Opphavet til slektsnavnet Høve

Slektsnavnet stammer fra gården Høve i Skaun. Gården ligger luftig til, med utsikt over Ånøya. Dette bildet av våningshuset og driftsbygninger er fra ca. 1950. Våningshuset står fortsatt i dag, mens fjøs og uthus er revet.

Tunet var nok ganske likt dette da min farfar, Petter Olsen Høve, ble født på gården sommeren 1892.

Bildet er kopiert fra Norges bebyggelse: Nordlige seksjon Herredsbindet for Sør-Trøndelag Vestre del, side 811 (utgitt 1956)
Navnet har opprinnelse fra høymiddelalderen

Gården Høve grenser til de store vannene Malmsjøen og Ånøya i Skaun. Høve-gården har eksistert siden høymiddelalderen, så den kan spores tilbake til perioden mellom 1130–1349. Bonden som dreiv gården da, måtte betale leie til eieren som var erkebispestolen i Nidaros. Leia var 2 «spannsleige», som var en mengde naturalia i form av f.eks. smør, korn, kjøtt og skinn. Omkring 1430 lå gården øde i følge Aslak Bolts «Jordebok». Sannsynlig var det Svartedøden rundt 1350 som herjet folket på gården, og Høve og de andre gårdene i grenda ble lagt øde i lang tid.

Omkring 1530 var gården fremdeles øde, men erkebiskopen hadde fått bygsla bort eiendommen for «1/2 ørtug». Bygselen var da bare 1% av hva den hadde vært før svartedøden.

Det er mulig at det bare var en part av gården som lå øde omkring 1530, for da skipsskatten i 1557 ble utligna, var det to skatteytere i Høve. 

Senere finner vi gården som krongods (eid av Kongen), men 12 marklag lagt til Reins kloster og 1 øre benefisert Buvika kirke, som også hadde bygselretten til gården. Leidangen (skatt eller leiepris bonden som dreiv gården måtte betale til eieren av gården) var gjennom hele 1600-tallet 4 mark smør og 6 mark mel. Assessor Henrich Hornemann, eieren av klostergodset, solgte landskyldsretten sin i 1765 til svogeren Paul Rogert på Rossvoll i Børsa. 

Først omkring 1800 ble gården eid av bonden selv. Det var bygselmannen og bonden i Høve, Amund Andersen (f 1772, d 1810), som da kjøpte gården og ble selveier. Første eieren fra vår slekt var Anders Pedersen Stavholt Sundet (f 1815, d 1885). Han kjøpte gården av Amunds barnebarn i 1859 for 1.000 spdr.

Hva betyr slektsnavnet

Navnet på gården blir uttalt Hø’veen (bestemt form av Hø’ve), dativ: i Hø’vea. Denne uttalen er oppført i «Norske Gaardnavne» fra 1901, og er fortsatt i bruk. Uttale uten bestemt artikkel og med lang ø er også registrert.

Den eldste skrivemåten av gården Høve er Høuidh fra ca. 1430. Den finnes i erkebiskop Aslak Bolts jordebok, som er en oversikt over eiendommer under erkesetet i Nidaros på 1430-tallet. I erkebiskop Gautes jordebok fra omkring 1490 brukes Høyffwede og i 1559 er skrivemåten Huve. I 1600-årene finnes for det meste brukt Hø-fue og Høffued. I 1723 Høfvig og senere matrikkelformer er Høve i 1838 og Hove i 1886 (alminnelig skrevet Høve). De mange skrivemåtene er nok mer et uttrykk for hvor hjelpeløse fremmede embetsmenn var, når de skulle feste norske gårdsnavn på papir eller pergament, enn at uttalen har forandret seg.

I den landsomfattende kartleggingen av norges gårdsbruk «Norske Gaardnavne» (utgitt i årene 1897–1924) tenkte forfatteren Oluf Rygh seg, at den opprinnelige formen var Hofi eller Hofvin, av hov. Han visste ikke da om de eldste navneformene. Broren Karl Rygh forkastet denne teorien og pekte på at navneformen som brukes i Aslak Bolts jordebok – Høuidh – kan siste leddet komme fra norrønt viðr, skog. «Men 1ste Led kan jeg ikke forklare», uttalte Karl Rygh. En annen tolkning kan være at siste leddet i navnet Høve kommer fra det norrøne eið, dvs et eid. Bakgrunnen for dette er at den eldste skrivemåten for navnet på nabogården Gangøya er Gagneið, og Høve er også med og lager eidet mellom Ånøya og Malmsjøen. 

Når det gjelder Oluf Ryghs tolkning, at gården har vært et hov, så er det lite sannsynlig. Dette fordi hovene i hedensk tid vanligvis ble bygd i nærheten av en sentralt beliggende storgård – og derfor lite trolig at det var et hov her i utkanten av bosettingen i hedensk tid. Spesielt også hvis gården ikke eksisterte før omkring 1130, altså etter hedensk tid. Kristendommen ble Norges offisielle religion omkring 1020 og da ble hovene erstattet av kirker.

I 2017 reiste Kartverket en navnesak på gårdsnavnet Høve overfor Skaun kommune. Begrunnelsen var at godkjent skrivemåte var Hove, men uttalen var med ø. Navnekomiteen i Skaun ønsket å endre skrivemåte til Høve fordi «Nedarva lokal uttale er viktigste kriterium ved fastsetting av skrivemåten av stedsnavn, og helt avgjørende der opprinnelsen til navnet er usikker. Her er det ingen tvil om at uttalen er med ø». Det heter videre i saksfremlegget: «Opprinnelsen til navnet er usikker. Det siste leddet kan være norrønt viðr ‘skog’ eller eið ‘eid’.» 

Basert på dette kan det være mulig at navnet beskriver landskapet der gården Høve ligger, et eid eller skoghelling. Men det er stor usikkerhet om opprinnelsen til skrivemåten Høuidh. Jeg må derfor, så langt, konkludere med at hva slektsnavnet Høve betyr, har forsvunnet med generasjonene før oss.


Min tipp-tippoldemor var stedatter til bonden i Høve

Min tipp-tippoldemor Marit Andersdatter d.e. Kvammen var født i 1784 og vokste opp på gården Ner-Kvammen i Melhus. Hun var det fjerde barnet til Anders Andersen Kvammen (f 1744, d 1806) og Karen Arntsdatter Ølsholm (f ca. 1741, d 1790). Hun hadde en bror, Arnt Andersen (f 1773) og to søstre Ragnhild Andersdatter (f 1775) og Anne Andersdatter (f ca. 1779). Marit var 6 år gammel da mora døde i 1790 og 22 år gammel da faren døde i 1806.

Marit giftet seg med Peder Evensen omkring 1812. De fikk 8 barn.

Hun døde 13.10.1857 på Ramsøya i Osen, Trøndelag, 72 år gammel. Hennes mann Peder døde i Osen, 04.11.1837, 20 år før henne.

Marits far var driver på Ner-Kvammen fra 1780 til han døde i 1806. Da Marits mor døde, giftet faren seg på nytt året etter, i 1791, med Gjertrud Jensdatter fra Flå.

Faren til Marit døde i 1806 og året etter ble Marits stemor, Gjertrud Jensdatter, gift II med Mikkel Andersen fra Ner-Kvål. De dreiv Ner-Kvammen sammen, men Gjertrud døde allerede 3 år senere, i 1810. Marit var da 26 år og ugift, og bodde enda hjemme sammen stefaren Mikkel.

Stefaren Mikkel giftet seg året etter med enka i Høve, Kirsti Eriksdatter (f 1779, d 1833), og flyttet dit hvor han var driver til 1828. Sannsynligvis flyttet også Marit til Høve og bodde der da hun traff Peder Evensen, som hun giftet seg med omkring 1812.

Kirsti hadde giftet seg i 1798 med gårdsgutten i Høve, Amund Andersen Høve (f 1772, d 1810). De tok over gården Høve etter Amunds foreldre i 1796.

Kirsti døde i 1833 og Mikkel døde i 1838 – og Kirstis datter Randi Amundsdatter Høve (f 1799, d 1854) tok over gården.

Sønnen til Marit Andersdatter kjøpte gården Høve

Både Marit Andersdatter og Randi Amundsdatter var stedøtre til Mikkel Høve. Marit hadde derfor god kontakt med Randi og folkene på gården. Da deres stefar, Mikkel Høve, døde – tok Randi over gården, fordi det var hun som var av folket på gården. Disse nære båndene mellom Marit og Randi var sikkert avgjørende da Marits sønn, min tippoldefar Anders Pedersen, kom fra Sundet i Bjørnør og kjøpte gården Høve i 1859.

Anders kjøpte Høve av Randis sønn, Amund Olsen (f 1830) for 1.000 spdr. (skjøte datert 15. mars 1859).

Med dette salget var det over for slekta som kom til Høve i 1710. Til sine tider markerte den seg sterkt i bygdearistokratiet, særlig tidlig på 1800-tallet. Nedgangen startet da Randi tok over. Hun var gift med underoffiseren Ola Olsen Lund (f ca. 1800, d 1840) og han skal ha slått stort på. De fikk 5 barn. Ola døde og nedgangen var merkbar da Randi giftet seg II med Ola Nilsen fra Oppstu Husby (f 1816, d 1883).  Nedturen var tydeligvis tung å bære for Randi og hun hengte seg i 1854 – og det var fallittbu etter henne høsten 1855. Hun som hadde vært jordtaus i Høve, og det beste giftet i bygda. Mannen Ola Nilsen giftet seg på nytt, men gav fra seg gården etter et par år, i 1858, og de flyttet til Høveplassen som husmannsfolk.

Sønnen Amund tok over gården under skiftet etter mora, og gav stefaren Ola Nilsen kår. Men også Amund måtte gå fra gården og solgte i 1859 til min tipp-oldefar Anders. Amund fikk et omflakkende liv, lite likt det som forfedrene hans hadde hatt.