Notater |
- Peder Steffensen vokste opp på Enodden sammen mora og stefaren, Asbjørn Engebregtsen. Mora var visstnok fra Storbudal og kom til Enodden da hun giftet seg med gårdsgutten der. Hvem faren til Peder var er uvisst bortsett fra at han het Steffen og sannsynligvis var fra Støren. Steffen-navnet var nytt i Budalen før det kom til Odden. Opphavet var nok fra Støren og hang lenge ved på kirkestedet Enodden.
Peder Steffensen er nevnt som «drengkarl» på gården i Folketellingen 1701. Men etter han giftet seg i 1726 med den mye yngre Kari Larsdatter, f 1703, d 1772, av den gjeve Storbudals-slekta, fikk han bygsel på Enodden. Gården var da kommet i hendene på stiftsskriver Morten Wiumb, han var ei tid bygselrådig til de fleste gårdene i sognet.
Før Peder giftet seg hadde han en datter, Else, med Gunnil Rasmusdatter Stensås. Hun ble døpt 1709 i Soknedal kirke.
Peder giftet seg sommeren 1726 med Kari Larsdatter Storbudal. De fikk en datter, Kjersti f 1732 og en sønn, Steffen f 1727.
Peder Steffensen døde i 1733, 53 år gammel. Kona gikk ikke lenge i enkestanden, året etter giftet hun seg med Ole Bersvendsen f 1703 på Solberg i Soknedal.
Kari Larsdatter og Ole Ingebrigtsen døde begge i oktober 1771 og ble gravlagt samme dagen. Skiftet etter dem viser velstand. Det var 2 hester, 14 voksne kreaturer samt småfe, sauer og geiter. Det var to stuer med nevertak, hest- og kustall (fjøs), kornlåve, mat- og klæbur, badstue, et eldhus med dårlig tak, småfehus for sau og geit samt ei smie av stein med jordtak.
Ved skiftet ble gården delt mellom halvbrødrene Steffen Pedersen og Peder Olsen.
Peder og Kari fikk to barn:
1. Steffen Pedersen, f 1727, d 1804, tok over ene halvparten, Nordistuen, av gården Enodden etter mora og stefaren i 1771.
2. Kjersti Pedersdatter, f 1732, d 1768. Gift 1753 med enkemann John Hansen, bondefolk på Svardal i 1753.
Kari og Ole fikk to sønner:
1. Peder Olsen f 1735, d 1811, tok over ene halvparten, Systu', av gården Enodden etter mora og stefaren i 1771. Peder var soldat da han ble gift 1765 i Budal kirke med Guri Jensdatter Storbudal.
2. Bersvend Olsen f 1738, f 1738, d 1785. Gift med Marit Olsdatter Økdal fra Soknedal.
Gården Enodden er første gang registrert i "Schatt-Register 1626". I "Jordebog 1667" var det Peders stefar sin onkel, Peder Joensen, som bygslet Enodden av Christopher Caspersen. Peders stefar, Asbjørn Engebretsen, tok over bygselen etter sin onkel omkring 1690.
Bosetning på Enodden siden slutten av 1500-tallet:
Gården ligger 499 meter over havet på odden som dannes der den strie Ena renner ut i den mer rettløpende Bua. Åker og eng ligger østvendt med tidlig sol renning. Mot sør verner skogåser mot sønnavinden, vestover mot Ena var det engløkker i eldre tider. En er på trygg grunn når en tidfester bosettingen på Enodden til slutten av 1500.
Kløvveiene fra sør, der også mange langveisfarende kom, tok seg over elvevad i Endalen uten å passere Enodden. Men ut gjennom tidene flyttet elvevadene seg lenger nord mot Odden, og senere igjen brufar som var lett bytte i flomtider, men med årene mer stabile så ferdselen økte så Enodden ble det mest laglige samlingssted for budalingene både i ørk og helg.
Det var et eldgammelt samkvem til grenda på østsida av Bua. Over høydene på østsida var det den korteste kirkeveien til Singsås. Det var også samkvem mot grend og bygdelag i vest. Men det var ofte vanskelig i vår og regnflom å ta seg over elvevad og svakspente brufar.
Sætra utsatt for bjørn:
Enodden var den eneste gården i Støren-Budal som i Jordebog 1667 skattet for «Settervold i Alminding». Først på 1700 har fogden anført «3 læs høe» til fôring. Sæteren var sørmed Fiskbekken i Endalen. Senere igjen er de ved Oddvollen lenger opp. De måtte flytte pga bjørnen, er det sagt.
Ble Armfeldtsoldatene skremt?
l ei militær legdrulle fra 1709 er Enodden, Enlid og Brubakken pliktig til å ruste ut en soldat. Armfeldts soldater som herjet på gårdene vest for Ena i 1718, kom aldri til Enodden, ifølge det en har viten om. Folkene hadde gjemt seg sør i marka med gods og dyr. Det fortelles at ei gammel ugift kvinne «løsse Kvindfolck» var igjen på gården. Hun sto på en bakkekam og huja og vinket til fienden, da de var på nordtur ved Hestflått.
|