Bodsberg vestre, Byneset: Beritte Olsdatter, 6 år, datter av husmann Ole Olsen og kona Brønild Davidsdtr. Bor i husstand 3 under Bodsberg. Berit har en bror Ole på 1 år og ei søster Gunhild på 4 år. https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058448000450 Konfirmert 1810 i Byneset kirke: Beritte Olsdtr Bodsberg. https://www.digitalarkivet.no/view/279/pk00000001314672 Byneset III, s 20–21: Berit Olsdtr, f 1795. Ingen flere opplysninger om henne. Fikk en søster i 1807 Marit (etter folketellingen i 1801). Familien bodde på Bodsbergkleven plass under Bodsberg vestre. Plassen lå lengst nordøst på gården, helt oppe ved den gamle veien over Elsetåsen. Faren Ole Olsen Bosbergkleven, f 1763, d 1813 gift i 1795 med Brøneld Davidsdtr, f 1768, d 04.12.1838 (https://media.digitalarkivet.no/view/16272/125). Brønelds mor var Gunhild Pedersdtr., f 1730. Ved FT1801 var hun ført som husmannkonens mor, inderste, 74 år, 1. gang enke, almisselem. Berits bror Ole, f 1800, d 1829 var gift med Ellen Sivertsdatter By, f 1700. De tok over plassen. Berits søster Marit, f 1807, d 1841 gift 1838 med Jakob Larsen Haugum, f 1816 på Haugum Haugrønning, d 1891. Byneset II, s 435: Berits mor, Brøneld giftet seg II i 1817 med Nils Ingebrigtsen Sagberget, f 1789. Brøneld døde 1837 på Bodsbergkleven. Skifteprotokoller etter hennes far og mor: Berit er nevnt ved farens skifte i 1817: https://media.digitalarkivet.no/view/24744/178 Berit er ikke nevnt ved morens skifte i 1838: https://media.digitalarkivet.no/view/24745/345 - det er derfor stor sannsynlighet for at hun døde før 1738. Derfor er hun ikke den Berit som var gift med Anders Larsen Langørgen.	Bodsberg, Berit Olsdatter (94035108)
650	Denne kona var Lødens andre kone, og hennes navn er, i likhet med den første, ikke kjent. Ifølge Skaunaboka (bind 2, s. 246) var Løden trolig gift to ganger. Første gang var han gift med en enke etter en mann ved navn Lars. Videre antydes det at Løden – eller mer sannsynlig hans andre kone – hadde slektsbakgrunn fra Gjesvål i Orkdalen. I boka heter det: «Løden må ha vært gift to ganger, første gang med enka etter en Lars. Løden dreiv odels-søksmål på Gjesvål i Orkdalen, og trolig var han eller helst andre kona, etterkommer etter lensmannen Knut Gjesvål. En av sønnene på Mo ble også kalt Knut.» Løden og hans andre kone fikk barn i perioden 1675–1693. På grunnlag av dette må kona være født omkring 1647–1657. Hun kan derfor ikke ha vært datter av lensmann Knut Gjesvål, ettersom han døde omkring 1627 og hans kone Dorthe omkring 1630. Et eventuelt slektskap til Knut Gjesvål må derfor ha gått gjennom et senere ledd, det vil si at Lødens andre kone trolig var barnebarn eller oldebarn av Knut Gjesvål.	Gjesvål, Kona til Løden (I1378)

Redigert av Per Otto Høve.

Høve-flokken

Notater