Siri Olsdatter Løhre^[1]

1659 - 1698  (~ 39 år)

• Navn	Siri Olsdatter Løhre
  Fødsel	ca. 1659	Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge
  Kjønn	Kvinne
  Død	1698	Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge
  CREA	10 Mai 2017
  Name	Løhre
  Occupation	Bondekone og ron-kjerring
  Reference Number	MH:I1223
  Person ID	I1156	Høves slekt
  Sist endret	24 Apr 2021

  
  

  Far	Ole Ingebrigtsen Løhre,   f. 1618   d. Ett 1698, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge (Alder 81 år)
  Ekteskap	RIN: MH:FF1626
  Notater	Referansenummer: MH:F705
  Famile ID	F858	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

  Familie	Hans Roaldsen Teigen Løhre,   f. ca. 1652, Teigen i Flå, Melhus, Trøndelag, Norge d. 1719, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge (Alder ~ 67 år)
  Notater	Referansenummer: MH:F358
  Barn	1. Ole Hansen Løhre,   f. 1677, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge d. 1719, Utstu-Løhre, Horg, Melhus, Trøndelag, Norge (Alder 42 år)   2. Ingeborg Hansdatter Løhre,   f. 1679, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge d. 1698, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge (Alder 19 år)   3. Ingebrigt Hansen Løhre,   f. 1685, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge d. Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge   4. Siri Hansatter Løhre Østlyngen,   f. 1686, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge d. 1756, Østlyngen, Horg, , Trøndelag, Norge (Alder 70 år)   5. Roald Hansen Løhre,   f. 1687, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge d. 1747, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge (Alder 60 år)   6. Klara Hansdatter Løhre,   f. 1688, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge   7. Guru Hansatter Løhre,   f. 1691, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge d. 1707, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge (Alder 16 år)   8. Olaug Hansdatter Løhre,   f. 1694, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge   9. Oluf Hansen Løhre,   f. 1697, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge d. 1698, Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge (Alder 1 år)
  Sist endret	22 Des 2017
  Famile ID	F343	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

• Hendelseskart

  Fødsel - ca. 1659 - Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge Død - 1698 - Løhre, Horg, , Trøndelag, Norge  = Link til Google Earth

  
  

• Notater

  Siri Olsdatter var fra gården Løhre på Flå i Melhus kommune. Det sies at hun hadde spesielle evner og nevnes som «trollkjerring», også kalt ron-kjerring. I boka «Busetnad og folkeliv i Horg» (bind 1, s 218) er det noe usikkerhet om det kan være feil alder som er oppgitt på Siri. De tror Siri er ron-kjerringa som er omtalt i et domsdokument over Finn-Kirsten sommeren og høsten 1674. Det skrives at Siris oppgitte alder (39 år) da hun døde i 1698 må være feil. Eller så må hun som er nevnt som farens «Høestrue» være ronkjerringa. Hvis det er riktig, hette også mora Siri som dattera. Uansett om det var mora eller dattera som var ron-kjerring, har en av våre forfedre vært ei slik «klok» dame. I skifte på gården Løhre etter Siri Olsdatter 18. oktober 1698 var arvingene: enkemann Hans Roaldsen, sønnene Olle, Ingebrigt og Roald Hanssønner og døtrene Clara, Sigri og Ollu Hansdøtre. Alle barna umyndige. Faren til Siri (Oluff) og enkemann Hans Roaldsen tok 73 daler, 3 ort 12 skilling og barna fikk samme sum til deling. I Flå-boka hevdes det at Siri var ron-kjerringa som er omtalt i et domsdokument over Finn-Kirsten Iverdatter sommeren og høsten 1674. Etter tradisjonen var Siri en av elevene til Finn-Kirsten. De to gikk sammen ut over i Samdalen ut i fjellene til Samsjøen og samla røtter og urter til medisinsk bruk. Siri skulle også være ram til å ta «dygda frå ansmans buskap». Hun slo en tretrapp inn i fjøsveggen og så melket hun tappen så det skummet i bøtta. Buskapen hun tok dygda fra melka magermelk det døgnet. Siri fikk fløte i bøtta si. Ei ron-kjerring var ei som dreiv med trolldomskunster eller signeri. Kirken motarbeidet slike «kloke damer» og det var straffbart å drive med slik helbredning. Myndighetene stadfestet i 1590 at signeri, dvs helbredende magi, var en religiøs forbrytelse. Ved signeri svek en troen på Vårherre og syndsforlatelsen. Utførelse av trolldom, maleficium, det vil si skadelig magi, var å stå i ledtog med djevelen. For myndigheter og konge på 1600-tallet var skrifttroskap viktig. I 2. Mosebok 22–18 heter det litt avhengig av oversettelse: «En trollkvinne skal du ikke la leve». Siste heksebrenning i Trøndelag Finn-Kirsten Iversdatter var den siste heksa som ble brent i Trøndelag. Hun ble dømt til bålet etter at hun hadde vedgått at hun hadde all sin visdom fra selve Gammel-Erik som hun hadde svoret seg til. Denne «tilståelsen» kom nok etter hardhendt behandling av fogden på Støren. Han dømte henne først til halshugging for løsgjengeri og for å ha barn utenfor ekteskap. Så meldte fogden at hun hadde fortalt om en pakt med djevelen. Dermed ble det en trolldomssak. Som kvinne, same, ugift, fattig, bostedsløs og «alenemor» for to uektefødte barn brøt hun alle konformiteter. Hun pådro seg allmuens forargelse og myndighetenes djevlefrykt. Finn-Kirsten ble overført til Trondheim, til et kjellerhull i Erkebispegården hvor hun satt fengslet. Det antas at hun under tortur kom med tilståelser etter hvert. Med dem ble lista over navngitte folk som hadde vært med og flydd i fjellet på sopelimer i djevelens følge utvidet. Blant dem bedrestilte bondekoner fra Gauldalen, Verdal og Stjørdalstrakt I domsdokumentet over Finn-Kirsten sommeren og høsten 1674 har hun nevnt Siri Løhren som like god som henne selv. Sammen med Gjertru Bordal og Aasze Berchsætter fra Soknedal kom Siri for St. Botolvs lagting i Trondheim 12. januar 1675 sikta for «signerie oc roenlesning», men alle tre ble frikjent fordi det hele bygde på «et udetisk menneskis udsagn». Alle tre hadde tatt til motmæle, eller rettere, deres menn gjorde alt de kunne for å renvaske familien. Finn-Kirsten ble brent levende på bålet på den gamle retterplassen på nedre Steinberget i 1674. Trolldomsprosessene på 1600-tallet I Trondheims len ble 146 personer anklaget for å ha inngått pakt med djevelen og levd etter hans råd og dåd. 32 av disse ble halshugget og/eller brent. Selv om kjettere var blitt brent i hjel tidligere ute i Europa, regnes trolldomsprosessene med brenning av trollmenn og hekser på bål som et fenomen som oppsto etter reformasjonen. Brenning på bål er en henrettelsesmetode som særlig har vært knyttet til religiøst motiverte henrettelser, både brenning av kjettere og av hekser. Bakgrunnen for dette er oppfatningen om ilden som renselsesmiddel. Beregninger viser at det trolig var et par tusen som ble anklaget for trolldom i Norge. 1600-tallet var en urolig tid med konflikter og høy kriminalitet. Myndighetene svarte med harde straffer og tortur. Fra midten av 1500-tallet vokste befolkningen, og den katolske kirkes ulike hjelpetiltak forsvant med reformasjonen. Det ble kamp om ressursene, og ingen hjalp de syke og fattige. De som ble anklaget for trolldom, var gjerne de fattigste av de fattige som lå lokalsamfunnet til byrde eller som skapte uro i en vanskelig hverdag. Lokal folketro og magi fikk et annet fokus og ble forsterket av den protestantiske demonologien, det vil si læren om djevelens verk. Trolldom ble på sett og vis satt inn i en kristen ramme. Den protestantiske læren hadde et mye mer problematisk forhold til trolldom og magi enn den katolske læren. I mange bygder har det fram til i dag vært en tradisjon å brenne bål på St. Hans-kvelden 23. juni med ei dokke eller en figur av tøy og filler på toppen. Tradisjonen sa at dette skulle illudere ei heks på bålet, og tankene går da ganske raskt tilbake til trolldomsprosessene ca. 1550–1750, både i Norge og Europa.

  
  

• Kilder

  [68106605] Jens Haukdal, https://www.nb.no/search?mediatype=bøker&title=busetnad%20og%20folkeliv%20i%20horg, (Bygdebok), 218 (Troverdighet: 2).