Jens Jensen Stabrun^[1]

1665 - 1719  (54 år)

• Navn	Jens Jensen Stabrun
  Fødsel	1665
  Kjønn	Mann
  Død	09 Apr 1719	Tvervik, , Nordland, Norge
  CREA	02 Feb 2021
  Person ID	25413766	Høves slekt
  Sist endret	2 Feb 2021

  
  

  Familie	Margrete Henriksdatter Bull,   f. 1670, Rein, Stadsbygd, Rissa, Trøndelag, Norge d. 1718, Tønsvik, Tromsøysund, Troms, Norge (Alder 48 år)
  CREA	02 Feb 2021
  Barn	1. Henrik Jensen Stabrun,   f. 1691, Tønsvik, Tromsøysund, Troms, Norge d. 1733, Kviteberg, Kvænangen, Troms, Norge (Alder 42 år)   2. Jørgen Jensen Stabrun,   f. 1699, Tønsvik, Tromsøysund, Troms, Norge d. 1734, Norskekysten, , , Norge (Alder 35 år)   3. Ellen Jensdatter Stabrun,   f. 1700
  Sist endret	2 Feb 2021
  Famile ID	9857488	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

• Hendelseskart

  Død - 09 Apr 1719 - Tvervik, , Nordland, Norge  = Link til Google Earth

  
  

• Notater

  Informasjonen om Jens Jensen Stabrun er hentet fra MyHeritage-siden til "halvorsen Web Site" og er ikke kontrollert i forhold til fødselsdata, bosted og død. Det er mulig han var fra Danmark. I følge boken Fjordfolket i Kvænangen er det sannsynlig at Jens Jensen Stabrun var far til sønnene Henrik Jensen og Jørgen Jensen – og datteren Ellen Jensdatter. Sønnene til Jens dreiv handel fra Valan i Kvænangen. De tok over handelen etter Thomas Christensen Arild først på 1700-tallet og dreiv til midten av 1730-tallet. Da Thomas sluttet ble Kvænangen uten fast handel og denne muligheten benyttet brødrene Henrik og Jørgen Jensen Stabrun seg av. De slo seg ned på Valan rundt 1700 og drev småhandel i fjorden. Stabrun-brødrene var fra Trondhjem og ble av sin samtid kalt «uteliggere». De startet sin karriere med å seile nordover hver sommer og gikk etterhvert over til å ligge vinteren over i Kvænangen for å handle. Rundt 1730 forflyttet de seg til Kviteberg, kanskje for å komme enda nærmere sine kunder. Kviteberg lå ikke dårlig til, det var et naturlig sted å samle den tørrfisk som ble produsert blant «Søfinnene» i Kvænangen. Kviteberg var en gammel finnerydning, men som nordmenn var Stabrun-brødrene nødt il å skyldsette stedet for å kunne bo der. I 1733 døde Henrik og da broren Jørgen også falt fra året etter, solgte enka Olena Oldsdatter den gamle jekta til Dypvik i Lyngen. Dermed var folk i Kvænangen igjen uten handel og jektefart i fjorden. Dette var bakgrunnen for det familiedrama som gjennom et par generasjoner skulle utspille seg blant de norske kremmere i fjorden. Det var et drama, fordi alle deltakerne kunne ikke vinne denne kampen om hvem som skulle overta handelen i Kvænangen. Deltakerne i dette kappløpet var kremmerne Jørgen og Peder Gamst, Trondhjemsborgeren Hans Peter Giæver og jekteskipper Johan Peter Schieldrup. Gevinsten var heller ikke så liten: fiskeomsetning og utredning for et femtitalls hushold kunne gi en god fortjeneste. Dessuten var det en befolkning i vekst, og det skulle borge bra for framtidas muligheter. For handelsmenn var det alltid rom, det sørget fisket for. Fiskeren trengte varer til livets opphold i påvente av at fisket skulle gi utbytte. Her trådte handelsmannen inn som utreder, han hadde penger nok til å forskuttere mat og utstyr tl folk. Til gjengjeld var fiskeren tvungen i lovs form til å levere sin fangst til han og bare til han. Kapital var m.a.o. en av forutsetningene for å slå seg gjennom som handlende i Kvænangen.

  
  

• Kilder

  [8886904] Fjordfolket i Kvænangen: fra samisk samfunn til norsk utkant 1550–1980, 110–111.