Historien om Lauvlund og folkene
Nedenfor har jeg gjengitt noen hendelser i tilknytning til Lauvlund. Det var mine besteforeldre Petter og Oline Høve som startet småbruket i 1921. Jeg har derfor tatt utgangspunkt i dem. Historien er i hovedsak om småbruket og folkene som har levd og virket på bruket, men også litt om samfunnsforholdene i deres samtid.
Småbruket Petter og Oline bygde opp fra grunnen lå ved en bjørkelund, så de ga plassen det litt varme og romantiske navnet, Lauvlund. Jeg tolker navnet som at mine besteforeldre hadde tro på framtida – og så for seg å skape en trygg og god tilværelse for seg og sine på småbruket.
Det var en liten jordbrukseiendom, også etter datidens målestokk, så da de etablerte seg visste de nok at det ville bli utfordrende å klare seg på det de høstet fra småbruket. Men ikke i sin villeste fantasi kunne de forestille seg, at de i tillegg måtte kjempe mot ytre forhold som økonomisk kollaps, «de harde 30-åra» og krigshandlinger ved stuedøra.
Oline Hansdatter Søpstad ble født på plassen Nypsletten på Klett i Trondheim. Hun var det femte barnet til Hans Altsen Søpstad og Berit Andersdatter Hanger.
Faren var skomaker og døde da Oline var 6 år. Han etterlot seg lite til familien så mora klarte ikke å forsørge familien.
Oline og søsknene ble derfor «satt bort» på gårder i området, som var datidens måte å hjelpe de som ikke klarte seg. Oline bodde i flere år på gården Lund på Heimdal.
Petter vokste opp på gården Høve i Skaun som den nest yngste av 13 søsken. Det er fra denne gården familienavnet stammer fra – og det var Petters farfar som først kom til gården.
Petters foreldre var Ole Andersen Høve og Kirsti Olsdatter. To av farfars søsken døde som barn og 6 emigrerte til USA.
Unionsoppløsningen med Sverige markerte begynnelsen på en ny æra for oss nordmenn. Nå kunne vi forme vår egen politikk, kultur og nasjonal identitet uavhengig av Sverige.
Den 7. juni 1905 ble kong Haakon VII valgt som Norges konge, og Norge ble etablert som en uavhengig stat.
Hvordan Petter og Oline opplevde dette som tenåringer er ikke greit å vite, men kanskje skapte det en følelse av stolthet og nasjonal identitet. Eller var de bekymret og usikker på hva framtida ville bringe?
Uansett så ble det ikke mye skolegang på dem. De kom begge tidlig i tjeneste og gjennom tenårene ble det mye praktisk arbeidserfaring.
I perioden 1890–1920 emigrerte omkring 800.000 nordmenn til Amerika. Innbyggertallet i Norge i 1900 var 2.240.000, så det var en betydelig andel som dro.
Årsaken til at "Den Amerikanske drømmen" var lett å selge inn var at mange levde under relativt enkle kår på landsbygda og hadde begrenset tilgang til utdanning og helsetjenester.
I byene opplevde arbeiderklassen ofte dårlige arbeidsforhold og lav lønn i fabrikkene og industrielle virksomheter. Dette førte til økende sosial uro og organisering av arbeiderbevegelsen for å kjempe for bedre arbeidsforhold og rettigheter.
Da Oline forelsket seg i Petter hadde hun bestemt seg for å emigrere til Amerika sammen sin bror Albert. Hennes bror Karl hadde emigrert 4 år tidligere. Petter hadde ingen planer om å emigrere så Oline, som var stormforelsket i Petter, valgte å la drømmen om Amerika fare.
Petter var da «Tenestegut» på Melhus og Oline i tjeneste på gården Melhus, så det var nok der de møttes – og giftet seg sommeren 1912.
Etter de giftet seg bodde Petter og Oline hos Petters foreldre på Nergården på Lyngen på Lundamo og han hjalp faren med gårdsarbeidet i tillegg til å være anleggsarbeider på jernbanen.
Der fødte Oline deres to første barn: 06.02.1914 så Klara dagens lys, og 5. august året etter ble Herman født.
Etter unionsoppløsningen var det optimisme i Norge. Man begynte å se tegn på noe som lignet en velferdsstat. Men det fikk en dramatisk slutt i 1914 da 1. verdenskrig brøt ut.
I starten gikk det greit med Norge som førte en nøytralitetslinje. Og det var etterspørsel etter norske varer, men senere ble også Norge rammet hardt av krigen. Det oppstod stor matmangel, verre enn under 2. verdenskrig.
Vinteren 1919 fikk farmor lungebetennelse mens hun gikk gravid med sitt tredje barn. 6. juli 1919 fødte hun et dødfødt barn i en smertefull og lang forløsning – hvor barnet ble tatt med tang.
Fra sykejournalen: «Efter tangsforløsningen skal der ha blit noget ugreit med livmoren – har søkt flere læger for dette, – er blit nedtrykt herover, da hun tror, hun ikke skal bli bra igjen.»
Farmor ble mer og mer deprimert etter fødselen og gjennom vinteren 1920 forsvant livsgnisten: «Hun må passes da man ikke kan være tryg for selvmord.»
I mars ble hun innlagt på sykehus og farfar ble alene med to barn og sine aldrende foreldre. Det ble vanskelig å drive gården i tillegg.
I kjølvannet av 1. verdenskrig ble Norge kastet ut i en rekke økonomiske kriser som ikke lot seg løse før mot slutten av 20-årene. Banker og bedrifter gikk konkurs, kommuner ble satt under statlig administrasjon og bønder mistet gårdene sine.
Omkring 1920 var Norge et nyutviklet industrisamfunn og forskjellene fra by til land var store. Den næringen som merket krisen særlig sterkt, var landbruket; mange bruk ble solgt på tvangsauksjon.
Disse ytre hendelsene var med å forsterke hvor vanskelig det må ha vært for den unge familien på Risholt Nordre da farmor ble syk. At gården skiftet eiere hele 9 ganger fra 1914–1926 forteller også sitt.
Farfar eide gården fra 1917–1920.
Det ble dramatisk for familien da Oline ble syk og Petter ble alene med to småbarn og sine aldrende foreldre. Det gjorde det ikke bedre at det i tillegg var vanskelige tider.
Løsningen ble at Petter solgte gården Risholt Nordre og fikk skilt ut en parsell på 40 mål fra hovedbølet som fikk bruksnavnet Lauvlund. Petter hadde gitt foreldrene kår på gården før han solgte den, og dette sørget han for ble videreført ved salget.
Arbeidslyst og pågangsmot kan ikke mine besteforeldre ha manglet, da de tok fatt på etableringen av sitt nye hjem på Lauvlund. Det var vanskelige tider i landet og det motiverte dem kanskje ekstra – og kanskje var dette den eneste muligheten de så.
Parsellen de hadde delt fra manglet både bolig og driftsbygninger. De måtte bygge opp alt fra grunnen av.
På den tiden var det ikke uvanlig å kjøpe hus som stod på andre gårder, og det gjorde farfar også. Bolighuset var opprinnelig ei sommerstue av tømmer som sto på Risholt Nordre. De tok ned huset, flyttet det oppover bakkene til Lauvlund hvor de bygde det opp igjen. Tømmeret til fjøset kom visstnok fra ei smie som hadde stått på nabogården Risholt Søndre.
Da fjøset stod ferdig var det plass til en hest, 2–3 kyr, et par griser, 5–6 sauer og 10–12 høner.
Ved juletider i 1920 ble sønnen Herman syk og innlagt på sykehus. Han ble utskrevet igjen, men da han vinteren 1924 ble rammet av hjernehinne-betennelse stod ikke livet til å redde. Herman døde bare 8 1/2 år, 13. februar 1924.
Farfars far hadde også skrantende helse og døde bare vel en måned senere av «alderdomssvaghet», 74 år gammel.
Heldigvis for meg og mine etterkommere var farmor fortsatt fruktbar etter den dramatiske fødselen sommeren 1919.
Da mine besteforeldre mistet sønnen Hermann tidlig på året 1924, bestemte de seg for å få et barn til.
Sensommeren 1924 ble farmor gravid igjen – og 5/4 1925 fødte hun min far, Odd Peder, på Lauvlund.
Mødrene til både Petter og Oline var aldrende og bodde sine siste år på Lauvlund. De døde begge med kort mellomrom vinteren 1927.
Farmors mor, Berit, som nok hadde flyttet inn på Lauvlund et par år tidligere, ble kreftsyk og døde 27. januar 1927, 65 år gammel. Vel én måned senere, 1. mars døde også farfars mor, Kirsti, av alderdom, 79 år gammel.
Trolig klarte de å utnytte opp mot 20 mål av arealet på Lauvlund til dyrkbar jord. Dette var langt under gjennomsnittet for et trøndersk gårdsbruk i mellomkrigstida som var ca. 70 dekar. Så det var for lite til at familien klarte å være selvforsynt.
Gården hadde derfor veldig lite å selge: En del av melka ble levert til meieriet på Skatval. Egg og potet ble brukt til varebytte hos landhandelen ved Langstein stasjon. På høsen solgte de noe potet og saueslakt, men slaktegrisen beholdt de selv.
For at familien skulle klare seg måtte farfar ta forefallende arbeid. Han hadde en allsidig bakgrunn fra praktisk arbeid som kom godt med. Han hadde vært dreng på gård, drevet med anleggsarbeid, hadde flere vintre i tømmerskogen og drevet som «træarbeider» og var en dyktig håndverker. For det meste var det skogsarbeid, snekkering og sjauing på Langstein-kaia som ga ekstrainntektene.
Gjennom vinteren 1931 ble farmor syk og hun ble svakere og svakere. Legen konstaterte at hun hadde kreft og det var ingen behandling av dette på den tiden. Hun ble bare 42 år gammel.
Farfar var 39 år og alene om å drive gården og forsørge barna. Sønnen Odd var akkurat fylt 6 år, så det ble nok Klara på 17 år som måtte trå til både med fjøsstell og alt annet «kvinnfolkarbeid» som trengtes på bruket.