Historien om Lauvlund
Nedenfor har jeg gjengitt noen hendelser i tilknytning til Lauvlund. Det var mine besteforeldre Petter og Oline Høve som startet småbruket i 1921. Jeg har derfor tatt utgangspunkt i dem. Historien er ikke bare om småbruket og folkene som har levd og virket på bruket, men også om samfunnsforholdene i deres samtid.
Småbruket Petter og Oline bygde opp fra grunnen lå ved en bjørkelund, så de ga plassen det litt varme og romantiske navnet, Lauvlund. Jeg tolker navnet som at mine besteforeldre hadde tro på framtida – og så for seg å skape en trygg og god tilværelse for seg og sine på småbruket.
Det var en liten jordbrukseiendom, også etter datidens målestokk, så da de etablerte seg visste de nok at det ville bli utfordrende å klare seg på det de høstet fra småbruket. Men ikke i sin villeste fantasi kunne de forestille seg, at de i tillegg måtte kjempe mot ytre forhold som økonomisk kollaps, «de harde 30-åra» og krigshandlinger ved stuedøra.
Oline Hansdatter Søpstad ble født på plassen Nypsletten på Klett i Trondheim. Hun var det femte barnet til Hans Altsen Søpstad og Berit Andersdatter Hanger.
Faren var skomaker og døde da Oline var 6 år. Han etterlot seg lite til familien å klare seg på så mora klarte ikke å forsørge familien.
Oline og søsknene ble derfor «satt bort» på gårder i området, som var datidens måte å hjelpe de som ikke klarte seg. Oline bodde i flere år på gården Lund på Heimdal.
Petter vokste opp på gården Høve i Skaun som den nest yngste av 13 søsken. Hans foreldre var Ole Andersen Høve og Kirsti Olsdatter (f Beset). To av farfars søsken døde som barn og 6 emigrerte til USA.
Unionsoppløsningen med Sverige markerte begynnelsen på en ny æra for oss nordmenn. Nå kunne vi forme vår egen politikk, kultur og nasjonal identitet uavhengig av Sverige.
Den 7. juni 1905 ble kong Haakon VII valgt som Norges konge, og Norge ble etablert som en uavhengig stat.
Hvordan Petter og Oline opplevde dette som tenåringer er ikke greit å vite, men kanskje skapte det en følelse av stolthet og nasjonal identitet. Eller var de bekymret og usikker for hva framtida ville bringe?
Uansett så ble det ikke mye skolegang på dem. De kom begge tidlig i tjeneste og gjennom tenårene ble det mye praktisk arbeidserfaring.
I perioden 1890–1920 emigrerte omkring 800.000 nordmenn til Amerika. Innbyggertallet i Norge i 1900 var 2.240.000, så det var en betydelig andel som dro.
Årsaken til at "Den Amerikanske drømmen" var lett å selge inn var at mange levde under relativt enkle kår på landsbygda og hadde begrenset tilgang til utdanning og helsetjenester.
I byene opplevde arbeiderklassen ofte dårlige arbeidsforhold og lav lønn i fabrikkene og industrielle virksomheter. Dette førte til økende sosial uro og organisering av arbeiderbevegelsen for å kjempe for bedre arbeidsforhold og rettigheter.
Da Oline forelsket seg i Petter hadde hun bestemt seg for å emigrere til Amerika sammen sin bror Albert. Hennes bror Karl hadde emigrert 4 år tidligere. Petter hadde ingen planer om å emigrere så Oline, som var stormforelsket i Petter, valgte å la drømmen om Amerika fare.
Petter var da «Tenestegut» på Melhus og Oline i tjeneste på gården Melhus, så det var nok der de møttes – og giftet seg sommeren 1912.
Etter de giftet seg bodde Petter og Oline hos Petters foreldre (mine oldeforeldre) på Nergården på Lyngen på Lundamo og han hjalp faren med gårdsarbeidet i tillegg til å være anleggsarbeider på jernbanen.
Der fødte Oline deres to første barn: 06.02.1914 så Klara dagens lys, og 5. august året etter ble Hermann født.
Unionen med Sverige var for lengst oppløst – og kommunene ekspanderte og utviklet flere tjenester.
Man begynte å se tegn på noe som lignet en velferdsstat. Alt fikk en dramatisk slutt i 1914 da 1. verdenskrig brøt ut.
I starten gikk det greit med Norge som førte en nøytralitetslinje. Og det var etterspørsel etter norske varer, men senere ble også Norge rammet hardt av krigen. Det oppstod stor matmangel, verre enn under 2. verdenskrig, og mangel på brensel.
I 1917 var Petter 25 år og kjøpte gården Risholt Nordre på Langstein i Stjørdal kommune (den gang Skatval kommune) og familien flyttet dit. Farfars foreldre (mine oldeforeldre) fulgte også med på flyttelasset.
Farfar kjøpte gården av Hans Sølfestsen for kr 7.500,-. Skjøtet er datert 12/4 og tinglyst 2/5 1917.
Vinteren 1919 fikk farmor lungebetennelse mens hun gikk gravid med sitt tredje barn. 6. juli 1919 fødte hun et dødfødt barn i en smertefull og lang forløsning – hvor barnet ble tatt med tang.
Fra sykejournalen: «Efter tangsforløsningen skal der ha blit noget ugreit med livmoren – har søkt flere læger for dette, – er blit nedtrykt herover, da hun tror, hun ikke skal bli bra igjen.»
Farmor ble mer og mer deprimert etter fødselen og gjennom vinteren 1920 forsvant livsgnisten: «Hun må passes da man ikke kan være tryg for selvmord.»
I mars ble hun innlagt på sykehus og farfar ble alene med to barn og sine aldrende foreldre. Det ble vanskelig å drive gården i tillegg.
I kjølvannet av 1. verdenskrig ble Norge kastet ut i en rekke økonomiske kriser som ikke lot seg løse før mot slutten av 20-årene. Banker og bedrifter gikk konkurs, kommuner ble satt under statlig administrasjon og bønder mistet gårdene sine.
Omkring 1920 var Norge et nyutviklet industrisamfunn og forskjellene fra by til land var store. Den næringen som merket krisen særlig sterkt, var landbruket; mange bruk ble solgt på tvangsauksjon.
Disse ytre hendelsene var med å forsterke hvor vanskelig det må ha vært for den unge familien på Risholt Nordre da farmor ble syk. Gården skiftet eiere hele 9 ganger fra 1914–1926.
Farfar eide gården fra 1917–1920.
Ved juletider i 1920 ble sønnen Herman syk og innlagt på sykehus. Vinteren 1924 ble han rammet av hjernehinne-betennelse og døde bare 8 1/2 år, 13. februar 1924.
Farfars far hadde også skrantende helse og døde bare vel en måned senere av «alderdomssvaghet».
Heldigvis for meg og mine etterkommere var farmor fortsatt fruktbar etter den dramatiske fødselen sommeren 1919.
Da mine besteforeldre mistet sønnen Hermann tidlig på året 1924, bestemte de seg for å få et barn til.
Sensommeren 1924 ble farmor gravid igjen – og 5/4 1925 fødte hun min far, Odd Peder, på Lauvlund.
