Thomas Henriksen Lillestrømmen^[1]

1722 - 1805  (83 år)

• Navn	Thomas Henriksen Lillestrømmen
  Fødsel	1722	Årøya, Kvænangen, Troms, Norge
  Kjønn	Mann
  Død	26 Des 1805	Lillestraumen, Kvænangen, Troms, Norge
  CREA	10 Mai 2017
  Reference Number	MH:I502156
  Person ID	I2586	Høves slekt
  Sist endret	4 Feb 2021

  
  

  Far	Henrik Thomasen (Qvæn) Lillestrømmen,   f. 1688, Torne Lappmark, , Norrbottens län, Sverige d. 1776, Lillestraumen, Kvænangen, Troms, Norge (Alder 88 år)
  Mor	Ane Olsdatter (Qvæn),   f. ca. 1700, Tornedalen, , , Finland d. 10.1784, Årøya, Kvænangen, Troms, Norge (Alder ~ 84 år)
  Notater	Referansenummer: MH:F763
  Famile ID	F939	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

  Familie	Åsel Johnsdatter,   f. 1729, Sekkemo, Kvænangen, Troms, Norge d. 1800, Lillestraumen, Kvænangen, Troms, Norge (Alder 71 år)
  Ekteskap	03 Feb 1751	Skjervøy kirke, , Troms, Norge
  Notater	Referansenummer: MH:F501407
  Barn	1. Anders Thomasen,   f. 1751, Lillestraumen, Kvænangen, Troms, Norge d. 11 Mai 1800, Strømsnes, Kvænangen, Troms, Norge (Alder 49 år)
  Sist endret	22 Des 2017
  Famile ID	F730	Gruppeskjema  |  Familiediagram

  
  

• Hendelseskart

  Fødsel - 1722 - Årøya, Kvænangen, Troms, Norge Ekteskap - 03 Feb 1751 - Skjervøy kirke, , Troms, Norge Død - 26 Des 1805 - Lillestraumen, Kvænangen, Troms, Norge  = Link til Google Earth

  
  

• Notater

  Thomas kom sammen foreldrene fra Torne Lappmark i Nord-Sverige i 1743 og bosatte seg på Lillestrømmen i Kvænangen. Like utenfor Lillestrømmen lå finnerydningen Årøya. Den ene av de to oppsitterne der het John Andersen (Elisabeths 4 x tipp-oldefar) og hadde to døtre. Anna, den eldste, var gift til Nordreisa. Den andre het Aasel og hun ble gift med Thomas Henriksen som derved fikk rettigheter til de ressurser som samene på Årøya disponerte. At kvænene i Lillestrømmen faktisk utnyttet disse rettighetene, viser skiftet etter Thomas sin far Henrik Thomasens som døde i 1776. Han etterlot seg 3 laksegarn, 3 småseigarn, 2 nisegarn og 1 sildegarn. Gjennom sitt ekteskap slapp Thomas unna bygselavgifter og skatteplikt, som «Bøgdelap» kunne han skjerme seg bak de rettigheter og friheter som svigerfaren fremdeles oppebar for finnerydningen på Årøya. Og skulle fogden betvile hans samiske fasade, så var det som vi skal se, kofter nok på stabburet for den som ville være same. Også kvænene ville gjerne kle seg som folk flest, og i Kvænangen betydde det at de tok kofta i bruk. Den samiske kofta var det vanlige plagg både til hverdag og fest, og kvænene tok snart etter. Klæsdrakten skilte dem derfor ikke særlig fra deres samiske naboer — noe de vel trolig heller ikke var særlig interessert i så lenge de opprettholdt en bygselfri tilværelse på samenes finnerydninger. Og kanskje var gamle Henrik, som selv kom fra Torne Lappmark et sted, ikke så aldeles ukjent hverken med kofta eller samisk språk hjemmefra. Thomas og den yngre broren Ole ble boende i Lillestrømmen i lag med gamle Henrik. I 1755 døde svigerfaren på Årøya og etterlot seg 3 kyr, 8 sauer, 2 geiter, en «— gammel Ottring» og et par vadmelskufter. I lag med en saueskinnsmudd, en sjå og et stabbur, utgjorde dette verdier for 29 riksdaler. Fem år seinere ble Henrik og Thomas utsatt for innbrudd og gjennom de påfølgende rettsforhandlinger får vi en mulighet til å sammenligne deres økonomiske standard med «Søefinnen» på Årøya. Hele tre stabbur måtte til for å huse de verdier som Henrik og sønnen Thomas hadde samlet gjennom livet. Henrik eide to av dem, og uti hundedagene 1760 ble han frastjålet: «20 riksdaler i penger, 1 Sølv-Bælte (bestaaende af 29 Støkker, med Spænde) 3 Sølvskeer, En uforfærdiget Klædes Kofte, En græne, Et Revskind, 2 1/2 pund Smør, 6 Bolker Snøre, 6 Par Komag Soler af Koe og Sælskind, 30 Faareoste, Et Læder Bælte, En Tindflaske, En tind Tallerken, To Katuns Hals tørklæder, 2 mark Tobak, 2 Fruentimmer Hals-Klude og 3 alen lærred.» Det tredje stabburet var eid av sønnen Thomas Henriksen, og der forsvant: «2 hviide Vadmels Kofte (en med grøn Klædes-Arm og en med røed Klædes Kantning) en røed Klædes Kofte (med blaae Klædes Arm) 5 alen Vadmel, Et Skiørt, En Vog Mehl, 6 alen Lærred, Et par Blaa Klædes boxer og en bolk Snøre.» Til sammen utgjorde dette omkring 40 riksdaler, det tilsvarte verdien av 10 kyr. Foruten dette kommer så hus, båter og redskap som de eide. Buskapen har heller ikke vært liten, Henrik etterlot seg 30 sauer, 3 kyr og 2 geiter da han døde som «gammal og hielpeløs» i 1776. Skiftet etter han lød på 64 riksdaler. Av disse opplysningene ser vi at livet i det indre av Kvænangen har kastet bra av seg for de kvænske innflytterne i Lillestrømmen, ihvertfall svært mye bedre enn hva som var tilfelle på finnerydningen Årøya. I 1756 fikk Aasel og Thomas sin første sønn. Han ble ikke oppkalt etter morfaren på Årøya som var død året i forveien, slik skikken kanskje skulle tilsi. De kalte han Henrik etter hans kvænske farfar som fremdeles levde i beste velgående og han ble døpt i det gamle finnekapellet på Sekkemo av misjonæren Niels Berg. At gammel-Henrik fremdeles var i sin velmakt, viser den reisen han foretok seks år seinere med reinskyss langs den gamle vinterveien fra Kvænangsbotn til vintertinget i Kautokeino. Det var februar måned, Henrik var 74 år gammel og ville kreve erstatning for det tyveri han og sønnen var utsatt for.

  
  

• Kilder

  [8886904] Fjordfolket i Kvænangen: fra samisk samfunn til norsk utkant 1550–1980, 92–94.