Peder Jensen Schjelderup^{[1, 2]}

1571 - 1646  (75 år)

• Navn	Peder Jensen Schjelderup
  Fødsel	07 Sep 1571	Bergen, , , Norge
  Dåp	11 Sep 1571	Bergen, , , Norge
  Kjønn	Mann
  Død	27 Sep 1646	Trondheim, , , Norge
  Begravelse	02 Okt 1646	Trondheim, , Trøndelag, Norge
  CREA	27 Jan 2024
  Occupation	Nidaros domkirke, , Trøndelag, Norge
  	Biskop
  Occupation	Mag., Biskop i Trondheim
  _FID	LZ8M-RG2
  Person ID	88175628	Høves slekt
  Sist endret	2 Apr 2024

  
  

  Far	Jens Pedersen Schjelderup,   f. Ca. 1510, Skjellerup, Hobro, Nordjylland, Danmark d. 27 Sep 1582, Bergen, , , Norge (Alder ~ 72 år)
  Mor	Susanne Lennertsdatter Mietens,   f. ca. 1520, København, , Sjælland, Danmark d. Før 1583, Bergen, , , Norge (Alder ~ 62 år)
  CREA	29 Jan 2024
  Famile ID	53812962	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

  Familie	Anne Nilsdatter Holck,   f. ca. 1580, Holme, Finnås, Hordaland, Norge d. 1612, København, , Sjælland, Danmark (Alder ~ 32 år)
  Ekteskap	1601
  CREA	29 Jan 2024
  Barn	1. Maren Pedersdatter Schjelderup,   f. 11 Jan 1609, København, , Sjælland, Danmark d. 01.1683 (Alder 73 år)   2. Jørgen Pedersen Schjelderup,   f. 19 Feb 1610, København, , Sjælland, Danmark d. 24 Des 1657, Skogn, Levanger Prestegjeld, Trøndelag, Norge (Alder 47 år)
  Sist endret	30 Jan 2024
  Famile ID	35249352	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

• Hendelseskart

  Fødsel - 07 Sep 1571 - Bergen, , , Norge Dåp - 11 Sep 1571 - Bergen, , , Norge Død - 27 Sep 1646 - Trondheim, , , Norge Begravelse - 02 Okt 1646 - Trondheim, , Trøndelag, Norge Occupation - Biskop - - Nidaros domkirke, , Trøndelag, Norge  = Link til Google Earth

  
  

• Notater

  Peder Jensen Schjelderup var født i Bergen 7. september 1571 som sønn av biskop Jens Schielderup og danskfødte Susanne Lennertsdatter. Den 11. september samme år ble han døpt, og han døde 27. september 1646 i Trondheim. I sine unge år kom han i Bergens latinskole, men da faren døde i 1582, ble han sendt til biskop Jørgen Erichson i Stavanger, som var gift med Peders eldste søster Adriane, og han fortsatte skolegangen der. De tre siste av sine skoleår gikk han på latinskolen i Sorø pả Sjælland, og ble så i 1593 dimittert derfra til universitetet i København, 22 år gammel. Etter to års studier reiste han til Wittenberg. Der var han i tre år og kom tilbake til Norge i 1598. I 1599 ble han ordinert av Jørgen Erichson til en kapellan-stilling i Mandal hos sokneprest Olaf Sprensen. Seinere fikk han kallet som sokneprest der i september 1604. I prestegjeldets kallsbok fortelles det at Kristian IV i forbindelse med herredagen i Stavanger 1607 overvar en av Peder Schjelderups prekener. Den falt i smak hos kongen, som straks beordret han til København. Der ble han først unevnt som slottsprest til Frederiksborg, men allerede før han kunne tiltre stillingen, ble han 15. februar 1608 kalt til sokneprest ved Vår Frue Kirke i København. Det var professorene ved universitetet som hadde kallsrett til dette gode embetet. Schjelderops kallelse skal ha skjedd etter påbud fra kongen. I femten år virket han i soknekallet som var det fornemste i Danmark, og som automatisk omfattet hele presteverdigheten i hovedstaden. Han var også prost i Sokkelunds Herred. Magistergraden tok han i 1608. Magister Peder Schjelderops kallsbrev til biskop i Nidaros er datert 8. oktober 1622, og mortensdag den 11. november samme år ble han, 51 år gammel, vigslet av Hans Resen, biskop pa Sjælland. Til Norge skal han vare kommet i begynnelsen av 1623. Biskop Schjelderup har sannsynligvis vært en velviljens mann. Hans samarbeid med lensherrer og domkirkekollegiet var preget av god fordragelighet. En redegjørelse som er gjort om biskopen og de kirkelige forhold i Trondhjems stift i hans tid, tyder på at han ikke har skuffet i de forventninger Kristian IV hadde da Schjelderup ble innsatt i embetet etter sin forgienger Anders Arrebo, som i 1622 av kanskje noe strenge dommere ble dømt og avsatt på grunn av "forargeligt" levnet. Det skyldes visstnok biskopens innberetning til myndighetene i København etter en visitasreise i Nord-Norge at man i 1630-årene ble oppmerksom på at der fantes en etnisk minoritet i landet som for en stor del stod utenfor den kristne kirke. Det ble da gitt Schjelderup instruks om at samene i likhet med nordmenn ellers skulle undervises og holdes til Guds ord. Dette var en stor og vanskelig oppgave og er innledningen til finnemisjonen. Han fikk i gang misjonsarbeidet, først blant samene i Trøndelag, men der var stor mangel på prester, og de som fantes, var ofte dårlig utdannet for sin gjerning. Det var også i Schjelderups tid (1629) kommet bestemmelse om at prestene skulle ha avlagt teologisk embedseksamen. Snart kom der også krav om dimisspreken (prekenprøve) som avslutning på utdannelsen. Dette gjorde neppe prestemangelen mindre, og det viste seg lenge umulig å oppfylle disse kravene. Hans kristne forkynnelse kan kanskje ha vært hans sterkeste side hvis en kan dømme etter den anerkjennelse han i så måte fikk i Danmark i sine yngre år. Når det gielder å utøve innflytelse i samfunnet forøvrig, ser det ut til at han i stor grad overlot slikt til andre geistlige og verdslige i byen og sin handgangne helper Anders Helkand, en 'skrivedreng' han hadde fra sine år i København, og som later til å ha vært ganske aktiv. Dette kan vel i noen monn skyldes bispens lange visitasreiser rundt om i stiftet, som nok har tatt en vesenlig del av hans tid og arbeidskraft. Det kan nevnes at i hans tid ble (1637) Trondhjems Vaisenhus for gutter stiftet av byens geistlighet og råd. Elever som der viste gode anlegg, fikk adgang til den lærde skole. Likeså ble Trondhjems Tugthus opprettet. Det ble også kalt Verkhuset, og var den gang særlig tiltenkt unge kvinner. Det var på ingen måte noen straffeanstalt. Det ser imidlertid ikke ut til at han hadde spesielt lykkelig hand og økonomi til å holde sine kirker i god stand og ellers fremme biskopens autoritet. Det må til dette sies at det i hans dager var svært vanskelige tider med sterkt reduserte inntekter til bispestolen og stadige ekstra skatter til kongens kasse og dertil uår både på land og sjø. Folk døde av sult flere steder i bispedømmet. I Troms var det fraflytting fra mange av fiskefeltene til nye og bedre felt utenfor Finnmark. Og der kom klager til kanselliet om prester som misbrukte sine kall til egen fordel – også fra annekssognet under Trondenes, biskopens personlige kall. Det ble hevdet at man på grunn av avfolkning i værene ikke maktet å betale sine prester og holde kirkene ved like. Bispen gjorde imidlertid, likesom hans forgjengere, uavkortet krav på tiende både fra prestene og kirkene og forlangte offer, som var 1 pund (6 kg) tørrfisk, av hver bonde og halv pund av hver husmann for året. Våren 1642 mottok han en alvorlig påminnelse fra København om sine plikter. Han fikk pålegg om straks å reparere de kirkene han hadde innkomster fra og ansvaret for – det vil si Lødingen og Trondenes med de mange annekskirkene – og se til at prestene fikk sitt nødtørftige underhold. Denne skarpe påtalen gjorde at han fant det nødvendig å dra til København og gi sin fremstilling av situasjonen. Han utformet et omfattende forsvarsskrift, datert 22. september 1642, hvor han forklarer og imøtegår ankepunktene som var reist mot han. Han gjør oppmerksom på de ting han har fått i stand, og nevner at kirkenes brøstfeldighet hovedsakelig skyldes hans forgjengere, samt at hans inntekter er blitt halvert på grunn av de dårlige tidene. Det har derfor ikke vært mulig å rette på det som manglet. Det er sannsynlig at han i København har bedt om avskjed fordi han har følt seg sliten i sitt virke og av påkjenningene med de lange og strabasiøse reisene i forbindelse med visitaser fra Trøndelag i sør til Finnmark i nord. Som sogneprest til Trondenes skulle han ta et opphold der hvert tredje år. Han nevner at han har tjent «in ministerio» i 43 år og henviser til sin alderdom «som snarligen kunne påføre svaghed». Han var da 71 år gammel. Det er også sannsynlig at han i det øyeblikk så en mulighet til å få sin sønn Jørgen som etterfølger om han da trakk seg tilbake. At en geistlig embetsmann tok avskjed fra embedet mens han ennå levde, var en sjeldenhet i de dager. Når man ikke hadde krefter til å ivareta sine forretninger, var det vanlig å få utnevnt en som gjerne fikk seg til et håp om senere og kunne overta. Dette mener man også biskop skal ha ønsket. Det heter i en opptegnelse at han «resignerede ikke fuldkommen, men søgte for sin Søn, som var Prest i Størdalen? Det er mulig at han allerede hadde begynt å føle noe av den svakhet han antydet i København. Han trengte en stav og støtte seg til og fikk seg en representativ sådan, med innlagte arbeider av messing og perlemor og en sølvholk med navnet sitt pågravert. Han døde fire år etter. Staven gikk i arv til sønnen Jørgen. Hans familievåpen har et fredelig motiv og viser ei hand som byr fram tre stiliserte roser. Det er også blitt brukt av seinere slektsledd. Biskop Peder har sannsynligvis i likhet med sin fader, biskop Jens Schjelderup i Bergen, hatt en viss interesse for legevitenskap. Han korresponderte i flere år med en dansk professor i faget, Ole Worm, og kunne fortelle om noen kuriøse kasus, så som at en tannløs oldning i sine seineste år hadde fått noen nye tenner i frammunnen. Men han hadde ellers neppe noen større kyndighet i medisinen. Peder var gift to ganger, første gang i 1601 med Anne Nielsdatter, født cirka 1584, død 1612, datter av lagmann i Mandal Niels Lauritsen og Randi Nielsdatter Holck. Der skal ha vært tre sønner og tre døtre i dette ekteskapet, som varte til 1612 da Anne døde. Av disse kjennes fem barn. I sitt andre ekteskap ble han i 1622 gift med Gidske Hermansdatter Lange, datter av borgermester i Flensborg, Herman Lange. Hun døde cirka 1640. I dette ekteskapet var det sannsynligvis fem barn. Peder Schjelderup var biskop i Trondheim fra 1622–1642.

  
  

• Kilder

  [5695762] Einar Svendsen, Gildeskålboka: årbok for Gildeskål. 1998 Vol. 18, 42–44 (Troverdighet: 2). [22595448] Sven-Eirik Schjelderup, Ei grein av Schjelderup-slekta. Utg. S.-E. Schjelderup. Bergen. 2006, 12–15.