Berit Jensdatters forbudte kjærlighet

Berits familie hadde godt utkomme

Berit Jensdatter ble født på gården Skjærli på Støren. Hun var det 3. barnet til Jens Arntsen og Gjertrud Evensdatter. Foreldrene fikk 9 barn hvorav 7 vokste opp. De giftet seg 06.01.1728 og det første barnet, Olaug, ble født allerede vel en måned senere (døpt 29.02.1728). Så de hadde hastverk med å gifte seg for det var ikke lovlig å få barn før man var gift på den tiden. Strengt tatt var det ikke lovlig å ha samleie heller, men de slapp med en mild straff i og med at de var gift da barnet ble født.

Samme året som Berits foreldre giftet seg kjøpte faren gården Skjærli av krongodset. Han fikk kongeskjøtet utskrevet den 11. august 1728 og satt da som selveier av gården som ligger på vestre side av Sokna mellom Støren og Soknedal. Berits far var tidlig selveier, på den tida var de fleste bøndene i bygda leilendinger og leide gårdsbruket av gårdeierne. Dette, sammen med at 7 av 9 barn vokste opp, tyder på at de hadde rimelig godt utkomme.

Etter datidens målestokk vokste Berit opp i bra velstand på gården Skjærli. Hun ble døpt 25.11.1731 og konfirmert 01.12.1748 i Støren kirke. Da Berit var 19 år døde hennes mor og faren ble alene med den store barneflokken: Even 4 år, Ingeborg 6 år, Kjersti 11 år, Arnt 16 år og Guri 20 år. Hennes eldste søster, Olaug, var 21 år og gift med bonden på Bones Fremstu.

Faren giftet seg på nytt året etter med Kjersti Larsdatter Brekk og de fikk 3 barn.

Berit forelsket seg – og ble gravid

I 1749, året før mora døde, kom det en stram kar til gården Skjærli som tjenestegutt. Det var Ole Estensen og han sjarmerte Berit og de ble kjærester i all hemmelighet. De bestemte seg for at de skulle gifte seg, men Berit visste at faren mente at tjenestegutten ikke var av høy nok rang til at de kunne gifte seg.

Faren hadde allerede sørget for at Berits eldste søster, Olaug, hadde giftet seg med odelsgutten på Bones Fremstu på Støren.

Dette til tross så blomstret kjærligheten mellom Berit og Ola – og da mora til Berit døde i januar 1750 hadde kjærlighetsforholdet ført til at Berit var 3 måneder på vei. Dette holdt hun skjult for alle rundt seg inntil hun på seinvinteren betrodde seg til sin tante om at hun kanskje var gravid.

Tanten satt ikke på hemmeligheten og nyheten spredte seg i bygda. Men Berit nektet for graviditeten når hennes søster, Guri, spurte henne om det.

Faren gjorde henne arveløs

Nyheten kom også faren for øre og han konfronterte henne og ba innstendig om at hun måtte fortelle sannheten. Faren lokket med at Berit skulle få alt godt om hun fortalte hva som hadde skjedd. Men Berit benektet at hun var gravid. Til slutt ropte faren til henne at han ikke trodde på hva hun sa og at han ville gjøre henne arveløs. «Det blir aldri noe folk av deg», freste han.

Berit fortsatte å skjule svangerskapet helt til hun skulle føde. Den 15. juni 1750 var ei nabokone, Siri Løkken, og hennes sønn, Arnt, på besøk på gården for å tørke korn i badstua. Mens Arnt var i badstua hørte han at Berit skrek av smerte. Han fortalte etterpå at hun «bar seg ille og gråt».

Berit fortalte at hun hadde så vondt over ryggen, noe som er et tegn på at barnet ligger med nesen opp i stedet for ned under fødselen. Det gjorde fødselen vanskelig for Berit.

Senere forklarte hun at hun fødte stående – da barnet kom ut tok hun tak i hodet og trakk det ut og slengte det i bakken. Etterpå tråkket hun på hodet så den lille guttebabyen døde – og hun gjømte liket i en halmball.

Berit nektet for å ha født

Arnt fikk varslet mora om det han hadde hørt. Mora og Berits søster, Guri, fant etterhvert Berit og så at blodet rant fra under stakken hennes. Berit sa hun følte seg mye bedre nå og at det var blod fra menstruasjonen. Siri varslet så Berits far, Jens, men han vil ikke dra for å inspisere blodet på bakken.

Berits søster og andre på gården slo seg ikke til ro med at blodet stammet fra menstruasjonen, så de kontaktet presten Berntoft i Støren. Presten vil ikke dra til Berit, men han innkalte to verdige, gifte kvinner i moden alder (matroner) til å dra på Skjærli for å undersøke Berit.

29. juni ankom de myndige damene, Birte og Karen, gården og Berit måtte la seg undersøke. De fant at hun hadde melk i brystene og konkluderte med at hun hadde født et barn.

Tilsto overfor presten

De fortalte presten at hun må ha født et barn og han dro til Skjærli og fortalte Berit hva han hadde fått høre. Han ba henne innstendig om å fortelle sannheten og det førte til at Berit tilstod overfor ham at hun faktisk hadde født et barn.

Berit måtte deretter vise hvor barneliket lå. Det var flere med i følge da Berit tok de med ut på jordet hvor hun hadde gravd ned liket og lagt en steinhelle over. Da de løftet opp steinen fant de barneliket med knust hode.

Berit ble tiltalt og rettssaken foregikk 19.08.1750 på hjemgården hennes. Aktor i saken var Edvard Meyer Ibsen som egentlig var fratatt retten til å drive som aktor pga mislighold av bl.a. økonomiske forhold. Men avskjedsbrevet fra kong Frederik V var ikke kommet fram da rettssaken gikk. Det gjorde ikke saken bedre for Berit at hennes forsvarer var Edvards bror, Fredrik Ibsen.

Dømt til døden

Rettsaken var hurtig unnagjort. Aktor mente hun hadde opptrådt «umenneskelig» og la ned påstand om dødsstraff ved halshugging, mens forsvareren mente at hun måtte skånes fordi hun var ung, dum og sjenert. Også presten Berntoft kom med gode skussmål om Berit som hadde vært snill og grei hele livet fram til den skjebnesvangre hendelsen.

Etter rettssaken ble Berit arrestert for misgjerningen og satt i lensmannens fangenskap.

Saken gikk deretter til lagtinget i Trondheim, men det forandret ikke resultatet. Der ble hun forsvart av hr. Krull som viste seg å ikke være noe bedre enn hennes forrige forsvarer, Fredrik Ibsen. Han hadde ikke brukt mye tid på å forberede seg, kanskje fordi han mente saken var avgjort og han hadde heller ikke betaling for å gjøre jobben. Det eneste forsvarerne var opptatt av var at de ikke gjorde så dårlig jobb at de fikk refs av kongen.

Faren søkte kongen om "benådning"

Rettsaken i lagtinget endte med at Berit ble dømt til døden og skulle henrettes med øks og hodet settes på stake.

Berits far kom da på banen og søkte kongen om benådning. Han mente at hun måtte slippe å bli henrettet med øks, men at henrettelsen måtte skje med sverd. Videre at hun måtte bli begravd på kirkens grunn og at hodet ikke ble satt på stake.

Kong Frederik V innvilget farens søknad i et brev datert 18.12.1750.

Jeg lurer på hvorfor ikke faren søkte om at livet til datteren måtte spares. Det virker jo som at kongen hadde vært i godlune like før jul. Kongen var kjent for å forsyne seg av livets gleder og var sikkert godt i gang med julebordssesongen.

Kong Frederik V av Danmark-Norge innvilget farens søknad om "benådning".
Mer høytidelig å bli henrettet med sverd
Skarpretter Johann Caspar Öhlstein brukte et sverd da han halshugde Berit. Foto: Oslo Politimuseets samling.

Berit ble halshugd av skarpretter Johann Caspar Öhlstein. Han var skarpretter i Trondheim fra 1744 til 1768.

I følge Justismuseets nettside så var det å bli henrettet med sverd ansett som en mer høytidelig dødsstraff:

«De fleste som ble henrettet i Norge, ble henrettet med øks, men noen ble henrettet med sverd før 1790-tallet. Å bli henrettet med sverd var opprinnelig et privilegium for de adelige. Det hendte også at dødsdømte av lavere stand kunne «benådes» til sverdet. Da slapp den dømte å ligge flat på magen under henrettelsen, men fikk i stedet knele eller sitte. Sverdet var også et våpen, ikke et redskap som øksa. Den henrettede som fikk sverdet skulle også bli gravlagt i hellig jord, og fikk normalt ikke tilleggsstraff som stakesetting.»

Berit henrettet med blikket mot de "høyere makter"

I slutten av februar 1751 ble Berit ført ut av cella og til retterstedet på Grindahaugen på Støren. Der ble hun møtt av skarpretter Johan Caspar Öhlstein med sverdet som skulle brukes til å kappe av hodet hennes.

Halshugging med sverd var mye vanskeligere enn med øks, men Öhlstein var en erfaren og profesjonell skarpretter. Berit måtte sette seg på kne med hodet hevet og blikket mot de høyere makter. Nattmannen holdt hodet til Berit med håret, i det skarpretteren svingte sverdet og skilte hodet fra kroppen.

Da henrettelsen var utført ble levningene fraktet til Støren kirke og Berit gravlagt i en umerket grav.

Öhlstein fikk 11 daler, 1 ort og 20 shilling for jobben. Berits arv, som faren ikke hadde rukket å ta fra henne, ble auksjonert bort og de fikk 19 daler, 3 ort og 18 shilling som gikk til statskassen.

Ole mistet sin store kjærlighet – og sin sønn

Berits kjæreste Ole Estensen fikk en bot på 12 daler for å ha «beligget» Berit. Det var mye penger for en tjenestegutt på den tiden, men han beholdt livet.

Det er sannsynlig at Ole var oppriktig forelsket i Berit og hadde sett for seg å gifte seg med henne, men de ble begge et offer for svigerfarens avvisning fordi Ole ikke var av riktig rang.

Hvor det ble av Ole vites ikke.

Hør historien om Berit

Mye av informasjonen er hentet fra Henrettelsespodden. Det er en podcast-serie av Kyrre Holm Johannessen og Torgrim Sørnes (forfatter Torgrim Sørnes er gynekolog og jobber som overlege på A-hus, har skrevet flere bøker om henrettelser i Norge fra 1772–1876). En av episodene handler om Berit Jensdatter Skjærli som var datter til min 3 x tippoldefar Jens Arntsen Skjærli.

Hør historien…

Fedrene ble mildt straffet

Min 6 x tipp-oldefar Erik Estensen (f 1651, d før 1690) var av folket på Oppigård By i Skaun. Erik hadde to sønner som het Ola.

En av disse Ola-sønnene var kjæreste med Anne Gunnarsdatter fra Gjølme i Orkdalen og de fikk et barn utenfor ekteskap i 1703. I skam forsøkte Anne å skjule svangerskapet og fødte barnet i dølgsmål – og drepte det. For denne ugjerningen led hun samme skjebne som Berit Jensdatter. Hun ble dødsdømt og halshugd. Barnefaren Ola, som er min slektning, fikk noen daler i straff. 

Undertrykkelsen av kvinner var satt i system

Videoen er et utdrag fra en dansk dokumentarserie om Danmark-Norges historie. Denne videoen viser et eksempel hvor en kvinne var dømt for dølgsmål. Eksemplet er fra 1705, noen år før Berit ble dømt til døden. Norge var under dansk styre på denne tiden og de samme lovene gjaldt her. Jens Arntsens datter Berit Jensdatter (f 1731, d 1751) led samme skjebne i 1751 som kvinnen i filmen.

Skroll til toppen