Notater |
- Elisabeth vokste opp på et småbruk i Talkenes, Badderen i Troms. Hun var nest yngst av i alt 11 søsken, 2 gutter og 9 jenter. Alle brødrene og den eldste søsteren døde ung, før Elisabeth ble født. På hjemplassen var det et tett fellesskap mellom de 8 søstrene – og dette fellesskapet ivaretok de også da de ble voksne og flyttet hver til sitt. Elisabeth som flyttet lengst ifra holdt jevnlig kontakt med søstrene nordafor.
Hun ble enke allerede i 1977 da Arnar døde av hjerteinfarkt. I 2014 døde sønnen Kjell, vel 64 år gammel. Det var veldig tungt for henne å bære det savnet.
Ved søk i avisarkivene fant jeg en annonse Elisabeth hadde satt inn i Lofotposten 11.04.1945 s 6: «Er det noen som har en gammel symaskin å selge til en evakuert som har mistet maskinen sin? Skriv. Evakuert Elisabeth Olsen, Repparfjord, Nordmjele, Vesterålen.»
Det var ikke så enkelt å få tak i symaskin, fordi hun gjentok annonsen. Dette forteller mye om Elisabeth, hun var aldri uvirksom. Heller ikke da hun var evakuert. Hele familien måtte forlate alt de hadde og flykte da tyskerne brant ned gården og alt de eide.
Ved Elisabeths begravelse i Havstein kirke, 14.08.2020, holdt prest Steinar Leirvik følgende minneord ved Elisabeths båre:
«Elisabeth Moen, en kjær mamma og svigermor, mormor og farmor, oldemor og tippoldemor, søster, svigerinne og tante er død.
Elisabeth døde på Øya helsehus den 14. august, 94 år gammel.
Fra februar hadde hun vært syk, og fra midten av juni har hun ikke vært hjemme.
Elisabeth Olsen kom til verden i Badderen i Kvænangen i Troms 19. oktober 1925. Det ble en tøff start, for Elisabeth kom for tidlig, ble hastedøpt, og det ble sagt at hun var så lita at hun sov i en skoeske.
Senere skulle hun bli veldig fysisk sterk, og som nest yngst av 8 søstre på et lite småbruk, måtte hun tidlig hjelpe til – som da hun bar melsekker opp fra båten og heim.
Torvskjæring var et annet tungt arbeid.
Senere hadde hun arbeid som tjenestejente på Kåsen, og hjalp også til en periode på hotellet i Burfjord.
Det var forresten et veldig godt søskenforhold mellom jentene.
Krigen kom til Norge, og høsten 1944 fikk familien bare to timers varsel før de måtte evakueres, og på vei ut fjorden – så de hvordan hele heimbygda ble brent ned.
Familien til Elisabeth ble evakuert til Malangen.
Også i krig vil kjærlighet oppstå, Elisabeth ble kjæreste med Henrik Weidemeier, og i 1944 ble Kari født.
Krigens gang gjorde at Elisabeth og Henrik mistet kontakten.
Etter krigen fikk Elisabeth tuberkulose, og var på sanatorium i Harstad i hele to år.
Da hun ble frisk, dro hun nordover til søsteren på Storekorsnes i Finnmark. Her var det post, fiskebruk og landhandel den gangen, og arbeid å få. I denne tiden møtte Elisabeth, Meyer Arnar Moen, og i 1949 feiret de dobbeltbryllup i Trondheim i lag med søsteren til Arnar.
Samme året ble Kjell født.
De to nygifte parene bodde også i samme hus, på kvisten i Schøllers gate, før Arnar og Elisabeth flyttet til Erika Lies vei hvor de ble i 10 år. Trine kom i 1953, mens Lars Morten ble født i 1957 – og familien var komplett. Fem år senere, stod tomannsboligen i Rådmannsveien ferdig.
Arnar døde allerede i 1977, og siden har Elisabeth vært alene og klart seg selv, i hvert fall til hun passerte 90 år. I senere tid har Lars Morten og Trine vært til uvurderlig hjelp.
Dere sa at Elisabeth var en selvstendig, sterk og sta kvinne, og var vel ikke en type som satt på ordene!
Jeg forstod at Elisabeth var veldig glad i hus og hjem, og ville helst ikke ut noe sted.
Hun var flink til å gjøre «det lille ekstra,» enten det var med grønnsaker til middagen, eller ved å tenne lys, pynte og dandere.
Hun var arbeidsom, og alltid velstelt. Sminkepungen måtte være med – også da hun ble hentet med ambulansen!
Elisabeth var heimeværende da ungene var små, og som helt ny i byen, hadde hun jobbet på Strinda sykehus.
Dere hadde en trygg oppvekst, og alt skulle være ordentlig;
ungene, hagen og huset!
Senere jobbet hun for Mendelsohn og Sønner, Hamstad, Esp renseri, og til slutt - på Trøndelag vanførehjem, både i avdeling, og på vaskeriet.
Elisabeth var glad i sang og musikk, og som ung, hadde hun vært med i Strinda blandakor. Ofte tok hun barnebarna i fanget, og sang for dem. Hun var veldig sportsinteressert, og fulgte mye med på TV.
Et særtrekk ved moren deres, var at hun alltid møtte i god tid. Ett år kom hun så tidlig til 1. mai toget til LO, at hun i stedet ble gående med AKP ML sitt tog tidligere på dagen!
Ellers var vel ikke stedsans, hennes største styrke! ….
Dere fortalte at hun hadde gått en del i kirka på Hallset. Da hun var på Øya helsehus, ble en stund sammen med diakonen, både vakker og viktig for ei som hadde sin tro, men som også strevde med om hun var bra nok. Det ble ei fin stund, der hun blant annet var med og sang «Så ta da mine hender», salmen som avslutter begravelsen i dag.
Elisabeth ble tippoldemor, hadde 21 oldebarn, og barnebarna var Svanhild, Chris og Håkon, Frode, Heidi og Lise, Cato, Aina og Marte, Marius og Lene, Marthe, Thomas og Kenneth. Hun var glad i dere alle, men var kanskje litt ekstra opptatt av oldebarnet Oliver.
Ellers forteller Svanhild at hun elsket å være hos bestemor, gikk amok i klesskapet, og minnes både en pjolter og oppglødd ommøblering! De diskuterte mye, var vel ofte bare enige om at det var uenige – og at det ikke ble sure miner av den grunn!
Frode husker hvordan hun var i hagen utenfor huset i Rådmannsveien, alltid i aktivitet. Men også at hun var god å snakke med i forbindelse med krevende situasjoner og veivalg i livet. Denne evnen var noe hun beholdt – helt til det siste.
Svigersønn Pelle var imponert over at hun hadde så stor tillit til ham. Han hadde høy stjerne – men fikk også litt pepper – som når han la seg til å sove på sofaen hos svigermor.
Et langt liv er nå over.
Vi lyser fred over Elisabeth Moen sitt minne.»
|