Notater |
- Svend Larsen tok over bygselen i Storbudal Sørstuen etter faren og var bruker til han døde, før 1720. Kona het Kirsti, det er alt en vet om henne. Det er ikke kjent hvor hun kom fra.
Det er uvisst om Svend levde da Armfeldtsoldatene raidet gården på senhøsten 1718. I 1720 var han død for da satt enka Kirsti som ansvarlig for gården. Hun var «forarma» når det var snakk om betaling av Krigsskatt etter Armfeldttoget, så hun slapp vel å betale.
Etter matrikkelen 1723 er gårdens situasjon beskrevet slik:
«Middelmådig lettvunden og frostlendig markajord, uviss til korn. Utsæd: 1 tønne bygg. Det høstes 35 lass høy. Det er 2 hester, 7 melkkyr, 6 ungnaut, 8 sauer og 3 geiter på gården. Sæter i heimrøsta – og for ei engløkke i allmenningen skattes 12 skilling årlig til futen. Det er flomkvern i lag med Nordstuen.»
Storbudal ble delt i Sørstuen og Nordstuen en gang på 1600-tallet. Og faren til Svend og hans bror, Jakob, hadde vær sin part. Brukerrekken på Storbudal Sørstuen er uklar i slutten av 1600. Det virker som denne slekta var på flyttefot. Så i folketellingen 1701 var det Lars Svendsen (Svend sin far) som var bruker på Sørstuen. Ved inngifte og blodblanding går de samme navn igjen både på sverd- og spinnesiden.
Faren til Svend var nok en yngre bror til Jakob Svendsen, f 1636, d ca. 1710, som var bruker på Storbudal Nordstu. Fra disse to Svendsønner er det mer greit å følge slektene på Storbudal.
I følge Budalsboka har vår slekt aner på gården Storbudal til Svend Storbudal (Svend Larsens farfar) som var bruker fra før 1645 til før 1657. Svend er stamfar både til Margits far Ole Eliasen Aunøien og Margits mor Marit Ellevsdatter i 9 slektsledd.
Storbudal, midt i ferdselsleia
Budal (gnr 173) nevnes første gang i de skriftlige kildene i 1489. Da er gården delt i Storbudal og Lillebudal.
Storbudalen er sannsynligvis det opprinnelige bruket, og Sømark forteller at der regjerte sagnfiguren Ketil Budala. Det skal lenge ha stått igjen et par stolper fra buret hans i Budalslia og det fortelles at han senket en kjel med sølvmynter i Budalsfossen. En som er oppkalt etter han, skal finne igjen kjelen og leve i stor rikdom!
Slike myter og sagn var med å gi budalingene forestillingen om et felles opphav i ei fjern fortid, og et sterkt samhold var nødvendig i ei tid da kampen om naturressursene var hard. Det var stadig tvister med nabobygdene om rettighetene i marka. Så sent som i 1818 klager Storbudal til fogden på at bøndene fra Bogen i Singsås har slått seg til med sæter midt i «heimrøsta».
Storbudal ligger midt i ferdselsleia mellom det østafjeldske og Trøndelag. Budbringere, kremmere, geistlige og verdslige med følgesvenner, alle som hadde ærend over fjellet, var innom gårdstunet der. Ja, i katolsk tid kom også grupper med pilgrimer som skulle til St. Olavs skrin i Nidaros.
Storbudal hadde høy landskyld og jordveien er holdt for være den mest årsikre i Budalen. Åker og eng er dyplendt, og det milde værdraget fra sør merkes godt. Landskylda ble først utredet i smør, huder og skinn, og på 1600-tallet skulle Storbudal utruste en soldat sammen med Krigsvoll og to Busetgårder. Gården hadde kvern og kvantumsag i elva.
_____
Svend og Kirsti hadde flere barn. 3 er kjent:
Randi Svendsdatter, f 1706, d 1793. Gift I 05.10.1732 i Soknedal kirke med Peder Olsen Lien (Midtlia), f 1694, d 1749, Soknedal. De fikk 7 barn. Gift II 11.06.1750 med Ole Johansen Østhusløkken, f 1720, d 1792, Soknedal. De fikk 1 datter.
Lars Svendsen, født 1708, død 87 år. Tar til som leilending i ung alder. Kona var Marit Ellevsdatter, trolig fra Lillebudal, født 1715, død 80 år.
Brynhild Svendsdatter, f ca. 1713, d 1786. Gift 10.07.1738 i Soknedal kirke med Ole Johnsen Lien (f 1711, d før 1786) fra Sørlia (Kåsen) i Soknedal. Gravlagt 13.08.1786 som Brønille Svendsdat. Staverløchen, 73 år. De fikk 8 barn.
|